Obadja.no

GUDS VITNESBYRD I DET ITALIENSKE SPRÅKET

av H.M.Trangerud

I et land hvor katolisismen og dens tradisjoner står sterkt, og hvor endringen av Guds hviledag fra lørdag til søndag kom så tidlig som i det 4. århundre, har Gud ennå et levende vitne som forteller hvilken dag som er Hans Sabbat, -den dagen Han helliget og velsignet etter skapelsen-, nemlig det italienske språket.

En del av ukedagene har navn etter de gamle romerske gudene. På den tiden da kristendommen begynte å spre seg, bestod Romerrikets religion av soldyrkelse og tilbedelse av andre himmellegemer, som de mente var en personifisering av deres guder. Vi kan spore denne soltilbedelsen tilbake til det gamle Babylonia. Her oppstod også en skikk med å vie det første av alt til solguden, som ble regnet som den øverste av gudene. Følgelig ble også den første dagen i uka viet til ham, derav det engelske navnet “sun-day”, hvorfra vi har fått vårt norske “søndag”.

De øvrige dagene ble viet til de andre gudene. “Hedningene anvendte på disse dager navn fra planetene, fordi de trodde at de fra solen hadde en sjel, fra månen et legeme, fra Mars blod, fra Merkur forstand og tale, fra Jove måtehold, fra Venus begjær, fra Saturn treghet.” 1 Den første dagen ble altså viet til solen, den andre til månen, den tredje til Mars, den fjerde til Merkur, den femte til Jove, den sjette til Venus og den syvende til Saturn. Herav har vi navnet “Satur-day”, som er det engelske ordet for lørdag. Det norske ordet, lørdag, kommer av det gammelnorske lor-dag, som hos visse germanske stammer (omtrent på Romerrikets tid) var den hellige dagen til deres høyeste Gud. Det som er interessant, er at dette ordet, “lo”, betyr nettopp Herre.

Går vi tilbake til det italienske språket, vil vi finne at dagene i dag heter:

Mandag - Lunedi (Ordet “måne” heter “luna” på italiensk)

Tirsdag - Martedi (etter krigsguden Mars, eller Marzio)

Onsdag - Mercoledi (av Merkur)

Torsdag - Giovedi (av Jove)

Fredag - Venerdi (av Venus)

Den første dagen i uka, søndag, heter i dag domenica. Det var pave Sylvester I som på 300-tallet bestemte at søndagen skulle kalles “Herrens dag”, men hverken Bibelen, Jesus eller de første kristne omtalte søndagen på denne måten. Ifølge Skriften er det kun én dag som fortjener denne betegnelsen, og det er Sabbaten (solnedgang fredag til solnedgang lørdag). “Salig er det menneske... som holder Sabbaten og ikke vanhelliger den, .... - MINE Sabbater,” sier Gud selv. (Jes.56,2.4)

Sabbaten er den eneste dagen i Bibelen som har et navn. De andre dagene ble omtalt som “den første dagen (i uka / etter Sabbaten)”, “den andre dagen (i uka/ etter Sabbaten)”, osv. Gud har aldri sagt at dette skulle endres ved Jesu død og oppstandelse. Foreksempel kan vi lese i apostelen Markus’ evangelium, som ble skrevet ned etter Jesu død og oppstandelse, idet han forteller om en episode etter disse hendelsene: “Da SABBATEN var over, gikk Maria Magdalena, Maria... og Salome og kjøpte krydder for å gå til Ham [Jesus]. Meget tidlig om morgenen, da solen hadde stått opp på DEN FØRSTE DAG I UKEN, kom de til graven.” (Mark.16,1-3) Her nevnes først Sabbaten, ukas syvende dag, ved navn, mens den første, søndag, kun omtales som det den er, nemlig den første dag i uka. (Se også Apg. 13,14.27.42.44; 15,21;16,13; 17,2; 18,4)

På de fleste norske kalendere står i dag søndag oppført som ukas siste dag, mens mandag er den første. Slik har det likevel ikke alltid vært. Følgende utdrag er hentet fra en kronikk i Aftenposten fra 1972: “Fra FØRSTE JANUAR 1973 så kalenderen annerledes ut enn den tidligere gjorde. Ukedagene hadde fått ny rekkefølge, for så vidt som den første dag ikke lenger er søndag, men mandag. Og ukens siste dag, den syvende, ikke lenger er lørdag, men søndag. Bak denne forandringen står internasjonale interesser, hvis fremste organ for gjennomføring av disse ideer er Det internasjonale standardiseringsforbund, ISO.” 2

Det kan for mange virke forvirrende når søndag så ofte og så selvsikkert omtales som “Herrens dag”, særlig fordi denne tradisjonen har grodd så fast. Søndagen blir av mange betraktet som den selvsagte hviledag, et syn som har blitt videreført gjennom generasjoner. For ikke så lenge siden gikk paven ut med en oppfordring om en strengere helligholdelse av søndagen, om hvilken dag han til og med benyttet betegnelsen “sabbat”! For dem som ikke har kjennskap til historien og vet hvordan den katolske kirke har endret Guds hviledag fra lørdag til søndag, -en del av historien vi sjelden får høre om i dag-, vil slike utsagn bidra å styrke løgnen om at søndag er Guds hviledag. Lar man i tillegg være å lese sin Bibel, kan man være nokså sikre på å bli bedratt. Andre vil kanskje finne spørsmålet om hvilken dag som er Guds sanne hviledag, -hvilken dag som er HANS Sabbat-, temmelig forvirrende.

I Italia, hvor katolisismen og kirkens tradisjon står sterkt og paven har stor autoritet, har Gud likevel et vitne som kan fortelle befolkningen at søndagen ikke er den rette hviledag, den er ikke Hans Sabbat. Det italienske ordet for lørdag, “SABATO”, kan fortelle oppriktig søkende mennesker at det er noe galt med det kirken lærer. Deres egen dagligtale bærer spor etter hvilken dag Gud en gang velsignet og lyste hellig.

Men dette er ikke noe vi kun finner i det italienske språket. Også andre språk har dette vitnesbyrdet, slik som på russisk, hvor lørdag heter “cy dd oma” [subb´åta], eller spansk, hvor dagen heter “sábado”. Vi har også allerede nevnt at vårt norske “lørdag” kommer fra det gamle “LOrdag”, som var den høyeste Guds dag, Herrens dag.

D et er ellers ikke bare ukedagenes rekkefølge som er blitt endret i forhold til den ordningen Gud selv innsatte. Året var, i likhet med vårt system i dag, inndelt i tolv måneder, og hver av disse bestod av 30 dager. 3 Ifølge Gud skulle måneden abib, eller nissan, være den første i året. (Se 2.Mos.12,2; 13,4) Denne vil etter dagens tidsregning starte omtrent midt i mars og vare til midten av april. Deretter følger ijar, sivan, tamuz, av, elul, tishri, cheshvan, kislev, tevet, shvat, og til sist adar.

Også i denne sammenheng er det interessant å ta en titt på hva månedene heter på italiensk. Igjen ser vi at enkelte av dem bærer navn etter de gamle romerske gudene (som foreksempel marzo, mars), men noen av dem vitner om noe ganske annet, nemlig de fire siste av “vårt” år. Settembre (september) er den niende måneden ifølge vår regnemåte, men ordet er avledet fra tallet sette, som betyr 7. Neste måned, ottobre (oktober), er avledet av otto, som betyr 8. Novembre (november) stammer fra nove, som er tallet 9, og til sist dicembre (desember), hvor vi kan gjenkjenne tallet 10, dieci.

Setter vi dette opp mot den bibelske regnemåten (for måneder), finner vi at settembre (7) svarer til tiden da den syvende måneden i Guds ordning, tishri, begynte, og ottobre (8) tilsvarer cheshvan (8), etc. (Se illustrasjon!) Følgelig har vi nok en levning, -i språket-, som vitner om den ordningen Gud en gang innsatte.

red.

1 Book Concerning Times , skrevet av den engelske historikeren og benediktinermunken Bede. Hentet fra De første kristnes hviledag, av prof. dr.phil. F.H. Yost, s.46

2 I utakt med tiden, kronikk av Trygve Åsheim, Aftenposten, 28.des.1972

3 Ettersom det var 30 dager i hver måned, og det er ca. 365 i et solår, fulgte det med en “skuddårsmåned”, dvs. en ekstra måned som ble lagt til til bestemte tider, for å rette opp skjevheter igjen. Når månedene begynte og sluttet, kom derfor til å være litt varienrende.