Den svarte obelisken

1800-tallet

I en tid da evolusjonsteorien vant stadig mer terreng og Bibelens historier ble avvist som fantasi og myter, ble det gjort arkeologiske oppdagelser som faktisk beviste det motsatte: Steder, konger og begivenheter som stod omtalt i Bibelen, hadde vært virkelige. Det vakte for eksempel stor interesse da Paul Emile Botta (1802-70) avdekket et palass som hadde tilhørt Sargon II (assyrerkongen omtalt i Jes. 20, 1), eller da Austen Henry Layard (1817-94) gravde ut to hauger i Irak som av araberne ble kalt “Nimrud” og “Kuyun-jik”, men i gammel tid (og i Bibelen) kalt Kalah og Ninive (to byer grunnlagt av Noahs oldebarn, Nimrod, se 1. Mos. 10, 11). I “Kuyunjik” fant utgraverne to palass, som hadde tilhørt Ashurbanipal og Sankerib, og som inneholdt inskripsjoner som bekreftet at dette var assyrernes gamle hovedstad, Ninive. I Sankeribs palass fantes også en inskripsjon som fortalte om kongens beleiring av Jerusalem under kong Hiskia (2. Kong. 18).

Den svarte obelisken

Ikke lenge etter at Layard hadde avdekket Kalah, ble den såkalte svarte obelisken til Salmanassar III funnet. Denne firkantede steinsøylen ble reist av assyrerkongen til minne om hans tidlige triumfer. Obelisken står i dag i British Museum i London.

Et av bildene på obelisken viser Jehu, Israels konge, idet han bøyer seg for Salma-nassar. Inskripsjonen som følger denne fremstillingen, forteller om Jehus tributt til assyrerkongen:

“Jehu Omris sønns skatt (tributt), sølv, gull, gylne boller, en gullvase, gullbeger, gullspann, tinn, en stokk for den kongelige hånd (?) puruhati-frukt.”

Teksten bekrefter blant annet at Israel faktisk hadde en konge på tronen som het Jehu, og viser noen av de ting han gav til Assyrias konge.

Jehu

Jehu, som var øverstkommanderende for hæren, var blitt salvet til konge av profeten Elisja. Dette var etter Guds be-faling, og skjedde mens Joram var konge over Israel (2. Kong. 9). Elisja helte oljen over Jehus hode og sa: “Så sier Herren, Israels Gud: Jeg har salvet deg til konge over Herrens folk, over Israel. Du skal slå ned ætten til Akab, din herre, så Jeg får hev-ne blodet av Mine tjenere profet-ene, og blodet av alle Herrens tjenere, det som er utgytt under Jesabel. For hele Akabs hus skal ødelegges...” (v. 6-8).

Joram var sønn av Akab, Omris sønn. Akab hadde gjort “det som var ondt i Herrens øyne, mer enn alle dem som hadde vært før ham” (1. Kong. 16, 30). Han tilbad blant annet solguden, Ba’al, og reiste et tempel for ham i hovedstaden Samaria (v. 32). Akab hadde giftet seg med Jesabel (v. 31), som var datteren til sidon-iernes konge Etba’al, og som hadde for-søkt å utrydde Guds profeter, samt Elia (17, 4; 18, 2). Nesten hele Israel var blitt ledet bort fra Gud på grunn av kongehuset avgudsdyrkelse (19, 18).

Da Joram arvet tronen, rev han riktignok ned Ba’al-støtten som Akab hadde laget, men han gjorde likevel “det som var ondt i Herrens øyne” (2. Kong. 3, 2-3). Han var konge i 12 år. Både han, hans mor Jesabel og alle som var av Akabs slekt ble drept under Jehus ledelse, også Ba’al-prestene og de som tilbad Ba’al (kap. 9-10). I sin iver ødela Jehu Ba’al-statuene og temple-ne, men vendte likevel ikke helt om til Gud. Han beholdt de to gullkalvene som ble reist i Betel og Dan av Jeroboam, kongen som først hadde ledet Israel ut i synd. Gud sa til Jehu: “Fordi du har fremmet det som er godt, ved at du gjorde det som er rett i Mine øyne, og har gjort mot Akabs hus alt det som lå på Mitt hjerte, skal dine sønner sitte på Israels trone til det fjerde slektsledd.” (10, 30). Slik ble det også: Jehus tipp-oldebarn, Sakar-ja, ble drept under en sammen-svergelse etter seks måneder på tronen.

“Omris sønn”

Jehu var sønn av Josjafat, Nimsjis sønn (2. Kong. 9, 2), men på den svarte obelisken blir han omtalt som “Omris sønn”. Akab var den eneste av Om-ris sønner som ble konge. Betyr dette at enten Bibelen eller Salamanassar tar feil nå det gjeld-er Jehus stamtavle?

Ikke nødvendigvis. Det er blitt sagt at Salamanassar bruk-te begrepet “Omris sønn” i betydning-en “etterfølger”, et-tersom Jehu utryd-det Omri-dynastiet og deretter ble landets nye konge. Enten denne teori-en stemmer eller ei, kan vi i Bibelen finne mange eksem-pler på bruken av begrepet “[noen]s sønn” uten at det dreier seg om vedkommendes ekte sønn.

Jehu blir også kalt “Nimsjis sønn” (1. Kong. 19, 16). Nimsji var hans bestefar. Kong Hiskia av Juda var levde flere gene-rasjoner etter kong David. Likevel kan vi lese om ham: “Hiskia, sønn av Akas... Han gjorde det som var rett i Herrens øyne... slik som hans far David hadde gjort.” (2. Kong. 18, 1. 3). Også om kong Jotam av Juda står det: “...og ble begravet sammen med sine fedre i hans far Davids stad.” (2. Kong. 15, 38).

Vi har også eksempler utenom kongerek-kene. Etterkommerne av Korah (mannen som var med og ledet opprøret mot Moses og Aron, 4. Mos. 16) blir flere genera-sjoner senere omtalt som “Korahs søn-ner” (se f.eks. Sal. 87, 1). Den samarittan-ske kvinnen som Jesus møtte ved Jakobs brønn i Sykar, omtalte Jakob som “vår far Jakob” (Joh. 4, 12), enda de stammet fra et blandingsfolk (se 2. Kong. 17, 6. 24).

Selv om vi kanskje ikke er kjent med den typen begreper som ble brukt i tidligere tider, viser disse eksemplene at det ikke nødvendigvis er noe motsetning mellom Bibelen og begrepsbruken på Salamanas-sars svarte obelisk.

Obadja