Gjerdet rundt Guds vingård

HISTORIE / TEOLOGI / TÅLMODIGHET

Gjerdet rundt Guds vingård

Til et godt land

Før israelittene skulle innta Kanaans land, minnet Moses dem om hvem det var som hadde ledet dem ut fra Egypt og ført dem frem til løftelandet. Det var Gud, Han som hadde utført store undre i Egypt og latt Rødehavet dele seg slik at de kunne gå tørrskodd over. Det var Han som hadde talt til dem fra Sinai-fjellet, og som de hadde inngått en pakt med. Det var Han som hadde mettet dem med manna og vakler, latt vann bryte frem fra en klippe i ørkenen og gitt dem seier over mektige fiendehærer.

I Kanaan ventet store velsignelser. Men folket måtte samtidig passe seg. De førti årene i ørkenen var et resultat av opprør mot Gud. I tiden fra utgangen fra Egypt og til den dag de igjen stod ved grensen til Kanaan, hadde de gjentatte ganger gjort opprør mot Gud. Resultatet var alltid negativt. På grunn av vantro og opprør var det mange som hadde omkommet i ørkenen.

“Du skal huske hele den veien som Herren din Gud førte deg disse førti årene i ørkenen,” sa Moses til folket, “for å ydmyke deg og prøve deg, så Han kunne kjenne hva som var i ditt hjerte, om du ville holde Hans bud eller ikke.” (5. Mos. 8,2).

De måtte ikke glemme sin historie eller hvordan Gud hadde ledet dem, og de måtte alltid ha klart for seg at Gud var en Gud som ransaket hjertene. Det var ikke deres slektskap med Abraham eller deres bekjennelse som gjorde dem til Guds folk, men deres hjertes tilstand. Elsket de Gud og Hans lov? Ønsket de å lyde Ham? De prøvelser som israelittene møtte under ørken-vandringen, avslørte i mange tilfeller at folkets hjerter var langt unna Gud. Det var mange som hadde lovprist Gud når de hadde medgang, men som i motgang hadde klaget og gjort opprør. Moses fortsatte:

“Derfor ydmyket Han deg, lot deg sulte og gav deg manna å ete, som verken du selv eller dine fedre kjente, for at Han skulle la deg kjenne at mennesket lever ikke bare av brød, men mennesket lever av hvert ord som går ut av Herrens munn.” (v. 3).

Folket var avhengige av Gud. Det var bare i Hans kraft de kunne være lydige og etterleve Hans bud. Dersom de fulgte impulsene og lystene i sin egen natur, ville de komme til kort. De måtte ikke glemme at det var Gud som gav dem styrke og nåde. Når de ble klar over sine feil, måtte de søke hjelp hos Gud. De måtte omvende seg og hel-hjertet overgi seg til Ham, slik at Han virkelig kunne lede dem.

Under hele ørkenvandringen hadde Gud tatt seg av sitt folk i kjærlighet. “Klærne du hadde på deg ble ikke utslitt, og din fot hovnet ikke opp i disse førti årene,” minnet Moses dem om, og han fortsatte:

“Så skal du da erkjenne i ditt hjerte at slik som en mann tukter sin sønn, slik tukter Herren din Gud deg, så du holder Herren din Guds bud, og vandrer på Hans veier og frykter Ham.” (v. 4-6).

På samme måte som gode foreldre oppdrar sine barn med tanke på deres nåværende og fremtidige beste, for-søker Gud å oppdra sine barn. Det var viktig at folket forstod betydningen av å vende seg bort fra synd og ulydighet. Konsekvensen av synd og opprør er død, evig død, men dersom de ville vende seg om til Gud slik at Han fikk lege dem, kunne de se frem til et evig liv i Guds herlighets rike (Rom. 6, 23).

Selv om det evige riket ikke ville bli opprettet før en gang i fremtiden (Dan. 2, 44), hadde Gud gode planer for sitt folk allerede i dette livet:

“For Herren din Gud fører deg inn i et godt land, et land med vannrike bekker, med kilder og vannårer som strømmer frem i daler og åser, et land med hvete og bygg, med vintrær og fikentrær og granat-epler, et land med olivenolje og honning, et land der du ikke må spise ditt brød i armod, hvor du ikke skal angre noe, et land der steinene er jern, og du kan hogge kopper ut av fjellene.” (v. 7-9). Det var i sannhet et velsignet land de skulle få.

Vokt deg så ikke du glemmer

Nå stod de på grensen for å innta Kanaans land, dette landet som ville gi dem så store velsignelser og for-trinn. Gud ønsket at de skulle ha det best mulig, også i dette livet, men i dette lå samtidig en fare.

“Når du har spist og er mett, da skal du love Herren din Gud for det gode landet Han har gitt deg,” oppfordret Moses dem (v. 10). Så lenge folket husket at det var Gud som velsignet dem, at det var Hans gaver de gledet seg over, ville de være trygge. Så lenge de dyrket takk-nemlighet, ydmykhet og kjærlighet til Gud i sine hjerter, ville de kunne fortsette å bo i landet, uten fare for sitt nåværende og sitt fremtidige liv. Det var ikke uten grunn at Moses måtte advare dem:

“Vokt deg så ikke du glemmer Herren din Gud, så du ikke holder Hans bud, Hans dommer og Hans lover som jeg befaler deg i dag.” (v. 11). Faren lå i at de midt i sin glede og medgang, kom til å glemme den Gud som hadde velsignet dem, og i stedet la seg lede av sine egne lyster og syndige impulser. Moses fortsatte:

“Når du har spist og er mett, og har bygd vakre hus og bor i dem, og når storfeet ditt og småfeet ditt blir tallrikt og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer” - kort sagt når de nøt Guds gode gaver og hadde fred og velstand - “da vokt deg så ikke ditt hjerte opphøyer seg, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut fra trellhuset.” (v. 12-14).

Hadde ikke Gud grepet inn, ville israelittene fortsatt vært slaver i Egypt. De hadde in-gen grunn til å opphøye seg selv. Gud hadde utvalgt et folk som stod ned-erst på rangstigen - fordi de ropte til Ham, og fordi Han elsket dem. Han hadde ført dem til et land som gav større velsignelser enn de noen gang kunne drømme om. De måtte vokte seg for den faren som så ofte følger med medgang: stolthet, selvros og selvopphøyelse. De måtte vokte seg så ikke deres hjerter opp-høyet seg, slik at de glemte Ham som hadde ført dem ut av slaveriet og vel-signet dem.

“Det var Han som førte deg gjen-nom den store og forferdelige ørk-enen, gjennom områder med giftige slanger og skorpioner, gjennom det tørre landet der det ikke var vann. Det var Han som lot vann strømme ut til deg fra den flintharde klippen. Det var Han som gav deg manna å ete i ørkenen, en mat dine fedre ikke kjente, for at Han kunne ydmyke deg og sette deg på prøve, så Han kunne gjøre godt mot deg til sist.” (15-16).

Minnet om hvordan Gud hadde ledet dem tidligere, ville hjelpe dem videre. Måten Gud hadde ledet dem på, gjen-nom farer og problemer, fortalte mye om hvem Han var. Han var en Gud som elsket dem og ville deres beste, og de kunne stole på Ham. Dette var et viktig poeng. Det var Ham, og ikke seg selv, de skulle sette sin lit til.

“Da må du ikke si i ditt hjerte: “Ved min egen kraft og min egen hånds styrke har jeg skaffet meg denne velstanden.” Men du skal huske Herren din Gud, for det er Han som gir deg kraft til å skaffe deg rikdom, så Han kan stadfeste sin pakt som Han sverget for dine fedre...” (v. 17-18).

Det er Gud som gir velsignelser og kraft til å skaffe rikdom. Mennesker har lett for å glemme dette, og gir i stedet seg selv ofte den ære som skulle tilkomme Gud. De glemmer Ham, og begynner snart å gå sine egne veier. Israel-ittene ble ad-vart om hva konsekvensene av et slikt frafall ville bli:

“Hvis du vir-kelig skulle glemme Her-ren din Gud, og følge andre guder, tjene dem og tilbe dem, da skal jeg vitne mot dere på denne dag om at dere sannelig skal gå fortapt. På samme måten som de hedningefolkene Herren fører i fortapelsen foran deg, slik skal du gå fortapt, fordi du ikke ville lyde Herren din Guds røst.” (v. 19-20).

Den samme skjebne som rammet andre syndere, ville ramme israelittene dersom de gjorde de samme syndene. Gud er rettferdighetens Gud, og driver ikke forskjellsbehandling (5. Mos. 10, 17). Det var på grunn av de andre folkeslagenes synder, at Gud hadde besluttet å ta fra dem Kanaan og gi det gode landet til israelittene.

Ikke deres egen fortjeneste

“Etter at Herren din Gud har drevet dem bort fra ditt ansikt, må du ikke tenke i ditt hjerte og si: “På grunn av min egen rettferdighet har Her-ren ført meg inn for å ta dette landet i eie.” Nei, det er på grunn av disse folkeslagenes ugudelighet at Herren driver dem bort fra ditt ansikt.” (5. Mos. 9, 4).

Da Gud lovet Abraham at han og hans etterkommere skulle få Kanaans land til arv, sa Han: “Du skal vite for visst at dine etterkommere skal være fremmede i et land som ikke er deres eget [dvs. Egypt]. De skal trelle for folket der, og de kommer til å plage dem med undertrykkelse i 400 år. ... Men i det fjerde slektsledd skal de vende tilbake hit, for amorittenes ondskap er ennå ikke blitt full-stendig.” (1. Mos. 15, 13. 16).

Nå, 400 år senere, var syndens mål oppfylt for Kanaans innbyggere. De hadde brukt opp sin nådetid. Gud ville ikke lenger bære over med deres ond-skap. Israelittene gjorde vel i å merke seg dette.

“Det er ikke på grunn av din rettferdighet eller på grunn av ditt hjertes oppriktighet at du får komme inn og ta landet deres i eie. Men det er på grunn av disse folke-slagenes ugudelighet at Herren din Gud driver dem bort fra ditt ansikt, og for at Han kan oppfylle ordet Han sverget for dine fedre, til Abraham, Isak og Jakob.” (5. Mos. 9, 5).

Riktignok var de andre folkeslagene avgudsdyrkere med forferdelige ritualer (f.eks. ofret de sine barn til avgudene, 5. Mos. 12, 31), men isra-elittene hadde heller ikke en historie å være stolte av:

“Derfor skal du kjenne at det ikke er på grunn av din egen rettferdig-het Herren din Gud gir deg dette gode landet til eiendom, for du er et stivnakket folk. Husk på og glem ikke hvordan du gjorde Herren din Gud vred i ørkenen. Fra den dagen du drog ut fra landet Egypt, til dere kom til dette stedet, har dere gjort opprør mot Herren.” (5. Mos. 9, 6-7).

Moses forsøkte ikke å skjule de feilene som Abrahams etterkommere hadde begått under vandringen mot løftets land. Minnet om deres egen skrøpelighet ville gjøre dem ydmyke. I stedet for å rose seg over andre folk og stammer, ville de kunne ha med-lidenhet med dem. Når de innså hvor tålmodig Gud hadde vært med dem, ville de selv være tålmodig med andre, og de ville forsøke å vise dem til Ham som kunne fri dem fra deres synder og la dem få del i løftet om et evig liv.

Moses minnet folket om gullkalven som var blitt laget og tilbedt ved Sinai-fjellet. Han minnet dem om de mange gangene de hadde klaget mot Gud, gjort opprør eller nektet å stole på Ham. Folket kjente konsekvens-ene av disse handlingene. Nå måtte historien bli dem en kilde til lærdom, slik at de ikke begikk de samme feilene igjen. Guds krav var kjent for dem:

“Og nå, Israel, hva ber Herren din Gud deg om, uten dette, at du frykter Herren din Gud, vandrer på hele Hans vei og elsker Ham, at du tjener Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, så du holder Herrens bud og Hans lover, som jeg befaler deg i dag, til det gode for deg?” (5. Mos. 10, 12-13). En helhjertet tjeneste og overgiv-else - ikke av frykt, men av kjærlighet - var nødvendig, både for deres nåvær-ende og deres fremtidige beste.

En ørken med giftige slanger

Selv om israelittene hadde vært et opprørsk folk, hadde Gud tatt seg av dem med stor omsorg. Han hadde sørget for deres timelige behov i ørkenen. Dersom folket tenkte etter, ville de huske de synlige beviser på Hans omsorg. “Klærne du hadde på deg ble ikke utslitt, og din fot hovnet ikke opp i disse førti årene,” minnet Moses dem om. Gud hadde alltid hand-let til deres beste. “Så skal du da erkjenne i ditt hjerte, at som en far tukter sin sønn, slik tukter Herren din Gud deg.” (5. Mos. 8, 4-5).

Reisen gjennom ørkenen hadde ikke vært uten farer. De hadde dratt gjen-nom områder med giftige slanger og skorpioner. Det hadde vært store om-råder uten vann, men Gud hadde alltid sørget for dem (v. 15). Han hadde gitt dem både mat og drikke, og Han hadde beskyttet dem mot ville dyr og kryp.

På sin vandring var israelittene blitt nødt til å gå en omvei. Kongen i Edom hadde nektet dem å reise gjennom landet, og de ble nødt til å dra rundt, gjennom ødemarken. Denne hendel-sen satte israelittenes tro og tålmodig-het på prøve. Om det som så skjedde, kan vi lese:

“Så brøt de opp fra fjellet Hor og la ut på veien til Rødehavet for å komme rundt landet Edom. Mens de var på veien, ble folket utålmodige i sin sjel. Folket klaget mot Gud og mot Moses og sa:

“Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? For her finnes det verken brød eller vann, og vår sjel vemmes ved dette usle brødet [manna].”

Da sendte Herren giftslanger [kalt “brennende slan-ger”] inn blant folket, og de bet folket. Da døde mange av israels-folket. Derfor kom folket til Moses og sa:

“Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg. Gå i forbønn til Herren at Han må ta slangen bort fra oss.”

Så gikk Moses i forbønn for folket. Da sa Herren til Moses:

“Lag deg en giftslange og sett den på en stang! Da skal det skje: Hver den som er bitt og ser på den, skal leve.”

Så laget Moses en kopperslange og satte den på en stang. Da skjedde det: Hver gang en slange hadde bitt noen, og han festet blikket på kobberslangen, fikk han leve.” (4. Mos. 21, 4-9).

Opprør med store konsekvenser

Veien sørover fra Edoms grense til Rødehavet gikk gjennom en varm, tørr ørken. Folket var misfornøyde med situasjonen. Det var deres egen ulydighet mot Gud som hadde gjort at de nå ikke var i Kanaan. I vantro had-de de nektet å innta landet. De måtte derfor vente 40 år i ørkenen før de igjen kunne se inn over grensen til Kanaans land (4. Mos. 14).

Like før folket hadde lagt ut på reisen mot Rødehavet, hadde kongen i Arad, en kanaaneer, gått til krig mot israel-ittene og tatt noen av dem til fange. Israelittene hadde bedt Gud om hjelp, og Han hadde svart på deres bønner og gitt dem seier (4. Mos. 21, 1-3).

Denne episoden var en oppmuntring og burde ha styrket deres tro. Men i ødemarken på vei mot Rødehavet, der de gikk med ryggen mot Kanaan og var omgitt av ørkensand, var det andre ting som fikk førsteplassen i deres tanker. Reisen virket vanskelig. De var tørste og hadde fått nok av manna, brødet som Gud på underfullt vis hadde velsignet dem med. Deres tålmodighet tok slutt, og i deres fantasi virket Egypt mer forlokkende enn stedet de nå befant seg. De begynte å klage mot Gud og Moses:

“Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? For her finnes det verken brød eller vann, og vår sjel vemmes ved dette usle brødet.”

Ikke en eneste dag fra da de ble ført ut fra Egypt og like til denne dag, had-de folket lidd nød. De hadde riktignok tilbrakt mye tid i øde og ufruktbart landskap, men Gud hadde alltid sørget for dem. Klærne deres var ikke blitt utslitt, føttene hovnet ikke opp. Gud hadde gitt dem både manna og vakler. Han hadde gitt dem friskt vann å drik-ke, selv på de mest utenkelige steder, og Han hadde bevart dem mot øde-markens farer.

Gud hadde ikke ledet dem ut av Egypt for å la dem dø i ørkenen, men for å føre dem inn i Kanaan. Da folket stod på grensen til løftelandet, hadde de nektet å innta det. I stedet hadde de selv bedt om å få dø i ørkenen (4. Mos. 14, 2). Gud lot dem få sitt ønske oppfylt. Det var derfor de måtte vende tilbake til ørkenen i 40 år (v. 28-35).

Men folket klaget på Gud, og de klaget på Moses, Hans tjener. Uten grunn la de skylden på Ham som så langt bare hadde hjulpet dem. Dette opprøret fikk konsekvenser. Giftslanger hadde så langt ikke vært noe stort problem, men kom nå inn blant folket. Mange ble bitt og døde.

Dette ble en vekker for israelittene. De kom til Moses og innrømmet sin synd. “Vi har syndet, for vi har talt mot Herren og mot deg,” sa de. “Gå i forbønn til Herren om at Han må ta slangen bort fra oss.” Tross den urettferdige behandlingen bar ikke Moses på nag mot folket. Som så mange ganger før, gikk han i forbønn for dem.

“Lag deg en giftslange og sett den på en stang,” sa Herren til Moses. “Da skal det skje:Hver den som er bitt og ser på den, skal leve.” Moses laget en slange av kobber og satte den på en stang, slik Gud hadde sagt. De som var blitt bitt av giftslangene og lå for døden, skulle bare se på kobberslangen, og så ville de få helsen tilbake og leve.

Kobberslangen

Det var ingenting magisk med selve kobberslangen. Den var bare kobber, smeltet om til formen av en giftslange og satt på en stang. Å se på den had-de i seg selv heller ingen helbredende eller livgivende effekt. Det var troens blikk som brakte de døende tilbake til livet. Gud hadde sagt at det skulle gjøres på denne måten. De israelittene som ikke hadde tillit til Guds ord og ikke ville se på kobberslangen, døde i sin vantro.Men de som i tro valgte å lyde Ham, fikk også oppleve hvordan løftet ble oppfylt. “Hver gang en slange hadde bitt noen, og han fest-et blikket på kobberslangen, fikk han leve.”

Folket forstod at slang-ene hadde kommet inn blant dem på grunn av deres synder. Hendelsen ydmyket dem, men lærte dem samtidig noe om Guds kraft til å frelse. Den “enkle” løsningen - et blikk på en kobberslange på en stang - gjorde det klart at det ikke var tilfeldigheter eller en “vidundermedisin” som gjorde at de overlevde, men Guds kraft og barmhjertig-het. Selv om de var syndere og hadde gjort opprør uten grunn, fikk de oppleve hvordan Gud likevel tok imot dem når de vendte seg til Ham i ydmyk-het og anger, og i tro festet blik-ket på kobberslangen.

Denne kobberslangen var et symbol på Frelseren som en gang skulle komme til verden. Ingen mennesker kan, hver-ken gjennom gode gjerninger eller ved sine offer, bli tilgitt og renset for synd - på samme måte som ingen av israelittene som var blitt bitt, kunne gjøre noe selv for å unngå døden. Det var kun ved å feste blikket på kobberslangen, de kunne over-leve. I sin samtale med Nikodemus sa Jesus:

“På samme måte som Moses løftet slangen opp i ørkenen, slik skal også Menneske-sønnen bli løftet opp, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh. 3, 14-15).

Kobberslangen var et resultat av Guds barmhjertighet, og den gav et innblikk i den kjærlighet Gud har til en fallen verden. For å redde dens innbyggere fra evig død, hvilket var kon-sekvensen av deres synd og opprør, var Gud villig til å gi sin Sønn til å dø i deres sted. Jesus utdypet dette for Nikodemus ved å si:

“For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.” (Joh. 3, 16). Og Han fortsatte:

“For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.

Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.” (v. 17-18).

Gud gav sin Sønn for å frelse menne-skene fra syndens gift og dens konse-kvens, døden. På samme måte som en døende israelitt i tro kunne feste blikket på slangen og leve, vil hvert menneske som vender seg til Jesus og i tro tar imot Ham som sin frelser, arve “evig liv”. De “som tror på Ham”, blir derfor “ikke dømt”, men deres synder vil bli tilgitt og de vil bli renset for synd (1. Joh. 1, 9). Dette er den eneste mulige frelse for menne-skeheten.

“Men den som ikke tror, er allerede dømt...” De israelittene som ikke ville tro Guds ord og se på kobberslangen, døde på grunn av giften de hadde fått i seg gjennom slangebittet. De fornekt-et det middel til helbredelse og liv som Gud hadde stilt frem for dem. På sam-me måten vil enhver synder som ikke ønsker å ta imot den frelsen Jesus tilbyr, selv måtte bære konsekvensen av sine synder. Gud kan ikke lege dem mot deres vilje. Derfor er de “allerede dømt” - fordi de “ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn”.

Slangen ødelegges

Kobberslangen i seg selv hadde bare hatt verdi som symbol. Den var et symbol på Guds frelse der og da i ørkenen, og den var et bilde på Frel-seren som en gang skulle komme til verden.

Mange år etter at israelittene hadde inntatt Kanaan, ble kobberslangen ødelagt. Som en del av et større frafall med avguds-dyrkelse, had-de folket da i lang tid tilbedt slangen.

På slutten av det åttende år-hundre f.Kr. ble Hiskia kon-ge over Juda. Han fulgte i Davids fotspor og “gjorde det som var rett i Herrens øyne, helt og fullt”. Den unge kongen “rev ned offerhaugene, knuste billedstøttene og hogde ned Asjere-pælen [kanaaneisk gudinne], og den bronseslangen Moses hadde laget, knuste han i småbiter. For helt til de dager hadde Israels barn brent røkelse for den og kalt den Nehusjtan [bokstavlig: “bronse-tingen”].”(2. Kong. 18, 3-4).

Det hadde aldri vært Guds hensikt at kobberslangen skulle tilbes eller æres. Den var i seg selv bare et symbol. Men da folket mistet symbolikken av syne og i stedet tilbad slangen, var det riktig å ødelegge den. Det var Gud som frelste, ikke kobberslangen.

Hvorfor kom giftslangene?

Da folket klaget mot Gud og mot Moses i ødemarken, var det ingen tvil om at de handlet uriktig. At de måtte vende tilbake til ørkenen i stedet for å innta Kanaan, var et resultat av deres egne valg (4. Mos. 14). Det var ingen streng straff Gud hadde gitt dem. Han ville fortsatt la Abrahams etterkom-mere få arve landet, men først en generasjon senere (v. 31). Det var heller ingen grunn til bekymring eller misnøye. Gud var ennå med dem og brydde seg om dem, noe de nettopp hadde fått erfare da Han gav dem seier over kongen av Arad.

Likevel forherdet de seg og klaget. Resultatet var at de fikk uventet be-søk: Giftslanger kom inn blant dem og mange ble bitt. Men hvorfor kom disse slangene? Var det Gud som sendte dem? Ledet Han dem inn i leiren?

Så langt hadde folket ikke vært plaget av giftige slanger på reisen. De hadde vandret “gjennom ørkenen, gjen-nom områder med giftige slanger og skorpioner” (5. Mos. 8, 15), men de farlige krypene hadde ikke fått komme nær dem. Gud hadde bevart dem. På samme måte som Han beskyttet dem mot plagene i Egypt, hadde Han holdt sin beskyttende hånd over sitt folk der de vandret gjennom den farlige ørken-en.

Da israelittene, til tross for de mange bevisene på Guds omsorg og kjærlig-het, valgte å anklage Ham og kritisere Ham for det Han hadde gjort for dem (ledet dem ut fra Egypt og gitt dem manna), trakk Han sin beskyttelse til-bake fra dem. Det var ikke lenger noen som holdt de giftige slangene tilbake, og det tok ikke lang tid før de første israelittene ble bitt.

Folket som så ofte hadde klaget mot Gud, og det til og med på falskt grunn-lag, klandret ikke Gud for slangene som kom. De erkjente at det var en konsekvens av deres egne synder. De bekjente sin synd for Moses og ba ham gå i forbønn for dem til Gud om at Han måtte ta slangene bort fra dem (4. Mos. 21, 7). Det ble tydeligere enn noen gang før hvordan Gud tidligere på reisen hadde bevart dem mot disse giftige krypene. Deres ønske, ja, eneste håp var at Gud igjen måtte vise dem barmhjertighet og holde slangene unna.

Folket trengte å lære en lekse om takk-nemlighet, ydmykhet og ekte, helhjert-et omvendelse. Det var ikke Gud som ledet slangene inn blant dem. Men da de gjorde opprør mot Ham og ikke ville vende om fra sine synder, trakk Han sin beskyttelse tilbake fra dem slik at slangene uhindret kunne snike seg inn og ramme dem med sin dødelige gift.

Når så folket igjen vendte seg til Gud, kom Hans kjærlighet nok en gang til syne. Alt de behøvde gjøre var å feste blikket på kobberslangen - en handling som vitnet om at de stolte på Hans ord og var villige til å lyde Ham -, så ville Gud helbrede dem og gi dem livet tilbake.

Da Moses senere minnet israelittene om begivenhetene fra ørkenvand-ringen, la han vekt på hvordan Guds handlemåte med dem alltid tjente dem til det beste:

“Så skal du da erkjenne i ditt hjerte at slik en mann tukter sin sønn, slik tukter Herren din Gud deg, så du holder Herren din Guds bud, og vandrer på Hans veier og frykter Ham.” (5. Mos. 8, 5-6).

Guds søkte alltid folkets beste. Han hadde ingen glede i deres død eller lidelse, men ønsket at de skulle vende om - slik at Han kunne lege dem og gi dem liv, evig liv (Esek. 18, 23). Kong Salomo, som i sin tid var verdenskjent på grunn av sin visdom (1. Kong. 10, 24), erkjente dette:

“Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, og bli ikke oppgitt over Hans refs, for den Herren elsker, den ref-ser Han, slik også en far gjør med den sønn han har kjær.” (Ord. 3, 11-12).

På samme måte som en far oppdrar sin kjære sønn til hans eget beste, for-søker Gud å oppdra menneskene, som Han elsket “så høyt...at Han gav sin Sønn, den enbårne,” for at de “ikke skal gå fortapt, men ha evig liv”.

Et barn forstår ikke alltid hva som er til dets beste eller hvorfor foreldrene gjør som de gjør. Men etter hvert som det blir større, kan det kanskje forstå de ting som tidligere var uklare. Det lærer å sette pris på det foreldrene har gjort, og innser at de handlet ut fra det som var til det beste for barnet der og da og med tanke på fremtiden. Med samme omtanke og kjærlighet var det Gud ledet israelittene gjennom ørkenen. Som Moses sa til folket:

“Det var Han som førte deg gjen-nom den store og forferdelige ørkenen, gjennom områder med giftige slanger og skorpi-oner, gjennom det tørre landet der det ikke var vann. Det var Han som lot vann strømme ut til deg fra den flintharde klippen. Det var Han som gav deg manna å ete i ørkenen, en mat dine fedre ikke kjente, for at Han kunne yd-myke deg og sette deg på prøve, så Han kunne gjøre godt mot deg til sist .” (5. Mos. 8, 15-16).

Sangen om Guds vingård

I det femte kapittel i profeten Jesajas bok finner vi en lignelse i form av en sang:

“La meg nå synge for min Elskede, min Elskedes sang om Hans vin-gård:

Min Elskede har en vingård på en overmåte fruktbar høyde. Han grov den om og renset den for stein. Han plantet edle vintrær i den. Midt i den bygde Han et tårn og hogg ut en vinpresse der. Så forventet Han at den skulle gi druer, men råtten frukt var alt den bar.

Og nå, du som hører til i Jerusalem og du mann av Juda, døm nå mellom Meg og Min vingård!

Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som ikke Jeg har gjort med den? Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor gav den ikke annet enn råtten frukt?

Nå skal Jeg la dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård:

Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir ned-tråkket. Jeg legger den øde. Den blir ikke beskåret eller hakket opp, men det skal vokse opp tornekratt og tornebusker. Skyene befaler Jeg at de ikke lar regnet falle på den.” (Jes. 5, 1-6).

Jesaja var profet omkring det 8. år-hundre f.Kr., i en tid da Israel og Juda (de som skulle være Guds folk) hadde vendt seg bort fra Ham i avgudsdyrk-else. Advarslene fra Moses om ikke å glemme fortiden og Guds ledelse, var ikke blitt etter-levd.

I sangen om Guds vingård gis en fremstilling av Gud og Hans folk. “Guds vingård” (eller “min Elskedes vingård”) er et bilde på “Israels hus”, Hans folk (v.7). Dette var det folket som Gud selv had-de hentet ut fra slaveri og under-trykkelse i Egypt. Han hadde ledet dem til et godt land og gitt dem rike velsignelser. Han la alt til rette for at de skulle ha det bra her i verden, og sørget for å vise dem veien til frelse og evig liv. Han lærte dem om sin lov, og viste dem at Han var både villig og i stand til å hjelpe dem å etter-leve den.

Jesajas sang gir en god beskrivelse av alt Gud hadde gjort for sitt folk: “Min Elskede har en vingård på en over-måte fruktbar høyde. Han grov den om og renset den for stein. Han plantet edle vintrær i den. Midt i den bygde Han et tårn og hogg ut en vinpresse der.” Alt som måtte til for å skape en god vingård med gode vekstvilkår, ble gjort.

“Så forventet Han at den skulle gi druer...” For-holdene lå til rette for vekst av god frukt, og det var rimelig å forvente god frukt. Da Moses talte til israelittene før de inntok Kanaan, sa han:

Dette var de gode frukter Guds folk var ment å bære: En helhjertet tjeneste og lydighet mot Hans lov - av kjærlig-het. Alt var lagt til rette for at folket skulle kunne bære en slik frukt. Der-som de ville la Ham få lov, ville Han “skrive sin lov i deres hjerter og sinn” (Jer. 31, 33) og forme dem etter sitt bilde (sml. 1. Mos. 1, 27).

Men Israel holdt ikke fast på Guds veier (se f.eks. 2. Kong. 17, 8-20). Tross alt Han hadde gjort for dem, vendte de seg bort fra Ham. I sangen spør Han: “Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som ikke Jeg har gjort med den? Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor gav den ikke annet enn råtten frukt?”

Jesaja forklarer hva som menes med dette utsagnet: “Han forventet rett-ferdig dom, men se, det var bare blodsutgytelse; og rettferdighet, men se, det var bare nødrop.” (Jes. 5, 7).

Jeg tar bort gjerdet rundt den...

Vingården bar ikke den frukten man skulle forvente. Den var ikke bare fruktløs, men bar i stedet frem “råt-ten frukt” - avgudsdyrkelse, urett-ferdighet og blodsutgytelse. I sangen forteller vingårdens eier hva Han derfor vil gjøre med sin vingård:

“Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir nedtråkket. Jeg legger den øde. Den blir ikke beskåret eller hakket opp, men det skal vokse opp tornekratt og tornebusker. Skyene befaler Jeg at de ikke lar regnet falle på den.” (Jes. 5, 5-6).

Så langt hadde vingården vært be-skyttet av et gjerde, som hindret ville dyr å komme inn i den, spise av vintrærne og tråkke dem ned. Men på grunn av den råtne frukten som vokste i vingården, bestemte dens eier seg for å forandre på forholdene: “Jeg tar bort gjerdet rundt den... Jeg riv-er ned muren omkring den...”

Når beskyttelsen omkring vingård-en ble fjernet, kunne de ville dyrene fritt komme inn. Disse ville sørge for at vingården ble “beitet snau” og “nedtråkket”. Det var således vill-dyrene som sørget for ødeleggelsen, og de inntok vingården etter sitt eget begjær. Likevel, fordi Han både hadde makt til å bekytte sin vingård og til å la være, kunne vingårdens eier si: “Jeg legger den øde.”

Gjerdet fjernes fra Israel

Etter kong Salomos død, var Israel blitt delt i to. Den største delen av riket, som var i nord, ble fortsatt kalt Israel. Den sørlige delen ble kalt Juda, og her regjerte Davids og Salomos etter-kommere. Israel, nordriket, var snar til å vende seg bort fra Gud. Samtlige konger ledet i større eller mindre grad folket ut i avgudsdyrkelse og synd. I Juda holdt kongene enda en stund fast på Guds veier, men også der falt de fra. Innimellom kom det “reformator-konger”, som helhjertet holdt seg til Gud og gjenopprettet den bibelske gudsdyrkelsen. Det endelige resultatet ble likevel frafall, også i Juda.

I den perioden hvor Jesaja virket som profet (Jes. 1, 1), ble Israel (nordriket) erobret av assyrerne. Folket ble bort-ført til Assyria. Vi fortelles at “dette skjedde fordi Israels barn hadde syndet mot Herren deres Gud, Han som hadde ført dem opp fra landet Egypt...

Men de hadde likevel fryktet andre guder. De hadde vandret etter skikkene til hedningefolkene som Herren hadde drevet bort fra Israels ansikt, og etter skikkene som kong-ene i Israel selv hadde laget.” (2. Kong. 17, 7-8).

Allerede Moses hadde advart dem om hva konsekvensene av et slikt frafall ville bli: “Hvis du virkelig skulle glemme Herren din Gud, og følge andre guder, tjene dem og tilbe dem, da skal jeg vitne mot dere på denne dag om at dere sannelig skal gå fortapt. På samme måten som de hedninge-folkene Herren fører i fortapelsen foran deg, slik skal du gå fortapt, fordi du ikke ville lyde Herren din Guds røst.” (5. Mos. 8, 19-20).

Disse folkeslagene ble drevet ut av Kanaan på grunn av sin ugudelighet (5. Mos. 9, 4). Nå hadde Israel fulgt i deres fotspor: “De forlot alle budene fra Herren deres Gud og laget seg et støpt gudebilde, to kalver [se 1. Kong. 12, 28-33], og de laget seg en Asjera-pæl, og tilbad hele himmel-ens hærskare og dyrket Ba’al. De fikk sine sønner og døtre til å gå gjennom ilden, de drev med spådom og tydet varsler, og solgte seg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne, så de egget Ham til vrede.” (2. Kong. 17, 16-17).

Det var ikke mangelfull kunnskap om Gud og Hans vilje som gjorde at folket syndet på denne måten. Alt dette had-de de tilgjengelig, sammen med advar-sler om frafallets konsekvenser. Selv etter at de hadde vendt seg fra Gud, gjorde Han mange forsøk på å hjelpe dem på rett vei. Han sendte dem pro-feter som oppfordret dem til å vende om, men de ville ikke høre.

“...de gjorde nakkene stive, på sam-me måten som nakkene også hadde vært stive på deres fedre, de som ikke trodde på Herren deres Gud. De forkastet Herrens forskrifter og Hans pakt, den Han hadde sluttet med ders fedre, og Hans vitnesbyrd, det Han hadde vitnet mot dem. De fulgte den tomme avgudsdyrkelsen og ble selv tomme, og de fulgte etter hedningefolkene som bodde rundt dem, dem Herren hadde befalt at de ikke skulle følge etter.” (2. Kong. 17, 14-15).

Tross alt Gud hadde gjort for dem, bar vingården råtten frukt. Derfor ble de til slutt også rammet av den konsekven-sen som Moses så mange år tidligere hadde advart dem om: “På samme måten som de hedningefolkene Her-ren fører i fortapelsen foran deg, slik skal du gå fortapt, fordi du ikke ville lyde Herren din Guds røst.”

Det gikk med Guds vingård (Israels hus) som Jesaja hadde sunget: “Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned mur-en omkring den, så den blir ned-tråkket...” Gud trakk sin beskyttelse tilbake fra Israel. Snart kom “villdyr-ene” inn i vingården, beitet den snau og tråkket den ned:

“I den niende regjeringsåret til Hosea [som da var konge i Israel] inntok Assyrias konge Samaria [hovedstaden] og førte Israel bort til Assyria...” (2. Kong. 17, 6).

Gjerdet fjernes fra Juda

“Men heller ikke Juda [sørriket] holdt budene fra Herren deres Gud, men de vandret etter de skikkene Israel selv hadde laget.” (2. Kong. 17, 18).

Judas frafall kom senere og var mer vekslende, men også Juda bar råtten frukt. Kongen, prestene og folk-et “ble bare mer og mer troløse, idet de fulgte alle folkeslagenes stygge-dommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem.” (2. Krø. 36, 14).

Selv om folket vendte seg bort fra Gud, var Han tål-modig med dem, og i kjær-lighet forsøkte Han å få dem til å vende om:

“Herren, deres fedres Gud, sendte sine ord til dem ved sine budbærere. Han reiste dem tidlig opp og sendte dem, for Han hadde medynk med sitt folk og med sin bolig. Men de hånte Guds budbær-ere, foraktet Hans ord og fnyste av Hans profeter, helt til Herrens vrede brøt frem mot Hans folk, og det ikke fantes noe botemiddel lenger.” (v. 15-16).

-“Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som ikke Jeg har gjort med den?” Folket forherdet seg, og det var ikke mulig å nå dem. Det fantes ikke “noe botemiddel lenger”. Den ene-ste løsningen var å ta gjerdet bort fra vingården og rive muren ned. Resul-tatet ble at Juda ble erobret av Baby-lonerne:

“Deres unge menn drepte han [babylonerkongen] med sverdet i deres hellige hus, og han hadde ingen medynk verken med den unge mannen eller med jomfruen, verken med den gamle eller den svake... Alle gjenstandene...og skattene fra Herrens hus og skat-tene til kongen og lederne hans, alt dette tok han med til Babylon. Så brente de Guds hus og rev ned mur-ene rundt Jerusalem, de brente ned alle borgene som var der og ødela alle de kostbare gjenstandene i dem. De som unnslapp sverdet, tok han med seg som fanger til Baby-lon, der de ble slaver for ham og hans sønner inntil perserriket over-tok kongemakten.” (2. Krø. 36, 17-20).

Gjerdet var fjernet. Vingården ble beitet snau, trampet ned og lagt øde...

Velg velsignelsen så du får leve

Det var det samme som skjedde da giftslangene kom inn blant israelittene i ørkenen. Det beskyttende gjerdet ble tatt bort fra vingården på grunn av den råtne frukten folket bar. Da de opp-levde konsekvensene av sine synder, da vingården ble trampet ned og beitet snau, vendte folket om til Gud - og Han svarte dem.

Da israelittene skulle innta Kanaan, la Moses alternativene frem for dem: Enten var de på Guds side, fullt og helt, eller så var de det ikke. Begge alternativer hadde konsekvenser, og Gud lot dem ikke være uvitende om dem når de skulle ta sin beslutning. Moses sa:

“Se, i dag legger jeg frem for dere velsignelsen og forbannelsen. Velsignelsen [alternativ 1], hvis dere lyder Herren deres Guds bud, som jeg befaler dere i dag, og forban-nelsen [alternativ 2], hvis dere ikke lyder Herren deres Guds bud, men viker av fra den veien som jeg be-faler dere i dag...” (5. Mos. 11, 27-28).

Velsignelsene står beskrevet i 5. Mos. 28, 1-14, og innebar blant annet seier over fiender, fruktbare avlinger og vel-stand. I versene 15-68 finner vi for-bannelsene, som ville ramme folket dersom de valgte ulydighet mot Gud. Blant disse var tørke, sykdom, villdyr, krig og fangenskap. Så lenge de holdt fast ved Gud, ville Han beskytte dem mot alt dette. Men dersom de valgte ulydighet og forherdet seg, ville Han trekke sin beskyttende hånd tilbake fra dem, og de ville bli rammet av disse forbannelsene.

“Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde,” sa Moses til folket, “idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier, og å hol-de Hans bud, Hans lover og Hans dom-mer, for at du skal leve og bli tallrik. Herren din Gud skal velsigne deg i det landet du kommer inn for å ta i eie.

Men hvis ditt hjerte vender seg bort og du ikke vil høre, og du blir drevet til å tilbe andre guder og tjene dem, da forkynner jeg dere i dag at dere sannelig skal gå for-tapt. Da skal dere ikke få flere dager i det landet som du drar over Jordan for å komme inn i og ta i eie.” (5. Mos. 30, 15-18).

Folket kunne velge det ene eller det andre. Valgte de Guds side, ville Han rikelig velsigne dem, og Han ville bevare dem mot mange farer og pro-blemer. Lydighet mot Gud ville være til deres eget beste, både i det nåvær-ende liv og med tanke på fremtiden. Moses anbefalte dem å velge alterna-tiv 1, “velsignelsen og livet”:

“Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forban-nelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve.” (v. 19).

Så sant du vender om til Herren

Men hva ville skje dersom folket i fremtiden kom til å vende seg bort fra Gud, og fikk erfare at muren rundt vingården ble revet ned? Ville alt håp være ute? Sammen med de to alterna-tivene, lot Moses dem også få kjenn-skap til et løfte fra Han som elsket dem:

“Når alle disse ting kommer over deg, velsignelsen og forbannelsen som jeg har lagt foran deg, og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst, i alt det jeg befaler dere i dag, du og dine barn, av hele ditt hjerte og av hele din sjel, da skal Herren din Gud føre deg tilbake fra fang-enskapet og vise deg barmhjertig-het. ...

Så skal Herren din Gud føre deg tilbake til det landet som dine fedre tok i eie, og du skal ta det i eie. Han skal gjøre vel mot deg og gjøre deg enda mer tallrik enn dine fedre.

Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte og dine etterkommeres hjer-te, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, for at du skal få leve.

Herren din Gud skal legge alle dis-se forbannelsene på dine fiender og på dem som hater deg og for-følger deg. Du skal igjen lyde Her-rens røst og gjøre etter alle Hans bud...

Herren din Gud skal gi deg over-flod... For Herren skal igjen fryde seg over deg, så Han gir deg det gode, slik Han gledet seg over dine fedre, så sant du lyder Herren din Guds røst, så du holder Hans bud og Hans lover..., og så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din sjel.” (5. Mos. 30, 1-10).

Slik som Gud hadde hørt israelittenes bønn i ødemarken da de vendte seg til Ham og ba om befrielse fra gift-slangene, ville Gud svare sitt folk når de igjen helhjertet vendte om og søkte Ham. Han ville besvare deres bønner og gjøre godt mot dem. Når de valgte Ham, ville Han gi dem store velsign-elser - og Han ville gi dem livet.

Fylt av medynk med sitt folk

På samme måte som giftslangene, tjente nederlag og fangenskap til folk-ets beste. Så lenge de forherdet seg og nektet å vende om fra sine synder, var det umulig for Gud å frelse dem. Men trengsel og problemer fører ofte til selvransakelse og omvendelse.

Fra israelittenes ørkenvandring finner vi mange eksempler på dette, men også deres historie etter at de har inn-tatt Kanaan gir en god illustrasjon på Guds kjærlighet til sitt folk og Hans tålmodighet med dem.

Under Josvas ledelse og med Guds kraft inntok israelittene det lovede land. Så lenge Josva og hans genera-sjon var i live, tjente folket Gud. Deres etterkommere, derimot, var snare til å vende seg bort fra den veien Han hadde vist dem. I kap. 2 i Dommer-nes bok kan vi lese et “sammen-drag” av det unge Israels hist-orie etter Josvas død:

“Da gjorde Israels barn det som var ondt i Her-rens øyne, og de dyr-ket Ba’alene. De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av landet Egypt. De fulg-te andre guder blant gudene til de folkene som bodde rundt dem, og de egget Herren til vrede. De tilbad dem, og de egget Herren til vrede. De forlot Herren og tjente Ba’al og Astartene.

Herrens vrede ble opptent mot Israel. Derfor overgav Han dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han prisgav dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt dem, så de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender. Hvor de enn drog ut, var Herrens hånd imot dem, slik Herren hadde sagt, og slik Herren hadde sverget det skulle gå dem.

Og de kom i stor trengsel. Da opp-reiste Herren dommere som fridde dem ut av grepet til dem som plyn-dret dem.

Men heller ikke dommerne sine ville de høre på, og de drev hor med andre guder og tilbad dem. De var snare til å vende seg bort fra den veien deres fedre hadde vandret i lydighet mot Herrens gud. De gjor-de ikke som dem.” (v. 11-17).

Gang på gang i den unge nasjonens historie skjedde det samme: Folket vendte seg bort fra Gud. De tilbad avguder og gjorde det som var ondt i Guds øyne. Til tross for alt Gud hadde gjort for sin vingård - Hans velsign-elser, Hans undervisning og Hans ad-varsler -, bar den råtten frukt. Derfor fjernet Han gjerdet rundt den og “prisgav dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt dem, så de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender”. Da folket på denne måten “kom i stor trengsel”, ble deres hjerter ydmyket. De vendte seg til Gud for å få hjelp, og hjelp fikk de.

“Da Herren oppreiste dommere for dem, var Herren med dommeren og fridde dem ut fra deres fienders hånd... For Herren ble fylt av med-ynk med deres nød, som de havnet i på grunn av dem som undertrykte dem og plaget dem.” (v. 18).

Slik kom Guds kjærlighet og barm-hjertighet til uttrykk ovenfor et folk som selv var skyld i sin nød. De hadde vendt Ham ryggen. Men på samme måte som faren i lignelsen om den bortkomne sønnen (Luk. 15,11-24), tok Han imot dem med glede når de igjen vendte seg til Ham. - Han var “fylt av medynk med deres nød”.

Gang på gang skjedde det samme: Folket falt fra; De ble erobret av fiend-er; De vendte seg til Gud og ropte om hjelp; Han utfridde dem og velsignet dem, slik Han hadde lovet ved Moses. Virkningen av at gjerdet ble fjernet fra vingården tjente til det gode, idet det førte til omvendelse og gudsfrykt, slik at folket kunne arve evig liv.

“Babylons konge, Min tjener”

Profeten Jeremia var blant dem Gud hadde sendt til Juda for å advare folket om konsekvensene av å fortsette i synd. I 23 år talte han til folket, men de ville ikke høre (Jer. 25, 3). Også andre kom med budskapet:

“Omvend dere nå, hver og en fra sin onde vei og fra sine onde gjern-inger, så skal dere få bo i det landet Herren gav dere og deres fedre fra evighet til evighet. Følg ikke andre guder så dere dyrker dem og tilber dem...” (v. 5-6).

Likevel valgte folket å ignorere bud-skapet fra Gud, og de nektet å vende om. “Derfor,” sa Gud, “fordi dere ikke har hørt på Mine ord, se, derfor skal Jeg sende bud og hente alle folkestammene fra Nord og Nebukadnesar, Babylons konge, Min tjener...” (v. 8-9). Babylonerne ville ødelegge Juda og folkeslagene omkring, og de skulle tjene Babylons konge i 70 år (v. 11).

Babylonernes erobring av Jerusalem var brutal og grusom (se Gjerdet fjernes fra Juda, s. 15). Vi kan stille de samme spørsmålene til denne be-givenheten som til hendelsen med gift-slangene: Hvorfor kom egentlig baby-lonerne? Var det Gud som sendte dem? Var det Han som ledet dem til å gjøre som de gjorde?

Situasjonen var den samme som med giftslangene. Det står at Gud “sendte ... giftslanger inn blant folket, og de bet folket”. Men Gud påkalte ikke slangene. De var der hele tiden, og de kom inn i leiren fordi Han fjernet sin beskyttelse fra folket. Da Gud sa: “Jeg [skal] sende bud og hente alle folkestammene fra Nord og Nebukadnesar, Babylons konge, Min tjener”, var det det samme budskapet som ble formidlet. Gud ledet ikke babylonerne til å ødelegge Jerusalem, men Han fjernet sin beskyttelse fra det frafalne Juda. Han tok gjerdet bort fra vingården, slik at villdyrene kunne komme til. Slik ble Juda tuktet. I ødemarken hadde giftslangene tjent til denne hensikt. På tilsvarende vis var babylonerkongen “Guds tjener”, idet han var et redskap for Guds dom over Hans vingård, et frafallent, ubotferdig folk (jmf. Jes. 5, 3-6).

Selv om Gud kale babylonerkongen for “Min tjener”, betød ikke det at Han anerkjente babylonernes gjerninger, deres brutale behandling av andre mennesker eller deres avgudsdyrkelse. Guds målestokk for rettferdighet var stadig den samme.

“Når de 70 årene er fullført,” forkynte Jeremia, “skal det skje: Jeg skal straffe Babylons konge og det folkeslaget, kaldeernes land, for deres misgjerning, sier Herren. Jeg skal ødelegge det for alltid.” (Jer. 25, 12. Se også kap. 50-51).

Tilbake til Juda - løftet oppfylles igjen

Budskapet om Babylons fremtidige ødeleggelse innebar samtidig håp for de bortførte fra Juda:

“Når de 70 årene for Babylon er fullført, da skal Jeg se til dere og la Mitt gode ord gå i oppfyllelse for dere, og Jeg skal føre dere tilbake til dette stedet.

For Jeg vet hvilke tanker Jeg tenker om dere, sier Herren, tanker om fred og ikke om noe ondt. Jeg vil gi dere fremtid og håp.

Da skal dere påkalle Meg og gå av sted og be til Meg, og Jeg skal høre på dere. Dere skal søke Meg og finne Meg, når dere søker Meg av hele deres hjerte. Jeg skal la Meg finne av dere, sier Herren, og Jeg skal føre dere tilbake fra fangenskap.” (Jer. 29, 10-14).

Blant dem som var blitt bortført til Babylon, var Daniel. Da han fra Jere-mias bok forstod at Jerusalem ville ligge 70 år i ruiner på grunn av folkets frafall, vendte han seg til Gud “for å søke Ham i faste med bønnerop og bønn om nåde” (Dan. 9, 3).

“Vi har syndet og gjort misgjern-ing, vi har vært ugudelige og gjort opprør, vi har veket av fra Dine bud og Dine dommer,” bekjente han (v. 5). “Ja, hele Israel har overtrådt Din lov, og de har veket av så de ikke hørte på Din røst. Derfor er forbannelsen og eden som det er skrevet om i loven til Moses, Guds tjener, blitt utøst over oss, fordi vi har syndet mot Ham...

Og nå, Herre vår Gud, Du som førte Ditt folk ut av landet Egypt med mektig hånd... La Din vrede og Din harme vende bort fra Din stad Jerusalem... Hør nå Din tjen-ers bønnerop og hans bønner om nåde... Min Gud, bøy Ditt øre og hør! Åpne Dine øyne og se hvordan vi er ødelagt, og staden som er kalt med ditt navn.

For det er ikke på grunn av vår egen rettferdighet vi kommer frem med våre bønner om nåde for Ditt åsyn, men på grunn av Din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, hør og grip inn! Vær ikke sen for Din egen skyld, Du min Gud, for Din stad og Ditt folk er kalt med Ditt navn.” (v. 11. 15-19).

Han som så mange gang-er før var blitt fylt med medynk med sitt folk, hørte også Daniels bønn. Han oppfylte det løftet Han selv hadde gitt ved Moses da han sa:

“Når alle disse ting kommer over deg... og du tar det til hjerte blant alle de folkeslagene som Herren din Gud driver deg bort til, og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst... da skal Herren din Gud føre deg tilbake fra fangenskapet og vise deg barm-hjertighet...” (5.Mos. 30, 1-10).

Løftet ble oppfylt. Jødene fikk vende tilbake til Juda (2. Krø. 36, 22-23), Jerusalem ble gjenreist (Neh. 6, 15-16), og det ble bygd et nytt tempel (Esra 4, 2). Dette skjedde etter at Babylon var blitt inntatt av medo-perserne og ødelagt, slik Gud hadde sagt over 70 år tidligere:

“Når de 70 årene er fullført, skal det skje: Jeg skal straffe Babylons konge og det folkeslaget, kalde-ernes land, for deres misgjerning, sier Herren. Jeg skal ødelegge det for alltid.” (Jer. 25, 12).

Guds er tålmodig

På samme måte som de opprinnelige innbyggerne av Kanaan og som israelittene, mistet også babylonerne sitt vern og sine velsignelser på grunn av deres synder og misgjerninger. Gud hadde vært tålmodig med innbyggerne av Kanaan og gitt dem en nådetid på 400 år (1. Mos. 15, 13-16), men de fortsatte i synd og opprør og ble derfor til sist ødelagt. Gud hadde vært tål-modig med Israel og Juda, men etter århundrer med nytteløse advarsler og formaninger om å vende om, besluttet Gud å fjerne gjerdet rundt sitt folk. Også Babylon hadde fått en nådetid. Dersom de ikke vendte om fra sine misgjerninger, ville landet om 70 år bli ødelagt for alltid. Dette skjedde. Byen ble aldri gjenreist.

Også tidlig i menneskehetens historie finner vi hvordan Gud i sin store kjær-lighet, tålmodighet og barmhjertighet gav opprørske mennesker en nådetid. I 1. Mos. 6-7 kan vi lese om vannflom-men. Denne kom fordi frukten i verd-en var fullstendig råtten:

“Da så Herren at menneskets ond-skap var stor på jorden, og at hver hensikt i hans hjertes tanker bare var ond hele dagen. Herren angret at Han hadde gjort menneskene på jorden, og Han ble sorgfull i sitt hjerte.” (1. Mos. 6, 5-6).

Til Noah, som var blant de få som fort-satt søkte Gud, sa Han:

“Jeg har satt Meg fore å gjøre slutt på alt kjød, for ved dem er jorden blitt fylt av vold. Og se, Jeg skal ødelegge dem sammen med jorden... Jeg skal la en vannflom komme over jorden...” (v.13. 17).

Før Gud lot vannflommen komme over jorden, gav Han menneskene en nådetid. I håp om at noen fortsatt ville omvende seg, lot Han gjerdet bli stående ennå en stund. I denne tiden var Han ikke passiv, men arbeidet aktivt for å lede mennesker til om-vendelse. Men nådedøren ville ikke for alltid være åpen.

“Min Ånd skal ikke strides med [eller: forbli hos] mennesket for all-tid,” sa Han, “for i deres villfarelse er det bare kjød [dvs. svakhet og syndighet]. Deres dager skal være 120 år.” (v. 3).

Da denne nådetiden på 120 år var overskredet, kom ulykken slik den var blitt varslet. Kun åtte mennesker hadde fulgt Guds oppfordring og ble reddet. Det store flertallet ble ødelagt.

Bibelen forteller også om mennesker som, når deres nådetid ble forkynt dem, tok Guds advarsler alvorlig og vendte om. Det kanskje beste eksem-pelet er innbyggerne i den assyriske byen Ninive. På grunn av deres ond-skap hadde Gud be-sluttet at byen skulle ødelegges om 40 dager. Budskapet ble forkynt av profeten Jona, og førte til at hele folket, kongen inkludert, vendte om og ropte til Gud. På samme måte som når israelittene vendte om fra sine synder, ble også assyrerne bønnhørt:

“Da Gud så dere gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den onde ulykken Han hadde sagt Han ville føre over dem, og Han gjorde det ikke.” (Jona 3, 10). (Se også Jer. 18, 7-8).

Slik er Gud - “barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet...” (2. Mos. 34, 6).

Det ufruktbare fikentreet

Jesus fortalte en lignelse som på en veldig god måte illustrerer Guds tål-modighet med mennesker:

“En mann hadde et fikentre plantet i vingården sin, og han kom og lette etter frukt på det, men fant ikke noe. Da sa han til vingårdsmannen sin:

“Se, i tre år har jeg kommet og lett etter frukt på dette fikentreet, men jeg har ikke funnet noe. Hogg det ned! Hvorfor skal det utarme jorden?”

Men han svarte med å si til ham:

“Herre, la det få stå i fred i år også, til jeg får gravd rundt det og gjød-slet det. Kanskje det da bærer frukt. Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.”” (Luk. 13, 6-9).

I tre år hadde fikentreet stått på sin plass i vingården, hvor det hadde mot-tatt sol, vann og næring fra jorden. For-holdene lå til rette for at treet skulle bære god frukt, men i tre år hadde eier-en kommet og lett etter frukt på treet uten å finne noe. Hvorfor skulle det stå der lenger og utarme jorden?

Selv om det var god grunn til å hogge ned det ufruktbare treet og gi plassen til et annet, ba vingårdsmannen om å gi det ennå et år. Treet skulle få en “nådetid”. I løpet av denne tiden ville han gi det den beste behandling i håp om at det kanskje ville bære frukt al-likevel.

Slik er Guds tålmodighet med menne-skene, enten det er Hans bekjennende folk eller andre. “Han lar sin sol gå opp over onde og gode, og Han lar det regne over rettferdige og urettferdige.” (Matt. 5, 45). Tålmodig pleier Han vingården. Han gjorde det med menneskene før vannflommen, med avgudsdyrkerne i Kanaan, med israelittene under ørkenvandringen, med det frafalne nordriket Israel og sørriket Juda, med assyrerne i Ninive og med babylonerne. Hans ønske er at “alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (1. Tim. 2, 4).

“...la det få stå i fred i år også, til jeg får gravd rundt det og gjødslet det. Kanskje det da bærer frukt...”

Dersom frukten likevel uteblir

”...Men hvis ikke, kan du hogge det ned etterpå.”

Vingårdsmannen ville gjøre alt han kunne for at det ufruktbare treet skulle bære frukt. Men hvis frukten likevel uteble, hva mer kunne han da gjøre for treet? Det var å betrakte som dødt. Hvis det fortsatt fikk stå, ville det utar-me jorden, noe som ville gå ut over de andre trærne. Hvis treet overskred sin “nådetid”, ville det rammes av konse-kvensen av sin “ubotferdighet”: Det ville hogges ned og kastes ut av vin-gården.

På Jesu tid ble sykdom og død ofte tolket som straff for egne eller foreld-renes synder (se Joh. 9, 1-2). Denne oppfatningen var langt fra riktig. Det fantes både gudfryktige mennesker som ble rammet av sykdom og død (f.eks. døperen Johannes, som ble halshugget, eller Lasarus, som døde av sykdom), og store syndere som nøt velstand og god helse. Den antatte sammenhengen mellom synd og lidel-se var en av de mange feiloppfatning-ene som Jesus forsøkte å rette på når Han reiste rundt og underviste folket.

Blant tilhørerne Hans var det en gang noen som fortalte Ham om noen lands-menn fra Galilea som var blitt drept av romerne, slik at blodet deres blan-det seg med blodet til offerdyrene.

“Tror dere,” spurte Jesus dem, “at disse galileerne var større syndere enn alle andre galileere, siden de måtte lide dette?” Han gav selv svar-et, og kom så med en viktig advarsel: “Nei, men hvis dere ikke omvender dere, skal dere alle omkomme på samme måten.” (Joh. 13, 2-3).

Det var i forbindelse med denne sam-talen Jesus fortalte lignelsen om det ufruktbare fikentreet. Tilhørerne tren-gte å forstå at det ikke var på grunn av deres egen rettferdighet at de var i live eller nøt godt av Guds velsignelser - på samme måte som det ikke hadde vært på grunn av deres forfedres egen rettferdighet at Gud lot israelittene få Kanaan på bekostning av hedninge-folkene (se Ikke deres egen fortjen-este, s. 10). I stedet for å sole seg i samtidens oppfatning om at deres egen rettferdighet var god nok til at de ikke var blitt drept slik som disse galileerne, burde de ransake seg selv. De drepte galileerne hadde nok vært syndere, men hvordan stod det til med dem selv?

Hvis de ville sammenligne seg selv med Guds lov (jmf. 5. Mos. 10, 12-13), ville de innse at de selv, i likhet med fikentreet i lignelsen, var uten frukt. De hadde ikke noe som de kunne kalle “sin egen rettferdighet”, og som var årsaken til at de fortsatt var i live eller nøt godt av Guds vel-signelser, for noen slik frukt fantes ikke. Lignelsen viste dem hvordan Gud var tålmodig med dem, tross deres feil og mangler (jmf. Matt. 5, 45). Fiken-treet fikk jo stå i vingården selv om det ikke bar frukt. Men det ville ikke få stå der for alltid. De burde verd-sette den nådetid Gud hadde gitt dem, ransake seg selv og vende om til Ham før det var for sent.

“...hvis ikke dere omvender dere,” advarte Jesus, “skal dere alle om-komme på samme måten.” Dersom de fortsatte i synd og omvendelsens frukter uteble, ville de til slutt høste konsekvensene av sin ubotferdighet. I likhet med det ufruktbare fikentreet ville de “hogges ned” og “kastes ut av vingården”.

Omvendelsens frukter

Da døperen Johannes stod frem og forkynte, var hans budskap: “Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!” (Matt. 3, 1). De som tok imot oppfordringen, ble døpt av ham i Jordan-elven, mens de be-kjente sine syn-der (v. 6). Ned-dykkelsen i vann var et symbol på at de døde fra sitt gamle liv i synd, og ble født på nytt av Gud til et nytt liv (Joh. 3, 5; 1. Pet. 3, 21).

Også noen av de religiøse lederne kom for å bli døpt, men for dem var handlingen et rituale, uten at noen virkelig anger og omvendelse hadde funnet sted. Disse mennene var høyt anerkjent av folket og ble betraktet som rettferdige på grunn av sin strenge overholdelse av ritualer og tradisjoner. Likevel hadde de ingen “egen rett-ferdighet” som kunne frelse dem.

“Dere giftslangers avkom! Hvem lærte dere å flykte fra den kommen-de vreden?” irettesatte Johannes dem. “Bær derfor frukt som er om-vendelsen verdig.” (Matt. 3, 7-8).

Giftslanger kan bite mennesker så de dør. Det samme gjør deres avkom (barn). Den innflytelse disse religiøse lederne hadde på folket, var som dødelige gift. De fremstod som de øverste representanter for Guds religion, men hadde beveget seg langt bort fra Guds prinsipper. Dette bidro til å lede folket bort fra Gud. Ved sitt hykleri la de hindringer i veien for både sin egen og andres frelse.

“Jeg døper dere med vann til om-vendelse,” sa Johannes (v. 11). For at dåpen skulle ha noen som helst be-tydning, måtte den gå hånd i hånd med en ekte, helhjertet omvendelse. En slik omvendelse ville nødvendigvis med-føre et forandret liv. Johannes kalte det å bære “frukt som er omvend-elsen verdig”.

Hva slags frukt en virkelig omvendelse innebærer, var blitt fremlagt tydelig allerede av Moses, da han sa til israelit-tene ved Kanaans grense:

“Når alle disse ting kommer over deg... og du tar det til hjertet... og du vender om til Herren din Gud og lyder Hans røst... av hele ditt hjerte og av hele din sjel... så sant du lyder Herren din Guds røst, så du holder Hans bud og hans lov-er...” (5. Mos. 30, 1-10).

En sann omvendelse begynner med erkjennelse av synder, med påfølg-ende anger og bekjennelse. Om-vendelsen, som må være helhjertet og oppriktig, innebær-er at man vender om (snur rundt) fra den veien man går og begynner å gå en annen vei. Om-vendelse fra synd vil derfor resultere i et nytt liv, som medfører lydighet mot Gud og Hans lov og kjærlighet til Gud og medmen-nesker. Dette er den gode frukten som alltid vil følge en sann omvendelse.

Vingårdsmannens fortjeneste

Moses fortalte også hvordan disse fruktene ville vokse frem: “Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte... så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, for at du skal få leve.” (v. 6).

Det er Gud som skaper forandringen når et menneske vender om til Ham. “Jeg skal legge Min lov i deres ind-re og skrive den på deres hjerter,” sier Han gjennom Jeremia. “Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.” (Jer. 31, 33). Gjennom Esekiel sier Han:

“Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avgud-er. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.” (Esek. 36, 25-27).

Når et menneske omvender seg og blir “født på ny”, slik dåpen symboli-serer (Joh. 3, 3), vil det bli “en ny skapning” i Kristus. Om hva dette innebærer, skriver Paulus: “Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” Det blir slutt på den dårlige frukten. I stedet vil man bære ny, god frukt. For at ingen skal tro at det er deres egen rett-ferdighet som produserer denne frukt-en, legger Paulus til: “Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus...” (2. Kor. 5, 17-18).

Det er Guds nåde som frembringer den “frukt som er omvendelsen verdig” (se Tit. 2, 11-14). Alt som har med menneskets frelse å gjøre, kommer fra Ham. Men det er ett unntak. Hvis men-nesket ikke ønsker å omvende seg, kan ikke Gud for-andre dets hjerte. Han har gitt men-nesket evne, anl-edning og rett til selvå velge:

“Se, i dag legger jeg frem for dere velsignelsen og forbannelsen. Velsignelsen, hvis dere lyder Herren deres Guds bud, ... og forbannel-sen, hvis dere ikke lyder Herren deres Guds bud.” (5.Mos.11, 27-28).

“Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannel-sen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få le-ve. Da vil du også elske Herren din Gud, lyde Hans røst og klynge deg til Ham, for Han er ditt liv og fylde av dager...” (5. Mos. 30, 19-20).

Gud gjør alt for at menneskene skal ta det valget som vil gagne dem mest både i dette livet og med tanke på evigheten. Derfor sender Han dem stadig advarsler når de er på feil vei, slik Han gjorde med menneskene før vannflommen, med det frafalne Israel og Juda, med innbyggerne i Ninive og de religiøse lederne som kom til Johannes. Den endelige beslutningen tilhører likevel menneskene. Når Han har gjort alt og de likevel står imot, er det ikke mer Han kan gjøre.

“Hva mer var det å gjøre for Min vingård som ikke Jeg har gjort med den? Når Jeg forventet at den skul-le gi druer, hvorfor gav den ikke annet enn råtten frukt?” (Jes. 5, 4).

“Allerede nå er øksen lagt til roten av trærne,” advarte Johannes de rel-igiøse lederne. “Så blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden.” (Matt. 3, 10).

Frafallet på Jesu tid

Da Daniel ba sin bønn om nåde for Jerusalem og Guds folk (se Tilbake til Juda - løftet oppfylles igjen, s. 17), gav Gud ham en forsikring om at byen Jerusalem ville bli gjenreist. Samtidig ble en enda viktigere begiv-enhet varslet: Jesu komme og Hans død for verden.

Gud fremla for Daniel en tidsperiode på “70 uker” (490 dager). Messias skulle stå frem etter 69 uker (483 dager). I den siste av de 70 ukene, “midt i uken” (etter 3 1/2 dag), ville Han “bli utryddet” (Dan. 9, 24-27). Dette var symbolsk tid, av den typen vi finner omtalt i 4. Mos. 14, 34; Esek. 4, 6 og 3. Mos. 25, 3-4, hvor èn dag tilsvarer ett år. Tidsperioden som ble fremstilt for Daniel, omhandlet derfor en periode på totalt 490 år. Verdens Frelser skulle stå frem som Guds salvede (“Messias”) etter 483 år. Deretter skulle det gå 3 1/2 år før Han ble drept.

Daniel fikk vite at tidsperioden skulle begynne når “ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jerusalem går ut” (v. 25). Denne befalingen var ikke gitt da Daniel ba sin bønn om nåde, men kom høsten 457 f.Kr. (Esra 7,11-26). Høsten år 27 e.Kr., 483 år senere, stod Jesus frem som Messias (den salvede) idet Han ble døpt av Johannes i Jordan (Luk. 3, 1-23). Han begynte da sin virksomhet, som varte i 3 1/2 år; Våren 31 e.Kr. ble Han korsfestet (Luk. 22-23). Profetien som var blitt gitt til Daniel, ble nøyaktig oppfylt.

Engelen Gabriel, som formidlet profetien, hadde sagt om den aktuelle tidsperioden: “70 uker er fastsatt [eller: avskåret] for ditt folk og for din hellige stad...” (Dan. 9, 24). Den totale tidsperioden - de “70 ukene” eller 490 årene - var beregnet spesielt på det folk og den by som Daniel i sin bønn om nåde hadde lagt frem for Gud: jødene og Jerusalem. Gud ville sørge for at folket kom tilbake til Juda og at Jerusalem og tempelet ble gjen-oppbygd, men Han gav dem samtidig en ny nådetid. De fikk 490 år.

Da Jesus drev sin virksomhet i Judea, fikk Han mye motstand fra dem som skulle være Hans folk. “Han kom til sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham,” skriver Johannes (Joh. 1, 11). Folket hadde beveget seg langt vekk fra de prinsipper Gud stod for. De hadde mange gale oppfatninger og forventninger til Gud, og flertallet av dem som bekjente seg som Hans folk, bar dårlig frukt. Jesus arbeidet likevel tålmodig med dem, pleide deres syk-dommer og gav dem stadige oppmunt-ringer. Men Han unnlot heller ikke å advare dem. Dersom de ikke vendte om, ville de snart måtte høste konse-kvensene av sitt valg.

Til de religiøse lederne, som roste seg over å tilhøre Guds utvalgte folk, men som likevel stod imot Hans kall til om-vendelse, sa Jesus: “Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukt.” (Matt. 21, 43). De ville ikke for alltid få fortsette sitt opprør og samtidig nyte godt av Guds velsignelser. Historiene i deres hellige skrifter burde ha lært dem dette.

Konsekvensene som ville ramme folk-et hvis ikke de vendte om, var like gru-somme som de som hadde rammet deres forfedre på grunn av deres fra-fall. Jesus sørget over de menneskene som Han elsket så høyt og som Han hadde gjort så mye for, men som likevel avviste den frelsen Han tilbød dem:

“Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke! Se, deres hus etterlater dere øde!” (Matt. 23, 37-38).

...Men de ville ikke... - “Hva mer var det å gjøre for Min vingård, som ikke Jeg har gjort med den? Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor gav den ikke annet enn råtten frukt? Nå vil Jeg la dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård: Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau. Jeg river ned muren omkring den, så den blir nedtråkket...” (Jes. 5, 3-5).

Mange jøder tok imot Jesus, men fler-tallet forkastet Ham. I år 34 e.Kr., da de 490 årene tok slutt, begynte jødene en systematisk forfølgelse av de krist-ne. Med dette beseglet de sitt valg, og Gud trakk sin beskyttende hånd fra dem. Nådens tid var forbi.

“Om du bare på denne din dag visste hva som tjener til din fred, men nå er det skjult for dine øyne,” sa Jesus da Han gråt over den skjebne som ville ramme Jerusalem fordi de forkastet Ham. “For dager skal komme over deg ka dine fiender bygger en voll rundt deg, om-ringer deg og trenger seg på deg fra alle kanter. De skal jevne deg og dine barn som er i deg, med jorden. Og de skal ikke la det bli stein til-bake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøk-elsestid.” (Luk. 19, 41-44).

Noen tiår senere stormet romerske soldater Jerusalem under ledelse av den senere keiser Titus. Byen og tempelet ble jevnet med jord-en. Det ble virkelig ikke “stein tilbake på stein” da vingården ble beitet snau og tråkket ned av villdyrene. Det ble som Gud hadde sagt: “Jeg legger den øde...” (Jes. 5, 6).

Ingen forskjell på jøde og greker

De 490 årene var forbi. Nådetiden var overskredet. Men hva med jødene nå? “Har Gud forkastet sitt folk?” Spør-smålet stilles av Paulus i Romerbrevet. “På ingen måte,” svarer han så, og han bruker seg selv som eksempel for å vise at det fortsatt finnes jøder som tilhører Guds folk (Rom. 11, 1). Videre trekker han frem profeten Elia, som i en tid med frafall i Israel trodde han var den eneste som fortsatt tilbad Gud. Men på Elias tid var det fortsatt 7000 personer som ikke tilbad avgudene (v. 2-4). “Så er det da i den tid som er nå,” skriver Paulus, “en rest igjen etter nådens utvelgelse.” (v. 5).

De jødene som tok imot Jesus, tilhørte fortsatt Hans folk. De som forkastet Ham, gjorde det ikke. Paulus kaller denne siste gruppen for “forblindet” (v. 7). De forstod ikke - kunne ikke se - hva det egentlig innebar å tilhøre Guds vingård.

“Fordi de er uvitende om Guds rett-ferdighet [den gode frukten som Han vil skape ved å forandre deres liv] og søker å sette opp sin egen rett-ferdighet [deres egne gjerninger og retningslinjer], har de ikke underord-net seg Guds rettferdighet.” (Rom. 10, 3). De stod imot Guds kall og Hans nåde, og følgelig uteble den gode frukten. De ble derfor kastet ut av vingården.

Det mindretallet som hadde tatt imot Jesus og helhjertet vendt om til Gud, blir beskrevet som “en rest” (v.5). Pa-ulus henviser til profetier gitt gjennom Jesaja som forutsa at det ville bli slik:

“Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst...” (Rom. 9, 27; Jes.10, 22).

Jesus kom til det eneste folket som ikke hadde gitt seg helt over til avguds-dyrkelse. Likevel ble Han forkastet. Han“kom til sine egne”, men de “tok ikke imot Ham”. Men de som tok imot Ham, “dem gav Han retten til å bli Guds barn” (Joh. 1, 11-12).

“Den som tror på Ham, blir ikke dømt,” hadde Jesus sagt om seg selv. “Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.” (Se Kobberslangen, s. 12). Paulus skriv-er om det samme:

“Skriften sier jo: ‘Hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme.’ For det er ingen forskjell på jøde eller greker, for Han er den samme Herre over alle...” (Rom. 10, 11-12).

Den jødiske nasjon var ikke lenger Guds utvalgte folk, og de nøt ikke lenger godt av Hans spesielle velsign-elser og beskyttelse. Men jødiske enkeltindivider som hadde tatt imot Jesus, slik som Paulus og en rekke av de andre som grunnla den første krist-ne kirke, tilhørte Ham fremdeles. De var Hans utvalgte, en rest av det folket som hadde fått en nådetid på 490 år. Men hva med de andre, de som var forkastet? Ville deres stilling ovenfor Gud noen sinne kunne bli forandret?

Makt til å pode inn igjen

I Romerbrevet bruker Paulus et oliventre for å illustrere svaret på dette spørsmålet. Med referanse til “rest-en” (de jøder som hadde tatt imot Jesus), skriver han: “...om roten er hel-lig, er også grenene det.” (Rom. 11, 16).

Noen av grenene til oliventreet var blitt brukket av. Disse var et bilde på de jødene som hadde forkastet Guds frelsestilbud. “Ved vantro ble de brukket av,” forklarer Paulus (v. 20). På grunn av sin vantro mot Gud, var disse menneskene like lite Guds folk som de avbrukne grenene var en del av treet.

Naturen har lært oss at en gren som er avskåret fra kilden til næring, vil dø. Den har ikke liv i seg selv. “Hver den som ser Sønnen og tror på Ham, skal ha evig liv,” hadde Jesus sagt om seg selv (Joh. 6, 40). “Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.” (Joh. 3, 18). Dersom de vantro jød-ene fortsatte i vantro, ville de fortsatt være forkastet. Resultatet ville bli død og evig fortapelse (se Dersom frukt-en likevel uteblir, s. 13). Men hvis de vendte om - begynte å gå en annen vei enn vantroens vei - ville det bli annerledes.

“Hvis de ikke fortsetter i vantro,” skriver Paulus, “skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.” (Rom. 11, 23).

Betingelsen var den samme som alltid: “...så sant du vender om til Herren din Gud av hele ditt hjerte og av all din sjel.” (se Så sant du vender om til Herren, s. 15). Enhver jøde som vendte om - som ikke fortsatte i vantro -, ville bli akseptert av Gud. Han har makt til å pode dem inn igjen - slik at de kan leve.

Gud er fylt med medynk med menne-sker som lider, enten det er “jøde eller greker”, israelitt eller assyrer. Han ønsker at de i sin trengsel skal vende om slik at Han kan frelse dem. Med glede tar Han imot dem når de vender seg til Ham, på samme måte som far-en i lignelsen om den bortkomne søn-nen (Luk. 15, 11-24). Han tilgir med glede og poder dem inn i sitt oliventre, slik at de vil blomstre og bære frukt. Som Moses sa: “Herren din Gud skal omskjære ditt hjerte...så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, for at du skal få leve...” (5. Mos. 30, 6).

Paulus var selv et levende eksempel på denne sannhet. Han hadde vært en ivrig forfølger av de kristne, med det håp å utslette menigheten, men han vendte om (Gal. 1, 13-16). Nå var Han en ivrig forkynner av evangeliet. Også mange prester som ikke ville ta imot Jesus mens Han arbeidet blant dem, vendte om en tid etter at Han var blitt korsfestet (Apg. 6, 7). Det samme har skjedd med andre jøder opp gjennom århundrene, og vil også skje i dag. Løf-tet står fast. “Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn...”

Ros deg ikke overfor grenene

I Romerbrevet nevner Paulus også andre grener, som kommer fra ville oliventrær, men er blitt podet inn i det hellige oliventreet. Disse er et bilde på hedningene som er blitt kristne.

“Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil Jeg kalle den som er elsket,” hadde Hosea profetert om dette. “Og det skal skje på det stedet hvor det blir sagt til dem: ‘Dere er ikke Mitt folk’, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.” (Rom. 9, 25-26; Hos. 2, 23; 1, 10).

Gud hadde tatt imot assyrerne i Ninive da de vendte om. På samme måte tok Han imot hvert individ av hedensk bak-grunn som vendte om til Ham. De var som grener fra ville oliventrær og had-de i utgangspunktet ingen del i det hel-lige treet. Men da de omvendte seg til Gud, ble de en del av Hans folk, “barn av Den levende Gud” (se Joh.1, 12).

“Dere står innpodet ved tro,” minnet Paulus dem (Rom. 11, 20). Det var ikke deres egen fortjeneste som gjorde at de ble podet inn i oliventreet. Det var ikke på grunn av deres egen rett-ferdighet at Gud lot dem få “del i rot-en og sevjen” (v. 17). De var synd-ere. De var døende, i likhet med isra-elittene som var blitt bitt av gift-slangene i ørkenen. Men i tro løftet de blikket og så, ikke på en kobber-slange, men på Guds enbårne Sønn, den eneste som kunne frelse dem.

Hele deres frelse var et resultat av Guds godhet. De måtte ikke glemme dette faktum. Når de så på de vel-signelser de hadde fått del i, måtte de ikke si eller tenke om det folket som var forkastet: “Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.” (v. 19). En slik holdning var både urik-tig og farlig. De opprinnelige grenene var ikke brukket av for at andre skulle få deres plass. De var blitt brukket av på grunn av sin vantro (v. 20).

Det var det samme da israelittene inn-tok Kanaan: Det var ikke på grunn av deres egen rettferdighet at Gud lot dem få landet, men på grunn av de andre folkeslagenes ugudelighet og ubotferdighet (se Ikke deres egen fortjeneste, s. 10). Da israelittene falt fra og gjorde de samme syndene som disse folkeneslagene, ble de rammet av den samme skjebne (se Fylt av medynk med sitt folk, s.16). Gud gjør ikke forskjell på folk.

Jødene, de opprinnelige grenene på oliventreet, hadde rost seg av å være Guds utvalgte, men samtidig hadde de veket bort fra Hans prinsipper. De nye troende måtte ikke gjøre den samme feilen. Paulus advarte dem:

“...ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. ... Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller.” (Rom. 11, 18. 21).

En hver god frukt de kom til å frem-bære, ja, selv deres første lille ønske om omvendelse, var et resultat av Guds nåde. “Ingen kan komme til Meg uten at Faderen, som har sendt Meg, drar ham,” forklarte Jesus (Joh. 6, 42). Og for å vise hvor verdi-løs “vår egen rettferdighet” er, sa Han:

“Bli i Meg, så blir Jeg i dere. Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, uten at den blir i vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i Meg. ... For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe.” (Joh. 15, 4-5).

Like lite som en avbrukket gren kan blomstre eller bære frukt på egen hånd, kan et menneske bære “omvendelsens frukter” i seg selv. Det er Gud som ved å forandre menneskets hjerte, skaper den gode frukten (se Vin-gårdsmannens fortjeneste, s. 20). Det er denne frukten Paulus omtaler som “Guds rettferdighet” og “den rettferdigheten som er av tro” i Rom. 10, 3 og 9, 30.

“Den som blir i Meg og Jeg i ham, bærer mye frukt,” sa Jesus (Joh. 15, 5). Frukten kommer ikke ved at grenen berører treet èn enkelt gang, men ved at den (for)blir i treet. På samme måte er det ikke nok å si “ja” til Gud èn gang. Frelsen og evnen til å bære “omvendelsens frukt” er avhengig av det valg man tar daglig. Et “ja” i dag har ingen verdi i morgen dersom man da sier si “nei”. Israels historie f.eks. i Dommernes bok kan lære oss dette.

“Hvis noen ikke blir i meg,” fortsat-te Jesus, “blir han kastet ut som grenen og visner. Og de samler dem og kaster dem på ilden, og de bren-ner.”(v.6). Dette har alltid vært og vil alltid være konsekvensen av frafall og vedvarende motvilje mot omvendelse.

Så lenge de troende fortsetter på Guds vei, forklarer Paulus, vil de fortsatt være Guds folk, en del av Hans hellige oliventre (Rom. 11, 22). Men hvis de vender seg bort fra Ham igjen, vil de rammes av den samme skjebne som de “vantro grenene”. Gud gjør ikke forskjell på folk.

Guds vingård i dag

Det samme gjelder for oss i dag som gjaldt for israelit-ter og hedningefolk i Det gamle testamentet, jødene på Jesu tid og de første krist-ne. Gud har gjort alt for vår frelse, og Han leter etter god frukt. Han er tålmodig med oss, for Han øn-sker at “alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse” (1. Tim. 2, 4). Han tar imot alle som vender seg til Ham. Men Han kan ikke tvinge noen. Dersom frukten, til tross for alt Han har gjort, likevel uteblir, kan Han ikke gjøre mer. Kon-sekvensene kan vi lære av historien.

“...døm nå mellom Meg og Min vingård! Hva mer var det å gjøre for Min vingård som ikke Jeg har gjort med den? Når Jeg forventet at den skulle gi druer, hvorfor gav den ikke annet enn råtten frukt? Nå vil Jeg la dere få vite hva Jeg skal gjøre med Min vingård: Jeg tar bort gjerdet rundt den, så den blir beitet snau...”

Obadja

Gjerdet rundt Guds vingård