Jakobs stige

FRELSE / TEOLOGI / BIBELHISTORIE

Jakobs stige

Jakob utnytter sin brors svakhet

Som Isaks førstefødte sønn var Esau den rettmessige arving til førstefød-selsretten og til å motta farens velsign-else. Førstefødselsretten innebar både velsignelser og forpliktelser. På den ene siden ville den som hadde første-fødselsretten, arve en dobbel del av farens eiendom og bli familiens over-hode. Han skulle også være familiens prest, og verdens Frelser ville komme fra hans etterkommere. På den andre siden var han også forpliktet til å vie sitt liv til Gud, både med tanke på ekteskap, familieforhold og hele sitt offentlige liv.

Før tvillingene Esau og Jakob ble født, hadde Gud sagt til Rebecca, deres mor: “To folkeslag er i ditt morsliv, av ditt indre skal to folk skilles fra hverandre. Det ene folket skal være sterkere enn det andre, og den eld-ste skal tjene den yngste.” (1. Mos. 25, 23).

Guds plan var at Jakob skulle få de rettighetene som tilfalt den første-fødte, og at verdens Frelser skulle komme fra hans ætt. Jakob ønsket seg førstefødselsretten, men ventet ikke på Gud slik at Han kunne oppfylle sitt løfte. I stedet tok han saken i egne hender og bedro sin bror for den arven han var født til.

Esau var “en dyktig jeger, en vill-markens mann”, i motsetning til Jakob, som var “en rolig mann som holdt seg ved teltene” (v. 27). For Esau betød førstefødselsretten og dens rettigheter og forpliktelser oven-for Gud, mindre enn de timelige ting og muligheten til å følge sine egne lyster. En dag kom han sulten og utslitt hjem fra marken og ba sin bror om å få noe av maten han hadde laget. Jakob var snart til å utnytte anled-ningen: “Selg meg på denne dag din førstefødselsrett!” (v. 31).

For et øyeblikks tilfredsstillelse av apetitten gikk Esau med på å bytte bort den velsignede førstefødselsretten med en posjon linsestuing. “Se, jeg holder på å dø,” sa han, “hva betyr da denne førstefødselsretten for meg?” (v. 32). Og han gav den fra seg til Jakob og stadfestet byttet med en ed. “Han spiste og drakk og stod opp og gikk derfra. Slik foraktet Esau førstefødselsretten sin.” (v. 34).

Med sine videre handlinger viste Esau hvordan han hadde foraktet første-fødselsretten og de religiøse forplikt-elser den innebar, og han blir senere i Bibelen omtalt som “en horkar” og “vanhellig” (Hebr. 12, 16). Da han var 40 år giftet han seg med to hetit-tiske kvinner, som var avgudsdyrkere og “ble en hjertesorg for Isak og Rebecca” (1. Mos. 26, 34-35).

Jakob bedrar igjen

Tross alt dette var Isak likevel bestemt på å gi sin velsignelse til Esau, som var hans yndlingssønn, blant annet fordi “han fikk spise av byttet hans” (1. Mos. 25, 28). Og Esau, som med ed hadde gitt sin førstefødselsrett til Jakob, var villig til å se bort ifra sine løfter og sin ed for å oppnå de materi-elle fordelene som velsignelsen og førstefødselsretten innebar.

“Da Isak var blitt gammel, og øyne-ne hans var så sløve at han ikke kunne se... kalte [han] til seg sin eldste sønn Esau og sa til ham: “...Se, jeg er gammel. Jeg kjenner ikke min dødsdag. ...gå ut på marken og skyt noe vilt til meg! Lag så et velsmakende måltid for meg, slik jeg liker det. Kom hit til meg med det, så jeg kan spise det, og for at min sjel kan få velsigne deg før jeg dør.” (1. Mos. 27, 1-4).

Isak forsøkte å la seremonien foregå i hemmelighet, men Rebecca over-hørte samtalen med Esau, og hun opp-muntret Jakob til å gjennomføre nok et bedrag: “...Gå nå til småfeet og ta to fine kje til meg derfra, så skal jeg lage et velsmakende måltid for din far av dem, slik han liker det. Så skal du ta den med til din far, så han kan spise den, og for at han skal velsigne deg før sin død.” (v. 9-10).

Både Jakob og Rebecca visste at Gud ville utvelge Jakob som den sanne arving til førstefødselsretten og vel-signelsen, men enda en gang var de ikke tålmodige nok til å vente på at Han skulle la løftene bli oppfylt. De samarbeidet om å bedra Isak og Esau. Jakob hentet småfeet og Rebecca laget i stand et måltid, som hun visste ville falle i smak hos Isak. Deretter hjalp hun Jakob med å kle seg ut som Esau, med Esaus fineste klær og dyre-skinn på armene for å etterligne Esaus mer hårete hud.

Jakob gikk til sin far og presenterte seg som “...Esau, din førstefødte. Jeg har gjort som du sa til meg. Jeg ber deg, sett deg opp og spis av viltet, så din sjel kan velsigne meg.” (v. 19). Isak var forundret over at han hadde funnet et vilt så raskt, men Jakob forklarte det som Guds velsign-else. Da Isak kjente at “hendene hans var hårete som hans bror Esaus hender” og kjente “lukten av klærne hans”, ble han overbevist om at det måtte være Esau som stod foran ham, og han velsignet ham (v. 23. 27).

Jakob hadde så vidt kommet ut da Esau kom tilbake fra jakten og gjorde krav på farens velsignelse. Men det var for sent. Isak, som også visste at Gud før sønnene ble født hadde ut-valgt den yngste og hans ætt, holdt fast på den velsignelsen han allerede hadde gitt Jakob, selv om han hadde lurt den til seg ved et bedrag.

Esau fortvilte over hva han hadde mistet og over konsekvensene av sine valg. Men han omvendte seg ikke fra sin likegyldighet til Gud og Hans løfter, eller fra sin kjærlighet til verden og sine egne lyster. Med tårer bønnfalt han faren om å bli velsignet, men det var for sent. Han ble forkastet (Hebr. 12, 17).

Esau la sin bror for hat og bestemte seg for å drepe ham så snart faren var død. Rebecca fikk høre om plan-ene og sørget for å sende Jakob til sin bror Laban i Mesopotamia. Før han dro, ble Jakob igjen velsignet av Isak, og den aldrende faren ba ham finne en kone blant Labans døtre.

Jakob, den rolige mannen som så gjerne “holdt seg ved teltene”, ble nødt til å reise fra sitt hjem og sin fami-lie på grunn av det bedraget han hadde gjennomført. Han fikk aldri se sin mor igjen, og han var tynget av skyld på grunn av sin synd mot Gud, sin far, sin bror og seg selv.

Drømmen

Selvfordømmelse gjorde reisen tung for Jakob. Han hadde fått første-fødselsretten og farens velsignelse. Den var til og med blitt gjentatt for ham før han reiste, men nå så det ut til at han var avskåret fra det den inne-bar. Arven, familien og løftelandet lå igjen bak ham. Han hadde ingen ga-ranti for at han noen gang ville komme velberget tilbake til sin fars hus, heller ikke for at han ville nå frem til sin onkel i Mesopotamia. Hadde han på grunn av sin synd tapt Guds velsignelse for alltid? Hadde Gud forkastet ham?

For at ikke Esau skulle finne ham, holdt Jakob seg unna mennesker. Solen gikk ned. Han ble værende natten over ved byen Lus, men han tok ikke inn hos noen. I stedet la han seg ned under åpen himmel, og med en sten under hodet falt han i søvn.

“Da drømte han, og se, en stige var satt opp på jorden, og toppen av den nådde helt opp til himmelen. Guds engler steg opp og steg ned på den. Og se, Herren stod over den og sa:

“Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet der du ligger, skal Jeg gi til deg og dine etterkommere. Dine etterkommere skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg til vest og øst, til nord og sør. Og i deg og i din ætt skal alle slekter og folkeslag bli velsig-net. Se, Jeg er med deg og skal bevare deg overalt hvor du går, og Jeg skal føre deg tilbake til dette landet. For Jeg skal ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg.”

Da våknet Jakob av søvnen og sa: “Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.”

Så ble han redd og sa: “Hvor frykt-inngytende dette steder er! Dette kan ikke være noe annet enn Guds hus, og her er himmelens port.”” (1. Mos. 28, 12-17).

Neste morgen stod Jakob tidlig opp. Steinen han hadde hatt under hodet, reiste han opp som en minnestøtte og helte olje over den. Stedet kalte han Betel, som betyr “Guds hus”. Deretter avla han et løfte:

“Hvis Gud vil være med meg og bevare meg på denne veien jeg går, og Han vil gi meg brød å spise og klær å ha på meg, så jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, da skal Herren være min Gud. Denne steinen som jeg har satt opp som en minnestøtte, skal være Guds hus. Og av alt det Du gir meg, skal jeg sannelig gi Deg tiende.” (v. 20-22).

Jakob fikk det han trengte

Gud er kjærlighetens Gud, en Gud som er “barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sann-het” (2. Mos. 34, 6). Han kunne ha forkastet Jakob uten at noen hadde protestert på det, men Han gjorde det ikke. I stedet gav Han den fortvilte mannen akkurat det han behøvde.

Jakob hadde følt seg forlatt av Gud, og han fryktet at han hadde mistet både førstefødselsretten og velsign-elsen. Men selv om det var slik han følte det, var virkeligheten annerledes. Gud gav den angrende synderen håp, og lot ham forstå hvordan Herren, Han som er “barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn og sannhet”, virkelig er:

w Gud hadde ikke forlatt Jakob.

Herren sa: “Se, Jeg er med deg og skal bevare deg overalt hvor du går...” (v. 15).

w Jakob skulle få vende tilbake til sitt hjemland.

Herren sa: “...og Jeg skal føre deg tilbake til dette landet.” (v. 15).

w Han var fortsatt arving til løftelandet.

Herren sa: “Landet der du ligger, skal Jeg gi til deg og dine etterkom-mere...” (v. 13).

w Jakobs ætt skulle bli velsignet og stor.

Herren sa: “Dine etterkommere skal bli som støvet på jorden. Du skal utbre deg til vest og øst, til nord og sør.” (v. 14).

w Verdens Frelser skulle fortsatt kom-me fra hans ætt.

Herren sa: “Og i deg og i din ætt skal alle slekter på jorden bli vel-signet.” (v. 14).

w Gud ville gjennomføre sine løfter og være med Jakob videre på veien mot det evige løftelandet i himmelen.

Herren sa: “For Jeg skal ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg.” (v. 15).

Da Jakob våknet, innså han at Gud fremdeles elsket ham og strakte sine armer ut til ham. Han hadde følt seg ensom og forlatt, skilt fra Gud på grunn av sin synd, men nå erkjente han: “Sannelig, Herren er på dette ste-det, og jeg visste det ikke.” (v. 16).

Gud hadde selv sørget for å reise en stige mellom den fortapte synderen og himmelen. I takknemlighet avla Jakob et løfte til Gud:

Jakobs løfte ble ikke gitt på betingelse av at Gud måtte velsigne ham hvis han skulle velge å tjene Ham. Gud hadde allerede velsignet ham og gitt ham løfter om langt rikere velsignelser for fremtiden. Jakob var overveldet og takknemlig. Med dette løftet gikk han fullt inn for å ta på seg den forpliktelsen som fulgte med førstefødselsretten: å vie alle sider av sitt liv til Gud og tjene-sten for Ham.

Steinen skulle for all fremtid minne ham om det som hadde hendt den natten, og om frelsen som Herren hadde ordnet i stand i sin store barm-hjertighet og nåde, miskunn og sann-het.

Stigen som forener himmelen og jorden

“Da drømte han, og se, en stige var satt opp på jorden, og toppen av den nådde helt opp til himmelen. Guds engler steg opp og steg ned på den...” (1. Mos. 28, 12).

Synd gjør avstanden mellom jorden og himmelen stor. “...det er deres mis-gjerninger som har satt skille mel-lom dere og deres Gud.” (Jes. 59, 2). For mennesker utgjør dette en uoverkommelig hindring. Ingen kan komme seg unna syndens konse-kvens, som er evig adskillelse fra Gud og død.

“...synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden. Og døden ... trengte seg inn til alle mennesker, fordi de alle syndet...” (Rom. 5, 12).

Ved syndefal-let ble menne-skeheten av-skåret fra den eneste kilden til liv. Men “Gud er kjærlighet,” og hva dette innebærer, blir synlig gjennom Hans handlinger:

“Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart blant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved Ham.

I dette [se over] er kjærligheten, ik-ke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og har sendt sin Sønn til soning for våre synder.” (1. Joh. 4, 8-10).

Stigen som forente jorden med him-melen, var et bilde på verdens Frelser, Han som “gav seg selv som en løse-penge for alle” (1. Tim. 2, 6).

“For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, Den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. De som tror på Ham, blir ikke dømt.” (Joh. 3, 16-18).

Dette var det eneste offer som kunne forene den syndige menneskeheten med Gud. Utenom Ham finnes det ingen annen vei til himmelen for men-neskene, men gjennom Ham blir de forenet med himmelen, og gjennom Ham blir himmelens velsignelser øst ut over menneskeheten.

Til noen av de første som anerkjente Ham som “Guds Sønn” og “Israels Konge”, forklarte Jesus symbolikken i Jakobs drøm:

“Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Fra nå av skal dere se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.” (Joh. 1, 51).

Stigen var et direkte symbol på Jesus. På grunn av Hans offer, kan englene, som “tjenende ånder”, bringe lys og hjelp fra himmelen og “tjene dem som skal arve frelse” (Hebr. 1, 14).

Jesus er mellom-mannen og mel-lomleddet. “Jeg er veien, sann-heten og livet,” sier Han. “Ingen kommer til Fad-eren uten ved Meg.” (Joh. 14, 6).

Bibelen minner oss stadig på dette faktum:

“Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” (Apg. 4, 12).

“Ham [Jesus] har Gud opphøyet ved sin høyre hånd til å være Fyrste og Frelser, for å gi Israel omvend-else og tilgivelse for syndene.” (Apg. 5, 31).

“For det er en Gud og en Mellom-mann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus. Han gav seg selv som løsepenge for alle, vit-nesbyrdet i rette tid.” (1.Tim. 2,5-6).

Hvem andre enn Gud kunne reise denne stigen? Hvem andre kan skape en forening mellom en syndig menne-skehet og den rettferdige Gud?

“Men Gud er rik på barmhjertighet. Og på grunn av sin store kjærlighet som Han elsket oss med, gjorde Han oss levende sammen med Kristus, da vi var døde i overtredelsene. Av nåde er dere frelst.” (Ef. 2, 4-5).

Himmelens port

Da Jakob våk-net og innså hva Gud hadde vist ham i drøm-men, utbrøt han: “...Dette kan ikke være noe annet enn Guds hus, og her er himmel-ens port.” (1. Mos. 28, 17).

Jesus er “himmelens port”. Han er “veien, sannheten og livet”. Det er kun gjennom Ham at men-nesker blir forenet med himmelen og blir frelst fra syndens konsekvens (evig død). “Ingen kommer til Faderen uten ved Meg,” sier Han.

Et annet sted sier Han: “Jeg er døren inn til sauene... Hvis noen går inn gjennom Meg, skal han bli frelst...” (Joh. 10, 9).

“Den som ikke går inn i saukveen gjennom døren, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver.” (v. 1). De som forsøker å opp-nå fred og frelse utenfor Jesus, eller forkynner andre veier til himmelen enn den Gud har anvist, blir her omtalt som “tyver” og “røvere”.

“Tyven kommer ikke for noe annet enn for å stjele og drepe og ødeleg-ge.” (v. 10). Dette er det sanne resul-tatet av enhver forkynnelse, seremoni, tradisjon, religion og filosofi som brin-ger mennesker bort fra den stigen som Gud har reist. De som forkynner og underviser dette, bringer mennesker bort fra den eneste kilden til liv, og fra-røver dem således fred, håp og frelse.

Samtidig stjeler de fra Gud de menne-sker som Han har kjøpt med sin egen Sønns blod, og de tar fra Ham den ære og tilbedelse Han har krav på. I stedet sår de mørke, forvirring og frykt i sinnet til millioner av mennesker, som hverken kjenner Gud eller den frelsen Han har ordnet i stand. Disse vet ikke at Jesus sier om seg selv: “Jeg er kommet for at de skal ha liv og det i overflod.” (v. 10).

Det finnes ikke mange veier til frelse. Bibelen omtaler kun èn: “Mennesket Kristus Jesus. Han gav seg selv som løsepenge for alle...” (1. Tim. 2,5-6). Han er “veien”; Han er “døren”; Han er “himmelens port” - for alle mennesker. Det finnes ingen alternative løsninger.

“Og det er heller ikke frelse i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.” (Apg. 4, 12).

Gud hadde lovet at Frelseren skulle komme fra Jakobs ætt idet Han sa: “Og i deg og i din ætt skal alle slekter på jorden bli velsignet.” (1. Mos. 28, 14).

Et tilsvarende løfte var blitt gitt til hans farfar, Abraham: “I din ætt skal alle folkeslag på jorden bli velsignet...” (1. Mos. 22, 18).

“Himmelens port” skulle bli åpnet for alle mennesker - av alle folkeslag og alle slekter. Frelseren skulle ikke bare frelse selve ætten, men hele verd-en. Stigen var den eneste veien som Jakob og hans etterkommere kunne velge for å nå himmelen, og den var den eneste veien for resten av verden.

“Det er ett legeme og èn Ånd, ... det er èn Herre, èn tro, èn dåp, èn Gud og alles Far...” (Ef. 4, 4-6).

Guds stige - også til deg?

Stigen som Jakob så i drømmen, var ikke bare en frem-stilling av hans Frelser, men av hele verdens Frel-ser - ogsådin.

Det er ikke uvanlig at mennesker for-dømmer seg selv eller føler at Guds tilbud om frelse, til-givelse og barm-hjertighet umulig kan gjelde dem, selv om det gjelder alle andre. Mange føler seg som et unntak fra regelen om at “hver den som tror på Ham” vil få til-givelse og arve evig liv. Synden har til-smusset ens “rulle-blad” på en måte som gjør at man føler seg uverdig til alt Gud har å tilby...

Bibelen forteller oss at vi alle i grunn tilhører denne kategorien: “...For det er ingen forskjell, for alle har syndet og har mistet Guds ære.” (Rom. 3, 22-23). Det finnes ikke ett menneske på denne kloden som kan rose seg med at det ikke har syndet og ikke har behov for en frelser.

Ikke alle ønsker å innse dette. De overser og fortrenger sin egen synd, og de lukker øynene for sitt behov for Frelseren. Disse to tingene henger sammen. Først når et menneske inn-ser sine synder og hva de innebærer, vil det forstå hvor sårt det trenger en frelser.

Jesus fortalte en lignelse om en toller og en fariseer som begge gikk opp til tempelet for å be. Tolleren visste at han var en synder, og han la sitt behov frem for Gud: “Gud, vær meg synder nådig!”

Fariseeren ville ikke innse sine synder, og han så derfor heller ikke sitt behov for en frelser. I virkeligheten var han en synder med et like stort behov for tilgivelse og frelse som tolleren, men fordi han fornektet sitt faktiske behov, kunne han heller ikke få det dekket.

Om de to mennene sa Jesus: “Denne mannen [tolleren] gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, den andre [fariseeren] ikke.” (Luk. 18, 9-14).

Om du føler deg som en fortapt synder, står du nærmere erkjennel-sen av ditt virkelige behov enn fari-seeren. Som tolleren bør du legge behovet frem for Gud og be om å få del i Hans løfter. Du vil kanskje ikke føle det, men du kan vite at den skinnende stigen er like mye for deg som for Jakob eller tolleren.

Paulus - en som oss

Paulus, den mannen som har skre-vet flest brev i Det nye testamentet, følte seg også fortapt og fordømte seg selv. Han følte seg som den største synder i verden. Men hvor ille han enn følte seg, så visste han at Gud tilbød en frelse som omfattet hele verden, også ham. Til Timoteus skriver han:

“Og Jeg takker Ham som gjorde meg sterk, Kristus Jesus, vår Herre, fordi Han holdt meg for å være trofast, og satte meg inn i tjenesten, jeg som tidligere var en spotter, en forfølger og en volds-mann. Men jeg fikk barmhjert-ighet fordi jeg var uvitende og gjorde det i vantro.

Og desto mer overstrømmende ble vår Herres nåde med den tro og kjærlighet som er i Kristus Jesus.

Dette er et troverdig ord og verd full mottakelse, at Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse synd-ere, og blant dem er jeg den frem-ste [største].” (1. Tim. 1, 12-15).

Paulus, som omtalte seg selv som den fremste eller største av alle syndere, var blitt overbevist om en sannhet som fikk hans hjerte til å bryte ut i takk til Gud, nemlig det faktum at: “Kristus Jesus kom inn i verden for å frelse syndere.” (v. 15).

Dette kaller han “et troverdig ord” og skriver at det er “verd full mot-takelse”. Det er verd å tro på, verd å ta imot. Ikke halvveis - ikke som “hele verdens Frelser, med unntak av meg” - men helt og fullt! Paulus, som selv visste hvordan det var å føle seg som den verste av alle syndere, ønsker at ethvert menneske - også du - skal ta imot disse ordene og ha full tillit til dem!

Da Paulus innså og angret sin synd, var han som tolleren i Jesu lignelse. Han innså sitt behov og kunne legge det frem for Gud, og i kraft av Hans løfter kunne han gå “rettferdiggjort hjem til sitt hus”.

Men Paulus hadde ikke alltid hatt toller-ens ydmyke, ang-rende hjerte. Han var en gang en stolt fariseer, “etter det strengeste parti i vår gudsdyrk-else” (Apg. 26, 5). Han fornektet sin synd og så på seg selv som rettferdig. Han kjente ikke noe behov for en frelser, og Jesus fra Nasaret ville han ikke vite av. Han forfulgte dem som trodde på Ham, spottet og brukte vold.

Da Paulus innså at hans liv, tross hans rituelle punktlighet, var i strid med Guds lov, ble øynene hans åpnet og han innså at han var en synder. Han forteller:

“Jeg levde en gang uten lov, men da budet kom, våknet synden til live, og jeg døde. Og slik fikk jeg erfare at det budet som skulle gi liv, det gav meg bare død.” (Rom. 7, 9-10).

Ved å sammenlikne sitt liv med Guds kjærlighets lov, ble hans mangler tydelige for ham. Slik lærte han synden å kjenne (v. 7). Hans hjerte ønsket omvendelse, og han ønsket å etterleve Guds lov. Men Paulus kunne like lite som oss klare å etterleve loven.

“For vi vet at loven er åndelig, men jeg er kjødelig, solgt under synden.” (v. 14). Den en gang så stolte fariseeren hadde lært. Han forstod at hans bestreb-elser for å leve et rettferdig liv var verdiløse, og han innså sin hjelpeløshet:

“For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt. For viljen har jeg, men å gjennomføre det gode finner jeg ikke kraft til i meg selv.” (v. 18).

I fortvilelse stiller han det spørsmål som enhver synder blir nødt til å stille: “Å, jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?” (v. 24).

Svaret gir han selv med det samme:

“Jeg takker Gud, ved Jesus Kristus, vår Herre! Så tjener jeg da Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.

Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.

For livets Ånds lov har i Kristus Jesus gjort meg fri fra syndens og dødens lov.

For det som var umulig for loven for-di den var maktesløs på grunn av kjø-det, det gjor-de Gud ved å sende sin eg-en Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld:

Han fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.” (Rom. 7, 25-8, 4).

Paulus hadde ikke bare trodd og tatt imot at Guds stige var for ham, men han hadde også begynt å klatre på den.

En lang stige...

Det var en lang stige Jakob fikk se i drømmen. Vi kan lese at den “var satt opp på jorden, og toppen av den nådde helt opp til himmelen” (1. Mos. 28,12). Den strakte seg over en avstand som den menneskelige tanke har problemer med å fatte.

Nede på jorden lå Jakob, den angrende synderen som var på flukt etter å ha bedratt sin bror. Avstanden til himmelen var stor. Men Gud lot stigen reise nettopp der Jakob var.

“Jeg er ikke kommet for å kalle rett-ferdige, men syndere til omvend-else,” sa Jesus om sin misjon, og Han brukte et bilde som også kan gjøre det lettere for oss å forstå hva Guds stige innebærer: “De friske trenger ikke lege, bare de syke!” (Matt. 9, 13. 12).

Vi skjønner godt at friske mennesker ikke har behov for undersøkelse og be-handling av lege. Men et menneske som lider av en sykdom, har behov for begge deler. Er sykdommen alvorlig nok, kan den føre til døden dersom den nødvendige behandlingen uteblir.

Dette bildet illustrerer hvordan enhver synder har behov for en frelser. Synd-ens lønn er døden, og uten en frelser vil synderen uunngåelig dø. Dette er like mye en “lovmessighet” (årsak - virkning) som det at en alvorlig sykdom ubehandlet medfører døden.

Alle mennesker har syndet, hvilket betyr at alle har behov for frelseren. Alle mennesker er i så måte å betrak-te som “alvorlig syke” - syke av synd. Vi har alle behov for en lege. Denne legen er Jesus, stigen som forener himmelen og jorden.

Før Adam og Eva syndet, var de “friske”. De hadde ikke noe behov for “legen”. Men etter syndefallet, da de ble “dødssyke” av sin synd, oppstod et behov for “behandling”. Og Gud gav dem tilbudet, “Han gav sin Sønn, ...for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Joh. 3, 16).

Et menneske som er alvorlig sykt, men som likevel benekter sin sykdom og nekter å komme til legen eller bli behandlet, kan ikke bli helbredet. Fordi han har avvist tilbudet om hjelp, kan han heller ikke unngå døden, sykdom-mens konsekvens.

På samme måte kan ikke den synd-eren som ikke tar imot den frelsen Gud tilbyr, bli frelst. Fordi han har avvist tilbudet om hjelp, kan han heller ikke unngå døden, syndens konsekvens. (Det var dette som var den hovmodige fariseerens problem.)

Men enhver synder som innser sitt behov for en frelser, legger dette behovet frem for Gud, og i tro tar imot det Han har å tilby, vil få del i frelsen (Joh. 3, 16-18).

Jakob, Paulus og tolleren var alle synd-ere, og deres synder var heller ikke skjult for omverdenen. Men Gud sen-ket sin stige ned til dem, der de var i sin syndige, fortapte tilstand. Han som de hadde syndet mot, tilbød dem å bli forsonet med Ham.

Den samme Gud senker sin stige ned til deg, hvor fortapt og hjelpesløs du enn føler deg. Om du føler at du ligger i støvet og ikke kan falle dypere, kan du likevel vite at Gud tilbyr sin frelse til deg: Det er nettopp på jorden, der alt støvet ligger, at Han har reist sin stige. Guds stige når helt ned til deg!

...en fullkommen frelse

Dersom stigen ikke hadde nådd helt ned til jorden, ville menneskeheten vært fortapt. Det er ikke noe vi selv kan gjøre som kan forsone oss med himmelen eller dekke over det gapet som synden har skapt. Tilsvarende ville vi alle vært like sjanseløst fortapt dersom ikke stigen hadde nådd hele veien opp til himmelen.

Men Guds stige “var satt opp på jorden, og toppen av den nådde helt opp til himmelen”. Den frelsen Han har å tilby den falne menne-skeheten, er full-kommen. Guds ord forteller at Jesus har “makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, etter-som Han alltid lever for å gå i forbønn for dem.” (Hebr. 7, 25).

Frelseren, vår “lege”, har makt til fullkomment å frelse alle dem som kommer til Gud ved Ham - Han som er “dør-en inn til sauene” og stigen som forener him-melen og jorden.

Ikke vær redd for legge ditt behov frem for Gud og ta imot Hans frelse som et tilbud til deg. Gud selv ønsker en forson-ing, og Han har gitt alt for å få den i stand. Paulus, den “største av alle syndere”, skriver i Romerbrevet:

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom. 5, 8).

Gud forventet ikke at mennesket skulle gjøre bot og bedring og i alle fall komme seg et stykke på veien på egenhånd. Noe slikt var ganske enkelt umulig. Like umulig er det for deg og meg i dag på egen hånd å gjøre noe for å frelse oss selv, enten det dreier seg om botshandlinger, almisser, be-kjennelser, pilegrimsreiser og alt annet mennesker har funnet på. Det eneste vi kan gjøre, er å komme til Gud akku-rat som vi er - for noe annet er vi heller ikke.

Gud vet dette, og i “sin kjærlighet til oss” gav Han sin Sønn for oss, og det “mens vi ennå var syndere”. Han lot stigen nå helt ned til jorden - der vi er.

“Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.Hvor mye mer skal vi da ikke, når vi nå er blitt rettferdiggjort ved Hans blod, ved Ham bli frelst fra vreden!

For om vi ble forlikt [forsonet] med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv etter at vi er blitt for-likt!” (Rom. 5, 8-10).

Oppover stigen - trinn for trinn

Jesus kom “for å søke og frelse det som var fortapt” (Luk. 19, 10), og Han sier: “...den som kommer til Meg, skal Jeg aldri støte ut.” (Joh. 6, 37).

Det er som syndere vi kommer til Gud, og det er som syndere Han tar imot oss. Men det er ikke Guds ønske at vi skal fortsette å være i denne tilstand. Frelsen innebærer også en frigjøring.

“Den som gjør synd er syndens trell,” forklarte Jesus, og Han la til: “...hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.” (Joh. 8, 34. 36).

Gud ønsker ikke at vi skal bli værende på jorden (leve i synd). I stedet ber Han oss klatre oppover stigen, slik at vi kan komme nærmere Ham og bli mer og mer adskilt fra synden.

Han ber oss ikke hoppe fra det neder-ste til det øverste trinn med det samme. Dette er like umulig som å komme opp uten stigen. Han ber oss ta ett og ett trinn av gangen. Den kristnes liv skal ikke være et liv i stillstand, men et liv i stadig vekst, et liv med daglig frem-gang.

“Men de rettferdiges sti er som det strålende lys, som skinner klarere og klarere til høylys dag.” (Ord. 4, 18). Veksten kan sammenliknes med dagslyset som gradvis bryter frem om morgenen.

En slik fremgang er mulig fordi Han har muliggjort den. Men den er kun mulig gjennom stigen, Jesus, som er Mellommannen mellom menneskene og Gud. Samfunnet mellom det enkel-te menneske og Frelseren må være like nært som når vi klatrer oppover en vanlig stige.

Jesus bruker et annet bilde for å illustrere dette forholdet. Han fremstiller seg selv som det sanne vintre, mens de troende er grenene:

“Jeg er vintreet, dere er grenene. Den som blir i Meg og Jeg i ham, bærer mye frukt. For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe.” (Joh. 15, 5). Ingen kan bære omvendelsens san-ne frukter uten dette nære samfunnet med Jesus.

Fariseerne på Jesu tid hadde en høy bekjennelse, både gjennom ord, kles-drakt, punktlighet ved seremonier og ritualer. Men dette var ikke frukter som vitnet om en sann omvendelse. De hadde en ytre form for gudsfrykt, men de fornektet den kraft som kom fra et nært samfunn med Gud.

Jesus kalte dem “hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødninge-bein og all urenhet” (Matt. 23, 27). Han som “ransaker hjertet” og “kjenner hjertets hemmeligheter” (Jer. 17, 10; Sal. 44, 22), gjennomskuet deres påtatte rettferdighet. Han fort-satte: “På samme måten gir også dere menneskene inntrykk av å være rettferdige i det ytre, men inn-vendig er dere fulle av hykleri og lovløshet.” (Matt. 23, 28).

Til tross for sin høye bekjennelse og at de var de fremste representantene for jødenes religion, bar disse religiøse lederne ikke “frukt som er omvend-elsen verdig” (Matt. 3, 8). En slik frukt var de ganske enkelt ikke i stand til å produsere på egen hånd. De var avhengige av hjelp fra Frelseren, men fordi de nektet å innse sitt behov, var de også avskåret fra den eneste kraften som kunne sette dem fri fra syndens trelldom.

Da Han fortalte lignelsen om vintreet, oppfordret Jesus ethvert menneske til å søke det nære samfunnet med Ham: “Bli i Meg, så blir Jeg i dere.” Og Han fort-satte med å forklare hvor-for dette er så nødvendig: “Slik som grenen ikke kan bære frukt av seg selv, slik kan heller ikke dere bære frukt, uten at dere blir i Meg.” (Joh. 15, 4).

Igjen understrekes det faktum at intet menneske er i stand til å frelse seg selv. Det eneste vi kan gjøre, er å ta imot den frelsen Gud har ordnet i stand og tilbyr oss. Sånn sett kan vi ikke forholde oss passive til dette. Vi må gjøre et valg. Gud tilbyr - vi må ta imot (slik som tolleren), eller vi kan la være (slik som fariseeren).

Gud ønsker at vi skal ta det valget som er til vårt eget beste. Derfor advarer Han oss stadig om hva konsekvensen blir dersom vi avviser Hans tilbud om frelse:

“Hvis noen ikke blir i Meg [det sanne vintre], blir han kastet ut som grenen og visner. Og de samler dem og kaster dem på ilden, og de bren-ner.” (Joh. 15, 6).

En gren visner dersom den brekkes av fra treet og kastes bort. Dette er nok en lovmessighet (årsak-virkning) Ettersom den er avskåret fra treet, selve kilden til næring og liv, vil den løse grenen visne. Konsekvensen av adskillelse fra livskilden er død. Alter-nativet, som gir frelse og liv, er: “Bli i Meg, så blir Jeg i dere.” (v. 4).

Gud sørger for vekst

“Jeg er det sanne vintreet, og Min Far er vingårdsmannen. Hver gren på Meg som ikke bærer frukt, tar Han bort. Og hver gren som bærer frukt, beskjærer Han, så den kan bære mer frukt.” (v.1-2).

Den siste delen av vers 2 forteller hvordan Gud legger til rette for den kristnes vekst. De som tar imot Guds frelsestilbud og omvender seg fra sine synder - “hver gren som bærer frukt” - vil Gud arbeide videre med. Akkurat som en vingårdsmann vil Han “beskjære” dem, slik at de vil “bære mer frukt”.

En slik beskjæring kan være smerte-full, men ofte er det det som må til for at vi skal innse vårt behov for frelse og Guds kraft. Vi lurer kanskje på hvor-for Gud tillater visse omsten-digheter å inn-treffe, men i slike tilfeller bør vi huske på at “alle ting vir-ker sammen til det gode for dem som elsker Gud” (Rom. 8, 28). Gud tillater at ting, som vi der og da kanskje opp-lever som mindre hyggelige, skjer, slik at det vil gagne den enkelte med tanke på evigheten. Peter skriver:

“Over dette [frelsen] jubler dere, selv om dere nå, en liten stund, om så skal være, opplever sorg ved mange forskjellige prøvelser, for at den prøvede ekthet i deres tro - som er så mye mer dyrebar enn gull som forgår, selv om det lutres ved ild - må bli funnet til lov, pris og ære ved Jesu Kristi åpenbarelse.” (1. Pet. 1, 6-7).

På samme måte som gullet lutres (renses) av ildens flammer, vil prøvelser - som kan påføre oss sorg mens de står på - bidra til å rense den kristnes tro og karakter. “For den sorg som er etter Guds vilje, virker omvendelse til frelse, og det vil en ikke angre på.” (2. Kor. 7, 10). Derfor kan vi takke Gud “under alle forhold” (1. Tess. 5, 18), og vite at Han ikke vil “la dere bli fristet (prøvet) over evne”, men “sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det” (1. Kor. 10, 13).

Å holde fast i stigen

For hvert trinn et menneske tar mot himmelen, har det muligheten til å snu eller å slippe taket i stigen. Derfor kan vi ikke si “en gang frelst, alltid frelst”.

Se for deg en mann som klatrer opp-over en vanlig stige. For hvert trinn må han gjøre en anstrengelse, og han kan virke målbevisst og ivrig. Men hvis han på ett tidspunkt - selv om det skulle dreie seg om det nest øverste trinnet - skulle ombestemme seg, slippe stigen og bevege seg bort fra den, vil han uungåelig falle ned på bakken igjen. (Dette er en naturlov.)

Med tanke på å komme opp på taket (hvis vi tenker oss at det var derfor han i utgangspunktet begynte å klatre), har han på grunn av sitt valg hatt liten nytte av de trinn han allerede har gått. Så snart han vendte seg bort fra stigen (eller i alle fall etter noen få sekunder), var han like langt fra målet som han var før han begynte å klatre.

På samme måte har fortiden lite å si for et menneskes forhold til Gud, der-som vedkommende i dag velger å vende seg bort fra Ham. På samme måte som mannen i eksempelet, vil vedkommende være tilbake i “syndens trelldom” så snart han eller hun har skilt seg fra Gud. Gjennom profeten Esekiel sier Gud:

“Dersom den ugudelige vender om fra alle de syndene han har gjort, holder alle Mine lover og gjør rett og rettferdighet, da skal han sannelig leve. Han skal ikke dø.” (Esek. 18, 21).

Dette er hva som skjer når vi tar tak i Guds stige, dvs. tar imot frelsen (“vender om fra alle de synder [vi] har gjort”), og deretter begynner å klatre oppover stigen (“holder alle Mine lover og gjør rett og rettferdig-het”). Hvordan Gud forholder seg til et menneske som på denne måten har tatt imot Hans frelse, fortelles vi i neste vers:

“Ingen av de overtredelsene han har gjort, skal bli husket og holdt mot ham. Ved den rettferdigheten han har gjort, skal han leve.” (v. 22).

Så helt og fullt tilgir Gud synderen, og så helt og fullt er Han i stand til å forvandle ham. Vi kan lese om Jesus at Han “bar våre synder på sitt eget legeme opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skulle leve for rett-ferdigheten - ved Hans sår ble dere legt.” (1. Pet. 2, 24).

Dette er Guds frelsestilbud til alle syndere, en fullkommen frelse, full-kommenlegedom ved Hans sår. Tilbudet er til alle, men bare de som tar imot og holder fast kan få del i frelsen. Budskapet gjennom Esekiel fortsetter med å forklare hva som skjer hvis en troende vender seg bort fra Gud:

“Om en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, og han gjør etter alle de styggedommene som den ugudelige gjør, skal han da få leve? All den rett-ferdigheten han har gjort, skal ikke bli hus-ket.” (Esek. 18, 24).

Hvorfor blir et slikt men-neske - som kanskje har vandret med Gud i årevis, men som så vender seg bort - satt på lik linje med ugudelige og uomvendte?

“På grunn av den troløsheten han har vist, og den synden som han har gjort...” Det er en konsekvens av hans valg. Derfor “skal han dø”, ettersom prisnippet lyder: “Den sjel som synder, skal dø.”(v. 24. 20). Den som avviser behandlingen før den er ferdig, vel heller aldri bli helt frisk. I stedet vil sykdommen få overtaket, og konsekvensen blir død.

Daglig overgivelse - et daglig skritt videre

Bibelen forteller oss at “den som holder ut til enden, skal bli frelst” (Matt. 24, 13). Det dreier seg altså ikke om èn gang å si ja til Gud, og så regne seg som frelst for resten av livet, uavhengig av hvordan man lever.

Vi kan hente lærdom fra Israels hist-orie på dette punktet. I Hebreerbrevet, i det som gjerne omtales som “troens kapittel”, kan vi lese om israelittene:

“Ved tro gikk de gjennom Røde-havet som på det tørre land, mens egypterne druknet da de forsøkte å gjøre det samme.” (Hebr. 11, 29).

Det var ved tro de gikk gjennom havet. Dette var Guds folk. De trodde på Ham - de hadde full tillit til Ham. Han gikk foran og laget vei, og de fulgte etter. Slik frelste Han dem fra egypt-erne som forfulgte dem. Men i det samme brevet (Hebreerbrevet) kan vi også lese om årsaken til at en hel generasjon israelitter ikke kom inn i Det lovede land:

“For hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Sannelig, var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses?

...Så ser vi at de kunne ikke komme inn på grunn av vantro.” (Hebr. 3, 16. 19).

De “kunne ikke komme inn på grunn av vantro”, altså det motsatte av hva vi så ovenfor. Og hvem var det dette gjaldt? Jo, nettopp de sammemenneskene som i tro hadde gått gjennom Rødehavet.

Det som hendte med israelittene er skrevet ned til lærdom og advarsel for senere generasjoner. Mange kristne forkynnere har ikke lært denne leksen, siden de fortsatt forkynner “frelse i synder” (i motsetning til frelse fra synd) og “en gang frelst, alltid frelst”.

Det som skjedde med israelittene viser at frelsen ikke er statisk, men at selv “den beste troende” kan falle fra. De valg man har gjort i fortiden, har da lite å si. Dette blir faktisk sterkt vekt-lagt i store deler Hebreerbrevet. Den daglige overgivelse og det daglige forhold til Gud blir understreket:

“Se til, brødre [- altså skrevet til med-troende], at det ikke er et ondt van-troens hjerte i noen av dere, slik at han faller fra den levende Gud.

Men forman hverandre daglig, så lenge det heter “i dag”, så ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedrag.

For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen, for det blir sagt: “I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen.”” (Hebr. 3, 12-15).

De kristne blir her bedt om å passe seg så de ikke “faller fra den levende Gud”. Det er med andre ord mulig å falle fra, eller komme bort fra Gud, selv etter at man er omvendt. Et slikt frafall skyldes at man “blir forherdet ved syndens bedrag”, og resultatet er “et ondt vantroens hjerte”. Vantro (mistillit) er det mot-satte av tro (tillit), og nettopp den grunnen som oppgis til at flesteparten av israelittene ikke kunne komme inn i Det lovede land.

Teksten fra Hebreerbrevet viser hvor-dan et frafall skjer i hjertet. En person kan fremstå som gudfryktig og pliktoppfyllende, med en høy bekjen-nelse og et aktivt religiøst liv, men likevel ha falt fra Gud. Fariseerne på Jesu tid er eksempler på denne kate-gorien mennesker, der de gikk rundt som “hvitkalkede graver som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av dødningebein og all urenhet” (Matt. 23, 27).

At man en gang i fortiden sa ja til Guds frelsestilbud, garanterer ikke at man ikke kan bli “forherdet ved syndens bedrag”. En lære som hevder “en gang frelst, alltid frelst”, er et bedrag - på lik linje med forkynnelse av andre veier inn til sauene enn døren, Jesus Kristus (Joh. 10, 1-10). Ifølge Bibelen gjelder kun dette:

“For vi har fått del i Kristus, så sant vi helt til enden holder fast på den tillit vi hadde fra begynnelsen.”

Helt til enden, altså hele livet, må vi holde fast på den samme tillit (altså tro) som vi hadde i begynnelsen, da vi tok vårt første steg på stigen. Ikke på noe tidspunkt må vi slippe dersom vi ønsker å nå frem til frel-sen. Derfor dreier oppfordringen, som så sterkt understrekes i Hebre-erbrevet, seg om den daglige overgivelsen og det daglige forholdet til Gud:

“I dag, om dere hører Hans røst, da forherd ikke deres hjerter...”

Vi blir bedt om ikke å forherde våre hjerter når Gud dag for dag leder oss videre. Fulgte du Gud i går, vil du igjen bli bedt om å følge Ham i dag, og Han ber deg om ikke å forherde deg for dagens kall. Resultatet av å fornekte Gud i dag, blir “et ondt vantroens hjerte”, som er “forherd-et ved syndens be-drag”.

Ingen kan være en kristen - en etterfølger av Kristus - dersom de ikke vil følge etter Ham hele veien. Jesus viste også til betydningen av å daglig fornye sin over-givelse til Gud, da Han sa:

“Hvis noen vil komme etter Meg, da må han for-nekte seg selv og daglig (!) ta sitt kors opp og følge Meg.” (Luk. 9, 23).

Vi må altså hver dag bestemme oss for om vi vil ta imot Jesus som vår Frelser eller ei, om vi vil klatre på den gyldne stigen eller om vi vil slippe den.

Vi begynner ikke på nullpunktet hver dag, men hvis vi lar Guds nåde og kraft forvandle våre hjerter (jmf. Esek. 36, 25-27), vil vi stadig gjøre fremskritt og nå høyere opp på stigen. Dette er en læringsprosess, og vi er like av-hengige av Gud hele veien. Det er ene og alene stigen som kan føre oss opp-over, og vi kan ikke hoppe over så mye som ett eneste trinn.

Paulus beskriver frelsens hensikt, den kristnes vekst og vår stadige avheng-ighet av Gud, på en veldig fin måte sitt andre brev til korinterne:

“Så om noen er i Kristus, er han en en ny skapning. Det gamle er forbi. Se, alt er blitt nytt.

Men alt dette er av Gud (!), Han som forlikte oss med seg selv ved Jesus Kristus...

For Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham.” (2. Kor. 4, 17-18. 21).

Stigen er individuell

Gud tilbyr sin stige til hvert eneste indi-vid på kloden, og Han lar den reise nøyaktig der de befinner seg. Vi så hvordan Han gjorde det for Jakob, og Bibelen viser oss hvordan Han har gjort det for utallige andre. Det samme gjør Han for deg. Han lar sin stige reise nøyaktig der du er.

Gud omsorg er like stor for hvert eneste individ. Fordi alle mennesker er for-skjellige og har ulike erfaringer og problemer, kan måten Han leder dem på være ganske så forskjellig. Noen kan streve med en type synd som for andre ikke er noe stort problem, og noen kan ha fordeler eller ulemper som andre ikke har. Ulike sykdommer kan kreve ulik behandling. Derfor vil den enkeltes erfaring med Gud være for-skjellig.

Billedlig kan vi si at man hverken skal misunne den som er kommet lenger enn en selv på stigen, eller se ned på den som er kommet kort-ere. De som har kommet lengst, vil søke å hjelpe de and-re oppover, og ikke for-søke å gjøre forskjellen større ved å holde sann-het og andre privilegier for seg selv.

Jødene på Jesu tid, og spesielt leder-ne, var stolte over å ha kjenn-skap til Guds ord og del i Hans privi-legier. De reg-net seg selv som bedre enn andre folkeslag - som om de selv hadde kom-met nesten til stigens topp, mens resten av verden befant seg i jordens støv. De holdt sannheten for seg selv og isolerte seg fra de andre folkene - som om det var deres oppgave å sørge for å holde skillet levende og gjøre avstand-en større. Men dette var ikke den oppgave Gud hadde gitt sitt folk.

Guds hensikt var at Hans folk skulle være lys for de hedenske nasjoner og folkeslag (5. Mos. 4, 5-6). De skulle riktignok holde seg unna synd og hed-enske og verdslige tradisjoner, men de skulle ikke isolere seg. De skulle vise dem som hadde mindre kjenn-skap til Gud, hvem og hvordan Han var og hvilke prinsipper Han stod for. Deres liv skulle være et vitnesbyrd om Hans kraft til fullkomment å frelse en verden som var fallt i synd.

“Dere er Mine vitner,” sa Han til sitt folk. “Jeg, ja, Jeg er Herren, foruten Meg er det ingen frelser.” (Jes. 43, 11. 12). Hensikten var at Guds folk skulle hjelpe dem som ennå ikke hadde forstått dette, til å ta imot frelsen og begynne å klatre oppover stigen.

Det fantes de som gjorde dette. Noah, Moses, Josef, Elisja og Daniel er eksempler på mennesker som var levende vitnesbyrd om den sanne Gud og Hans kraft til å frelse. Daniels trofasthet mot Gud bidro til at blant annet kongen av Babylonia bestemte seg for å følge denne Gud (Dan. 2, 47; 3, 28; 4, 34-37).

Men flertallet av dem som regnet seg som Guds folk, utførte ikke den opp-gaven Gud hadde pålagt dem. Noen blandet seg med hedningene og lot seg omvende til deres tradisjoner, mens andre gikk i den motsatte grøft-en. De forsøkte å skape og opprett-holde et større skille mellom dem selv, som hellige og utvalgte, og de andre folkeslagene. Men denne handling i seg selv vitnet om at de i virkeligheten befant seg langt borte fra stigen som Gud hadde reist.

Hadde de begynt å vandre på Guds vei, ville de ha kommet nærmere Gud og deres karakter ville blitt forandret. De ville blitt mer lik Gud og avstanden til synd og egoisme ville blitt større. De ville ha forstått sin plikt til å hjelpe dem som er mindre priviligerte enn dem selv, og til å spre lys til dem som sitter i mørke.

Verdens lys

“Dere er verdens lys,” sa Jesus til folkemengden som lyttet til Ham, og som for en stor del bestod av jøder. “En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Man tenner heller ikke en lampe og setter den undre et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset.” (Matt. 5, 14-15).

Dersom vi plasserer et lys under et kar, vil det for det første hindre at andre får del i det. De som sitter i mørket, vil da uunngåelig forbli i mørket. Men en annen og like alvorlig konsekvens av å plassere lyset under karet, er at flammen i løpet av kort tid vil kveles og dø ut. Det er det samme som skjer når vi forsøker å hol-de Guds sannheter for oss selv. Vi vil miste selv det lille vi har. (Les også lignelsen om talentene i Matt. 25, 14-30.)

Guds prinsipp for vekst er “gi, så skal det bli gitt dere” (Luk. 6, 38). Dette gjelder alle sider av livet. Både åndelig, mental, fysisk og sosial vekst skjer når vi deler og bruker kreftene i tjeneste for andre. Det som brukes, vokser eller vedlikeholdes, mens det som blir lig-gende ubrukt, vil forsvinne. Dette er enkle, men viktige naturlover.

Vi kan lære det samme fra naturens lærebok: For at en blomst skal gi opphav til nye blomster, må den selv først gi av sine frø.

Når vi gir andre det som Gud har gitt oss, vil vi selv bli gitt en større velsign-else. Slik har Gud lagt til rette for den kristnes vekst. Ved å lære til andre, vil man selv lære mer. Ved å glede andre, vil man selv oppleve glede.

Det er både meningsløst og bortkastet å plassere et lys under et kar. Når et lys blir tent, er det logisk at det blir satt et sted hvor det kan gi lys til dem som trenger det.

“Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder. Da gir den lys til alle som er i huset.

På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.” (Matt. 5, 15-16).

Den kristnes liv skal være et vitnes-byrd, slik at andre kan “se de gode gjerningene deres”. Disse gode gjerningene er fruktene av en sann omvendelse. Hensikten er at andre, som kanskje ikke kjenner Gud så godt, men som er vitne til den kristnes livsførsel, skal “ære deres Far, Han som er i himmelen”.

Den kristne skal ikke gjøre gode gjer-ninger for å få ros og anerkjennelse av andre. Det er Gud som skal ha æren, for det er Han som frelser og det er Han som forvandler karak-teren etter sitt bilde og gir kraft til å stå imot synd og fristelser. Ing-en kristen kan lyse av seg selv, og skal heller ikke anstrenge seg for å lyse. Når de tar imot Guds frelse, “tar opp sitt kors” hver dag og lar Guds nåde forvandle hjertet, vil de være sanne lys som skinner i en mørk verden og viser andre til den samme frelseskilde som de selv har fått del i.

“I dette er Min Far herliggjort,” sa Jesus, “at dere bærer mye frukt” . (Joh. 15, 8). Gud skal bli herliggjort i sitt sanne folk, gjennom deres frukt. En tro som ikke bærer frukter i form av gjerninger som samsvarer med be-kjennelsen, blir betegnet som død (Jak. 2, 14-26).

Hypokritene

De jødiske lederne på Jesu tid var ikke omvendt av hjertet og bar derfor ikke frukter som herliggjorde Gud blant hedningene (se f.eks. Matt. 27, 18). Jesus sa om dem:

“De binder sammen tunge byrder som er vanskelige å bære, og legger dem på menneskers skuldre. Men selv vil de ikke røre dem med en ene-ste finger. Alle gjerningene sine gjør de for å vise seg for mennesker. ... De elsker de beste plassene i gjeste-budene, de beste setene i synagoge-ne, å få hilsener på torgene og å bli kalt “rabbi, rabbi” av menneskene.” (Matt. 23, 4-7).

Disse religiøse lederne forsøkte å frem-stå som lys, idet de gjorde alle sine gjer-ninger for å “vise seg for mennesker”. Men deres lys var ikke annet enn mørke. Det var seg selv de ønsket å ære, ikke Gud. Mange mennesker ble også lurt, og lot dem få de beste plas-sene i gjestebudene og de beste setene i synagogene, hilste dem på torget og kalte dem “rabbi, rabbi”. I virkeligheten etterlot disse falske lysene folket i et enda tettere mørke, og gjorde deres forståelse av Gud og sannheten enda dunklere. Jesus satte ord på hva disse falske hyrdene i virkeligheten gjorde:

“...ve dere, skriftlærede og fariseere, dere hyklere! For dere stenger himlenes rike for menneskene. For ikke går dere inn selv, og dem som er på vei inn, hindrer dere i å gå inn.” (v. 13).

Selv var de hverken interesserte i å erkjenne sitt behov for frelse eller å ta opp sitt kors, og ved sitt religiøse hykleri la de i tillegg hindringer i veien for andre mennesker, slik at de ikke kunne se Guds krav og forstå hva ekte frelse innebar.

Det greske ordet for hykler, hypokrit, er det samme som ble brukt om de greske skuespillerne. Teateret, slik vi kjenner det i vesten, utviklet seg fra det 6. århundre f.Kr. som en del av tilbedelsen av den greske vin- og frukt-barhetsguden Dionysos. Skuespiller-ne, hypokritene, brukte masker og fremsto for tilskuerne som andre per-soner enn det de i virkeligheten var.

Ordet er veldig beskrivende for de jød-iske ledernes liv. De fremstod for men-neskene som noe annet enn det de i virkeligheten var. De forsøkte å spille rollen som rettferdige og gudfryktige, men bak masken skjulte det seg et uomvendt hjerte, som elsket seg selv og verden mer enn det elsket Gud.

Ved sitt skuespill villedet de mange. De klarte å få dem til å forkaste den stigen som Gud hadde reist for å forene himmelen og jorden. Da den romerske landshøvdingen Pilatus spurte folkemengden hvem de ville ha løslatt til påskehøytiden, Jesus eller morderen Barabbas, ropte de: “Ikke Ham, men Barabbas!” (Joh. 18, 40).

Pilatus hadde gjennomskuet de religiøse ledernes hykleri og forstod at det var misunnelse som lå bak anklagene mot Jesus. Da han spurte hvem han skulle løslate, var de jødiske lederne snare med å hisse opp folke-mengden til å kreve Barabbas fri og Jesus korsfestet, og Pilatus føyde seg etter deres ønske (Mark. 15, 10-15). Denne handlingen vitnet om deres hjerters sanne tilstand. Dette var ikke en frukt som herliggjorde den Gud som de gav seg ut for å tjene.

Jesus, Frelseren, “kom til sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham. Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han retten til å bli Guds barn...” (Joh. 1, 11-12).

Jesus har kraft til full-komment å frelse en hvilken som helst synder som kommer til Ham, uavhengig av hvem det er og hva vedkommende har gjort tidligere. Paulus, som en gang for-fulgte de troende, er stadig et vitnesbyrd om dette. Gud kan gjøre et hvilket som helst menneske til verdens lys, for det er Han som har ordnet i stand hele frelsesplanen. Jesus sier:

“Dere har ikke ut-valgt Meg, men Jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt.” (Joh. 15, 16). Gud er den som frelser, og Han skal ha all ære for hvert sant frem-skritt et menneske gjør.

Herren er på dette stedet...

Da Jakob våknet opp av søvnen, utbrøt han: “Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.” (1. Mos. 28, 16).

Jakob hadde følt seg helt forlatt. Han var adskilt fra de menneskene han hadde vokst opp sammen med, og han fryktet at Gud hadde forkastet ham. Han følte seg helt alene i sin sorg og fortvilelse.

Det samme kan skje med et hvilket som helst annet menneske. Vi kan føle oss helt alene i denne verden. Vi kan være adskilt fra venner, og vi kan føle at Gud har forlatt oss. Det kan virke som om det ikke finnes noe håp eller lyspunkt. Men dette er ikke tilfelle. Hvis våre øyne ble åpnet, ville vi sann-synligvis utbryte som Jakob: “Sanne-lig, Herren er på dette stedet, og jeg visste det ikke.”

Gud er med oss like mye i de onde dagene som i de gode. Han har like stor omsorg for deg når du møter problemer og motgang, som når du opplever medgang. Han er like fullt og helt til stede når vi er syke, blir sviktet av venner eller mister noen eller noe vi er glad i. Våre følelser vingler i med- og motvind, men Gud står alltid fast som klippen og Hans kjærlighet er urokkelig.

“Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.” (Hebr. 13, 8).

Bibelen er full av løfter som kan muntre deg opp når du gjennomgår prøvelser og vanskelige tider. Ett slikt løfte står i Jes. 43, 1-2:

“Frykt ikke, for Jeg har forløst deg. Jeg har kalt deg ved navn, du er Min. Går du gjennom vannene, skal Jeg være med deg, og gjennom elvene, skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ilden, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.”

Glem ikke at det er Gud som har for-løst deg, at det er Han som har utvalgt deg. Det var Han som frikjøpte deg fra synden og dens konsekvens ved å reise stigen mellom jorden og himmel-en. Prisen Han betalte for din frelse, var sin Sønns liv. Så verdifull er du i Hans øyne. Han sier: “Jeg har kalt deg ved navn, du er Min.”

I dagens “forbruk og kast-samfunn” er det mange som ikke bryr seg om å ta vare på sine ting. Går strømpene, miksmastern eller telefonen i stykker, er det jo bare å kjøpe nytt. Så lenge man har nok penger og moten forand-rer seg, er det jo ikke noe problem.

Men Gud vet å ta vare på det som er sitt. “Du er Min,” sier Han. Selv om vanskeligheter kommer, noe de stadig gjør, vil Han være med, og Han vil ikke tillate at det Han har kjøpt og som er så dyrebart for Ham, blir ødelagt:

“Går du gjennom vannene, skal Jeg være med deg, og gjennom elv-ene, skal de ikke skylle over deg. Går du gjennom ilden, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg.”

Den kristnes liv er ikke fritt for van-skeligheter. Guds fiende forsøker på alle måter å ødelegge dem som tar imot Guds frelsestilbud og begynner å klatre oppover stigen.

De første kristne ble forfulgt, mis-handlet og drept. Til alle tider har mennesker som helt og fullt har over-gitt seg til Gud og valgt å følge Bibel-ens lære, fått en slik behandling. Ofte har de ivrigste forfølgerne vært men-nesker som har bekjent seg til å være Guds folk. Dette var tilfellet da Jesus ble dømt til korsfestelse, og det var også tilfelle i den mørke middelalder, da kirken dømte mennesker til døden fordi de eide en Bibel eller ønsket å følge det den lærte.

Kort tid etter at han nesten var blitt steinet til døde av rasende jøder i Lystra, oppmuntret Paulus sine med-troende med å si: “Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange treng-sler.” (Apg. 14, 22).

Disse trengslene tjener til å lutre (rense) den kristnes tro og karakter. I mange tilfeller bidrar de også til å vekke mennesker opp fra “syndens bedrag”, idet hykleri blir avslørt, slik som fariseernes hjertetilstand da de av ren og skjær misunnelse fikk over-talt Pilatus til å dømme Jesus til den mest grusomme form for henrettelse, enda Han var uskyldig. Guds frelsen-de kraft kommer enda tydligere frem gjennom dem som er blitt “lutret” og som i sannhet er blitt “verdens lys”, når hykleriets maske blir fjernet og mørket blir avslørt.

Vi må aldri glemme at Guds omsorg er like evig som Han selv. I alle trengsler, små så vel som store, er Han med sitt folk. Vi vil kanskje ikke føle det, men vi kan vite det.

“Frykt ikke, for Jeg har forløst deg. Jeg har kalt deg ved navn, du er Min.”

En livslang prosess

Gud hverken anerkjente eller unn-skyldte de syndene Jakob hadde be-gått, men Han lot den angrende synd-eren forstå at Han fortsatt brydde seg om ham. Han gav ham håp og lot han få et glimt av frelsen og den forson-ingen som Han var i ferd med å ordne i stand.

Jakob fikk det han trengte, en Frelser som helt og fullt var i stand til å frelse ham. På grunn av stigen ville Gud tilgi ham de synder han hadde begått i for-tiden, og ved sin nåde ville Han for-vandle Jakobs karakter etter sitt eget bilde. Gud var fortsatt med Jakob. Selv om han hadde falt i synd, ville Han reise ham opp. Han gav ham dette løftet:

“Se, Jeg er med deg og skal bevare deg overalt hvor du går, og Jeg skal føre deg tilbake til dette landet. For Jeg skal ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg.” (1. Mos. 28, 15).

Selv om Gud har lagt alt til rette for at mennesker ikke skal behøve å gi etter for synd, skjer det også at kristne faller. Også mennesker som har vandret med Gud i årevis, kan falle i synd. Vi har fortsatt den samme falne naturen, og vi er stadig like avhengige av Guds kraft for å motstå fristelser, holde ut i prøvelser og overvinne synd-er. Grenene på vintreet er alltid like avhengige av næringen fra selve treet dersom de fortsatt skal kunne leve og bære frukt.

Mange hater seg selv når de faller i synd. De kan føle at det ikke er noe håp for dem, kanskje at det de har gjort er så ille at det ikke finnes bote-middel for det, og at de har brukt opp sin “kvote” for tilgivelse og barm-hjertighet. Men Gud vet enda bedre enn oss hvordan det står til med oss. Han kjenner til sider ved vår karakter som vi kanskje ennå ikke er klar over, men som trenger å “lutres” bort.

Johannes - “tordensønnen” som ønsket å utslette en hel landsby fordi innbyggerne (samaritanere) ikke ønsket Jesus velkommen (Luk. 9, 52-56), men som ved Guds nåde ble forvandlet slik at han siden blir omtalt som “kjærlighetens apostel” - skriver:

“Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en Tals-mann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige.” (1. Joh. 2, 1).

Gud kjenner til våre svakheter. Det var i denne tilstand Han kjøpte oss, og det er med dette utgangspunkt Han starter sin “helbredelsesprosess”.

En kristen forfatter har på en god måte beskrevet denne prosessen:

“Helliggjørelsen skjer ikke på et øyeblikk, en time eller en dag. Den tar en levetid. Den oppnås ikke i et øyeblikks lykkefølelse, men er et resultat av stadig å dø fra synd og hele tiden leve for Kristus. Halv-hjertede forsøk nå og da er ikke nok til å rette på det som er galt, eller omskape karakteren. Seier er bare mulig med langvarig og ut-holdende innsats, streng selvtukt og hard kamp. Vi vet ikke fra en dag til en annen hvor hard kampen vil bli. Så lenge Satan hersker, har vi selvet å kjempe mot og svakheter å overvinne...”

(E.G.White, Alfa&Omega: 6, s. 384).

Så lenge vi lever må vi fortsette vår vandring oppover stigen. Dag etter dag - “så lenge det heter “i dag”” (Hebr. 3, 13) - må vi “ta opp vårt kors” og fortsette vandringen på det som blir kalt “den smale vei” (Matt. 7, 14). Og “den som holder ut til enden, skal bli frelst” (Matt. 24, 13). Vi må ha utholdenhet og tålmodighet.

Det gikk over 20 år før Jakob kom tilbake til Kanaan, det landet som Gud hadde lovet å gi til Abraham og hans etterkommere, et løfte som Han også gjentok til Jakob den natten i Betel:

“Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Landet der du ligger, skal Jeg gi til deg og dine etterkommere... Se, Jeg er med deg og skal bevare deg overalt hvor du går, og Jeg skal føre deg tilbake til dette landet...” (1. Mos. 28, 13. 15).

Jakobs karakterutvikling ble ikke avsluttet den natten han fikk se Guds stige. Hendelsen hadde mye å si for ham, men han hadde ennå mye å lære. I hele denne prosessen var Gud med ham, styrket Ham og “lutret” hans karakter.

Da han lå for døden, kunne Jakob omtale Gud som “den Gud som har vært min Hyrde fra jeg ble til og helt til denne dag, Engelen, min Forløser fra alt ondt” (1. Mos. 48, 15-16).

Jeg skal ikke forlate deg...

Gud hadde holdt det løftet Han gav til Jakob: “Jeg skal ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg.” (1. Mos. 28, 15).

Dette løftet er like mye et løfte til deg og meg. Gud vil ikke forlate oss på halvveien, men fullføre det verk Han har begynt i oss. Han er mer enn villig til å lede oss dag for dag, hele veien hjem til himmelen. Paulus hadde også erfart Guds trofasthet, og han trodde fullt og fast på Hans løfter. Mens han var fange i Roma (se Apg. 28, 16-31), skrev han til de troende i Filippi:

“Og jeg er helt overbevist om dette, at Han som har begynt den gode gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.” (Fil. 1, 6).

Den gjerning Gud har begynt i deg, vil Han også fullføre. Han vil ikke støte bort noen som ønsker å for-sone seg med Ham og få del i Hans frelse.

“Har vel Jeg behag i den ugude-liges død? sier Herren. Er det ikke heller i at han vender om fra sin ferd og får leve?” (Esek. 18, 23).

Gud ønsker forsoning. Han ønsker å frelse. Han sier:

“Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre... Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som pur-pur, skal de bli som ull.” (Jes. 1, 18-19).

Dette kan Han gjøre fordi Han har makt til å frelse, og dette vil Han gjøre fordi Han ønsker det. “Den som kommer til Meg,” sier Jesus, Han som er stigen og vår Mellommann, “skal Jeg aldri støte ut.” (Joh. 6, 37). Ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet (Rom. 8, 38-39), og ingen kan ta stigen fra oss dersom vi velger å holde fast i den.

Det eneste som kan skille oss fra Gud er et fortsatt opprør mot Ham, for synd vil aldri kunne forenes med himmelen. Derfor er vårt valg - i dag - avgjørende.

“Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet. Men dersom dere er uvillige og gjør opprør, skal dere fortæres av sverdet.” (Jes. 1, 20).

“For syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.” (Rom. 6, 23).

Ikke gi opp selv om du faller på veien eller oppdager sider ved din karakter som du ennå ikke var klar over. Husk på at Gud kjenner til alle disse tingene fra før, og Han vet hvor nødvendig det er for deg bli “lutret”. Så lenge du er villig til å følge Den gode hyrden hele den veien Han leder deg, kan du være trygg på at Han også vil sørge for at du kommer vel frem. Han sier: “Jeg skal ikke forlate deg før Jeg har gjort det Jeg har sagt deg.”

Om vi faller, må vi huske på at det eneste botemiddel for synd er omvend-else. Vi skal ikke forsøke å skjule våre synder i et forsøk på å frem-stå som “verdens lys”. Selv om vi lykkes i å gjemme syndene for and-re mennesker, er det umulig å skjule dem for Gud. Han leser våre hjerter som en åpen bok og vet om vi går rundt som “hvit-kalkede graver, som nok ser vakre ut utenpå, men som innvendig er fulle av død-ningebein og all uren-het”.

Forandringen må komme innenifra hvis vi skal kunne bære gode frukter. Løsningen er den samme for oss som den var for fariseerne:

“Rens først innsiden av begeret og fatet, slik at også utsiden kan bli ren!” (Matt. 23, 26).

Gud kan ikke frelse et menneske hvis ikke det innser sitt behov, erkjenner sine synd-er, bekjenner dem for Ham og ber om å få del i Hans løfter.

“Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv, og sann-heten er ikke i oss.” (1. Joh. 1, 8).

Å forsøke å skjule eller unnskylde sin synd, vil ikke være annet enn å lure seg selv. Det er “syndens bedrag”.

Vi kan kanskje lure oss selv og våre medmennesker, men vi kan aldri lure Gud. Han kjenner vår tilstand, og Han vet hva vi trenger. Det må skje en ekte forandring på innsiden for at begeret virkelig skal bli rent på utsiden. Gud tar imot og leger den synder som ang-rer.

“Hvis vi be-kjenner våre synder, er Han trofast og rett-ferdig, så Han tilgir oss synd-ene og renser oss fra all uren-het.” (1. Joh. 1, 9).

Gud både tilgir oss fortidens synder og renser oss slik at vi ikke skal synde i fremtiden. Han setter oss fri fra syndens trelldom (Joh. 8, 34-36). Han gir oss “et nytt hjerte” og “en ny ånd”, som er et gjenskinn av Hans karakter (Esek. 36, 26-27). På denne måten blir begeret renset, og ut-siden blir ren.

Vår Mellommann

“Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en Tals-mann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige.” (1. Joh. 2, 1).

Vi må ikke glemme hvem som er vår Talsmann hos Fader-en. Det er Jesus Kris-tus, Han som selv er “soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdnens.” (1. Joh. 2, 2). Om Han er det skrevet:

“Han var foraktet og avvist av men-nesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for Ham. Han var foraktet, og vi regnet Ham for intet.

Sannelig, det er våre sykdommer Han tok på seg, det var våre smerter Han bar...

Han er såret for våre overtredelser, Han er knust for våre misgjern-inger. Straffen lå på Ham for at vi skulle ha fred, og ved Hans sår har vi fått legedom.

...Han utøste sin sjel like til døden, og Han ble regnet blant over-tredere. Han bar manges synd, og gikk i forbønn for overtredere.” (Jes. 53, 3-5. 12).

“Ved Hans sår har vi fått legedom.” Straffen for våre synder ble lagt på Ham, den uskyldige, for at vi, de skyldige, skulle få fred. Dette var Guds frelsesplan. Men den ble ikke avsluttet på korset.

“Da Han ved seg selv hadde gjort renselse for våre synder, satte Han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.” (Hebr. 1, 3).

Etter at Jesus hadde stått opp fra de døde, steg Han opp til himmelen. Her begynte Han sin tjeneste som menne-skenes Mellommann, eller Ypperste-prest, idet Han “gikk i forbønn for overtredere” (Jes. 53, 12). Vi har overtrådt Hans lov og syndet mot Ham. Likevel er det oss Han ber for.

Da Han var her på jorden, var Han gjort like sine men-neskelige brødre. På samme måte som vi må kjempe mot svakheter i vår natur, har Han også kjempet, og Han vant en fullkommen seier.

“I sitt kjøds dager, da Han med sterke rop og tårer hadde båret frem bønner og påkallelser til Ham som hadde makt til å frelse Ham fra døden, ble Han bønnhørt på grunn av sin gudsfrykt. Og selv om Han var sønn, lærte Han lydighet ved det Han led. Og etter at Han var blitt fullendt, ble Han opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder Ham.” (Hebr. 5, 7-9).

Jesus vet hvor vanskelig det er å være menneske og kjempe mot synden. “Vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er blitt prøvd slik som oss, men uten synd.” (Hebr. 4, 15).

Det var mennesker med en svak, fallen natur Han kom for å frelse. “Derfor måtte Han bli gjort lik sine brødre i alle ting, for at Han kunne være en barmhjertig og trofast Yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre soning for folkets synder. For ved det at Han selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet.” (Hebr. 2, 17-18).

Bibelen forteller oss at Jesus, fordi Han selv led og ble fristet, kan hjelpe oss når vi blir fristet. Han er både en barmhjertig og trofast Yppersteprest i alt - dvs. ingenting er utelatt - som angår forholdet til Gud, og Han har medlidenhet med oss i vår skrøpelig-het. Han vet hvordan vi har det og hvor tunge våre kamper kan være. Derfor trenger vi ikke fortvile når vi sliter. Vi vet hvor vi kan vende oss for å få hjelp.

“Når vi da har en så stor Ypperste-prest som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast (!) på bekjennelsen.

For vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlid-enhet med våre skrø-peligheter, men en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd.

La oss der-for komme frem til nådens trone med fri-modighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.” (Hebr. 4, 14-16).

Vi trenger ikke være redde for å over-gi vår sak til Gud. Han både kan og vil frelse. Jesus gjennomgikk alt dette for vår skyld, og går nå i forbønn for oss i himmelen.

“...så la oss holde fast på bekjen-nelsen” og “komme frem til nådens trone med frimodighet”. Hvorfor? Fordi vi da “kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.”

Gud oppfordrer oss til å komme. Når som helst vi trenger det, kan vi legge vårt behov frem for Ham. Dette løftet har Han gitt til alle som ønsker å holde fast ved Ham:

“Hvis dere blir i Meg og Mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det kal bli gjort for dere.” (Joh. 15, 7).

Husk på at englene stiger opp og ned på stigen som “tjenende ånder” som er “utsendt for å tjene dem som skal arve frelse” (Hebr. 1, 14). Gud sender hjelp på den måte og i den tid vi trenger det. Også apostelen Johannes skriver om den foreningen som er mellom Jesus og de menneskene som holder fast ved Ham:

“Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham... Og den som holder Hans bud, blir i Ham, og Han blir i ham...” (1. Joh. 3, 22. 24).

Vi kan derfor “komme frem til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.” (Hebr. 4, 16).

Minnesteinen

“Tidlig neste morgen stod Jakob opp. Han tok den steinen han hadde hatt under hodet, satte den opp som en minnestøtte og helte olje over steinens hode. Han kalte dette stedet med navnet Betel.” (1.Mos.28,18-19).

Jakob reiste opp en minnestein på sted-et der han hadde sett stigen. Da han over 20 år senere ble bedt om å dra tilbake til Betel, sa han til sitt husfolk:

“...La oss...bryte opp og dra opp til Betel! Der vil jeg lage et alter for Gud, Han som svarte meg på min trengsels dag, og som har vært med meg på den veien jeg har gått.” (1. Mos. 35, 2-3).

Jakob glemte ikke Guds ledelse, Hans bønnesvar eller Hans oppfyllelse av sine løfter. Gjennom det som hadde skjedd hadde han lært Gud å kjenne, og han trengte ikke på ny å gi seg over til fortvilelse i håp om at noen ville tilby ham en frelsesløsning.

Minnessteinen var et stadig vitnesbyrd om det som hadde funnet sted den nat-ten. Det var en påminnelse for Jakob, for hans samtidige og for kommende generasjoner.

Kristne burde reise lignende minne-steiner, slik at de ikke glemmer hvor-dan Gud har ledet dem i fortiden. Men-nesker har lett for å glemme, særlig når de opplever vanskeligheter. Israel-ittene som dro ut fra Egypt sammen med Moses, er et eksempel på dette. De var stadig vitne til utrolige utfrielser og bønnesvar, og fikk erfare hvordan Gud tok seg av alle deres behov. Like-vel glemte de forbausende fort hvor-dan Gud hadde ledet dem i fortiden. Resultatet ble vantro, opprør og tap.

Det er ikke bare når mennesker møter vanskeligheter og prøvelser at de har lett for å glemme sine tidligere erfaringer med Gud. Også med-gang kan få oss til å glemme. Før israelittene bosatte seg i Kanaan, advarte Gud dem:

“Når du har spist og er mett, og har bygd vakre hus og bor i dem, og når storfeet og småfeet ditt blir tallrikt, og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer, da vokt deg så ikke ditt hjerte opphøyer seg, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut av trellhuset...” (5. Mos. 8, 12-14).

Så lenge de husket fortiden - at det var “Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut av trellhuset. Det var Han som førte deg gjennom den store og forferdelige ørkenen, gjennom områder med giftige slanger og skorpioner, gjennom det tørre landet der det ikke var vann. Det var Han som lot vann strømme ut til deg fra den flintharde klippen. Det var Han som gav deg manna å ete i ørkenen...” (v. 14-15) -, så lenge de husket alt dette, ville de være tryg-ge. Men hvis de glemte, og i stedet tok æren selv for den velstanden de hadde fått, ville de bli “forherdet ved syndens bedrag” og “falle fra den levende Gud” (Hebr. 3, 13. 12).

Minnet om hvordan Gud hadde ledet dem i fortiden, gav grunnlaget for deres forhold til Ham i fremtiden.

“Hjelpesteinen”

Hvis vi studerer israelittenes historie etter at de hadde bosatt seg i Kanaan, vil vi se hvordan de tross alle advarsler gang på gang klarte å glemme og falt fra i avgudsdyrkelse.

På Samuels tid hadde folket, anledet av prestene, vendt seg bort fra den riktige gudsdyrkelsen. De tilbad av-guder, men mente likevel at Gud var med dem. På den tiden var de i strid med filisterne. Israelittene tok med seg Paktens ark i den tro at selve gjen-standen ville gi dem seier. Men de ble slått, Paktens ark ble tatt, og mange israelitter mistet livet, deriblant prest-ene (1. Sam. 4). Dette var et resultat av deres frafall.

I syv måneder var arken i filisternes besittelse, før de fant det best å sende den fra seg (1. Sam. 5-6). “Slik skjedde det at arken ble værende i Kirjat-Jearim [i Israel] i mange dager, de trakk ut til 20 år.” I denne tiden lå Israel under for filisterne. Vi fortelles at de alle sammen “ sukket etter Herren” (1. Sam. 7, 2). Samuel sa da til dem:

“Hvis dere vender om til Herren av hele deres hjerte, må dere få de fremmede gudene og Astartene bort fra dere. Rett deres hjerter mot Her-ren og tjen Ham, Ham alene! Da skal Han fri dere ut fra filisternes hånd.” (1. Sam. 7, 3).

Gud elsket fortsatt disse menneskene, og Han hadde et tilbud til dem. Han unnskylte ikke deres frafall, men viste dem den eneste veien de kunne gå dersom de ønsket utfrielse og frelse: De måtte omvende seg. De måtte snu helt rundt og begynne å vandre en an-nen vei enn den de gikk nå. De måtte bekjenne med sann anger, og de ville da få erfare at Gud er trofast og rett-ferdig, så Han tilgir dem deres synder og renser dem for all urettferdighet.

De måtte vende seg bort fra synden. De måtte “få de fremmede gudene ...bort fra [seg]”. De måtte vende seg til Gud - av hele sitt hjerte: “Rett deres hjerter mot Herren og tjen Ham, Ham alene!” Omvendelsen måtte skje i det indre, i hjertet. Kun da kunne de tjene Ham., og deres tjeneste måtte være udelt. Han er den eneste frelseren: Han er stigen, him-melens port, døren inn til sauene, det sanne vintre. Det er “Ham, Ham alene!”

Israelittene svarte på Guds kall og tok imot tilbudet. De gjorde sin del og overlot resten til Ham:

“Så fikk Israels barn Ba’alene og Astertene bort fra seg, og de tjente Herren, Ham alene.” (1. Sam. 7, 4).

Gud tok imot dem og svarte dem. Mens israelittene var samlet, kom filisterhæren opp mot dem. Folket ble redde, men midt i den-ne prøvelsen var Gud med dem. Han grep inn og utfridde dem på en måte som gjorde det klart at Han var mektig nok til å frelse dem som holdt seg til Ham, fra selv den sterkeste fiende:

“Men på samme dag lot Her-ren et kraftig tordenvær komme over filisterne. Han forvirret dem slik at de ble slått ned rett foran Israel.” (v. 10).

Gud gav dem seier. Etter at slaget var over, reiste Samuel en minnestein, og sa: “Til denne tid har Herren hjulpet oss!” Stein-en kalte han “Eben-Eser”, som betyr “Hjelpesteinen” (1.Sam. 7, 10-12). For all fremtid ville denne steinen vitne om den hjelp Gud hadde gitt dem og minne dem om Hans barmhjertighet og kraft til å utfri.

- Vi trenger å huske hvordan Gud har ledet oss tidligere. Vi burde stadig reise våre minnesteiner, slik at vi og andre kan se dem. Da trenger vi ikke lete etter “en ny Gud” hver morgen og i desperasjon bønnfalle Ham om hjelp, i håp om at Han kanskje vil girpe inn. Når vi husker våre tidligere erfaringer med Ham, vil vi også vite hvem Han er og at Han både er villig og mektig nok til å utfri fra selv den sterkeste fiende.

For hvert trinn vi vandrer på den gyldne stigen, kan vi reise en “hjelpestein” og si som Samuel: “Til denne tid har Herren hjulpet oss!”

HMT

Obadja

Jakobs stige