Vitamin D

VITAMIN D

Vitaminer gir hverken kalorier eller energi til kroppen, slik som karbohydrater, fett og proteiner. Likevel er de nødvendige for at kroppen vår skal fungere normalt, og mangler kan føre til sykdommer og endog irreversible skader. Det er forholdsvis små mengder vi trenger av de ulike vitaminene (mikro- eller milligram), men siden cellene våre ikke selv kan produsere dem, må de tilføres gjennom kosten eller på annen måte.

Vitamin D er en fellesbetegnelse for en gruppe beslektede steroider (dvs. hormoner 1 som er dannet fra kolesterol). Vitaminet kalles også for kalsiferol ettersom det er viktig for kroppens kalsiumopptak. Vitaminet er fettløselig og kan lagres i leveren.

D-vitamin finnes i form av vitaminD 2 (ergokalsiferol) i planter, og som vitamin D 3 (kolekalsiferol) hos mennesker. Disse to vitaminformene har de samme biologiske virkningene hos mennesket.

D-vitamin produseres i huden når vi utsettes for sollys, idet ultra-fiolette stråler omdanner kolesterol til vitamin D 3. I leveren blir vitamin D 3 omdannet til kalsidiol 2, som føres videre med blodet til nyrene, hvor det omdannes til kalsitriol 3. Det er denne varianten av vitamin D 3 som gir biologiske virk-ninger. Den viktigste funksjonen til kalsitriol er å øke opptaket av kalsium fra mat i tarmen, og øke overføringen av kalsium fra skjelettet til blodet. Tabell 1 gir en oversikt over kalsiums funksjoner.

Omlag 99 % av kroppens kalsium fin-nes i skjelettet. Ca.1 % finnes inne i cellene og ca. 0,1 % i væsken utenfor cellene. Noe kalsium flyter fritt i blodstrømmen.Det er dette som har biologisk effekt.

Normalt er kalsiumkonsentrasjonen i væsken utenfor cellene forholdsvis konstant. Dette er viktig. Hvis konsen-trasjonen synker, blir nerve- og muskelcellene lettere å stimulere, slik at det kan oppstå kramper. Hvis kalsiumkonsentrasjonen synker over 50 %, vil en person slutte å puste. Det er også farlig hvis kalsiumkonsentra-sjonen øker. En økning på 20-30 % kan gi muskellammelser, pustevansker og økt risiko for hjertearytmier.

Kroppen har egne mekanismer

som motvirker slike farlige svingninger. Vitamin D 3 er en av tre hormoner som regulerer konsentra-sjonen av kalsium i væsken utenfor cellene:

Både kalsidiol og kalsitriol sirkulerer i blodet. Når blodkonsentrasjonen av kalsium synker, vil kroppen produsere et annet hormon (parathyreoidea-hormon) som gjør at mer kalsidiol blir omdannet til kalsitriol. Dette gjør at mer kalsium tas opp fra tarmen og overføres fra benvevet til blodet, slik at kalsiumkonsentrasjonen normali-seres.

Skjelettet fungerer således som et “lager” for kalsium, og det utveksles hele tiden kalsium mellom benvevet og blodet. Dermed kan kalsiumkonsentrasjonen i blodet holdes konstant, også i perioder hvor kroppen tilføres mindre kalsium enn den skiller ut.

I denne livsviktige reguleringsproses-sen spiller altså D-vitaminet (i form av kalsitriol) en viktig rolle. I tillegg til å øke opptaket av kalsium fra tarmen, øker vitaminet også opptaket av fosfat. Siden mesteparten av benvev-et består av kalsiumfosfat, er dette viktig for å få et sterkt skjelett og sterke tenner. Kalsitriol stimulerer også nydanningen av benvev, samt gjør at mindre kalsium og fosfat skilles ut med urinen via nyrene.

Solskinn er den viktigste “kilden” til vitamin D, ettersom det omdanner kolesterol i huden til vitamin D 3. Til-strekkelig opphold i solen vil normalt dekke en persons D-vitaminbehov. Overdreven soling bør imidlertid unngås på grunn av faren for å utvikle hudkreft. Spesielt bør man unngå å bli solbrent, og særlig barn bør være forsiktige. Forskning har ikke funnet beviser for at solkrem beskytter mot ondartet hudkreft. Derimot er det mulig at bruken av solkrem gir økt risiko for hudkreft, idet personer med utsatte hudtyper (dvs. lys hud) oppmuntres til lengere opphold i solen.

I moderate mengder er solskinn helsefremmende. Ikke bare er det nødvendig for produksjonen av D 3, og dermed for kalsiumbalansen og for benvevets styrke. Forskning tyder på at moderat solskinn også kan forebyg-ge visse typer kreft, som brystkreft og kreft i tykktarmen. Antakelig skyl-des også denne effekten vitamin D.

Man kan også få i seg vitamin D gjennom kosten. Ettersom vitaminet lagres i leveren, er dette normalt ikke en nødvendighet, selv om man bor i land med periodevis lite sol.

Vitaminet finnes i fet fisk, tran og margarin. Disse produktene kan imidlertid gi helseskadelige bivirkning-er. Forskning har vist at animalsk fett både gir økt fare for ulike typer kreft (som brystkreft, prostatakreft, hud-kreft og kreft i tykktarmen) og økt risiko for utvikling av hjerte- og kar-sykdommer (som angina, hjerteinfarkt og hjerneslag).

Giftstoffer i forurenset vann (f.eks. kvikksølv, PCB og tungmetall) blir lagret i fiskens fettvev. Selv vann med lav forurensing kan forårsake svært forurenset fisk. Dette skyldes at giftstoffene gradvis hoper seg opp i organismen, og at konsentrasjonen av giftstoffer øker jo høyere opp i nær-ingsskjeden man kommer. Giftkonsen-trasjonen kan dermed bli mer enn en million ganger høyere enn hva den er i vannet. Fisk og tran kan dessuten overføre infeksjonssykdommer.

Vitamin D finnes også i enkelte planter i form av ergokalsiferol eller vitamin D 2. Denne skal ha de samme biologiske effektene hos mennesker som vitamin D 3.

Det er spesielt viktig at små barn får tilstrekkelig med vitamin D, slik at de kan utvikle et sterkt skjelett. Vitaminet stimulerer både nydanningen av ben-vev og øker opptaket av kalsium og fosfat fra tarmen.

Ved mangel på vitamin D kan barnet utvikle rakitt, eller engelsk syke. Sykdommen kjennetegnes av vekst-forstyrrelser i skjelettet. Siden ben-vevet på grunn av kalkmangel ikke blir forkalket, blir knoklene myke. Kropps-tyngden gjør at bena blir bøyde (“hjul-benthet”). Ryggraden kan bli krum-met, bekkenbenet forandret, brystet fuglebrystlignende og skallen “firkant-et”. Skjelettet blir også lettere utsatt for brudd. Sykdommen var tidligere vanlig blant fattige, dårlig ernærte barn som var lite utendørs, men er nå svært sjelden i Skandinavia. Den er derimot økende blant innvandrerbarn fra Østen.

Rakitt oppstår som oftest hos barn mellom 3-24 måneder. Små barn bør derfor få morsmelk fremfor kumelk. Morsmelk inneholder både vitamin D og C, hvilket ikke finnes i kumelk. I tillegg er fettet i morsmelken lettere for barnet å fordøye. Når det gjelder kalsium, er innholdet i kumelk høyere enn i morsmelk. Samtidig inneholder kumelka også flere ganger så mye fosfor som morsmelka, hvilket kan nedsette opptaket av kalsium. Barnet vil derfor ta opp mer kalsium fra mors-melk enn det vil ta opp fra kumelk.

Hos voksne kan mangel på vitamin D føre til osteomalsi (benoppmykning). Sykdommen er veldig sjelden, men kan forekomme f.eks. ved gluten-allergi (pga nedsatt opptak av kalsium og D-vitamin fra tarmen, med påfølgende reduksjon i kalsium-konsentrasjonen i blodet) eller nyre-svikt (fordi nyrene da ikke kan om-danne kalsidiol til kalsitriol, selv om kroppens D 3-lagre er tilstrekkelige). Ellers kan eldre, spesielt de som bor på institusjon, få mangel på vitamin D. Dette fordi de ofte spiser lite og er lite utendørs.

Danning av D-vitamin ved sollys skjer mest effektivt hos mennesker med lys hud. Personer med mørkere hud har mer av fargestoffet melatonin i over-huden. Dette beskytter hudcellene mot skader forårsaket av ultrafiolett stråling, men reduserer samtidig produksjonen av vitamin D 3. Personer med mørkere hud tåler altså mer sollys, men trenger også større doser for å oppnå gunstige helseeffekter. Dette kan forklare hvorfor rakitt er økende blant invandrerbarn.

Selv om rakitt og osteomalsi nå forekommer sjelden, finnes en annen type “skjelettsvakhet” som er svært vanlig, nemlig osteoporose (benskjør-het). Tilstanden innebærer reduksjon i mengden benvev og forandring av benstrukturen. Dette svekker benvevets styrke, slik at skjelettet lettere brekker. Hyppigst skjer lårhals- og underarmsbrudd, samt sammenfall av ryggvirvler med på-følgende reduksjon av kroppshøyden og økt krumming av ryggen. Tilstand-en er vanligst blant kvinner, særlig etter overgangsalderen. Faktorer som bidrar til utvikling av osteoporo-se, er blant annet lite sollys (lite vitamin D), arvelige forhold, bortfall av østrogenproduksjon, røyk, alkohol, visse medikamenter (glukokorti-koider) koffein og lite fysisk aktivitet.

Skandinavia ligger på verdens-toppen når det gjelder hyppighet av osteoporosebrudd. Det er fortsatt noe usikkerhet om hvorfor, men trolig er en av de viktigste årsakene et kosthold bestående av mye animalsk protein (f.eks. kjøtt, ost og melk). Befolkningsstudier viser at forekomsten av osteopo-rose svarer til mengden animalsk protein i kosten. I de deler av verden hvor folk spiser lite ani-malsk protein, er forekomsten av osteoporose tilsvarende lav.

Et høyt inntak av animalsk protein gjør at større mengder kalsium skilles ut med urinen. Dermed tapes kalsium fra benvevet. Forsk-ning viser at det har større betyd-ning å redusere mengden ani-malsk protein man spiser, enn å øke inntaket av kalsium, dersom man vil forebygge eller bremse utviklingen av osteoporose. Dette bekreftes også av studier som har sett på forekomsten av osteopo-rose i ulike deler av verden. De skandinaviske landene har et høyt kalsiuminntak, men har likevel høy forekomst av osteoporose. Disse landene har også et kosthold med mye animalsk protein.

Proteiner er bygget opp av amino-syrer. Animalsk protein inneholder ofte mye svovelholdige aminosyrer (som methionin). Et høyt inntak av slike aminosyrer gjør at det dannes svovelioner. Noen forskere tror dette i seg selv får nyrene til å skille ut mer kalsium med urinen. Andre mener at svovelionene gjør blodet surt. For å unngå skadelige konsekvenser, iverksetter kroppen tiltak for å nøytralisere syren, som innebærer at kalsium overføres fra skjelettet til blodet. Dermed går mer kalsium tapt med urinen. Vegetabilsk protein har ikke denne uheldige virkningen på skjelettets kalsiuminnhold.

Kjøtt inneholder også mye fosfor, som reduserer kroppens opptak av kalsium. Selv om noen animalske produkter kan inneholde mer kalsium enn enkelte vegetabilske produkter, vil kroppen likevel ta opp mer kalsium fra de vegetabilske. Dette skyldes at planteføde inneholder lite fosfor.

Det finnes ingen behandling som kan bygge skjelettet opp igjen når osteopo-rose har utviklet seg. Forebygging er derfor viktig. Hvis man har fått osteoporose, kan man også stoppe utviklingen av den. I tillegg til å unngå kjente, påvirkelige risikofaktorer, som røyk, alkohol, koffein og inaktivitet, kan man oppnå mye gjennom et gunstig kosthold. Dette innebærer minimalt, om noe, animalsk protein, og mye frukt og grønnsaker. Gode kilder for kalsium er f.eks. tørket fiken, carob-pulver (johannesbrødkjerne-mel), brokkoli, sesamfrø, hasselnøtter, tofu og bønner.

Når det gjelder forebygging av osteoporose, har vitamin D vist seg å være viktigere enn et høyt kalsium-inntak. Moderat soling utendørs er derfor å anbefale - også mot osteopo-rose. Fysisk aktivitet utendørs, f.eks. trening, en rask spasertur eller hagearbeid, vil gi dobbel gevinst, idet fysisk aktivitet stimulerer til økt benmasse og et sterkere skjelett.

I tillegg til å redusere bentap, er det også mulig at vitamin D kan bremse ned-brytningen av leddbrusk ved artrose 1 (“slitasjegikt”). Vitaminet kan også være nyttig for personer med reumatoid artritt (leddgikt).

Selv om vitamin D har mange og store helsemessige fordeler, kan man også få for mye av det. Forgiftning skjer sjelden, men kan forekomme ved overdreven bruk av vitamintilskudd. Også tran kan i store mengder med-føre overdosering av vitamin D, med påfølgende forgiftning eller i verste fall død hvis blodkonsentrasjonen av vitaminet blir høyt nok.Tilsvarende kan tran medføre A-vitaminforgift-ning. Risikoen er særlig stor hvis man tar kosttilskudd som inneholder A- og D-vitamin samtidig som man tar tran. Disse vitaminene er fettløselige, og lagres i kroppen. Til sammenlign-ing er det lettere for kroppen å kvitte seg med overskudd av vannløselige vitaminer, som vitamin B og C.

Overdose av vitamin D kan forstyrre kalsiumbalansen i kroppen og med-føre hyperkalsemi (dvs. opphopning av kalsium i blodet). Tilstanden kan være alt fra mild til livstruende. Vanlige symptomer på forgiftning er manglende appetitt, kvalme, oppkast, diare, vekttap, hodepine, sløvhet og tretthet. Andre problemer kan være høyt blodtrykk, forvirring, nyresvikt og koma.

HMT

Kilder:

Binndy, R. m.fl. (1977). Menne-sket kroppen og livet. Oslo: Tiden Norsk Forlag

Bjålie, J.G. m.fl. (2000). Menneskekroppen. Fysiologi og anatomi. Oslo: Gyldendal Akademisk

Dahl, H.A. & E. Rinvik (1999). Menneskets funksjonelle anatomi. Oslo: Cappelen Akademisk forlag

Jacobsen, D. m.fl. (2001). Sykdomslære. Indremedisin, kirurgi og anestesi. Oslo: Gyldendal

Jen, S (1996). Food for Thought . Virginia: Hartland Publications

Lindskog, B.I (1998). Universitetsforlagets store medisinske ordbok . Oslo: Universitetsforlaget.

Medisinsk leksikon , b. 5 (1981). Oslo: Tiden Norsk Forlag

Nedley, N (1999). Proof Positive: How to Reliably Combat Disease and Achieve Optimal Health through Nutrition and Lifestyle. Ardmore: Nedley

Vitaminhåndboken. Gode råd om kosttilskudd. Hefte utgitt av Kjedekontoret for PLUSS-apotekene (1999), Åpotekkjeden as.

Obadja

VITAMIN D