Saligprisningene

Saligprisningene - del 3

“Salige er dere når de spotter og forfølger dere og lyver dere allehånde ondt på for min skyld.”

Helt siden sitt fall har Satan benyttet seg av bedrageri og løgn. Likesom han har gitt en falsk fremstilling av Gud, gir han gjennom sine tilhengere en falsk fremstilling av Guds barn. Frel-seren sier: “Deres hån som håner deg, er falt på Meg.” (Sal. 69,10). På samme måte faller hån og forakt på Hans etterfølgere.

Aldri har noe menneske blitt så hensynsløst baktalt som Menneske-sønnen. Han ble spottet og hånet for sin ubetingede lydighet mot Guds hellige lov og dens prinsipper. De hatet Ham uten grunn. Men Han sto rolig foran sine fiender, og Han hevdet at hån og spott hører med til det den kristne må vente seg. Han viste sine tilhengere at de skulle møte fiendskap og ondskap med ydmykhet, og at de ikke måtte svikte når forfølgelsen kom.

Selv om baktalelse kan ødelegge vårt gode navn og rykte, kan den ikke øde-legge vår karakter. Gud vil bevare oss. Så lenge vi ikke samtykker i å synde, finnes det ingen makt, hverken men-neskelig eller satanisk, som kan sette en flekk på vår karakter. En person som helt overlater seg til Gud, er akku-rat den samme i de hardeste prøver og de største vanskeligheter som han var i medgang da Herrens velsignelse syntes å hvile over ham. Hans ord, hans motiver og handlinger kan mis-tydes og baktales, men han bevarer sin sinnsro, fordi det er viktigere ting det gjelder. På samme måte som Moses holder han ut “som om han så den usynlige” (Hebr. 11,27), og han har ikke “det synlige for øye, men det usynlige” (2.Kor. 4,18).

Jesus er vel kjent med alle som blir misforstått og baktalt. Uansett hvor meget de blir foraktet og hånet, kan Hans barn finne seg i å vente tålmodig og tillitsfullt. Alt som er skjult, skal en dag komme for lyset, og de som ærer Gud, skal bli æret av Ham.

“Når de spotter og forfølger dere,” sa Jesus, “da gled og fryd dere.” Han minnet sine tilhørere om profet-ene som talte i Herrens navn og var “forbilde i å lide ondt og være tål-modig” (Jak. 5,10). Abel, den første kristne av Adams barn, døde som martyr. Enok vandret med Gud, og verden kjente ham ikke. Noah ble spottet og hånet som fanatiker og urostifter. Andre ble pint og ville ikke ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse; andre fikk lide spott og hudstrykning, ja, bånd og fengsel (Hebr. 11,35-36).

Guds utvalgte sendebud har til enhver tid blitt hånet og forfulgt, men nettopp gjennom deres lidelser har verden lært Gud å kjenne. Enhver Jesu disippel må finne sin plass i geleddet og føre kampen videre, fullt klar over at fiender ikke kan gjør noe mot, men bare for sannheten. Det er Guds vilje at sannheten skal bli fremholdt klart og tydelig, så den kan bli gjenstand for undersøkelse og diskusjon, selv om dette skjer fordi man forakter den. Man må få folk til å tenke. All strid, all spott, ethver forsøk på å innskrenke samvittighetsfriheten, kan Gud benytte til å nå mennesker som ellers ville leve ubekymret videre.

Dette er noe man ofte har sett eksem-pler på i Guds sendebuds historie. Da den edle og veltalende Stefanus ble stenet til døde etter rådets beslutning, var dette ikke noe varig tap for evan-geliets sak. Det himmelske lys som strålte ut fra hans ansikt, og den gud-dommelige kjærlighet som åndet ut av hans bønn for sine forfølgere i hans dødsstund, traff som skarpe piler i hjertet til en av rådsherrene som var til stede. Forfølgeren og fariseeren Saulus ble et utvalgt redskap til å bære Jesu navn frem for hedninger, konger og Israels barn.

Mange år senere skrev den da gamle Paulus fra fengselet i Roma: “Vel forkynner også somme Kristus av avind og for kivs skyld...av trette-syke, ikke med ren hu, idet de mener å legge trengsel til mine lenker... Kristus forkynnes dog på enhver måte, enten det skjer for syns skyld eller i sannhet, og det gleder jeg meg over.” (Fil.1,15-18). At Paulus ble satt i fengsel, ble i seg selv et middel til å utbre evangeliet, slik at mennesker ble vunnet for Kristus endog i keiserens palass. Ved at Satan forsøker å tilintetgjøre Guds ord, blir det sådd i menneskenes hjerter som en “uforgjengelig sæd” som “lever og blir”. Gjennom den vanære og de forfølgelser Guds barn møter, blir Jesu navn forherliget og mennesker frelst.

Til dem som blir spottet og forfulgt når de vitner om Jesus, blir det sagt: “Deres lønn er stor i himmelen.” Menneskene er gjerne opptatt av de fordeler de kan skaffe seg her i verden, men Jesus minner dem om lønnen i himmelen. Han sier likevel ikke at alt hører det fremtidige liv til. Vi blir velsignet også i dette liv. Her-ren åpenbarte seg i gammel tid for Abraham og sa: “Jeg er ditt skjold; din lønn skal være meget stor.” (1.Mos. 15,1). Dette er lønnen alle får som følger Jesus. Å ha sam-funn med Herren Immanuel “i hvem alle visdommens og kunnskapens skatter er skjult”, og hele Guddom-mens fylde bor, å lære Ham stadig bedre å kjenne, idet hjertet åpner seg stadig mer for Ham, å bli Ham stadig mer lik, å kjenne Hans kjærlighet og makt, å eie Jesu uransakelige rikdom, å fatte mer og mer “hva bredde og lengde og dybde og høyde der er, og kjenne Kristi kjærlig-het, som overgår all kunnskap, forat dere kan fylles til al Guds fylde” - “dette er Herrens tjeneres arv, og den rett de får av Meg, sier Herren.” (Kol. 2, 3.9; Ef. 3,18-19; Jes. 54,17).

Det var denne glede som fylte Paulus og Silas da de ved midnatt ba og sang lovsanger i fengselet i Filippi. Jesus var hos dem, og lyset fra Ham var i feng-selsmørket et gjenskinn av himmelens herlighet. Fra fengselet i Roma skrev Paulus, da han så hvordan evangeliet gikk frem, og uten å bry seg om sine lenker: “Og det gleder jeg meg over; ja, jeg vil og fremdeles glede meg.” (Fil. 1,18). De samme ord Jesus brukte på berget, gjenlyder i Paulus’ budskap til menigheten i Filippi, da forfølgelsen der raste som verst: “Gled dere i Her-ren alltid! Atter vil jeg si: Gled dere!” (Fil. 4,4).

“Dere er jordens salt.”

D et som gir saltet verdi, er dets evne til å bevare fra forråtnelse. Når Jesus sier om sine barn at de er jordens salt, vil Han lære dem at de er frelst ved Hans nåde for å bli redskaper Han kan bruke for å frelse andre. Guds hensikt med å velge seg ut et folk fremfor alle andre, var ikke bare at de skulle være Hans sønner og døtre, men at verden gjennom dem skulle lære å kjenne Hans nåde og frelse.

Da Herren valgte Abraham, var det ikke bare for at han skulle være Guds særskilte venn, men også for at han skulle formidle de velsignelser Herren så gjerne vil gi alle folk. I den siste bønnen Jesus holdt sammen med disiplene før Han ble korsfestet, sa Han: “Jeg helliger Meg for dem, for at også de skal være helliget i sann-het.” Således vil kristne som er renset ved sannheten, være fylt med frelsen-de egenskaper som bevarer verden fra fullstendig moralsk forråtnelse.

Saltet må blandes med det som skal bevares. Det må trenge dypt inn, slik at det man vil ta vare på, ikke råtner. Slik er det også når det gjelder menne-sker. Det er ved nær personlig kontakt vi kan nå dem og påvirke dem med evangeliets frelsende kraft. De blir ikke frelst i flokkevis, men som enkelt-personer. Det er kraft i personlig inn-flytelse. Vi må komme meget nær dem som vi ønsker å hjelpe.

Saltets egenskaper er et symbol på den levende kraft hos den kristne. Hans hjerte er fylt av Jesu kjærlighet, og hans liv er gjennomsyret av Kristi rettferdighet. Jesu kjærlighet er en aktiv egenskap. Når den bor i oss, vil den strømme ut til andre. Vi må kom-me i så nær kontakt med dem at deres hjerte blir varmet av den sympati og kjærlighet vi føler overfor dem. Fra ekte kristne menensker strømmer det ut en kraft som gir nytt moralsk liv til dem de virker for. Det er ikke den kristnes egen kraft, ikke noe som til-hører ham personlig. Den Hellige Ånd bruker ham som sitt redskap til å for-vandle hjerter.

Jesus føyde til en alvorlig advarsel: “Men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tredes ned av menneskene.”

Mens Jesus talte, kunne folket se det hvite saltet på stien, der det var kas-tet ut fordi det hadde mistet sin kraft og derfor var blitt ubrukelig. Det var således et klart bilde på fariseernes tilstand og den virkning deres religion hadde på samfunnet. Men det er og-så et bilde på ethvert menneske som har mistet Guds nådes kraft, og er blitt kald og lever uten Jesus. Hva en slik person enn gir seg ut for å være, regnes han både av engler og menne-sker som tom og verdiløs. Til slike mennesker sier Jesus: “Gid du var kald eller varm! Derfor, da du er lunken, og hverken kald eller varm, vil Jeg utspy deg av Min munn.” (Åp. 3,15-16).

Uten en levende tro på Jesus som vår personlige frelser er det umulig for oss å bety noe i en verden full av vantro. Vi kan ikke gi andre noe vi selv mangler. Den innflytelse vi øver til velsign-else og hjelp for våre medmennesker, avhenger av vårt forhold til Kristus, hvor inderlig og trofast vi tjener Ham. Hvis vi ingen innsats gjør, ingen sann kjærlighet har, og ikke selv virkelig har opplevd frelsen, så har vi ikke noen mulighet for å hjelpe andre, for vi har ikke noe samfunn med Herren, og det er ingen Kristi vellukt i vårt liv. Hvis Den Hellige Ånd ikke kan bruke oss som redskaper til å formidle sannheten til andre slik den er i Jesus, er vi å lig-ne med salt som er helt verdiløst fordi det har mistet sin kraft.

Når vi i vårt liv mangler Kristi nåde, avlegger vi overfor verden det vitnes-byrd at sannheten vi hevder å tro på, ikke eier noen helliggjørende kraft, og så langt vår innflytelse når, gjør vi Guds ord virkningsløst. “Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Og om jeg eier profetisk gave og kjenner alle hemmelighet-er og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet. Og om jeg gir til føde for fattige alt det jeg eier, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, da gagner det meg intet.” (1.Kor. 13,1-3).

Når Kristi kjærlighet fyller hjertet, strømmer den også ut til andre. Ikke til gjengjeld for noe vi har mottatt av dem, men fordi kjærligheten er en virksom kraft. Kjærligheten høyner karakteren, behersker våre impulser, fjerner fiendskap og foredler følelse-ne. Denne kjærlighet er så omfattende som universet. Det er den som driver englene i deres tjeneste for menne-skene. Når den fyller hjertet, beriker den hele livet og sprer sin velsignelse til alle vi kommer i berøring med. Det er bare den som kan gjøre oss til jord-ens salt.

“Dere er verdens lys.”

J esu undervisning var interessant, og Han fengslet sine tilhørere, ikke minst ved de bilder fra naturen som Han illustrerte sine emner med. Folket hadde vært der fra tidlig på morgenen. Den klare solen steg høyere og høyere på den blå himmelen og drev skyggene bort fra daler og bergkløfter. Morgenrøden på himmelen i øst var ennå ikke forsvunnet. Sollyset flom-met over landet, og de rosenfargede skyene speilet seg i den stille, blanke sjøflaten. På knopper, blomster og grønne skudd strålte duggdråpene som perler. Naturen smilte den nye dag i møte, og fuglene kvitret muntert mellom trærne.

Frelseren betraktet folkeskaren som var samlet foran Ham, vendte seg så mot den oppgående solen og sa til sine disipler: “Dere er verdens lys.” Etter som solen drar frem på sin bane, sprer den nattemørket, og med sitt velsign-ede lys vekker den verden til nytt liv. Således skal Jesu etterfølgere dra ut for å spre himmelens lys til dem som sitter i synd og mørke.

I det klare morgenlyset sto husklynger og byer skarpt avtegnet mot horisont-en. Det tok seg praktfullt ut. Jesus pekte på dem og sa: “En by som lig-ger på et fjell, kan ikke skjules.” Og Han føyde til: “En tenner heller ikke et lys og setter det under en skjeppe, men i staken, så skinner det for alle i huset.” De fleste av til-hørerne var fattige bønder og fiskere. Husene deres hadde gjerne bare ett rom, og dette rommet ble opplyst av en enkelt lampe som sto i en stake. “La således deres lys skinne for menneskene, for at de kan se deres gode gjerninger og prise deres Far i himmelen.”

Åndelig sett har aldri noe annet lys skint for falne mennesker, eller kom-mer til å skinne for dem, enn det lys som stråler ut fra Kristus. Jesus, Frel-seren, er det eneste lys som kan spre mørket i en verden full av synd. Om Jesus er det sagt: “I Ham var liv, og livet var menneskenes lys.” (Joh. 1, 4). Fordi disiplene mottok liv fra Ham, ble de lysbærere. Med Jesu liv i hjertet og Hans kjærlighet avspeilet i karak-teren blir de til lys i denne verden.

Mennesket har ikke noe lys i seg selv. Uten Jesus er vi som en utent lampe, eller som månen når solen ikke skinner på den. Uten Ham har vi ikke en eneste lysstråle å sende ut i verd-ens mørke. Men når vi vender oss mot rettferdighetens sol, og kommer i berøring med Kristus, opplyses hele mennesket fra stråleglansen av Hans nærvær.

Jesu etterfølgere skal være mer enn et lys blant menneskene. De er selve lyset i verden. Jesus sier til alle som påkaller Hans navn: Dere har overgitt dere til Meg, og Jeg gir dere til verden som Mine representanter. “Likesom Du har utsendt Meg til verden, har også Jeg utsendt dem til verden.” (Joh. 17,18). Likesom Kristus er den Faderen blir åpenbart gjennom, skulle Kristus bli åpen-bart gjennom oss. Frelseren er selv lysets kilde, men som krist-ne må vi ikke glemme at Han åpenbarer seg gjennom mennesker. Guds velsign-elser kommer til oss ved menneske-lige redskaper. Kristus kom selv til verden som Menneskesønnen. Som menneske måtte Han som hadde del i Guds natur, komme i kontakt med menneskeheten. Gud åpenbarer seg gjennom menigheten og gjennom hver enkelt av sine barn. Gjennom deg venter himmelens engler på å kunne formidle lys og kraft fra himmelen til mennesker som er på vei til under-gang. I den grad Guds barn svikter denne oppgaven, blir verden berøvet den kraft og innflytelse Den Hellige Ånd alene kan gi.

Men Jesus sa ikke til sine disipler at de skulle anstrenge seg for å bli lys, men Han sa: “La lyset skinne.” Hvis Jesus bor i vårt hjerte, er det umulig å skjule lyset fra Ham. Hvis de som kal-ler seg kristne, ikke er verdens lys, er det fordi de har mistet Hans livgivende kraft. Hvis de ikke har noe lys å gi, er det fordi de ingen forbindelse har med lysets kilde.

Til alle tider har “Kristi Ånd som var i dem”, gjort Guds sanne barn til verd-ens lys for den generasjon de tilhørte. I Egypt var Josef en slik lysbærer. Med sin renhet og godhet og sin kjær-lighet til sin far representerte han Kristus i en nasjon av avgudsdyrkere. Mens israelittene var på vei fra Egypt til det landet som var lovet dem, var de trofaste blant dem et lys for de folk de kom i berøring med. Gjennom dem ble Gud åpenbart for verden. Fra Daniel og hans tre venner i Babylon, og fra Mordekai i Persia, strålte lyset fra Gud i det hedenske mørke ved kong-ens hoff.

På samme måte er Jesu disipler satt til å være lysbærere på veien til him-melen. Gjennom dem blir Faderens nåde og godhet åpenbart for en verden som ligger i mørke fordi den ikke kjenner Gud. Mennesker som ser deres gode gjerninger, priser deres Far i himmelen. Det går opp for dem ved det de ser, at det på verdensaltets trone sitter en Gud med en karakter vi må beund-re og søke å etterligne. Et men-neskehjerte fylt av Guds kjærlig-het, et harmonisk liv preget av Jesu fred, er som glimt av den kom-mende verden, for at de som ser det, må fatte dens storhet.

Det er på denne måten mennesker blir ledet til å tro på “den kjær-lighet som Gud har til oss” (1. Joh. 4,16). Hjerter som var fulle av synd og for-dervelse, blir ved det ren-set og fornyet, så Gud kan stille sine barn “lyteløse frem for sin herlighet i fryd” (Jud. 24).

Frelserens ord: “Dere er verdens lys,” viser at Han har gitt sine etter-følgere en verdensomfattende opp-gave. På Jesu tid hadde egenkjærlighet, stolthet og fordom bygget en høy skillemur mellom dem som var satt til å ta vare på Guds hellige ord, og alle andre folk på jorden. Men Frelseren kom for å endre alt dette. Budskapet folket hørte fra Ham, var så forskjellig fra alt de tidligere hadde hørt fra prest eller skriftlærd.

Jesus rev ned egenkjær-lighetens og nasjonal-stolthetens skillevegg, og Han forkynte at vi skal elske alle menne-sker. Han løfter men-neskene opp fra egen-kjærlighetens snevre krets, og fjerner alle nasjonale grenselinjer og all kunstig klasse-forskjell i samfunnet. Han gjør ingen forskjell på nabo-er og fremmede, på venner og fiender. Han lærer oss at et men-neske i nød er vår neste, og at hele verden er vår misjonsmark.

Som solstrålene når ut til ethvert sted på jorden, er det Guds hensikt at evan-geliets lys skal nå ut til hvert eneste menneske i verden. Hvis Kristi menig-het oppfylte Herrens hensikt, ville lyset stråle ut til alle som sitter i mørke og dødens skygge. Istedenfor bare å samles med hverandre og forsøke å unngå ansvar og å bære sitt kors, burde menighetens medlemmer spre seg til alle land. Da ville dette “evangeliet om riket” snart bli forkynt i hele verden.

Det er på denne måten Guds hensikt med å kalle et folk - like fra kallet til Abraham på Mesopotamias sletteland og til oss i vår tid - vil bli oppfylt. Han sier: “Jeg vil velsigne det, ...og du skal bli en velsignelse.” (1.Mos. 12, 2). Kristi ord gjennom evangelie-profeten, som Han bare gjentar i berg-prekenen, gjelder oss som lever i den siste del av verdens historie: “Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og Her-rens herlighet går opp over deg.” (Jes. 60,1). Hvis Herren har gått opp over deg, hvis du har skuet Ham som “utmerker seg fremfor ti tusen”, hvis ditt hjerte er blitt opplyst av Hans herlighet, da gjelder disse Mesterens ord deg. Har du stått med Jesus på forklarelsens berg? Nede i dalen finnes det mennesker som er Satans slaver, og de venter på at troens og bønnens ord skal sette dem fri.

Vi skal ikke bare betrakte Kristi herlighet, vi skal også vitne om Ham. Jesaja så først Hans herlighet i tem-pelet, og så talte han med sin tunge. Mens David grunnet på Guds god-het, brente hans hjerte i ham, og så talte han om Ham. Når han tenkte på Guds under-fulle kjær-lighet, kunne han ikke tie om det han så og følte. Hvem kan vel i tro tenke igjennom den vidunder-lige frelsesplanen, se Guds enbårne Sønns herlighet, og likevel tie med det han ser? Hvem kan oppdage den ufattelige kjærlighet som ble åpenbart på Golgatas kors da Jesus ga sitt liv for at vi ikke skulle gå fortapt, men ha evig liv - hvem kan se noe slikt uten å ha noe å si til Frelserens ære?

“I Hans tempel sier alt: Ære!” (Sal. 29,9). Israels store sanger spilte på sin harpe og lovpriste Ham. “På Din majestets herlighet og ære og på Dine undergjerninger vil jeg grunne. Og om Dine sterke og forferdelige gjerninger skal de tale, og Dine store gjerninger vil jeg fortelle.” (Sal. 145,5-6).

Golgatas kors skal løftes høyt opp over alt folket. Det skal fylle menne-skenes sinn og være hovedemnet for deres tanker. Da vil Guds kraft strømme gjennom dem, og alle deres åndsevner få nytt liv. Mennesker vil bli drevet til å vie alle sine krefter til arbeidet for Guds rike. Hans tjenere vil bli lysbærere, levende redskaper for at verden kan bli opplyst.

Jesus tar med stor glede imot enhver som vil overgi seg til Ham. Han setter mennesket i forbindelse med Gud, for å kunne åpenbare hemme-ligheten om Guds kjærlighet i Kristus Jesus. Forkynn den i tale, i bønn og i sang. Kunngjør Hans herlige budskap, og la det gå ut til all verden.

Tålmodighet i vanskeligheter og prøver, takknemlighet for Guds nåde og velsign-elser, seier i frist-elser, ydmykhet, vennlighet, et tilgivende sinnelag og kjærlighet utvist i dagliglivet er noen av de lys som stråler frem i Guds barns karakter, i motsetning til mørket i det egenkjærlige hjerte, der Guds lys aldri har fått skinne inn.

Obadja