Nådens rike

Av de emner Bibelen omtaler, er Guds rike kanskje ett av de mest misforståtte...

Forventningene til Jesus var store. Han hadde kommet til verden på den tid profe-tiene indikerte (Dan. 9, 24-27). Han var født i Betlehem (Mi. 5, 1), og Han var av Davids ætt og Juda stamme (1. Mos. 49, 10; Jes. 11, 1). Hans liv og lære vitnet om at Han var guddommelig. Håpet om at Han ville befri Judea fra romerne og opprette det jødiske storhetsriket, var stort. Mange trodde at Han var Messias, den Salvede som Gud hadde sagt skulle komme til verden, og Jesus selv henviste til Skriften for å vise at Han var den lovede Messias. Men på ett punkt sviktet Han deres forventninger. Han gjorde aldri krav på kongetronen eller viste tegn til opprør mot de romerske styrkene.

Vi kan lese om ett tilfelle da folket ville ta saken i egne hender og selv sørge for at Han passet inn i deres forventninger. Underet da Jesus hadde mettet flere tusen mennesker med fem byggbrød og to små-fisker, skjøt fart i planene. Der og da var de rede til å gjøre Ham til konge, men Han tillot dem aldri å iverksette planene. “Jesus visste at det var like før de ville komme og ta Ham med makt for å gjøre Ham til konge. Derfor drog Han seg tilbake til fjellet for å være helt for seg selv.” (Joh. 6, 15). Jødene ble skuffet over Jesu handle-måte og fordi Han ikke passet inn i deres forventninger. Dette var også grunnen til at mange forkastet Ham. Men hadde de grunn til å være skuffet? Var det så at Hans liv ikke stemte overens med profe-tiene om den lovede Messias?

Jesus brøt på ingen måte med profetiene. Jødene hadde misforstått Guds løfter og tolket dem slik det passet dem best. De hadde bygget opp en teori om en frelser som skulle komme og befri dem fra rom-erne, sitte som konge på Davids trone og opprette et jordisk rike med fred og velstand som verden aldri hadde sett mak-en til. Skriftsteder som passet med deres tolkninger, ble hyppig brukt, mens de overså andre profetier om Messias som ville oppklart misforståelsene dersom de hadde vært villige til å lytte til dem.

Ifølge profetiene skulle ikke Messias leve en konges liv i pomp og prakt og bli beundret av verdens mektige. I stedet sa Gud om Ham: “...Han hadde ingen skik-kelse og ingen herlighet. ... Han var for-aktet og avvist av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom...” (Jes. 53, 2-3). Han skulle ikke fri jødene fra romerne og opprette et jødisk fredsrike, men skulle derimot fri hele menneskeheten fra deres synder. Han skulle ta på seg straffen for deres overtredelser: “Misgjeningen vi alle var skyld i, lot Herren ramme Ham. ...Du gjorde Hans sjel til et skyldoffer... Han bar manges synd, og gikk i forbønn for syndere.” (Jes. 53, 6. 10. 12). Messias skulle ikke bare frelse jødene, men være alle folkeslags Frelser (Jes. 42, 1-7). Hans misjon var å “forkynne evangeliet for de fattige, ...forbinde dem som har et sønder-brutt hjerte, ...rope ut frihet for fanger, ...sette de bundne fri, ...rope ut et nådens år fra Herren...” (Jes. 61,1-2).

Også Jesu disipler hadde ventet at Han en dag ville sette seg på Davids trone og opprette sitt rike. Da Han ble korsfestet ble dette håpet knust, og de var forvirret. Noen av disiplene uttrykte det slik: “...Men vi håpet at det var Han som skulle forløse Israel...” (Luk. 24, 21). De hadde ikke for-stått profetiene om Messias eller hva Guds rike innebar. Like før Jesus steg opp til himmelen, lovet Han disiplene at de skulle “bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter”. De spurte Ham: “Herre, vil Du på den tiden gjenopprette riket for Israel?” Jesus svarte: “Det er ikke deres sak å kjenne tider eller stunder som Faderen har underlagt sin egen myndighet...” (Apg. 1, 5-7).

Opprettelsen av Guds evige rike lå ennå langt inn i fremtiden. At det ville skje, var sikkert, men tidspunktet var ikke åpenbart for mennesker, på samme måte som med Jesu gjenkomst: “Men den dagen ellertimen kjenner ingen, ikke engang engle-ne i himmelen, men bare Min Far.” (Matt. 24, 36). Om denne begivenheten sier Jesus: “Når Menneskesønnen kommer i sin herlighet..., da skal Han sitte på sin herlighets trone. Og alle folkeslagene skal bli samlet fremfor Ham, og Han skal skille dem fra hverandre...” Til sitt sanne folk, de som har tatt imot Hans frelse, vil Han da si: “Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.” (Matt. 25, 31-34).

Guds evige rike, som stod omtalt flere steder i de profetiske skriftene (f.eks. Jes. 11, 6-9; 60, 15-21; 65, 17.25), ville ikke bli opprettet før etter Jesu gjenkomst. Først da ville Han sitte på “sin herlighets trone” (Matt. 25, 31), og først da ville Hans folk arve riket (v. 34) - det evige riket som vil gjøre ende på denne verden med all dens elendighet (Dan. 2, 44). Gud sier om dette: “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting...” (Jes. 65, 17). Jesu disipler fikk med tiden økt innsikt i profetienes betydning. Om herlighetens rike - Guds evige rike som har Hans herlighet og hvor Jesus sitter på sin herlighets trone (Jes. 60, 19; Åp. 21, 22-23) - skriver Peter: “Men etter Hans løfte ser vi frem til nye himler og en ny jord, der rettferdighet bor.” (2. Pet. 3, 13).

Jødene på Jesu tid hadde blandet sammen profetiene om hva som skulle skje ved Jesu første og annet komme. De blandet sine egne forventninger, håp og tradisjoner med Skriftens løfter. Kristne har gjennom århundrer gjort en liknende sammen-blanding. I middelalderen var det stadig forventnigner og spådommer om nye tids-epoker og et guddommelig tusenårsrike med fred her på jorden. Helt opp til vår tid har disse forventningene vært gjeldende, og vi møter dem den dag i dag. Men de bygger på misforståtte profetier og “fri-tolkninger” av Bibelen. Guds rike er ikke av denne verden (Joh. 18, 36). Det vil først bli opprettet etter Jesu annet komme (1. Pet. 3, 11-13), og vil da gjøre ende på alt som tidligere har vært (Dan. 2, 44-45). Det vil være på en ny jord som Gud skaper (1. Pet. 3, 13; Jes. 65, 17), og vil ikke vare i kun 1000 år, men derimot bestå til evig tid (Dan. 7, 14).

Til alle tider er Guds rike blitt misforstått, mistolket og misbrukt. Dette har ledet til falske forventninger og store skuffelser; utforming av nye læresetninger og for-virring; frafall og “misjonering” ved bruk av makt og tvang...

Selv om profetiene i seg selv var klare på at Messias ved sitt første komme ikke ville opprette noe jordisk fredsrike, ble bud-skapet om at Guds rike var nær forkynt allerede før Jesus stod frem. Døperen Jo-hannes, som skulle berede folket for å ta imot Jesus, sa idet han inviterte dem til å begynne et nytt liv: “Omvend dere, for himlenes rike er nær!” (Matt. 3, 2). Da Jesus ikke lenge etter stod frem og begyn-te sin gjerning, forkynte Han det samme budskapet: “Omvend dere, for himlenes rike er kommet nær!” (Matt. 4, 17). Selv da Han sendte sine disipler ut som for-kynnere, var oppgaven denne: “...når dere går av sted, skal dere forkynne og si: Himlenes rike er kommet nær...” (Matt. 10, 7). Var dette for å nære opp om de for-ventninger som allerede eksisterte i det jødiske samfunnet? Var det for å prøve deres kjennskap til skriften og utfordre deres tro? Eller var det ikke snakk om her-lighetens rike i det hele tatt?

Fariseerne, som var blant dem som best kjente til de profetiske skriftene, spurte Jesus om tiden for Guds rikes komme. Jesus svarte da: “Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! eller Se der! For sannelig, Guds rike er inni dere.” (Luk. 17, 20-21). Med dette svaret ble ikke bare spekulasjonene om et jordisk fredsrike av-feid, men Jesus viste også at det eksisterte et rike som var “inni dere”. Det var snakk om et rike som ikke kunne sees med det blotte øye.

Dette riket kan være vanskelig å forstå. Vi kan ikke se det, men Guds folk har del i det, og det beskrives som noe som er “inni oss”. I ett av sine brev skriver Paulus: “Han [Faderen] er den som har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike.” (Kol. 1, 13). Guds folk skal riktignok arve herlighetens rike (Sal. 37, 22. 29; Åp. 21, 25-27), men det skjer ikke før det evige riket blir opprettet (se over). I mellomtiden, i den verden som er nå, blir det likevel satt et skille: På den ene siden er de som tilhører Gud og Hans “elskede Sønns rike”. På den andre siden er de som ikke gjør det, men som tilhører “mørkets makt”. Det er altså snakk om at man tilhører enten det ene eller det andre. I utgangspunktet tilhører alle “mørkets makt”, men de som har vendt om til Gud (slik døperen Johannes, disiplene og Jesus selv oppfordret) er blitt “fridd ut av mørkets makt og satt over i [Guds] elske-de Sønns rike”. De er befriddfra noe og satt over i noe annet, nemlig Guds rike.

Profetiene om Messias fortalte at Han skul-le “rope ut frihet for fanger” og “sette de bundne fri” (Jes. 61, 1-2). Til de jødene som var kommet til tro på Ham, sa Jesus: “Den som gjør synd, er syndens trell. ... Hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.” (Joh. 8, 34. 36). Moses hadde vært et forbilde på denne befrieren. Hans profeti om at “en profet som meg skal Herren din Gud oppreise for deg fra din midte, fra dine brødre...” (5. Mos. 18, 15), viste til en befrielse som var større enn utfrielsen fra trelldommen i Egypt. Den store Befrieren skulle ikke frelse et folk fra en undertrykkende stormakt, men frelse hele menneskeheten fra deres synder.

Siden syndefallet hadde mennesket vært “syndens trell”. Intet menneske er i seg selv i stand til å gjøre noe godt eller å for-bedre sitt liv, samme hvor mye det måtte ønske det (Rom. 7, 18-19). Heller ikke er det i stand til å sone den synden det har begått. Det er Guds gave å gi menneskene evig liv, som Paulus skriver: “Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom. 6, 23). Fordi Messias gav sitt liv for menne-skeheten, slik profetiene sa (Jes. 53), var det mulig for Gud å tilgi dem og gi dem evig liv og adgang til herlighetens rike (Joh. 3, 16). Jesus ble “såret for våre overtredelser, ...knust for våre misgjern-inger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.” (Jes. 53, 6).

Før Han døde på korset, sa Jesus: “Nå er denne verdens dom. Nå blir denne verd-ens hersker kastet ut...” (Joh. 12, 31). Her-skeren over “mørkets rike” ble overvun-net da Jesus døde på korset. Satan, som hadde forført menneskeheten og gjorde krav på den som sin eiendom, mistet sitt bytte. Selv om menneskene hadde valgt å gi sin lydighet til djevelen i stedet for til Gud, hadde Satan intet rettmessig krav på dem. De var Guds skapninger, og Satan var selv bare en skapning. Menneske-nes synd gjorde likevel at de fortjente døden, men Gud løskjøpte dem ved å la sin egen Sønn dø i deres sted. Ved sin død tok Han “makten fra han som hadde dødens makt - det er djevelen”, og Han befridde “dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv” (Hebr. 2, 14-15).

I tiden fra syndefallet til Jesu død, ble of-ferdyr slaktet for å gi menneskene til-givelse for deres synder. Dette offeret gav selvfølgelig ingen ekte tilgivelse. Hadde det vært mulig å sone menneskehetens synd med dyreblod, ville ikke Jesus be-høvd å dø. Gud kunne skapt mer enn nok dyr til å sone for hele verdens synder. Når ofringen først var blitt utført, skulle det heller ikke være nødvendig å gjøre flere. Men disse dyreofringene måtte stadig gjentas, “for det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder” (Hebr. 10, 4).

Til tross for sin verdiløshet når det gjalt å sone menneskehetens synd, var ordning-en med offerdyrene blitt innstiftet av Gud selv. Det ble også satt som en nødvendig-het at det sammen med ofringen fulgte både anger og bekjennelse. Dette var en betingelse for å få tilgivelse - men noen virkelig tilgivelse ble likevel ikke gitt før Jesus døde på korset. Frem til den tid eksisterte tilgivelsen kun i form av løfter. Men det var gode løfter. Det var Guds løfter om en Stedfortreder som skulle dø i deres sted. Han, det lyteløse (syndfrie) “offerlam”, skulle såres for deres over-tredelser, og ved Hans sår skulle de få legedom.

Dersom Jesus hadde trukket seg, ville ingen mennesker ha blitt frelst. Hverken Adam, Enok, Noah, Moses, David, Daniel eller noen andre ville da ha fått evig liv og tilgang til herlighetens rike. Deres anger, bekjennelse, omvendelse og vandring med Gud ville ikke ha vært tilstrekkelig til å frelse dem, for det ville fortsatt ha mang-let en stedfortreder til å ta deres straff og dø i deres sted.

Helt til siste stund hadde Jesus mulighet-en til å trekke seg. Da Han ble pågrepet i Getsemane, sa Han til den disippelen som ville forsvare Ham med sverd: “Stikk sverdet ditt tilbake i sliren... Eller tror du ikke at Jeg i denne stund kan be Min Far, og Han ville sende Meg mer enn tolv legioner engler? Men hvordan kunne da Skriftene bli oppfylt, som sier at det må skje på denne måten?” (Matt. 26, 52-54). Til det siste forsøkte Satan å få Jesus til å trekke seg fra sin misjon. Da Han hang på korset, sa de vantro jødiske lederne til Ham: “Han frelste andre; seg selv kan Han ikke frelse! Hvis Han er Israels Kon-ge, la Ham nå komme ned fra korset, og vi skal tro Ham.” (Matt. 27, 42).

Selv om hele verdens syndebyrde hvilte på Ham, selv om de som skulle være Hans spesielle folk og representanter i verden hånte Ham, og selv om Han led under store fysiske smerter, valgte Jesus å full-føre løpet. I Getsemane hadde Hans bønn til Faderen vært: “Far, hvis Du vil, så ta dette beger bort fra Meg. Men la ikke Min vilje skje, bare Din vilje.” (Luk. 22, 42). En av profetiene om Messias hadde sagt: “Offer og gave ville Du ikke ha, men et legeme har Du forberedt for Meg. Brennoffer og syndoffer hadde Du ikke behag i. Da sa Jeg: Se, Jeg kommer - i bokrullen er det skrevet om Meg - for å gjøre Din vilje, Gud.” (Sal. 40, 7-9). Og Paulus legger til: “Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme èn gang for alle.” (Hebr. 10, 10).

Om sitt blod hadde Jesus sagt: “...dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.” (Matt. 26, 28). Jesus døde i stedet for oss, slik at vi skulle få “syndenes forlatelse”. Da Guds Sønn døde på Golgata, trådte også det løfte om tilgivelse i kraft, som Gud hadde gitt til mennesker i tidligere tider. Vi kan lese at Jesus er “den nye pakt-ens Mellommann ved den død som har funnet sted til forløsning fra overtredel-sene under den første pakt, slik at de som er kalt, kan få oppfylt løftet om den evige arven” (Hebr. 9, 15). Offerdyrene hadde ikke kunnet gi tilgivelse eller evig liv til noen. Men Jesus bar frem “ett evig offer for synder”, og ved dette ene offer - sitt eget liv - “har Han for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget” (Hebr. 10, 12. 14).

“Det er fullbrakt!” Disse ordene var noe av det siste Jesus sa før Han døde som menneskenes Stedfortreder. Offeret var fullkomment. Det var ikke behov for flere ofringer. Menneskeheten var gjennløst, prisen for deres frelse var betalt, og djevel-en var fullstendig overvunnet. - “Nå er denne verdens dom. Nå blir denne verd-ens hersker kastet ut...” (Joh. 12, 31).

En av profetiene om Messias lød: “Han bar manges synd, og gikk i forbønn for overtredere.” (Jes. 53, 12). Etter at Jesus hadde steget opp til himmelen, begynte en ny fase av Hans frelsesgjerning, hvor Han går i forbønn for dem Han døde for å frelse. Paulus skriver om Ham: “Vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha med-lidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd. La oss derfor komme frem til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.” (Hebr. 4, 15-16).

Budskapet “Omvend dere...!” var sentralt på Jesu tid, og det var sentralt både før og etter. Gjennom profeten Esekiel viser Gud oss hva en omvendelse innebærer i prak-sis: “Når Jeg sier til den ugudelige: “Du skal sannelig dø”, og han så vender om fra sin synd og gjør rett og rettferdighet, så den ugugdelige gir tilbake, gir tilbake det han har stjålet, og følger livets lover så han ikke gjør misgjerning, da skal han sannelig leve.” (Esek. 33, 14-15). Omvend-elsen innebærer et helt nytt liv: Man slutter med noe, og begynner med noe annet. Det innebærer at man vender seg bort fra sine synder og gjør det som er rett, og så langt det er mulig, vil man også forsøke å gjøre godt igjen det man har gjort galt. For eks-empel vil en tyv som omvender seg, slutte å stjele, og han vil gi tilbake det han har tatt. Hans handlemåte vitner om en helt ny hjertetilstand. Som Paulus skriver: “Om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” (2. Kor. 5, 17).

Ingen blir en ny skapning uten å bli “født på ny” (Joh. 3, 3). I Joh. 1, 12-13 kan vi lese: “Men så mange som tok imot Ham [Jesus], dem gav Han retten til å bli Guds barn... de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.” (Joh. 1, 12-13). Når et menne-ske omvender seg og tar imot Guds frel-sestilbud, vil det blir “født på ny”, ikke bokstavelig, men “av Gud”, slik at det blir “en ny skapning”. Det gamle livet i synd “er forbi”, idet man slutter med syndene. I stedet begynner et nytt liv hvor man “gjør rett og rettferdighet”, og dette er et resultat av at man blir “født på ny” eller “født...av Gud”.

Å være “Guds barn” innebærer ikke bare at man er arvinger til herlighetens rike, men det innebærer også at det skjer noe i dette livet. Det som skjer setter en i stand til å leve på en annen måte, nemlig til å “gjøre rett og rettferdighet”. Mennesket blir satt fri fra “syndens trelldom”. Den kraft som setter mennesket i stand til å motstå synd og fristelser, blir i Bibelen kalt “Guds frelsende nåde til alle menne-sker”. Vi fortelles at “denne nåden opp-drar oss for at vi skal fornekte ugudelig-het og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder” (Tit. 2, 11-12). Den “nye fødsel-en” innebærer en renselsesprosess, som setter mennesket i stand til å leve i samsvar med Guds vilje i en syndig verden. Dette er umulig for et menneske å oppnå i egen styrke, men med Guds nåde er det mulig. Derfor oppfordres vi til å ”komme frem til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.” (Hebr. 4, 15-16).

Gud tilbyr sin nåde til alle mennesker for å gjøre dem til “nye skapninger”, skapt etter Hans bilde (Kol. 3, 10). På en måte kan man si at Gud skaper nye mennesker av de gamle, idet Han forvandler deres karak-ter slik at de mer og mer ligner Ham. Slik “oppdrar” Hans nåde oss. Mennesket er ikke passivt i denne prosessen. “Arbeid på deres frelse med frykt og beven!” skriver Paulus. “For det er Gud som virker i dere både å ville og virke for Hans gode vilje.” (Fil. 2, 12-13). Gud kaller på hvert eneste menneske. Det er Han som planter inn fiendskapet mellom det syndige men-nesket og syndens herre, Satan (1. Mos. 3, 15), slik at mennesket ønsker befrielse fra syndens trelldom og søker etter hjelp. Jesus utdypet også dette ved å si: “Ingen kan komme til Meg uten at Faderen... drar ham.” (Joh. 6, 44). Slik virker Gud i oss til “å ville”. Og det er Hans nåde som setter oss i stand til å “virke for Hans gode vilje”.

Slik arbeider Gud med det mennesket Han holder på å frelse, men også mennesket må arbeide - “med frykt og beven”. Det kreves altså en alvorlig innsats fra menne-skets side. Fordi vi har en fri vilje, må vi selv velge om vi vil tjene synden og “mørkets makt”, eller om vi vil tjene Gud og “gjøre rett og rettferdighet”. Når vi kjemper for å rive oss løs fra våre synder eller for å stå imot fristelser, kan vi med fri-modighet “komme frem for nådens trone” for å få “miskunn og ...nåde til hjelp i den tid vi trenger det”. Ingen mennesker som på denne måten legger sitt behov frem for Gud, vil bli overlatt til seg selv (Joh. 6, 37; Jak. 4, 6-7).

Helt siden syndefallet har Gud tilbudt men-neskene nåde til å stå imot synd og “leve edruelig, rettferdig og gudfryktig”. Det har aldri vært ett tidspunkt i historien, fra den tid da menneskene ble stengt ute fra Edens hage og frem til i dag, hvor et eneste menneske i egen kraft har klart å stå imot djevelens makt. Men alltid når et menneske har vendt om til Gud, har Han ved sin nåde gjort dem til “nye skapninger” idet de ble “født på ny”. Vi kan lese om noen av disse menneskene fra tidligere tider:

ENOK - “Enok vandret med Gud, og så ble han borte, for Gud hentet ham.” (1. Mos. 5, 24).

NOAH - “Noah var en rettferdig mann, han var ulastelig blant sine samtidige. Noah vandret med Gud.” (1. Mos. 6, 9).

MOSES - “Mannen Moses var meget yd-myk, mer enn noe annet menneske på jorden.” (4. Mos. 12, 3).

JOB - “Denne mannen var ulastelig og rettskaffen, han fryktet Gud og vendte seg bort fra det onde.” (Job 1, 1).

DANIEL - “Men de kunne ikke finne noe å anklage ham for eller noen urett, for han var trofast. Det ble ikke funnet noen forsømmelse eller noen urett hos ham.” (Dan. 6, 6).

KONG DAVID - “Om du hører på alt det Jeg befaler deg, vandrer på Mine veier og gjør det som er rett i Mine øyne, holder Mine lover og Mine bud, slik Min tjener David gjorde...” (1. Kong. 11, 38).

KONG HISKIA - “Han gjorde det som var rett i Herrens øyne, helt og fullt slik hans far David hadde gjort.” (2. Kong. 18, 3).

KONG JOSJIA - “Han gjorde det som var rett i Herrens øyne...” (2. Kong. 22, 2)

Ingen av disse mennenskene hadde kun-net vandre med Gud eller gjort det som var rett i Guds øyne, dersom ikke Guds nåde hadde “oppdratt dem” og gjort dem til “nye skapninger”. På samme måte som oss kunne disse menneskene “komme frem for nådens trone”, og der fikk de den hjelp de trengte.

I vår tid eksisterer fremdeles noen monarki-er, men de kongelige fungerer som oftest mer som formelle “pyntefigurer” enn som nasjonens herskere og maktutøvere. Hvis vi går tilbake i tid, var det slik at den som satt på tronen, også var rikets hersker. For eksempel satt kong James i sin tid på Eng-lands trone, og var derfor Englands her-sker. Går vi enda lenger tilbake i tid, kan vi se at da kong Nebukanesar satt på tronen i Babylon, var han Babylons hersker. Da kong David satt på tronen, var han hersker over Israel. Ethvert rike som hadde en kon-ge, hadde en trone, på hvilken kongen satt og regjerte. Når Jesus vil regjere som kon-ge over herlighetens rike (Sal. 24, 7-10), vil Han sitte på herlighetens trone (Matt. 25, 31; Åp. 22, 1). Dette ligger ennå i frem-tiden.

Også til “nådens trone” (Hebr. 4, 16) hører det et rike. Dette riket kan, ettersom det til-hører nådens trone, omtales som nådens rike. I Bibelen blir det helst kalt Guds rike eller himlenes rike, og det er ofte blitt forvekslet med herlighetens rike. Men dette riket, nådens rike, “kommer ikke slik at en kan se det med øynene”. Dette riket er “inne i dere”. Vi kan ikke se nådens rike, men virkningene av det er tydelige. Når et menneske svarer på Guds kall og omvender seg, vil det bli “født på ny” slik at det blir “en ny skapning”. Det dør (symbolsk) fra det gamle livet i synd, og blir (symbolsk) født på nytt til et nytt liv hvor Gud er herre, og hvor Hans nåde oppdrar og forvandler karakteren. Det som skjer er det som Paulus har skrevet om: “Han [Faderen] er den som har fridd oss ut av mørkets makt og satt oss over i sin elskede Sønns rike.” (Kol. 1, 13).

Den som har vendt om til Gud, blir “fridd ut av mørkets makt” - gjort fri fra “synd-ens trelldom” - , og satt over i Guds elskede Sønns rike. Den karakterforvandlingen som følger en virkelig omvendelse, vitner om denne overgangen. “Så, om noen er i Kristus, er Han en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.” - og vi minnes om at “alt dette er av Gud” (2. Kor. 5, 17-18). Det er et resultat av Hans nåde (Tit.2, 11-14). Vi kan også lese om den forandringen som skjer når et menne-ske blir borger av nådens rike, der Paulus skriver til de troende i Efesos at de har “avlagt det som hører til deres tidligere fremferd, det gamle mennesket, det som blir fordervet ved de forførende lyster, til fornyelse i deres sinn ved Ånden, og dere har ikledd dere det nye menneske, som er skapt etter Gud, ved sannhets rettferdighet og hellighet.” (Ef. 4, 22-24). (I de på-følgende versene gis en fin be-skrivelse av hvordan dette vil vise seg i praksis.)

I samtalen med Nicodemus sa Jesus: “Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.” (Joh. 3, 3). Nico-demus, som var fariseer, forstod ikke dette. Jesus utdypet med å si: “Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.” (Joh. 3, 5). Å blir “født på ny” ville si å bli “født av vann og Ånd”. Døperen Johannes hadde døpt menne-sker ved fullstendig neddykkelse i vann. Når en angrende synder ble dykket ned i vannet, “døde” han, idet hans liv i synd ble begravet. Det “det gamle mennesket” døde. Når han noen sekunder senere duk-ket opp igjen og fikk muligheten til å trek-ke pusten, ble han “født på ny” til et nytt liv. Paulus skriver om dette: “Vi ble altså begravet med Ham [Jesus] ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skulle også vi vandre i et helt nytt liv.” (Rom. 6, 4). Litt senere kommer han igjen inn på nådens betydning i den påfølgen-de karakterutviklingsprosessen: “For synd skal ikke herske over dere, siden dere ikke er under lov, men under nåde.” (Rom. 6, 14).

“Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.” (Joh. 3, 3). Det blir ikke galt å si at ingen vil komme inn i herlighetens rike uten å bli “født på ny” - for ingen vil arve evig liv dersom de ikke har tatt imot Jesus som sin frelser og vendt om fra et liv i synd. Men et menneske som ikke blir “født på ny”, kan heller ikke oppleve nåd-ens rike. Dersom det ikke har funnet sted en ekte omvendelse, hvor “det gamle men-nesket” er dødt og “et helt nytt liv” har begynt, vil det heller ikke ha skjedd noen overgang fra “mørkets makt” til “[Guds] elskede Sønns rike”. Det vil med andre ord si at vedkommende fremdeles er “syndens trell” og er under “mørkets makt”. (Se Matt. 3, 7-12; 23, 5-7. 14. 25-28 for hvordan dette kan ytre seg i praksis.) Selv om et menneske anstrenger seg til det ytterste, vil det ikke i egen kraft klare å “gjøre rett og rettferdighet” (Rom. 7, 18-19). Først når det er “født på ny”, kan det se Guds rike: Vedkommende blir en borger av nådens rike og hans/hennes liv vil bære dette rikets frukter (sml. Matt. 21, 43).

Å bli “født på ny” innebærer altså to ting: For det første å bli “født av vann” (dvs. en virkelig omvendelse), og for det andre å bli “født av Ånd”. Det sistnevnte omfatter den karakterforvandlingen som finner sted i livet til et menneske som vandrer med Gud. Jesus sa: “Vinden blåser dit den vil, og du hører lyden av den, men du vet ikke hvor den kommer fra. Slik er hver den som er født av Ånden.” (Joh. 3, 8). Vi kan ikke se vinden, men vi kan merke virkning-ene av den. På samme måte kan vi ikke se Guds rike, men det er “inni oss”. Vi kan ikke se Den Hellige Ånd, men virkningen av Hans innflytelse er tydelig. Den som er “født av Ånden” vil ikke lenger være treller av synden eller la seg lede av sin falne natur (Gal. 5, 16; Joh. 3, 6), men i stedet vil deres liv bære “Åndens frukter”: “kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, trofasthet, sakt-modighet, selvtukt.” (Gal. 5, 22-23).

Da Jesus ble anklaget for å drive ut de-moner med Satans hjelp, sa Han: “...Men hvis Jeg driver ut demonene ved Guds Ånd, sannelig, da er Guds rike kommet til dere.” (Matt. 12, 28). Paulus skriver: “Guds rike består ikke i ord, men i kraft” (1. Kor. 4, 20), og: “Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellig Ånd” (Rom. 14, 16). Dette er kjennetegn ved nådens rike. Dette riket er “inni oss” fordi det er hjertets tilstand, vedkommendes karakter, som viser om han eller hun tilhører riket eller ei. Og siden alle mennesker i utgangs-punktet er “syndens treller” med en svak, fallen natur, er det kun ved Guds kraft,ved Hansnåde, at man kan bli innbygger av nådens rike.

Det hele kan oppsummeres med to bibel-sitater. I det første skriver Paulus om de troende fra Korinth: “Det er tydelig at dere er Kristi brev..., ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men på hjertets kjød-tavler.” (2. Kor. 3, 3). Den forandring som hadde funnet sted i disse troendes hjerter, var et resultat av Den Hellige Ånds kraft (sml.Ef. 4, 23), og de var et levende vitnes-byrd om “Guds frelsende nåde”. Det and-re sitatet er fra Det gamle testamentet, og viser hvordan Gud griper inn og foretar denne forvandlingen, slik at et syndig menneske kan leve et nytt liv. Gud sier her: “Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre.” Og Han utdyper det med å si: “Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre...” Videre forteller Han hva som blir resutatet av at vi lar Ham gjøre dette: “Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.” (Esek. 36, 26-27). Dette er nådens rike i praksis.

Nådens rike ble opprettet rett etter synde-fallet. Det var takket være dette riket at mennesker som Enok, Noah, Job og Daniel var i stand til å vandre med Gud og “gjøre rett og rettferdighet”. Siden den gang Gud satte fiendskap mellom slangen og menneskeheten (1. Mos. 3, 15), har mennesker kunnet komme frem for Hans nådes trone med frimodighet for å få nåde til hjelp i den tid de trenger det.

“For Guds frelsende nåde til alle menne-sker er åpenbart, og denne nåden opp-drar oss for at vi skal fornekte ugudelig-het og verdslige lyster og leve edruelig, rettferdig og gudfryktig i den nåværende tidsalder, mens vi venter på det salige håp og åpenbaringen av den herlighet som tilhører den store Gud og vår Frelser, Jesus Kristus.” (Tit. 2, 11-13).

Obadja

Nådens rike