Nåde

GUDS NÅDE / KRISTENLIV / TEOLOGI

Nåde

Ordet nåde er ofte brukt i kristne sammenhenger og for å beskrive Gud. Ordet er til og med blitt litt «slitt» og er for mange bare et uttrykk for Guds godvilje med dem. Nåde kan også lett misoppfattes hvis man ikke har en erfaring som setter en i en posisjon hvor nåde behøves. Det er da nåden blir kraftfull og leder til takknemlighet.

Om man ikke har vært i en situasjon hvor nåde trengtes, kan man kanskje forestille seg andres situasjoner. I hverdagslivet er det mange nådeerfaringer. Noen eksempler kan være en elev som slipper utvisning etter å brutt skolens regler. Foran seg kan man se hele livet få en vond vending og fremtidsplaner gå i grus som følge av en dum handling. Men så skjer det: Tross for at alle regler tilsier at du skal utvises, får du nåde. Du får en ny sjanse.

Kanskje noen stjeler noe, blir tatt og angrer oppriktig. Du vet politiet har plikt å melde deg og gi deg et rulleblad som kan forfølge deg resten av livet. Kanskje vet du meldingen om det du har gjort ville knuse familiens hjerte. Så får du høre det du ikke forventer og ikke fortjener. Politimannen får medfølelse med deg og lar deg gå - med en advarsel.

I vårt samfunn i dag blir det mindre og mindre plass til nåde. Fordi så mange har misbrukt sine anledninger og gjentar sine forbrytelser, tør ikke folk å vise nåde. Byråkrati og lov skal følges uansett. Gjør man forskjell på noen, blir det urettferdig mot andre, og individene blir kategorisert som en sak og ikke som ett individ. På mange måter er dette det eneste rette å gjøre i en verden full av elendighet hvor ingen kjenner andres hjerter. Og er det ikke riktig at den skyldige får sin straff? Hvilken annen måte kan man vise at en adferd er uakseptabel? Ingen har tro i dag på at nåde kan ta straffens plass i å endre den angrende, og også frykten for gjentagelse og for-skjellsbehandling hindrer det.

Det samme kan man finne i kristne samfunn. Avvik fra samfunnets regler leder ofte til evig mistillit. Det er ikke mye rom for feilgrep. Hos andre kris-tne finnes den andre grøften. De tror det er så viktig å vise nåde at de fjerner alle Guds klare formaninger og standarder og unnskylder all adferd. Det er imidlertid ikke nåde. Unntak fra regelen er nåde. Hvis regelen er opphevet, behøves ikke lenger nåde. Men fordi loven står fast, trenger vi nåden.

Kjærligheten er blitt kald hos de fleste i dag, men ifølge Paulus er det Guds kjærlighet som driver oss til frelse. Mennesket lærte Guds kjærlighet å kjenne gjennom Hans nåde. Guds lov er rettferdig og står fast (Rom. 7, 12). Guds lov er kjærlighet (1. Joh. 5, 2-3). Derfor er det urettferdig og ukjærlig av oss å overtre den. Synd er ondt, og vi mennesker har gjort mye ondt. Guds lov skulle uttrykke veien til fullkommen kjærlighet mellom Gud og mennesker, til fred for mennesket og de mellommenneskelige forholdene. Brudd av disse bud er en straff som leder til døden. Men da Gud så Adam og Evas anger, og mange mennesker etter dem, fikk Han medynk. De var dømt til døden, og Han fikk medynk. Det var rettferdig å fullføre dommen, og frata det evige liv fra synderne for de hadde gjort vonde ting mot hverandre og Gud Selv. Guds kjærlighet for mennesket, og Hans medynk med den angrende synder, ledet til at Han ville vise dem nåde.

Tenk deg Adam og Eva som hadde fått dommen over seg etter de hadde syndet. De had-de blitt grundig advart på forhånd, formant mot å begå synden og blitt fortalt konsekvensen av å synde. Eva spiste eplet i den tro at hun ville «bli som Gud», og hun opponerte mot Han som bare hadde vist dem kjærlighet og som hadde gitt dem alt. Nå kom dommen over dem, og deres hjerter var knust over det de hadde gjort. Alt er over, og alt de kan se er vissheten om at «nå er det for sent, det kan ikke omgjøres». Hvilken fortvilelse det måtte ha vært! Så kommer Gud med ord om nåde til dem. En frelsesplan.

Mange steder i Bibelen kan vi lese om mennesker som får en erfaring med Guds nåde. Blant disse er mennesker som senere kom til å elske Gud mer en noensinne før.

Blant dem er Jakob som løy og svindlet til seg førstefødselsretten. Han ble plaget med anger og opplevde at Gud viste han nåde og velsignet han slik han hadde lengtet etter.

Andre er brødrene til Josef som hadde solgt han og prisgitt han til et liv som slave i Egypt. Når de møter Josef igjen etter at han har lidd mange år i fengsel, under slaveriets åk og senere blitt forfremmet, så forventer de hevn fra ham. De fortjente straff. Josef ville ikke straffe, men viste alle sammen nåde ut ifra en kjærlighet som han kun kunne fått fra himmelens Gud.

David hadde blitt tiltrodd kongeriket av Gud, og var blitt utvalgt på grunn av sin gudsfrykt. David søkte i alle ting å gjøre Guds vilje og være en omtenksom og kjærlig hyrde for kongeriket. Så blir han grepet i begjær til en annen manns kone, og sender mannen ut i krigen hvor han blir myrdet. Hvilket svik mot Gud, og den stilling Gud hadde betrodd han! Hvilket svik mot menneskene involvert. Davids synd er en bra beskrivelse av brudd mot Guds bud i den forstand at det gjør ondt mot Gud som har vist kjærlighet, og mot medmennesker. Mannen han tok konen ifra, hadde vært en gudfryktig mann, og var meget omtenksom ovenfor sine medmennesker (2. Sam. 11, 11).

David hadde gjort det som var ondt. Og synden hadde onde konsekvenser. David forventet ikke at han noensinne ville få erfare det gode forholdet til Gud som han en gang hadde hatt. Han fortjente å bli fratatt kronen og ifølge Moseloven dø for sin synd. Davids hjerte var knust, og han ønsket det hele ugjort. Men han kunne ikke gå tilbake i tid, han var dømt. Tross at David ikke fortjente det, viste Gud han nåde.

Salmenes bok i bibelen er full av Da-vids bønner om nåde og tilgivelse, men også full av glede over Guds nåde mot ham. Etter sin synd skrev han:

«Vær meg nådig, Gud, etter din miskunnhet! Utslett mine overtredelser, etter Din store barmhjertighet! Tvett meg fullkomment rent fra min misgjerning, og rens meg fra min synd! ...Skjul Ditt åsyn for mine synder, og stryk ut alle mine misgjerninger! Skap ett rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre! Kast meg ikke bort fra Ditt åsyn, og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over din frelse, og hold meg oppe ved Din Ånd som leder meg. Så skal jeg lære over-tredere Dine veier, og syndere skal omvende seg til Deg. Fri meg fra den skyld jeg fikk ved blodutgytelse, Gud, min frelses Gud, og min tunge skal juble høyt over Din rettferdighet.» (Fra Salme 51).

Salmene er også fulle av ære til Guds rettferdige lov. David forsto hvorfor loven var rettferdig og ønsket å følge den av hele sitt hjerte. Davids anger over det han hadde gjort, var ekte. Han ønsket ikke å fortsette i overtredelse mot Gud og Hans lov. Han angret og ville vende om til et liv i harmoni med Guds lov.

Den nåde Gud hadde vist David, gjorde han ydmyk og takknemlig. Men ikke på noe tidspunkt var hans respons til Guds nåde at han kunne fortsette med sine feilgrep. Likevel er det mange kristne i dag som tror at Guds nåde mot deres synd er en godkjenning til at loven ikke lenger er gyldig. Dette var aldri Davids erfaring med Guds nåde. Hans respons på Guds nåde er følgende:

«Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte. ...Å, må bare mine veier være fast rettet mot å holde dine forskrifter! ...Av hele mitt hjerte har jeg gjemt Ditt ord for at jeg ikke skal synde mot Deg. Lovet være Du, Herre! Lær meg Dine forskrifter! ..På Dine vitnesbyrds vei har jeg frydet meg, ja, som over all rikdom. ...Ved Dine forskrifter vil jeg fryde meg. Jeg vil ikke glemme Ditt ord.» (Sal. 119, 1-2. 10-16).

En annen som opplevde stor nåde, var Paulus. Derfor kunne heller ikke Paulus slutte å snakke om Guds uendelige nåde som var gitt han ufortjent. Han hadde blod på hendene, han hadde vært med på å forfølge og straf-fe uskyldige mennesker. Han forfulgte Kristi etterfølgere, han «plaget menigheten, for han gikk fra hus til hus, drog ut menn og kvinner og fikk dem fengslet». Han var med på å forpeste livene til mange og ødela mange familiers fred.

Så ba Paulus om brev fra Ypperstepresten for å kunne hente og føre Kristi etterfølgere tilbake til Jerusalem for fengsling. På veien «skinte plutselig et lys fra himmelen rundt ham». Var det ikke rett at Gud dømte denne mannen for ha forfulgt uskyldige og forfulgt Jesus Selv? Skulle ikke Gud slå han ned der og da? Men Gud viste Paulus nåde isteden. Paulus visste hva han fortjente, og han forsto også hva han fikk ufortjent isteden. Nåde.

Paulus forteller: «For dere har hørt om min tidligere fremferd i jødedommen, hvordan jeg til overmål forfulgte Guds menighet og forsøkte å utslette den. ..Men da det behaget Gud, Han som utvalgte meg fra min mors liv og kalte meg ved Sin nåde..» (Gal. 1, 13-15)

Jesu velvilje til å gi menneske den ufortjente nåden, er en av de ting som opptar Paulus aller mest. Han skriver:

«Det er Guds rettferdighet ved tro på Jesu Kristus, til alle og over alle som tror. For det er ingen forskjell, for alle har syndet og mistet Guds ære. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. Ham stilte Gud offentlig frem som nådestol i Hans blod, ved troen, for å vise Sin rettferdighet, fordi Gud i sin langmodighet hadde båret over med de synder som var gjort tidligere» (Rom.3,24-25)

Paulus forsto i likhet med David at den synd mennesker var skyld i, rettferdig resulterte i døden. Han forsto også at den frelse Gud tilbød gjennom Jesus, ikke var noe Gud måtte gjøre, men en nåde Han ga ut fra kjærlighet. Paulus visste at frelsen var Guds nåde til dem, en nåde som skulle gi dem en ny sjanse til tross for dommen over deres hoder. Han skriver:

«For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds ga-ve, ikke av gjerninger, for at ikke noen skulle rose seg.» (Efes.2,8-9).

Ingen måtte tro nåden var fortjent eller ta nåden for gitt, da ville det ikke lenger vært nåde, men lov.

Nåden stadfester loven på den måte at nåden ikke ville vært nødvendig om loven ikke var gyldig. Når mange kris-tne i dag hevder Guds lov er opphevet, mister de erfaringen av hvor stor Guds nåde er. De kjenner ikke sin synd slik Gud kjenner den, og kjenner heller ikke dommen over seg. Derfor er de også sene med å forstå den kjærligheten i nåden som Gud tilbyr.

Opp gjennom tidene har det vist seg gang på gang at Gud har vist nåde uten å oppheve reglene. Vi kristne misforstår Guds kjærlighet og gjør det ofte motsatt. Vi har endret hele regelsettet og viser ikke rom for nåde ved brudd på våre nye regler. Men mot Guds regler hevdes det ikke lenger at det trengs nåde, fordi reglene ikke er der.

Nåde er ikke å fjerne regler, men å gjøre unntak fra dem. Det er unntaket som gjør nåde som ufattelig kjærlig og stor.

Idet vi står for dommen og dømmes til døden for alt de vonde vi har påført andre og for vår opprør mot Gud som har elsket oss, hører vi en stemme som sier: «Loven er rettferdig, straffen er rettferdig. Men de angrer, la meg vise dem nåde. Jeg vil ta straffen for dem, slik at de kan gå fri.»

Derfor vil jeg gjerne si: Takk Gud for din ufortjente nåde og for at du er rik på miskunn og sann kjærlighet. Takk for at du ikke er et byråkrati som frykter og ikke vil gi nåde til tross for anger. Takk for at du ikke bare viser nåde vi ikke har fortjent, men at du også hjelper oss videre på veien og lærer oss å leve i harmoni med din lov.

Etter et liv med Gud, etter å opplevd Hans ufortjente nåde, sier David etter et feilgrep: «La oss falle i Herrens hånd, for Hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.» (2.Sam.24,14).

Det har også blitt min erfaring, og det takker jeg Gud for.

Obadja