GUDs ÆRE

GUDS ÆRE / TILBEDELSE / TEOLOGI

GUDs ÆRE

“Gi Herren, dere mektige, gi Herren ære og makt! Gi Herren den ære som tilkommer Hans navn! Tilbe Herren i hellig skrud!” (Sal. 29, 1-2).

Bibelen oppfordrer oss stadig til å gi Gud ære. Vi skal gi Ham “den ære som tilkommer Hans navn”. Gud har både rett til og krav på ære. Bibelen forteller oss hvorfor:

w “Lovet er Du, Herre, Israels Gud, vår Far, i all evighet. Deg, Herre, tilhører, storheten, makten og æren. For alt som er i himmelen og på jorden, er Ditt. Ditt er riket, Herre, og Du har opphøyd Deg selv over alt, for at Du skal være hodet. Både rikdom og ære kommer fra Ditt åsyn, og Du råder over alle. I Din hånd er kraft og makt...” (1. Krø. 29, 11).

Æren tilhører Gud - fordi alt på jord-en og i himmelen er Hans; fordi Han er opphøyet over alt og alle; fordi det er Han som råder over alle og velsign-er med rikdom og ære; fordi det i Hans hånd er kraft og makt.

w “Hver gang livsvesenene gir pris og ære og takk til Ham som sitter på tronen..., faller de 24 eldste ned foran Ham...og tilber Ham...og sier: “Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje består alle ting.” (Åp. 4, 9-11).

Gud er verdig til å få æren - fordi Han er Skaperen (Han har skapt alle ting); fordi Han opprettholder alle ting (ved Hans vilje består alle ting). Han er den som gir liv.

w “Evighetens Konge, Den udøde-lige og usynlige, Gud som alene er vis, være pris og ære i all evighet. ... Han alene har udødelighet og bor i et lys som ikke noen kan nær-me seg, Han som ikke noe menne-ske har sett eller kan se, Ham være ære og evig makt!” (1. Tim. 1, 17).

Gud æres - fordi Han er evighetens Konge; fordi Han er den eneste som i seg selv har liv.

w “...“Verdig er Lammet som ble slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!” Og hver skapning... skal si: “Velsignelsen og æren og prisen og makten tilhører Ham som sitter på tronen, og Lammet i all evighet.”” (Åp. 5, 12-13).

Æren tilhører Gud - fordi Han frelser.

Både Faderen (som i sitatet over er omtalt som “Han som sitter på tron-en”) og Sønnen (“Lammet som ble slaktet”) skal æres. Æren tilhører dem, og de er verdige til å få den - nettopp av de grunner vi har sett oven-for.

Ingen kan ære Gud (Faderen) uten også å ære Sønnen. Jesus sa:

“Faderen dømmer ingen, men Han har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer heller ikke Faderen, som sendte Ham.” (Joh. 5, 22-23)

Jesus æret Faderen - “...Jeg ærer Min Far...” (Joh. 8, 49) - og Faderen æret Ham - “...Det er Min Far som ærer Meg...” (Joh. 8, 54). Vi skal ære dem begge - “alle skal ære Sønnen, slik de ærer Faderen.” Dette gjelder alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, stamme, slekts-tavle og bakgrunn.

“...Alle Jakobs etterkommere, gi Ham ære. Og ha ærefrykt for Ham, alle dere Israels ætlinger.” (Sal. 22, 34).

“Gi Herren, dere folkenes stammer, gi Herren ære og makt.” (Sal. 96,7).

“Gi Herren ære, og forkynn Hans pris ved fjerne kyster.” (Jes. 42, 12)

Bibelen forteller oss også hvordan vi kan gi Gud ære:

“Den som ofrer takkesang, ærer Meg...” (Sal. 50, 23).

“Gi Herren ære med det du eier og med førstegrøden av hele din avling.” (Ord. 3, 9).

“...Gi derfor Gud ære i deres lege-me og i deres ånd, for både legeme og ånd hører Gud til.” (1. Kor. 6, 20).

“Hvis noen taler, skal han tale som Guds ord. Hvis noen tjener, skal han gjøre det ved den kraft Gud gir, slik at Gud kan bli æret i alle ting ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren og herredømmet i all evig-het.” (1. Pet. 4, 11).

“Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder.” (Åp. 14, 7).

Hvordan ærer vi så Gud?

w Ved å tilbe Ham

w Ved å lyde Ham

w Ved å synge takkesanger

w Ved våre gaver (sml. førstegrøden, se 2. Mos. 23, 19; 4. Mos. 18, 12-13)

w Med vårt legeme; vår fysiske helse

w Med vår ånd; våre tanker og sinn

w Med alle våre eiendeler; gjenstander og midler, så vel som talenter, tid og andre privilegier

w Ved å forkynne Hans ord (ikke egne meninger, filosofi, tradisjoner osv.)

w Ved helhjertet og etter beste evne å utføre alle våre plikter, selv de minste hverdagsting

Et menneske som tar imot Guds tilbud om frelse og tar på seg kristennavnet, blir skyldige ovenfor Gud: Han eller hun skal representere Kristus ovenfor en vantro verden.

“Den som sier at han blir i Ham, han skylder også selv å vandre slik som Han vandret.” (1. Joh. 2, 6).

“For til dette ble dere kalt, fordi Kristus også led for oss og etterlot oss et eksempel, for at dere skulle følge i Hans fotspor.” (1. Pet. 2, 21).

En sann omvendelse som gir seg ut-slag i et endret liv, vil være et vitnes-byrd om Guds kjærlighet og Hans kraft til å frelse og forandre. Jesus sa:

“Dere har ikke utvalgt Meg, men Jeg har ut-valgt dere og satt dere til å bære frukt... I dette er Min Far herliggjort, at dere bærer mye frukt.” (Joh. 15, 16. 8).

Det er ikke en bekjennelse i seg selv som er av-gjørende. “Hvem som helst” kan velge å snakke om Gud med positive ord. Men det som virkelig vit-ner om Gud, er hvor-dan man lever sitt liv, sitt hverdagsliv. Alt man gjør, skal man gjøre til Guds ære (sml. 1. Pet. 4, 11).

“Dere er verdens lys! ... På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.” (Matt. 5, 14. 16).

Et menneske som virkelig er omvendt, vil ikke utføre gode gjerninger for å bli populær, oppnå anerkjennelse eller vekke beundring hos andre. Det er ikke seg selv den kristne skal opphøye, men Gud.

Alt vi gjør, alt som er en frukt av en sann omvendelse og Guds kraft til å forvandle livet, skal føre til at andre mennesker ærer Gud, “deres Far, Han som er i himmelen”. Han er Skaperen, livgiveren og Frelseren. Æren tilhører Ham, og ingen menne-sker kan gi seg selv noe av denne æren uten samtidig å røve noe fra Gud som kun tilhører Ham. Ekte kristne vil hel-ler si som i salmen:

“Ikke oss, Herre, ikke oss, men gi ditt navn ære, for Din misskunnhets skyld og for Din sannhets skyld.” (Sal. 115, 1).

En romersk offiser ved navn Kornelius falt en gang ned ved Peters føtter og ville tilbe ham, men Peter hverken tillot eller frydet seg over dette. I stedet reiste han man-nen opp og sa som sant var: “Stå opp! Jeg er selv bare et menneske.” (Apg. 10, 25).

Peter visste at han bare var en skap-ning, en synder som var like avhengig av Guds tilgivelse og kraft som den romerske offiseren, og som ikke had-de del i noe av den æren som tilhørte Gud alene. Han hverken ville eller kun-ne ta Guds ære.

Heller ingen av englene kan ta denne æren. Lucifer (Satan) gjorde likevel et forsøk. I sitt hjerte sa han: “Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min tro-ne... Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.” (Jes. 14, 13-14).

Det fantes engler som fulgte Satan i hans opprør mot Gud, men de ble kastet ut fra himmelen (Åp. 12, 9). På jorden har djevelen fortsatt sitt opprør, og han har gjennom tidenes løp fått mange til å gi seg ære (sml. Åp. 13, 4). Han forsøkte å friste Jesus til å gjøre det samme, men Han svarte med å sitere fra Skriften: “Her-ren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene.” (Matt. 4, 10).

Ingen av Guds rettferdige engler for-søker å ta Guds ære. Johannes, disip-pelen som i sine eldre dager var blitt forvist til øya Patmos, ble så over-veldet av det han fikk se og høre at han falt ned for føttene til den engelen som snakket med ham. Slik Peter hadde rettet på Kornelius, var engelen snar til å rette på Johannes.

“Se til at du ikke gjør det!” sa han til Johannes, og han forklarte også hvorfor: “Jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre, de som har Jesu vitnes-byrd. Gud skal du tilbe!” (Åp. 19, 10).

Ikke lenge etterpå ble Jo-hannes igjen overveldet, og han glemte det han egentlig visste og som han nettopp var blitt min-net om. Han forteller:

“Og jeg, Johannes, så og hørte alt dette. Og da jeg hørte og så, falt jeg ned for å tilbe foran føttene på eng-elen som viste meg alt dette. Da sa han til meg: “Se til at du ikke gjør det! For jeg er en medtjener sammen med deg og dine brødre profetene og dem som tar vare på ordene i denne boken. Gud skal du tilbe.” (Åp. 22, 8-9).

Gud lar ikke andre få den ære som tilhører Ham alene. Ingen av Hans skapninger, hverken engler eller mennesker, er verdige til å få denne æren. Gud sier: “Jeg gir ikke Min ære til noen annen!” (Jes. 48, 11). Heller ikke gudebilder eller symbolske fremstillinger og gjenstander kan få Hans ære. Å lage og å tilbe et bilde eller en statue er i strid med det 2. bud (2. Mos. 20, 4-6). Det hjelper ikke å si at tilbedelsen av “tingen” kun er symbolsk. Gud godtar ikke dette:

“Jeg er Herren, det er Mitt navn. Min ære gir Jeg ikke til noen annen, Min pris gir Jeg ikke til utskårne bilder.” (Jes. 42, 8).

Gud gir ikke sin ære til noen eller noe annet. Den tilhører Ham, fordi Han er Skaperen; fordi Han er livgiveren; fordi Han er den evige; fordi Han er Frelseren; fordi Han har kraft og makt; fordi Han er opphøyet over alle; fordi alt tilhører Ham og Han råder over alt og alle. Ingen av Guds skapninger (engler, mennesker, dyr osv.) eller noe et menneske har laget (ikoner, statuer osv.) kan måle seg med Gud eller stil-les på lik linje med Ham.

“Hvem har målt vannene i Sin hule hånd, målt ut himmelen med utspen-te fingrer og samlet opp støvet på jorden i målekar? Hvem har veid fjellene på vekter og haugene på skålvekt?...

Hos hvem søkte Han råd, og hvem gav Ham forstand og lærte Ham ret-tens sti? Hvem tilførte Ham kunn-skap og viste Ham forstandens vei? ... Alle folkeslagene er som ingen-ting foran Ham, som mindre enn ingenting og som tomhet blir de regnet hos Ham.

Med hvem vil dere sammenligne Gud? Hva vil dere sette opp til sam-menlikning med Ham?... Det er jo Han som troner over jordens rand, og de som bor på den er som gress-hopper. ...

“Med hvem vil dere sammenligne Meg, hvem skulle Jeg være lik?” sier Den Hellige.” (Jes. 40, 12. 14. 17-18. 22. 25).

Gud er større enn alt og alle, og er derfor den eneste som kan og skal tilbes. Æren tilhører Ham. Bibelen etterlater intet rom for tvil på dette området. Samtidig gjør den oss opp-merksomme på et annet viktig punkt. Det finnes noe som Gud selv ber oss vise ære...

Gjennom profeten Jesaja forklarer Han hva en sann omvendelse inne-bærer og som vil være til Hans velbe-hag. Ett av disse punktene omhandler den dagen Han i begynnelsen helliget og velsignet etter å ha fullført skap-elsen (1. Mos. 2, 2-3):

“Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ære-full, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren...” (Jes. 58, 13-14).

Ingen annen ukedag får en slik omtale eller særstilling. I sin lov ber Gud oss spesifikt om å huske på denne dagen:

“Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjerning, men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. ... For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dag-en. Derfor velsignet Herren sab-batsdagen og helliget den.” (2. Mos. 20, 8-11).

Gud ber oss behandle den sjuende dagen, som Han kaller “Min hellige dag”, på en helt spesiell måte. Slik som Guds ære tilhører Ham, er også denne dagen Hans. Og Han, som ale-ne har krav på og rett til all ære, ber oss om kalle denne dagen “for ære-full”, og vi blir bedt om å “ære den”!

Den sjuende dagen er helt spesiell for Gud, og den er ment til å være spesiell for oss også - i all evighet:

“For som den nye himmel og den nye jord som Jeg skal gjøre, skal bli stående for Mitt åsyn, sier Her-ren, slik skal også deres ætt og deres navn bli stående. Det skal skje: Fra den ene nymåne til den andre, og fra den ene sabbat til den andre, skal alt kjød komme for å tilbe for Mitt åsyn, sier Herren.” (Jes. 66, 22-23).

HMT

Obadja

GUDS ÆRE / TILBEDELSE / TEOLOGI

GUDs ÆRE