Loven er åndelig

I NATURENS TEMPEL

Loven er åndelig - del 1

“Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.”

D et var Jesus som under torden og lyn hadde forkynt loven på Sinai. Over toppen hvilte Guds herlighet som en fortærende ild, og berget bevet da Her-ren steg ned. Israels folk lå med ansikt-et mot jorden og lyttet med ærefrykt, mens lovens hellige bud ble forkynt. Det var under helt andre forhold Jesus talte til folket på saligprisningens berg. Det var bare fuglenes sang som brøt stillheten denne vakre sommer-dagen, da Jesus la frem for folket sitt rikes grunnsetninger. Og Han som den dagen talte i kjærlighetens språk til folket, forklarte for dem prinsippene i den loven som ble forkynt på Sinai.

Under trelldommen i Egypt hadde israelittene i stor utstrekning tapt kunnskapen om Gud. Da loven ble gitt, behøvde de derfor en ny forståelse av Guds storhet og makt. Men Han åpenbarte seg også for dem som kjær-lighetens Gud.

“Herren kom fra Sinai, Han steg opp for dem fra Se’ir; Han strålte frem fra Parans fjell og kom fra hel-lige titusener, ved Hans høyre hånd lyste lovens ild for dem. Ja, Han elsker sitt folk; alle dine hellige er i din hånd; de ligger for din fot, de tar imot dine ord.” (5. Mos. 33, 2.3).

Det var da Gud åpenbarte sin herlighet for Moses, Han uttalte disse ord, som har vært en dyrebar arv for alle senere slektsledd: “Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, lang-modig og rik på miskunn og sann-het; Han bevarer miskunnhet imot tusen ledd, Han forlater misgjern-ing og overtredelse og synd.” (2. Mos. 34, 6-7).

Da loven ble gitt på Sinai, var det kjærlighetens prinsipp som ble forkynt. Det var himmelens lov som ble åpen-bart for menneskene. Den ble gitt ved vår Mellommann - forkynt av Ham som har makt til å forvandle menne-skehjertet, slik at det kommer i har-moni med prinsippene i loven. Gud hadde kunngjort hensikten med loven da Han sa til Israel: “Dere skal være hellige mennesker for Meg.” (2. Mos. 22, 31).

Men Israel forsto ikke at loven var åndelig, og derfor besto deres påståtte lydighet altfor ofte bare av former og seremonier. De lot ikke kjærligheten få makt i sitt hjerte. Når Jesus i sin karakter og virksomhet viste menne-skene at Gud er hellig og god, og på-pekte at en rent ytre lydighet er helt verdiløs, ville jødenes ledere hverken godta eller forstå hva Han mente. De syntes at Han ikke la nok vekt på lovens krav, og når Han fremholdt for dem de sannheter som var selve kjern-en i deres gudstjeneste, så de bare på det ytre, og beskyldte Ham for å ville avskaffe loven.

Jesus talte med stor ro, men også med et alvor og en kraft som satte Ham i stand til å nå tilhørernes hjerter. De hadde ventet at også Han skulle frem-holde de samme tradisjoner og krav som rabbinerne, men de tok feil. De var “slått av forundring over Hans lære, for Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som deres skriftlærde.” (Matt. 7, 28-29). Farise-erne la også merke til den store for-skjell det var på deres egen og Jesu undervisning. De så at sannheten, som var ren, vakker og opphøyet, grep man-ge dypt og mildnet deres sinn. Frelser-ens guddommelige kjærlighet og godhet vant menneskenes hjerter.

Rabbinerne forsto at Hans lære rev bort selve grunnlaget for den undervis-ning de hadde gitt folket. Han brøt ned skilleveggen, som hadde vært så betyd-ningsfull for deres stolthet og selv-godhet. De var redde for at Han ville føre folket fullstendig bort fra dem, om Han fikk lov å fortsette. De voktet derfor hatefullt på Ham, for å finne en anledning til å snu folkestemningen mot Ham og således gjøre det mulig for Det høye råd å få Ham domfelt og henrettet.

Da Jesus holdt sin tale på berget, fulgte Hans fiender nøye med. Og idet Han forklarte for folket rettferdighetens prinsipper, startet fariseerne en hviske-kampanje om at Hans lære var i strid med budene Gud hadde gitt på Sinai. Men Frelseren sa ikke noe som kunne rokke ved den lære og de institusjoner som var gitt ved Moses, for hver gud-dommelig lysstråle som denne Israels store lærer meddelte sitt folk, hadde han mottatt fra Kristus. Det er mange som sier at Jesus kom for å avskaffe loven, men på en utvetydig måte for-klarer Han sin innstilling til Guds bud: “Dere må ikke tro at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profet-ene.”

Det er menneskets Skaper, Han som ga loven, som erklærer at det ikke er Hans hensikt å avskaffe loven. Alt i naturen, fra møllen i solstrålen til klod-ene ute i verdensrommet, er underlagt bestemte lover. All harmoni og orden i universet er betinget av lydighet mot disse lover. På samme måte eksisterer det visse prinsipper for livsførsel som gjelder for alle høyerestående vesen-er. Universets ve og vel avhenger av at disse prinsipper blir fulgt. Før verd-en ble skapt, eksisterte Guds lov. Eng-lene retter seg etter dens prinsipper. Skal jord og himmel være i harmoni med hverandre, må også menneskene lyde Guds bud. Kristus kunngjorde lovens grunnsetninger for mennesket i Edens have den gang da “alle mor-genstjerner jublet, og alle Guds sønner ropte av fryd” (Job 38, 7).

Johannes, den disippel Herren elsket, hørte hva Jesus sa på berget. Inspirert av Den Hellige Ånd skrev han mange år senere at lovens krav har evig gyl-dighet. Han sier at “synden er lov-brudd”, og “hver den som gjør synd, han gjør òg lovbrudd” (1. Joh. 3, 4). Han gjør det helt klart at den loven han taler om, er “et gammelt bud, som dere hadde fra begynnelsen” (1. Joh. 2, 7). Han taler om loven som eksisterte ved skapelsen og ble gjen-tatt på Sinai berg.

Idet Jesus taler om loven, sier Han: “Jeg er ikke kommet for å avskaffe, men for å oppfylle.” Han nytter her ordet “oppfylle” i samme betydning som da Han til døperen Johannes talte om å “fullbyrde all rettferdighet”. Jesus mente med det at Han skulle oppfylle lovens krav i full utstrekning, for å gi et eksempel på fullkommen lydighet mot Guds vilje.

Hans oppgave var “å gjøre loven stor og herlig” (Jes. 42, 21). Han skulle påvise at loven er åndelig, at dens prinsipper favner vidt, og at den har evig gyldighet.

Selv de beste og frommeste mennesker er bare en svak av-glans av skjønnheten i Jesu guddommelige karakter. Inspi-rert av Guds Ånd skrev kong Salomo om Ham at Han er “utmerket frem-for ti tusen. ... Og alt ved Ham er liflighet.” (Høys. 5, 10-16). David profeterte om Ham og sa: “Du er den fagreste blant menneskenes barn.” (Sal. 45, 3). Jesus var Faderens ut-trykte bilde og avglansen av Hans herlighet (Hebr. 1, 3). Frelseren, som ga avkall på alt, var med sin kjærlighet og godhet en levende fremstilling av egenskapene i Guds lov. I Hans liv ser man klart at himmelens kjærlighet og de kristne prinsipper utgjør grunn-laget for den evige rettferdighets lover.

“Før himmel og jord forgår,” sa Jesus, “skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel forgå av lov-en, før det er skjedd alt sammen.” Ved sin lydighet mot loven slo Jesus fast at den ikke kan forandres, og Han beviste at ved Hans nåde kan ethvert menneske holde den til fullkommen-het. I sin bergpreken erklærte Han at enn ikke den minste tøddel skal forgå av loven, før det er skjedd alt sammen - alt det som angår menneskeheten og frelsesplanen. Han mener ikke å si at loven noen gang skal avskaffes, men Han fester blikket på det ytterste punkt i menneskehetens historie, og forsikrer oss at inntil dette punkt er nådd, vil loven stå ved makt. Han sa det for at ingen skulle behøve å tro at det var Hans oppgave å avskaffe lovens bud. Så lenge himmel og jord eksi-sterer, vil Guds hellige lovs prinsipper bestå. Hans rettferd-ighet, som “er som veldige fjell”, skal fortsatt være en velsign-elsens kilde, og dens strømme skal veder-kvege hele jorden.

Fordi Herrens lov er fullkommen, og derfor uklanderlig, er det umulig for syndige menne-sker i egen kraft å møte dens krav. Det var derfor Jesus kom som vår Frelser. Det var Hans oppgave å la menneskene få del i guddommelig natur og således komme i harmoni med Guds lovs prin-sipper. Når vi forsaker synden og tar imot Jesus som vår Frelser, opphøyer vi loven. Apostelen Paulus spør: “Opphever vi da loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven” (Rom. 3, 31).

Løftet i den nye pakt er: “Jeg vil gi Mine lover i deres hjerter, og Jeg vil skrive dem i deres sinn.” (Hebr. 10, 16). Det forbilledlige system pekte frem til Jesus, som det Guds lam som skulle bære verdens synd, og det opp-hørte ved Jesu død. Men de livsprin-sipper vi finner i de ti bud, er like ufor-anderlige som Guds evige trone. Ikke ett bud er blitt opphevet, ikke en bok-stav eller tøddel er blitt forandret. De prinsipper som ble gjort kjent for men-neskene i Edens have, som livets store lov, skal eksistere uforandret på den nye jord. Når Edens have igjen blom-strer på jorden, vil alle mennesker lyde Guds kjærlighets lov.

“Til evig tid, Herre, står Ditt ord fast i himmelen.” (Sal. 119, 89). “Alle Hans bud er trofaste; de er grunn-festet for all tid, for evighet, de er gjort i sannhet og rettvishet.” (Sal. 111, 7). “For lenge siden vet jeg av Dine vitnesbyrd at Du har grunnet dem for evig tid.” (Sal. 119, 152).

“Den som bryter et eneste av disse minste bud og lærer men-neskene således, han skal kalles den minste i himlenes rike.”

Det betyr at et slikt menneske ikke kommer inn i Guds rike. For den som med vilje bryter ett bud, holder heller ikke på rette måte noen av de andre. “For enhver som holder hele lov-en, men snubler i èn ting, han er blitt skyldig i alle.” (Jak. 2, 10).

Det er ikke omfanget av ulydigheten som avgjør om en ting er synd, men selve den omstendighet at man setter seg opp imot Guds uttrykte vilje, selv i det minste. Dette viser nemlig at mennesket fortsatt henger fast ved synden og forsøker å yte en delt tjeneste. Det er en faktisk fornektelse av Gud, og opprør mot Hans rikes prinsipper.

Hvis menneskene hadde fri anledning til å avvike fra Herrens bud og selv bestemme sine plikter, ville det bli en uendelighet av regler for å kunne til-fredsstille hver enkelt. Herren ville på den måten ikke lenger kunne lede utviklingen. Menneskets vilje ville bli det avgjørende, og Herrens hellige og opphøyde vilje - Hans kjærlighet til alt Han har skapt - ville bli foraktet og vanæret.

Når mennesker velger å gå sine egne veier, gjør de opprør mot Gud. De vil da ikke kunne få noen del i Guds rike, fordi de er i strid med selve grunnprin-sippene i himmelen. Ved å sette seg opp imot Guds vilje gjør de felles sak med Satan, Guds og menneskers fiende. Mennesket skal leve, ikke bare ved ett av Guds ord, eller ved mange av dem, men ved hvert eneste ord Gud har talt. Vi kan ikke uten fare forkaste et eneste ord, hvor lite viktig det enn kan synes for oss. Det er ikke ett bud i loven som ikke har sin betyd-ning for menneskets ve og vel, både i dette liv og i det kommende. Den som lyder Guds lov, er omgitt av en beskyt-tende mur som bevarer ham fra det onde. Men den som bryter ned denne muren, om så bare på et enkelt punkt, har gjort den verdiløs som beskyttelse for seg selv. Han har åpnet en vei der fienden kan komme inn for å ødelegge ham.

Ved å våge å gå imot Guds vilje på et eneste punkt åpnet våre første foreldre slusene så ulykkene brøt inn over verden. Enhver som følger deres eksempel, vil oppleve det sam-me. Guds kjærlighet er grunnlaget for hvert eneste av budene i Hans lov, og den som avviker fra budene, høst-er sorg og ulykke.

“Dersom deres rettferdighet ikke overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere ingenlunde inn i himlenes rike.”

Fariseerne og de skriftlærde hadde be-skyldt ikke bare Jesus selv, men også Hans disipler, for å være syndere. De holdt seg nemlig ikke til rabbinernes forskrifter og forordninger. Disiplene hadde ofte vært urolige og usikre på grunn av anklager og irettesettelser fra dem de hadde vært vant til å se opp til som folkets religiøse ledere. Men Jesus avslørte dette bedrag. Han erklær-te at den form for rettferdighet farise-erne satte så høyt, var verdiløs. Jødene gjorde krav på å være Guds eget, utvalgte og trofaste folk. Men Jesus påviste at de manglet en frelsende tro. Deres påståtte fromhet, deres menne-skebud og seremonier, og selv det at de overholdt lovens bokstav, som de hevdet de gjorde, alt dette hadde ingen helligende innflytelse på dem. De had-de ikke rene hjerter, og deres karakter var ikke edel og god. Den lignet ikke Jesu karakter.

En lovreligion kan aldri hjelpe et men-neske til å komme i harmoni med Gud. Fariseerne manglet ydmykhet, godhet og vennlighet, og deres harde, strenge rettroenhet var bare til anstøt for dem som ikke kjente Gud. De var lik saltet som hadde mistet sin kraft, for deres innflytelse bevarte ikke menneskene omkring dem fra fordervelse. Den eneste sanne tro er den som “er virk-som ved kjærlighet” (Gal. 5,6) og såleds renser sjeler. Den er som en surdeig som gjennomsyrer og forvand-ler et menneske.

Alt dette skulle jødene ha lært av profetenes budskaper. Mange hundre år før denne tiden hadde menneskets lengsel etter forsoning med Gud kommet til uttrykk og fått sitt svar gjennom profeten Mika: “Hvormed skal jeg komme frem for Herren, bøye meg ned for Gud i det høye? Skal jeg komme frem for Ham med brennoffer, med årsgamle kalver? Vil Herren ha behag i tusener av værer, i titusener av oljebekker? Skal jeg gi min førstefødte for min overtredelse, mitt livs frukt som synd-offer for min sjel? Han har åpen-bard deg, menneske, hva godt er. Og hva krever Herren av deg uten at du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud?” (Mi. 6, 6-8).

Profeten Hosea hadde påvist hva fari-seisme egentlig var, da han sa at Israel ga seg ut for å tjene Gud, mens de i virkeligheten bare tjente seg selv. Deres rettferdighet var resultatet av et forsøk på i egen kraft å holde loven slik de tolket den til sin egen fordel. Den kunne derfor ikke bli bedre enn de selv var. I sitt forsøk på å hellig-gjøre seg selv forsøkte de å frembringe renhet ved hjelp av urenhet. Guds lov er like hellig som Gud selv, like full-kommen som Han selv er fullkommen. Den fremstiller Guds rettferdighet for menneskene. Det er umulig for et menneske i egen kraft å holde denne loven, for mennesket er av naturen syndig, fordervet og helt ulik Guds karakter. Det egenkjærlige menneskes liv og “all vår rettferdighet er som et urent klesplagg”.

Selv om loven er hellig, kunne jødene ikke oppnå noen rettferdighet ved sine forsøk på å holde den i egen kraft. Jesu disipler måtte få en helt annen form for rettferdighet enn den farise-erne hadde og som de anbefalte, om de skulle få en plass i Guds rike. I sin Sønn tilbød Gud dem lovens fullkomne rettferdighet. Hvis de ville åpne sitt hjerte helt og ta imot Jesus, ville Guds eget liv, Hans kjærlighet, bo i dem og forvandle dem, slik at de kom til å ligne Ham. Ved Guds frie gave skulle de få den rettferdighet som loven krever. Men fariseerne forkastet Jesus. “For da de ikke kjente Guds rettferdig-het og strevde etter å grunne sin egen rettferdighet, ga de seg ikke inn under Guds rettferdighet.” (Rom. 10, 3). Jesus fortsatte med å vise tilhørerne hva det vil si å holde Guds bud, nemlig at Jesu karakter blir reprodusert i dem. For i Ham åpen-barte Gud seg daglig for dem

Obadja

Loven er åndelig - del 1