Obadja.no

Veien til Kristus, del 13:

Glede i Herren

Guds barn er satt til å representere Kristus og til å forkynne Herrens godhet og nåde. På samme måte som Kristus har åpenbart Faderens sanne karakter for oss, slik skal vi åpenbare Kristus for en verden som ikke kjenner Hans ømme, medlidende kjærlighet. Kristus sa: «Likesom Du har sendt Meg til verden, har Jeg sendt dem til verden.» (Joh.17,18). «Jeg i dem og Du i Meg, .... Da vil verden skjønne at Du har sendt Meg.» (v.23). Apostelen Paulus sier til Jesu disipler: «Dere fremtrer som et Kristi brev, kjent og lest av alle mennesker.» (2.Kor. 3,3.2).

I ethvert av sine barn sender Jesus et brev til verden. Er du et Guds barn, så sender Han i deg et brev til den familie, den by og den gate der du oppholder deg. Jesus som bor i deg, ønsker å tale til hjertene hos dem som ikke kjenner Ham. De leser kanskje ikke Bibelen, eller de kjenner ikke den stemme som taler i den, og de ser ikke Guds kjærlighet i Hans gjerninger. Men hvis du er en sann Jesu representant, er det mulig at de gjennom deg kan komme til å forstå noe av Hans godhet og bli ledet til å elske og tjene Ham.

De kristne er satt til å være lysbærere på veien til himmelen. De skal la det lys som faller på dem fra Kristus, kaste sitt gjenskinn ut over verden. Deres liv og karakter skal være slik at andre gjennom dem kan få en riktig oppfatning av Kristus og av Hans tjeneste.

Og dersom vi fremstiller Kristus slik vi bør, vil også Hans tjeneste virke så tiltrekkende som den virkelig er. De kristne som fyller sitt sinn med tristhet og mørke, og som knurrer og klager, viser andre et falskt bilde av Gud og av kristenlivet. De gir det inntrykk at Gud ikke finner behag i at Hans barn er glade, og bærer falskt vitnesbyrd om vår himmelske Far.

Satan jubler når det lykkes ham å gjøre Guds barn motløse og å lede dem til tvil. Det fryder ham å se at vi har mistillit til Gud og tviler på Hans villighet og Hans makt til å frelse oss. Han gleder seg når vi har følelsen av at Herren vil oss vondt med den måten Han leder oss på. Den onde arbeider utrettelig for å få oss til å tro at Herren er blottet for medfølelse og omsorg. Han forvansker sannheten og fyller vår fantasi med feilaktige forestillinger om Gud. Og i stedet for å dvele ved sannheten om vår himmelske Far, fester vi altfor ofte tanken ved Satans vrange fremstillinger og vanhelliger Gud ved vår mistillit og klage. Djevelen ønsker hele tiden å gjøre kristenlivet til et liv i mørke. Han ønsker at det skal virke møysommelig og vanskelig. Og når en kristen i sitt eget liv legger for dagen et slikt syn på kristendommen, støtter han ved sin vantro denne usannhet fra den ondes side.

Under vandringen fremover på livets vei er det mange som tenker på sine feiltrinn og skuffelser, og deres hjerter blir fylt med sorg og motløshet. En trossøster som hadde gitt seg over til slike tanker, og som var dypt fortvilt, skrev til meg under mitt opphold i Europa og ba meg om å sende henne noen oppmuntrende ord. Natten etter at jeg hadde lest hennes brev, drømte jeg at jeg var i en hage. En som så ut til å være hagens eier, førte meg omkring i gangene. Jeg plukket blomster og gledet meg over duften av dem, da denne søsteren som hadde gått ved siden av meg, ledet min oppmerksomhet på noen stygge nypetorn som sperret veien for henne. Der stod hun sørgmodig og bedrøvet. Hun fulgte ikke vår veileder og holdt seg heller ikke på stien, men gikk blant torner og kratt. «Akk,» sukket hun, «er det ikke sørgelig at denne vakre hagen skal være ødelagt av torner!» Da sa lederen vår: «La tornene være, for de vil bare såre deg. Plukk rosene, liljene og nellikene!»

Har det ikke vært noen lyspunkter i din erfaring? Har du ikke opplevd noen lyse stunder da Guds Ånd fikk ditt hjerte til å banke av glede? Når du lar blikket gå tilbake og betrakter de forskjellige avsnitt i dine opplevelser, finner du da ikke enkelte behagelige iblant? Er det ikke så at Guds løfter lik de duftende blomstene vokser over alt langs din vei? Vil du ikke la deres skjønnhet og ynde fylle ditt hjerte med glede?

Torner og tistler vil bare såre og bedrøve deg, og dersom du bare samler på slikt og viser det frem til andre, gjør du deg da ikke skyldig både i å ringakte Guds godhet mot deg selv og i å hindre dem du omgås, fra å gå på livets vei?

Det er ikke klokt å samle på alle de ubehagelige minner om vårt tidligere liv, våre synder og skuffelser, for å tale om dem og sørge over dem helt til vi blir overveldet av motløshet. Den motløse blir fylt med mørke, han stenger lyset ute fra sitt eget sinn og kaster skygge på andres sti.

Takk Gud for de lyse bilder Han har lagt frem for oss! La oss samle de velsignede forsikringer om Hans kjærlighet, slik at vi stadig kan betrakte dem. Guds Sønn forlot Faderens trone, kledde sin guddom i menneskelighet for å kunne befri menneskene fra Satans makt. Han seiret på våre vegne, ved at Han åpnet himmelen for menneskene og åpenbarte guddommens herlighet. Den falne slekt løftet opp av den fordervelsens avgrunn som synden hadde styrtet den ned i, og igjen satt i forbindelse med den evige Gud og så iført Kristi rettferdighet og opphøyet til Hans trone, etter å ha bestått prøven ved tro på vår frelser - dette er de bilder som Gud vil vi skal dvele ved.

Når det ser ut som om vi tviler på Guds kjærlighet og har mistillit til Hans løfter, vanærer vi Ham og gjør Den Hellige Ånd sorg. Hvordan ville det virke på en mor hvis hennes barn hele tiden klaget på henne som om hun ikke hadde hatt noe godt i tanke med dem, når alle hennes anstrengelser i livet hadde hatt til hensikt å fremme deres interesser og bringe dem trøst? Kanskje dro de hennes kjærlighet i tvil. Det ville knuse hennes hjerte. Hvordan ville en far eller mor synes om å bli behandlet slik av sine barn? Og hva vil vår himmelske Far tenke om oss når vi tviler på Hans kjærlighet, som fikk Ham til å gi sin eneste Sønn for at vi kunne leve? Apostelen skriver: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav Ham for oss alle, kan Han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med Ham?» (Rom.8,32). Men hvor mange er det likevel ikke som ved sine handlinger, om ikke med ord, sier: «Herren mener ikke dette for mitt vedkommende. Kanskje han elsker andre, men meg elsker Han ikke.»

Ved alt dette skader du deg selv, fordi hvert tvilens ord som du uttaler, tilkaller den ondes fristelser, styrker din tilbøyelighet til å tvile og driver de tjenende engler bort fra din side. Når Satan frister deg, så si ikke et eneste ord som vitner om tvil eller mørke. Dersom du åpner døren for de tanker som han vil innskyte hos deg, blir ditt sinn fylt med mistillit og opprørsk tvil. Hvis du lar dine følelser komme til uttrykk i ord, så vil enhver tvil du uttaler, ikke bare virke tilbake på deg selv, men også være et frø som spirer og bærer frukt i andres liv, og det vil kanskje være umulig å motvirke innflytelsen av dine ord. Kanskje du selv vil kunne redde deg ut av fristelsen og Satans snarer, men det kan være andre som er blitt påvirket av din innflytelse, og som ikke klarer å rive seg løs fra den vantro som du har vakt hos dem. Derfor er det av stor betydning at vi taler bare slike ord som gir liv og styrke.

Engler lytter for å høre hvilket vitnesbyrd du avlegger for verden om din himmelske Herre. Tal om Ham som lever for å gå i forbønn for Deg hos Faderen! Når du trykker en venns hånd, så la Guds pris være på dine lepper og i ditt hjerte. Dette vil lede hans tanker til Jesus.

Alle har sine prøvelser, alle har sorger som er tunge å bære, fristelser som er vanskelige å stå imot. Tal ikke til andre om dine vanskeligheter, men legg alle ting frem for Gud i bønn. Gjør det som en regel aldri å ytre et eneste ord om tvil eller motløshet. Hvis du taler ord som vitner om håpefullhet og hellig glede, kan du gjøre ditt til at andres liv blir lysere og til å styrke dem i deres bestrebelser.

Mange mennesker blir hardt presset av fristelse og holder på å gi etter i striden mot selvet og mot ondskapens makter. Gjør dem ikke motløse i deres harde kamper. Tal frimodige, forhåpningsfulle ord som kan oppmuntre dem til å fortsette på veien. På den måten kan du la Kristi lys skinne. «Ingen av oss lever for seg selv.» (Rom. 14,7). Ved vår ubevisste innflytelse kan andre enten bli oppmuntret og styrket, eller de kan bli motløse, støtt bort fra Kristus og sannheten.

Det blir ofte sagt at Jesus gråt, men at man aldri hører om at Han smilte. Riktignok er det sant at vår Frelser hadde sorger og at Han var vel kjent med sykdom, for Hans hjerte var åpent for all menneskelig ulykke. Men til tross for at Han levde et selvfornektende liv som smerte og bekymring kastet sine skygger over, var Hans sinn ikke nedtrykt. Hans ansikt var ikke preget av sorg og uro, men vitnet alltid om en fredfylt ro. Hans hjerte var et livsens kildevell, og hvor som helst Han gikk omkring, førte Han med seg hvile og fred, fryd og glede.

Vår Frelser var dypt alvorlig og oppriktig, men aldri trist eller gretten. De som etterligner Ham, vil være ivrige og nidkjære, og de vil ha en dyp følelse av personlig ansvar. Lettsindighet vil bli undertrykt. Det vil ikke være noe støyende lystighet, ingen grov spøk, for Jesu religion gir oss fred som elven. Den kveler ikke gledens lys og legger ikke hånd på vennlighet. Heller ikke kaster den en sky over det strålende, smilende ansikt. Kristus kom ikke for å la seg tjene, men for selv å tjene, og når Hans kjærlighet hersker i våre hjerter, vil vi følge Hans eksempel.

Tenker vi mest på andres uvennlige og urettferdige handlinger, vil det være umulig å elske dem liksom Kristus har elsket oss. Men lar vi sinnet dvele ved Hans forunderlige kjærlighet og medfølelse overfor oss, kommer vi til å nære lignende følelser mot andre. Vi bør elske og akte hverandre tross feil og ufullkommenheter, som vi jo ikke kan unngå å se. Vi bør utvikle ydmykhet, mistillit til oss selv, tålmodighet og overbærenhet overfor andres feil. Dette vil utrydde all innskrenket egenkjærlighet og gjøre oss edelmodige og høysinnet.

Salmisten sier: «Sett din lit til Herren og gjør godt, bo i landet og legg vinn på trofasthet!» (Sal. 37,3). «Sett din lit til Herren.» Hver dag har sine byrder, sine bekymringer og sine plager, og hvor lett faller det ikke for oss å tale om våre vanskeligheter og prøvelser når vi treffer hverandre. Så mange bekymringer melder seg, vi nærer så stor frykt og gir uttrykk for så mye engstelse at man skulle tro vi ikke hadde en medlidende og kjærlig frelser som er villig til å høre på alle våre spørsmål og til å gi oss hjelp hver gang vi har behov for det.

Det er noen som til stadighet er fylt med frykt og blir plaget av innbilte bekymringer. Hver dag er de omgitt av beviser på Guds kjærlighet, og nyter godt av Hans rike forsyn. Men de overser disse øyeblikkelige velsignelser. Deres sinn dveler stadig ved et eller annet ubehagelig som de frykter skal komme, eller en eller annen vanskelighet som kanskje virkelig foreligger og som tross sin ubetydelighet tilslører deres øyne så de ikke ser alt de burde være takknemlige for. I stedet for at disse vanskeligheter burde lede dem til Gud som den eneste som kan hjelpe, skiller de dem fra Ham fordi de vekker uro og utilfredshet.

Er det klokt av oss å være så vantro? Hvorfor skal vi være utakknemlige og mistroiske? Jesus er vår venn, og hele himmelen er interessert i vårt beste. Vi må ikke la hverdagens vanskeligheter og bekymringer engste vårt sinn eller formørke vår panne. Hvis vi gjør det, vil det alltid være noe som plager oss og gjør oss urolige. Vi må ikke overgi oss til slike bekymringer som bare virker irriterende og nedbrytende, men ikke hjelper oss til å bære våre prøvelser.

Kanskje møter du vanskeligheter i ditt arbeid. Utsiktene blir kanskje mørkere og mørkere, og du blir truet av muligheten til å lide tap. Men bli ikke motløs. Kast din sorg på Gud, og vær rolig og glad. Be om visdom til å ordne dine forhold på en forstandig måte og på denne måten forebygge tap og ulykke.

Gjør alt du kan for å oppnå gunstige resultater. Jesus har lovt å hjelpe oss, men ikke uten bestrebelse fra vår side. Når du i tillit til vår himmelske hjelper har gjort det du kan, så ta imot utfallet med glede.

Det er ikke Guds vilje at Hans barn skal være nedtrykt av bekymringer. Men Herren villeder oss aldri. Han sier ikke til oss: «Frykt ikke, for det er ingen farer på din vei.» Han vet at det er prøvelser og farer, og Han behandler oss med oppriktighet. Han sier ikke at Han vil ta sine barn ut av en syndig og ond verden, men Han viser dem en tilflukt som aldri slår feil. Han ba slik for sine disipler: «Jeg ber ikke som at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde.» (Joh.17,15) «I verden,» sa Han, «har dere trengsler. Men vær frimodige, Jeg har seiret over verden.» (Joh. 16,33).

I sin bergpreken gav Jesus disiplene verdifull undervisning om hvor nødvendig det er å ha tillit til Gud. Denne undervisning ble gitt som oppmuntring for Guds barn ned gjennom alle tider, og den inneholder en fylde av lærdom og trøst til menneskene i våre dager. Frelseren henviser sine barn til fuglene som sang sine lovsanger uten å være tynget av bekymrede tanker, for «de sår ikke, de høster ikke», og likevel sørger den store Far for deres behov. Frelseren spør: «Er ikke dere mer verd enn de?» (Matt. 6,26). Den store Gud som sørger for mennesker og dyr, åpner sin hånd og metter alle sine skapninger. Himmelens fugler er ikke for ringe til å være gjenstand for Hans omsorg. Han lar ikke føden falle i deres nebb, men Han sørger for deres behov. De må samle inn de frøene som Han har spredt til dem. De må skaffe materialer til de små redene sine, og de må gi ungene sine mat. De drar ut med sang til sitt arbeid, for «den Far dere har i himmelen, gir dem føde». Og «er ikke dere mer verd enn de?» Er ikke vi, som tilber Gud i ånd og forstand, mer verd enn fuglene som flyr i luften? Vil ikke Han som har skapt oss, Han som bevarer vårt liv, Han som dannet oss i sitt eget guddommelige bilde, sørge for hva vi behøver, når vi stoler på Ham?

Kristus rettet disiplenes oppmerksomhet mot blomstene på marken, som vokste i store mengder og strålte i den enkle skjønnhet som den himmelske Far hadde gitt dem. I dette skulle de se et uttrykk for Faderens kjærlighet til menneskene. Han sa: «Se på liljene på marken, hvordan de vokser.» I sin enkelhet og skjønnhet overgår disse naturlige blomstene Salomos prakt. Den mest skinnende kledning som menneskelig kunstferdighet kan fremstille, tåler ingen sammenligning med den naturlige ynde og den strålende skjønnhet hos blomstene som Gud har skapt. Jesus spurte: «Når Gud kler gresset på marken så fint, det som står der i dag og kastes i ovnen i morgen, hvor mye mer skal Han ikke da kle dere? Så lite tro dere har!» (Matt. 6,28.30). Dersom Gud, den himmelske kunstner, gir de ubetydelige blomstene, som går til grunne på en dag, deres fine og vekslende farger, hvor mye større omsorg vil Han da ikke ha for dem som er skapt i Hans eget bilde? Den lærdom som Kristus her gir, er en irettesettelse til det vantro hjertet for dets engstelse og bekymring, dets uro og tvil.

Herren ønsker at alle Hans barn skal være lykkelige, rolige og lydige. Jesus sier: «Min fred gir Jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.» (Joh. 14,27). «Dette har Jeg sagt dere, for at dere kan eie Min glede, og deres glede kan være fullkommen.» (Joh. 15,11). Den lykke menneskene søker ut fra egennyttige motiver og utenfor pliktens vei, er svikefull, ustadig og flyktig. Den forsvinner, og sinnet blir ensomt og fylt med bekymring. Men i Guds verk er det glede og tilfredshet. En kristen vandrer ikke på usikre stier. Han er ikke henvist til tomme ergrelser og skuffelser. Selv om vi ikke får del i dette livs gleder, kan vi fryde oss ved tanken på det evige liv.

Men allerede her kan de troende glede seg over samfunnet med Kristus. De kan leve i lyset av Hans kjærlighet, og Hans nærvær vil være deres stadige trøst. Hvert eneste skritt i vårt liv kan bringe oss nærmere Jesus, gi oss en dypere opplevelse av Hans kjærlighet, føre oss litt nærmere fredens salige hjem. La oss derfor ikke kaste bort vår frimodighet, men eie en fast forvissning, fastere enn noen gang før. «Hittil har Herren hjulpet oss» (1.Sam. 7,12), og Han vil hjelpe oss inntil enden. La oss se på minnesmerkene i vår livserfaring. De minner oss om hva Herren har gjort for å redde oss ut av ødeleggerens hånd. La oss bevare i frisk erindring alle Guds velgjerninger mot oss - tårene Han har tørket bort, smertene Han har lindret, engstelsene som ble fjernet, frykten som ble tatt bort, behovene som ble dekket og velsignelsene som ble gitt oss, og på den måten styrke oss til alt som ligger foran oss gjennom resten av vår pilegrimsferd.

Vi kan ikke annet enn vente nye vanskeligheter i den kamp som ligger foran oss. Men vi kan se på det som har skjedd, og også på det som kommre til å skje, og si: «Hittil har Herren hjulpet oss.» «Som dine dager er, så skal din styrke være.» (5.Mos. 33,25 eng. overs.). Prøvelsen vil ikke overstige den kraft som blir gitt oss til å bære den. La oss derfor ta fatt på vår oppgave der vi finner den, i tro på at hva som enn måtte komme, så får vi kraft i forhold til prøvelsen.

Og en gang kommer den dag da himmelens porter blir åpnet for å slippe Guds barn inn. Ærens Konge uttaler disse opphøyde ord som lyder i deres ører som den herligste musikk: «Kom hit, dere som er velsignet av Min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt. 25,34).

Da vil de gjenløste bli budt velkommen til det hjem som Jesus bereder for dem. Der blir de ikke, som her på jorden, omgitt av dårlige mennesker, av løgnere, avgudsdyrkere, urene og vantro, men de kommer til å omgås dem som har overvunnet Satan og utviklet en fullkommen karakter ved Guds nåde. Enhver syndig tilbøyelighet og enhver skrøpelighet som plager dem her, er blitt fjernet ved Kristi blod, og de får del i Hans ubeskrivelige herlighet, som langt overgår solens glans. Og den moralske skjønnhet de utstråler, Hans fullkomne karakter, er langt mer verdifull enn den ytre glans. De står ulastelige foran den store hvite trone og får del i englenes verdighet og privilegier.

«Hva kan et menneske gi, så det får sitt liv tilbake?» (Matt. 16,26). Hva betyr alt annet sammenlignet med den strålende arv vi kan oppnå? Kanskje er han fattig, men i seg selv eier han en rikdom og en verdighet som verden aldri kan gi. Det gjenløste menneske som er renset fra synd, med de edle krefter som alle er helliget til Guds tjeneste, er av uberegnelig verdi. Det er glede i himmelen hos Gud og de hellige engler over et frelst menneske, og gleden kommer til uttrykk i hellige seierssanger.