Veien til Kristus - del 2

Synderens Behov for Kristus

I begynnelsen ble menneskene utrustet med edle krefter og vel avbalanserte åndsevner. De var fullkomne i sitt vesen, og de var i harmoni med Gud. De hadde rene tanker og hellige mål. Men på grunn av ulydighet ble deres evner fordervet, og egenkjærlighet tok kjærlighetens plass. Deres natur ble så svekket at det var umulig for dem i egen styrke å stå seg mot den ondes makt. Fienden gjorde dem til slaver, og i denne tilstanden ville de ha forsatt å være i all fremtid dersom ikke Gud på en særskilt måte hadde grepet inn. Fristerens hensikt var å tilintetgjøre Guds plan med skapelsen av mennesket og å fylle jorden med elendighet og ødeleggelse. Deretter ville han påstå at alt dette var en følge av at Gud skapte mennesket.

I sin syndfrie tilstand fant menneskene glede i samfunnet med ham som eier "alle visdommens og kunnskapens skatter" (Kol 2,3). Etter at de hadde syndet, kunne de ikke lenger finne glede i hellighet, men de forsøkte å gjemme seg for Gud. Slik er fremdeles det ugjenfødte hjerte. Det er ikke i harmoni med Gud og kan ikke finne noen glede i samfunnet med ham. Synderen ville ikke være lykkelig i Guds nærvær, men ville unndra seg samværet med hellige vesener. Hvis han fikk lov å komme inn i himmelen, ville det ikke være noen glede for ham der. Den uegennyttighet som hersker der hvor alle er fylt av den evige kjærlighet, ville ikke finne noen gjenklang i hans sinn. Hans tanker, interesser og mål ville være av en anden art enn de som opptar de syndefrie innbyggere. Han ville bli en falsk en i den himmelske harmoni. Ja, himmelen kom til å bli et pinested for ham, og han kom til å lengte etter å gjemme seg for ham som er dens lys og midtpunkt. Det er ikke en vilkårlig bestemmelse fra Guds side som utelukker syndere fra himmelen. De blir lukket ute fordi de er uskikket til å være i det himmelske samfunn. Guds herlighet ville være som en fortærende ild for dem. De ville ønske å bli tilintetgjort for å bli skjult for hans ansikt som døde for å gjenløse dem.

I vår egen kraft er det umulig å komme ut av det syndens dyp som vi er sunket ned i. Våre hjerter er onde, og vi klarer ikke å forandre dem. "Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke en!" "Det menneskene av naturen trakter etter, betyr fiendskap mot Gud, for vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov, ja, den kan ikke gjøre det" (Job 14,4; Rom 8,7). Opplysning, dannelse, bruken av viljen og menneskelige bestrebelser har alt sammen sin betydning, men i denne forbindelse er alt dette verdiløst. De kan nok skape en utvendig korrekt opptreden, men ikke forandre hjertet. De kan ikke rense selve livskilden. For at et menneske skal kunne forvandles fra synd til hellighet, må det være en kraft som virker i dets indre, et nytt liv fra Gud. Denne kraft er Kristus. Bare hans nåde kan vekke de livløse evner i menneskesinnet og dra dem til Gud og til hellighet.

Frelseren sa: "Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny" (Joh 3,3) - hvis han ikke får et nytt hjerte, nye lengsler, nye forsetter og tilskyndelser som fører til et nytt liv. Påstanden om at det bare er nødvendig å fremelske det gode som naturlig finnes i mennesket, er et stort bedrag. "Slik et menneske er i seg selv, tar det ikke imot det som hører Guds Ånd til. For ham er det uforstand, og han kan ikke fatte det, det kan bare bedømmes på åndelig vis." "Undre deg ikke over at jeg sa at dere må fødes på ny" (1 Kor 2,14; Joh 3,7). Om Kristus er det skrevet: "I ham var liv, og livet var menneskenes lys." "For i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved" (Joh 1,4; Apg 4,12).

Det er ikke nok at vi oppfatter Guds miskunnhet, eller at vi innser hans faderlige ømhet og godhet. Det er ikke not at vi erkjenner at hans lov er vis og rettferdig, og forstår at den hviler på kjærlighetens evige grunnsetninger. Apostelen Paulus innså alt dette da han sa: Jeg gir "loven rett i at den er god". "Så er da loven hellig, og budet er hellig og rett og godt." Men i sin dype angst og fortvilelse føyde han til: "Jeg er et avmektig menneske, solgt til synden" (Rom 7,16.12.14). Han lengtet etter den renhet og rettferdighet som han selv ikke klarte å nå frem til, og ropte: "Jeg ulykkelige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?" (Rom 7,24). Dette er et rop som har lydt fra nedtyngede mennesker i alle land og til alle tider. Og for alle sammen er det bare ett svar: "Se, der er Guds Lam, som bærer verdens synd!"

Med mange bilder har Guds Ånd søkt å gjøre denne sannhet klar for mennesker som lengter etter å bli befridd fra sin syndeskyld. Da Jakob flyktet fra sin fars hjem etter at han hadde syndet ved å bedra Esau, kjente han seg nedtrykt under vekten av sin skyld. Han var ensom og utstøtt, skilt fra alt som mer enn noen gang plaget hans sinn, var frykten for at hans synd hadde skilt ham fra Gud, og at Herren hadde forlatt ham. I sin sorg la han seg ned for å hvile på den nakne jord, omgitt av øde fjell. Himmelen over ham var prydet med stjerner. Mens han sov, fikk han se et merkelig lys. Det så ut som store skyggeaktige trinn førte opp til selve himmelens port fra sletten der han lå. På disse trinnene steg Guds engler opp og ned, og fra herligheten øverst oppe hørte han den guddommelige røst med budskap om trøst og håp. Jakob fikk kunnskap om det som tilfredsstilte hans store lengsel. Han fikk kunnskap om Frelseren. Med glede og takknemlighet så han en vei som han, en synder, kunne gå for å få samfunn med Gud. Den hemmelighetsfulle stigen han så i sin drøm, var en fremstilling av Jesus, den eneste mellommann mellom Gud og mennesker.

Det var dette bilde Jesus tenkte på da han i sin samtale med Natanael sa: "Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og ned over Menneskesønnen" (Joh 1,51). Ved syndefallet ble mennesket skilt fra Gud. Jorden ble avskåret fra himmelen. Over det svelget som lå mellom dem, var det ingen forbindelse. Men ved Kristus er jorden igjen kommet i forbindelse med himmelen. Ved sin fortjeneste har han slått bro over den avgrunnen som synden hadde skapt, slik at de tjenende engler kan være hos menneskene. Kristus knytter falne, svake og hjelpeløse mennesker til kilden for all makt.

Men dersom man går forbi den eneste kilden til håp og hjelp for den falne slekt, er alle menneskenes drømmer om fremskritt forgjeves. Alle anstrengelser for å høyne menneskeheten er til liten nytte. "All god gave og all fullkommen gave" er fra Gud. Ingen som er skilt fra ham, kan oppnå en fullkommen karakter. Den eneste vei til Gud er Kristus, for han sier: "Jeg er veien og sannheten og livet" (Jak 1,17; Joh 14,6).

Gud har en kjærlighet til sine barn på jorden som er sterkere enn døden. Da han gav sin Sønn, var hele himmelen med i denne gave. Frelserens liv og død, hans gjerning som vår forbeder, englenes tjeneste, den Hellige Ånds påvirkning, Faderen som virker over og gjennom alt, de himmelske veseners uopphørlige interesse - alt virker sammen for å frelse menneskene.

La oss feste tankene ved det forunderlige offer som ble gjort for vår skyld! La oss prøve å verdsette himmelens anstrengelser for å frelse de fortapte og føre dem tilbake til Faderens hus. Sterkere påvirkning og mektigere krefter kunne aldri bli satt i virksomhet. Den uendelige belønning for rettferdige handlinger, himmelens gleder, fellesskapet med englene, samfunnet med Gud og hans Sønn, opplevelsen av deres kjærlighet, utviklingen og foredlingen av alle våre evner gjennom evige tider - bør ikke alt dette anspore og oppmuntre oss til å tjene vår skaper og gjenløser med glede?

For å advare oss mot å tjene den onde fremholder Bibelen den straff som Gud har uttalt over synd, den uunngåelige gjengjeldelse, nedverdigelsen av karakteren og den endelige utslettelse.

Skal vi ikke akte på Guds miskunnhet? Hva mer kunne han gjøre? La oss stille oss is det rette forhold til ham som har elsket oss med en så forunderlig kjærlighet. La oss gjøre bruk av de midler som står til rådighet, for at vi skal bli forvandlet til å ligne ham og igjen få oppleve fellesskapet med de tjenende engler, igjen være i harmoni og forening med Faderen og Sønnen.

Obadja

Veien til Kristus - del 2

Synderens Behov for Kristus