Gud utvelger... ...og forkaster

UTVELGELSE / TEOLOGI / HISTORIE

Gud utvelger... ...og forkaster

“En gang taler Jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å rykke opp og rive ned og fører det i fortapelsen, men hvis det folkeslaget Jeg har talt imot, vender om fra sin ondskap,
da angrer Jeg det onde som Jeg tenkte å gjøre med det.

En annen gang taler Jeg om et folkeslag og et kongerike, om å bygge og plante det.
Men hvis det gjør det som er ondt i Mine øyne, så det ikke lyder Min røst, da angrer Jeg det gode som Jeg hadde sagt at Jeg ville gjøre mot det.”

(Jer. 18, 7-10)

Et utvalgt folk

Da Jesus talte om endetiden og sin gjenkomst, sa Han:

“Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Og Han skal sende ut sine engler med en mektig basunrøst, og de skal samle sam-men Hans utvalgte fra de fire vind-retninger, fra den ene ende av him-melen til den andre.” (Matt. 24, 30-31).

Teksten forteller at Gud vil samle sitt folk når Jesus kommer igjen. Da vil Hans løfter til dem om evig liv bli opp-fylt, og de vil bli beboere av herlighet-ens rike (se Matt. 25,31-34; Dan. 2,44; 7,27; Åp. 21,1-8.22-27)

Men hvem er disse menneskene? Og hvorfor ble de “Hans utvalgte”?

Også andre steder i Bibelen snakkes det om “de utvalgte”. For eksempel skriver Peter:

“Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig prestskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal for-kynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys...” (1. Pet. 2, 9).

Dette ble skrevet til kristne som bodde spredt omkring. Peter kaller dem enutvalgt ætt, etkongelig prestskap, ethellig folk og eteiendomsfolk, be-tegnelser som tidligere var blitt brukt om israelittene eller deler av dem:

§ Abraham fikk løfte om at Gud ville utvelge hans etterkommere:

“Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg. Jeg skal gi deg og din ætt etter deg det landet hvor du bor som fremmed, hele Kanaans land, til evig eiendom. Jeg skal være Gud for dem.” (1.Mos. 17,7-8).

§ Før israelittene inntok Kanaan, ad-varte Moses dem mot å blande seg med folkeslagene som dyrket andre guder, og han fortsatte:

“For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skal være Hans eiendomsfolk fremfor alle folkeslag på jorden.” (5.Mos. 7,6).

Moses minnet så om grunnen til at Gud hadde utvalgt dem:

“Ikke fordi dere var større enn alle andre folk var det at Herren hadde dere kjær og utvalgte dere - for dere var de minste av alle folkene -, men fordi Herren elsker dere, og fordi Han ville holde den ed Han hadde sverget deres fedre, har Herren ført dere ut med mektig hånd og løst dere ut fra trellhuset, fra egypterkongen Faraos hånd.” (v. 7-8).

De hadde ingenting i seg selv som gjorde at de kunne hovere over de andre folkeslagene som Herren ville la dem overvinne. De var både min-dre og svakere enn dem. Likevel ut-valgte Gud dette folket, mens Han forkastet de andre...

§ Da Gud underviste israelittene om hvilke dyr de kunne spise og hva som ikke var å regne som mat, begrunnet Han det på denne måten:

“For Jeg er Herren deres Gud. Derfor skal dere hellige dere, og dere skal være hellige, for Jeg er hellig. Dere skal heller ikke gjøre dere urene ved noe kryp som kryper på jorden. For Jeg er Herren, som fører dere opp fra landet Egypt, for å være deres Gud. Derfor skal dere være hellige, for Jeg er hellig.” (3. Mos. 11, 44-45).

§ Blant Israels tolv stammer ble levit-tene (etterkommerne av Jakobs sønn Levi) utpekt til å gjøre tjeneste som prester i helligdommen (Åpenbarings-teltet). Aron, bror av Moses, var levitt. Han og hans sønner ble av Gud valgt til å være yppersteprester. Da de skulle innvies til tjenesten, sa Gud til Moses:

“Du skal salve dem [Arons sønner], som du salvet deres far [v. 13], så de kan gjøre tjeneste som prester for Meg. For ved denne salvelsen skal de sannelig få et evig preste-dømme i alle slektene som kom-mer.” (2. Mos. 40, 15).

Da det lovede land skulle fordeles mellom stammene, fikk Levi stamme inget eget landområde. Josva, som ledet dem inn i landet, sa til israelittene: “Men levittene har ingen del blant dere, for Herrens prestedømme er deres arv.” (Jos. 18,7). I stedet inn-førte Gud en ordning hvor de andre stammene sørget for deres behov, slik at levittene helt kunne vie seg til tjene-sten for Gud.

“For Herren din Gud har utvalgt ham [Levi] av alle stammene dine for at han skal stå og gjøre tjeneste for Herrens navn, han skal stå og gjøre tjeneste for Herrens navn, han og hans søn-ner alle dager.” (5.Mos. 18,5).

Disse begrepene - en utvalgt ætt, et kongelig pre-steskap, et hellig folk og et eiendoms-folk - var i gammel tid blitt brukt om Israels folk, Abrahams etterkommere. Nå brukte Peter dem om kristne men-nesker av utenlandsk opprinnelse, som bodde spredt omkring i hedenske om-råder (1.Pet. 1,1).

Var dette motstridende med det Gud tidligere hadde bestemt? Var ikke den jødiske nasjonen fortsatt Guds “hel-lige folk”, dem Han hadde utvalgt for at de skulle “være Hans eiendoms-folk fremfor alle folkeslag på jorden” (5.Mos. 7,6)? Og hva med den høytidelige prestetjenesten, som ingen andre enn levittene kunne ut-føre? Hvordan kunne Peter kalle men-nesker av hedensk opphav for “et kongelig presteskap”?

Alle folkeslags Frelser

Det tok tid før de første kristne (Peter inkludert) forstod at frelsen også var for hedningene, og ikke bare dem som var av Abrahams ætt.

Jesus hadde forsøkt å lære disiplene at Gud ikke behandler mennesker for-skjellig på bakgrunn av nasjonalitet, slektstavle eller sosial status. Selv om de så hvordan deres Mester behandlet og omtalte hedningefolkene, var de trege med å gi slipp på sin tradisjonelle oppfatning om at de som “Abrahams ætt” var hevet over alle andre folke-slag (se Matt. 8, 5-13; 15, 21-28; Joh. 4, 5-42; Luk. 4, 25-27; 10, 25-37) .

Selv lærte Peter denne leksen da Gud lot ham se duken med de urene dyr-ene, og høre stemmen som sa: “Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.” (Apg. 10, 15). Først da Peter dagen etter så at Den Hellige Ånd ble gitt til troende hedninger på samme måte som de jødekristne fikk Ånden på pinsefestens dag, gikk betydningen av synet opp for ham (v. 44-45). Dette var bevis nok for ham og hans medtroende i Jerusalem til å forstå at Jesus var alle folkeslags Frel-ser, og at hedning-ene ved sin omvendelse fikk del i Guds løf-ter på samme måte som dem selv (Apg. 11, 18).

Det er dette Peter skriver om til de hedningekristne i sitt første brev:

“Når dere kommer til Ham som er Den levende stein, som ble forkastet av mennesker, men er utvalgt av Gud og dyrebar, da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære frem åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kris-tus.” (1. Pet. 2, 4-5).

Når et menneske - hvem det enn måtte være og hvor det måtte komme fra - vender seg til Gud, tar Han imot det. “Den som kommer til Meg,” sa Jesus, “skal Jeg aldri støte ut.” (Joh. 6, 37). Mennesket blir en del av Guds folk. Det blir som en “levende stein” (sml. Matt. 3, 7-9), og blir en del av den bygningen som Jesus en gang sa til Peter at Han skulle bygge:

“...Og Jeg sier til deg at du er Peter [gr. Petros], og på denneklippen* [gr. Petra] vil Jeg bygge min menighet. Og dødsrikets porter skal ikke få makt over den...” (Matt. 16, 18).

I sitt brev henviser Peter til profetier som fortalte om Ham som skulle bli grunnlaget for Guds menighet: “Der-for står det også i Skriften [Jes. 28,16]: “Se, Jeg legger i Sion en Hovedhjørnestein, utvalgt, dyrebar, og den som tror på Ham, skal slett ikke bli gjort til skamme.” (v. 6).

Alle som kommer til Jesus, vil Han frelse. Når de blir en del av Hans “åndelige hus”, blir de Hans folk og arvinger til Guds rike og evig liv. “Dødsrikets porter” har ikke lenger makt over dem. De vil “ikke bli gjort til skamme”.

Videre skriver Peter om det folket som var utvalgt til å “være Hans eien-domsfolk fremfor alle folkeslag på jorden”, men som likevel forkastet fundamentet for Guds bygning:

“Derfor tilhører æren dere som tror, men for dem som er ulydige, er: “Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt Hovedhjørne-stein”, og: “en snublestein og en anstøtsklippe”. Disse snubler ved at de er ulydige mot ordet, og det ble de også satt til.” (v. 7-8).

Abrahams ætt

Døperen Johannes hadde sagt til de jødiske lederne, som regnet sin gen-etiske stamtavle som tilstrekkelig for å være Guds utvalgte folk, men som man-glet en ekte om-vendelse og over-givelse av hjertet:

“Dere gift-slangers avkom! Hvem lærte dere å flykte fra den kom-mende vreden? Bær derfor frukt som er omvendelsen verdig, og tro ikke at dere kan si med dere selv: “Vi har Abraham til far.” For jeg sier dere at Gud er i stand til å opp-reise barn for Abra-ham av disse steinene.

Allerede nå er øksen lagt til roten av trærne. Så blir hvert tre som ikke bærer god frukt, hogd ned og kastet på ilden.” (Matt. 3, 7-10).

At de var av Abrahams ætt, garan-terte dem ingen frelse. For å tilhøre Guds folk, måtte de bære frukt som var omvendelsen verdig. Øksen lå allerede ved roten av trærne. Hvis de ikke omvendte seg og lot Guds nåde forandre deres karakter, ville de bli forkastet.

Gud var ikke avhengig av dem, men Han ønsket å frelse dem. De jødiske lederne måtte innse hvor avhengige de var av Gud og Hans frelse, slik at de kunne komme til Ham og bli frelst. De kunne ikke berolige seg med at alt var i orden fordi de var de fysiske etterkommerne av Abraham, som en gang hadde fått løftet:

“Jeg skal opprette Min pakt mellom Meg og deg og din ætt etter deg i alle de slektledd som kommer. Den skal være en evig pakt, og Jeg skal være Gud for deg og din ætt etter deg.” (1. Mos. 17, 7).

Selv om dette løftet ble gitt til Abraham, ble mange av hans etterkommere forkastet i århundrene som fulgte (1. Kor. 10, 5).

Jesus sa senere til jødene: “Hvis dere var Abra-hams barn, ville dere gjort Abrahams gjerninger.” (Joh. 8,39). Det var fruktene - frukter av en sann omvendelse - som vitnet om at et menneske tilhørte “Abrahams ætt”.

Det utvalgte folket skulle være Guds bygningsmenn, men de forkastet Steinen som huset skulle bygges på. Jesus forsøkte å få de jødiske lederne til å forstå hva de var i ferd med å gjøre, slik at de kunne vende om før det var for sent. Han fortalte dem lignelsen om de onde vingårdsarbeid-erne (Matt. 21,33-45), og sa til dem:

“Har dere aldri lest i Skriften: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt Hovedhjørnestein. Dette var Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne.

Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folksom bærer rikets frukt...” (v. 42-43).

Johannes hadde sagt: “Gud er i stand til å oppreise barn for Abraham av disse steinene.” Et hvilket som helst menneske som vendte om til Gud, ville Hans nåde kunne forvandle slik at det bar omvendelsens frukter av lydighet og kjærlighet, og gjorde “Abrahams gjerninger”. Det mennesket som således bar rikets frukter, var den sanne arving til Guds rike.

Til slike “levende steiner” var det Peter skrev:

“Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig preste-skap, et hellig folk, et eien-domsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i sitt underfulle lys.

Dere som ikke før var et folk, men som nå er Guds folk. Dere som ikke hadde funnet barmhjertig-het, men som nå har fått barm-hjertighet.” (v. 9-10).

De som en gang hadde vært utvalgt, var blitt forkastet. Mens de som en gang hadde vært forkastet, ble nå utvalgt...

Da Abraham ble utvalgt

Det er ikke tilfeldigheter som avgjør hvem Gud utvelger. Da Gud utvalgte Abraham, var det fordi denne mannen søkte Gud av et helt hjerte, trodde på Ham og var lydig mot Hans bud. Abrahams tro kom til uttrykk gjennom hans villighet til å ofre sin sønn da Gud ba ham om det.

Om denne sønnen hadde Gud sagt: “...i Isak skal din ætt bli kalt.” (1. Mos. 21, 12). Da Abraham ble bedt om å ofre Isak, kunne det se ut som om denne handlingen ville ødelegge løftene om ætten. Men Abrahams tillit til Gud var urokkelig. Det fortelles om ham:

“Ved tro bar Abraham frem Isak da han ble satt som prøve... For han regnet med at Gud også var mektig til å reise ham opp fra de døde...” (Hebr. 11,17.19).

Da Han hadde sett Abrahams tro, sa Gud til ham:

“Ved Meg selv har Jeg sverget, sier Herren, fordi du har gjort dette og ikke sparte din egen sønn, din en-bårne sønn, skal Jeg rikelig velsigne deg og gjøre dine etterkom-mere tallrike som stjer-nene på himmelen og sanden på havets strand. Og din ætt skal innta portene til sine fiender.

I din ætt skal alle folkeslag på jorden bli velsignet, fordi du var lydig mot min røst.” (1. Mos. 22, 16-18).

Abraham sa ja til Gud. Han ble en levende stein i Hans bygning, og han fikk løfte om at “Hoved-hjørnesteinen” en gang skulle komme fra hans ætt. I Abrahams ætt skulle “alle folkeslag på jorden bli velsignet”.

Israel og Kanaans land

Moses oppgav to grunner til at Gud hadde utvalgt Israel: Han elsket dem og Han ville holde det løftet Han had-de gitt til deres fedre. Da israelittene ropte til Ham under slaveriet i Egypt, hørte Han deres bønn, førte dem ut med mektig hånd og gjorde dem til en fri og selvstendig nasjon. Like før de inntok Kanaan sa Moses til dem:

“Og nå, Israel, hør på de lovene og forskriftene som jeg lærer dere å holde, for at dere kan få leve og komme inn og ta i eie det landet som Herren, deres fedres Gud, gir dere.

Dere skal ikke legge noe til det ord jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, så dere kan holde Herren deres Guds bud, dem jeg befaler dere.

Deres øyne har sett det Herren gjorde ved Ba’al-Peor. For Herren din Gud ødela alle de mennene iblant dere som fulgte Ba’al fra Peor. Men dere som klynget dere til Herren deres Gud, er i live i dag, hver eneste en av dere.” (5. Mos. 4, 1-4).

Selv om Gud hadde ledet dem ut av Egypt med store tegn og under, gjorde israelittene opprør mot Ham flere gan-ger. Ett slikt opprør fant sted i Moab, hvor bare en elv skilte dem fra det lovede land.

Kort tid i forveien hadde Bileam sagt om Israel: “Han [Herren] skuer ingen misgjerning i Jakob, og Han så ingen ondskap i Israel. Herren hans Gud er med ham, og jubelrop som for en konge lyder blant dem.” (4. Mos. 23, 21).

Moabittene hadde forsøkt å få Bileam til å kaste en forbannelse over israelit-tene, men de holdt seg så nær til Gud at Han ikke tillot Bileam å uttale noen forbannelse, men i stedet bød ham å velsigne dem.

Men israelittene fortsatte ikke å vandre på Guds veier. De drev hor med de moabittiske kvinnene, og tok del i offermåltider og tilbedelse av de moabittiske avgudene (bl.a. Ba’al). Selv at de kjente Gud og Hans lover, og hadde sagt at de ville overholde dem, valgte de åpenlyst å ta del i av-gudsdyrkelsen.

“Slik knyttet Israel seg til Ba’al av Peor, og Herrens vrede ble opptent mot Israel.” (4.Mos. 25,3).

Gud trakk sin velsignelse tilbake fra dem. I en pest døde 24 000 israelitter. På grunn av sin utroskap ble disse menneskene forkastet fra Guds menighet, og de kom aldri inn i det lov-ede land.

“For Herren din Gud ødela alle de mennene iblant dere som fulgte Ba’al fra Peor. Men dere som klyn-get dere til Herren deres Gud, er i live i dag, hver eneste en av dere.”

De som hadde holdt fast ved Gud, hadde Han bevart. Han regnet dem fortsatt som sitt folk, og de skulle snart få innta løftelandet. Men før de dro inn, minnet Moses dem om hva det ville si at de var Guds utvalgte folk og hva Gud krevde av dem:

“Se, jeg har lært dere lover og forskrifter, slik Herren min Gud befalte meg, for at dere skulle holde dem i det landet dere kommer inn i for å ta i eie.

Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand frem-for øynene på de folke-slagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: “Sannelig, dette store folket er et vist og forstandig folk.”” (5. Mos. 4, 5-6).

Erfaringen fra Ba’al-Peor viste dem at det var mer enn deres stamtavle eller en “engangsomvendelse” til Gud som skulle til for at Han regnet dem som sitt folk. Det krevdes en fast tro (“klynge seg til Gud”), daglig over-givelse og lydighet.

Deres liv i lydighet til Guds ti bud skulle være et vitnesbyrd overfor alle de andre folkeslagene om Guds karakter. Deres liv skulle være et bilde av Hans, og deres lære skulle være ublandet med løgn og avgudsdyrkelse. For-skriftene om helligdomstjenesten gav en fremstilling av frelsesplanen. Guds utvalgte folk skulle være en levende forkynnelse. De skulle være hellige fordi Han er hellig (3. Mos. 11,44-45). De skulle være Hans eiendomsfolk for at andre folkeslag skulle bli velsignet gjennom dem.

Men hvis de vendte seg bort fra Gud, ville de bli forkastet - på lik linje med de hedenske folkeslagene:

“Hvis du virkelig skulle glemme Herren din Gud, og følge andre guder, tjene dem og tilbe dem, da skal jeg vitne mot dere på denne dag om at dere sannelig skal gå fortapt.

På samme måtensom de hedninge-folkene Herren fører i fortapelsen foran deg, skal du gå fortapt, fordi duikke ville lyde Herren din Guds røst.” (5. Mos. 8, 19-20).

Gud gjør ikke forskjell på folk (Rom. 2, 11). En gang utvalgt betyr ikke alltid utvalgt. En gang frelst betyr ikke alltid frelst. Fortiden er ubetydelig. Det er det svaret vi gir til Gud i dag som gjel-der.

Prinsipper for utvelgelse

Å si at Gud har utvalgt et folk for evig og alltid uavhengig av hva dette folket gjør, er å gi et falskt vitnesbyrd om Gud. Selv sier Han om sine prinsipper for å utvelge og forkaste:

“En gang taler Jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å rykke opp og rive ned og fører det i fortap-elsen, men hvis dette folkeslaget Jeg har talt imot, vender om fra sin ond-skap, da angrer Jeg det onde som Jeg tenkte å gjøre med det.

En annen gang taler Jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å bygge og plante det. Men hvis det gjør det som er ondt i Mine øyne, så det ikke lyder Min røst, da angrer Jeg det gode som Jeg hadde sagt at Jeg ville gjøre mot det.” (Jer. 18, 7-11).

Prinsippene er oppsummert i figuren nederst på siden.

Gud gjør det klart og tydelig at Han hverken er urettferdig eller tilfeldig med hvem Han utvelger. Han gjør ganske enkelt ikke forskjell på folk. Prinsippet for utvelgelse kommer også frem i Sal. 4,4:

“Men dere skal vite at Herren har utvalgt seg den gudfryktige.”

Gud utvelger seg den gudfryktige, den som lyder Ham, den som velger å følge Ham. Jesus er alle menneskers Frelser. Han er “soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men for hele verdens.” (1.Joh. 2,2). Gud kaller på alle mennesker. De som svarer på Hans kall og kommer til Ham, vil Han kunne frelse. De blir å regne som Hans folk - som Hans utvalgte.

Vi har et valg i dag: Vil vi følge Gud, eller vil vi la være? Dersom vi velger å si ja til Gud i dag, vil vi likevel stå ovenfor det samme valget i morgen: Vil vi følge Gud, eller vil vi la være? Hvis vi igjen velger å si ja, vil vi fortsatt kunne regne Gud som vår Far og til-høre Hans folk. Hvis vi derimot skulle si nei og vende oss bort fra Gud, vil forholdet opphøre. Gårsdagens ja vil være uten verdi. Det som har skjedd, er at vi har ombestemt oss, og Gud respekterer vårt valg.

Det samme prinsippet som omtales i Jer. 18, 7-11, kommer frem i Esek. 18. Her er det snakk om utvelgelse og for-kastelse på individnivå:

“Den sjel som synder, skal dø. ... Men dersom den ugudelige vender om fra alle de syndene han har gjort, holder alle Mine lover og gjør rett og rettferdighet, da skal han sannelig leve. Han skal ikke dø. Ingen av de overtredelsene han har gjort, skal bli husket og holdt mot ham. Ved den rettferdigheten han har gjort, skal han leve.” (v.20-22).

Her er det snakk om et menneske som vandrer på andre veier en Guds. Fordi han synder, vil han rammes av “synd-ens lønn” som er døden. Men, sier Gud, hvis dette mennesket vender om fra alle sine synder og i stedet vandrer på Mine veier, vil han bli tilgitt. Hver eneste synd vedkommende har gjort, vil bli slettet ut, og han skal få arve evig liv.

En omvendelse innebærer at man vender om. Man snur helt rundt og begynner å gå på en annen vei enn den man tidligere har vandret på. Her dreier det seg om å slutte å vandre på syndens vei (som leder til døden), og i stedet begynne å vandre på Guds vei (som leder mot himmelen og evigheten). Resultatet av omvendel-sen er at Gud forandrer karakteren. Når mennesket er villig til å lyde Gud og følge Hans bud, vil Gud oppfylle dette løftet i vedkommende:

“Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.” (Esek. 36, 26-27).

Gud ønsker at alle syndere skal vende om til Ham, slik at Han kan frelse dem, både fra synden og fra dens konse-kvenser.

“Har vel Jeg behag i den ugude-liges død?” sier Herren Gud. “Er det ikke heller i at han vender om fra sin ferd og får leve?” (Esek. 18, 23).

Derfor advarer Gud så kraftig mot synd - slik at menneskene skal innse den faren de lever i og vende seg til Ham. Tilsvarende advarer Han mot faren med likegyldighet og frafall:

“Men om en rettferdig vender om fra sin rettferdighet og gjør urett, og han gjør etter alle de stygge-dommene som den ugudelige gjør, skal han da få leve? All den rett-ferdigheten han har gjort, skal ikke bli husket. På grunn av den troløs-heten han har vist, og den synden som han har gjort, skal han dø.” (v. 24).

Et menneske som en gang har tilhørt Gud og vandret på Hans veier, vil ram-mes av den samme konsekvens som synderen når han vender seg bort fra Gud og i stedet legger ut på syndens vei. Det hjelper ikke at vedkommende en gang i fortiden fulgte Gud og var lydig mot Hans bud. Når han gjør “alle de styggedommene som den ugudelige gjør”, vil han bli regnet som en ugudelig. Det eneste Gud kan gjøre, er å kalle på ham igjen og be ham vende om før det er for sent.

Hverken utvelgelsen eller forkastelsen er statisk (dvs. fast / gyldig under alle forhold). Hvis betingelsene for Guds løfter ikke blir oppfylt, vil det folket eller det mennesket som brøt beting-elsene, ikke få del i løftene. Forkastet i dag kan bli utvalgt i morgen, og mot-satt. Det som teller er det svaret vi gir Gud her og nå.

Lignelsen om de to sønnene

Jesus fortalte en lignelse som på en god måte illustrerer prinsippene omtalt ovenfor:

“En mann hadde to sønner, og han kom til den første og sa: ‘Sønn, gå i dag og arbeid i vingården min!’

Han svarte og sa: ‘Jeg vil ikke!’ Men etterpå angret han og gikk.

Så kom han til den andre og sa det samme. Og han svarte og sa: ‘Jeg går, Herre!’ Men han gikk ikke.” (Matt. 21, 28-30).

Denne lignelsen ble fortalt mens Han underviste i tempelet. Yppersteprest-ene og folkets eldste hadde kommet til Ham for å forsøke å fange ham i ord. Jesus fortalte dem denne lignel-sen og forsøkte å få dem til å innse alvoret av deres åndelige tilstand.

“Men hva tror dere? ... Hvem av de to sønnene gjorde sin fars vilje?”

Om spørsmålet var rettet mot oss, ville vi sikkert svare det samme som de jødiske lederne: “Den første.”

Jesus fortsatte med å si til dem: “Sannelig sier Jeg dere: Tollere og skjøger kommer inn i Guds rike før dere.” (v. 31).

De jødiske lederne regnet seg som Guds folk, Abrahams ætt og arvinger til Guds rike. Tollerne og skjøgene var to grupper som de foraktet. Først-nevnte var jøder som i romernes tjeneste krevde inn skatter, og som gjerne beriket seg selv på folkets bekostning. De ble regnet som fra-falne forrædere, og ble plassert i bås med samfunnets laveste klasser. Også skjøgene var åpenlyse syndere, og deres handling ble klart fordømt av Guds ord.

Likevel sa Jesus: “Tollere og skjø-ger kommer inn i Guds rike før dere.” Hvordan kunne Jesus si noe slikt? Han begrunner det selv:

“For Johannes [døperen] kom til dere på rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke. Men tollere og skjøger trodde ham. Dere så det, men likevel angret dere ikke senere og trodde ham.” (v.32).

Døperen Johannes hadde kalt folk til omvendelse og beredelse for Messias komme. Mange hadde strømmet til Ham. De lyttet til hans forkynnelse, innså sin syndige tilstand og sitt behov for frelse, og valgte å overgi sine synder til Gud og bli døpt. Blant disse var det mange tollere og skjøger. De hadde ikke hatt den samme kjennskap til Skriften som de jødiske lederne. Da de hørte Johannes’ forkynnelse, ble deres liv satt i et lys som avslørte alle dets mørke flekker. De angret og vendte om til Gud. De som en gang hadde sagt til Ham: “Jeg vil ikke!”, om-bestemte seg og gikk.

Også mange fariseere og skriftlærde kom til Johannes. Selv om disse sa “Jeg går, Here!”, gikk de likevel ikke. De vendte ikke om av hele sitt hjerte. Bekjennelsen og den ytre gudsfrykten hadde de, men de fornektet dens kraft (2.Tim. 3,5). Deres liv bar ikke de ekte omvendelsens frukter (Matt. 3,7-10).

Den andre sønnen var et bilde på dem som bekjente seg til å være Guds folk og roste seg over de lavere klassers syndere og mennesker av hedenske opphav. Men ingen av disse foraktede gruppene hadde sunket så dypt at Gud ikke kunne nå dem. Hans hånd var strukket ut til dem, og mange valgte å gripe tak i den.

De jødiske lederne var i en mye verre tilstand. De nektet å innrømme at de var syndere og erkjenne sitt behov for en frelser. Jo mer de forherdet sine hjerter og avviste Den Hellige Ånds påvirkning, jo vanskeligere var det for Gud å nå dem.

Prestene og de eldste forstod Jesu budskap i denne lignelsen og i lignelsen om de onde vingårdsarbeiderne (Matt. 21, 33-41), men de nektet å la seg på-virke til omvendelse. Tross alle profe-tier om Messias og de bevis Jesus hadde gitt på sitt guddommelige opp-hav, ville de ikke anerkjenne Ham som Guds sønn og verdens Frelser. I stedet hatet de Ham enda mer intenst, og de hatet Hans advarende konklusjoner:

“Har dere aldri lest i Skriften: Steinen som bygningsmennene forkastet, er blitt hovedhjørnestein. Dette var Herrens verk, og det er underfullt i våre øyne?

Derfor sier Jeg dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukt.

Og den som faller på denne Steinen, skal bli knust. Men den Steinen faller på, skal den knuse til støv.” (v. 42-44).

Prinsippene vist i praksis

Bibelen inneholder mange eksempler som kan lære oss hvordan og hvorfor Gud utvelger eller forkaster et folk. Ba’al-Peor er ett slik eksempel. Alle israelittene tilhørte Guds utvalgte folk, men en stor del av dem gjorde opprør mot Gud og avviste Ham til fordel for moabittenes kvinner og avguder. Disse ble forkastet. Men hvert eneste individ som forble trofast mot Gud, ble bevart mot pesten og fikk innta det lovede land.

I det følgende vil eksempler fra både Det gamle og Det nye testamentet bli trukket frem, for å belyse prinsippene om utvelgelse og forkastelse i Jer. 18,7-10.

Fra Det gamle testamentet:

JA! JA!

Israelittene inntar Kanaan

“For et hellig folk er du for Herren din Gud. Deg har Herren din Gud utvalgt for at du skal være Hans eien-domsfolk frem-for alle folkeslag på jordens overflate...” (5. Mos. 7, 6)

De israelittene som hadde “klynget seg til Gud” og daglig sagt ja til ham, fikk oppleve at Guds løfter ble oppfylt. På mirakuløst vis inntok de landet som Gud hadde lovet å gi dem, og de fikk nyte godt av Hans velsignelser. Men før de kom inn, ble de likevel grundig advart. Når Hans løfter ble oppfylt, måtte passe seg så de ikke ble likegyldige og glemte Ham.

“Vokt deg så du ikke glemmer Herren din Gud, så du ikke holder Hans bud, Hans dommer og Hans lover som jeg befaler deg i dag.

Når du har spist og er mett, og har bygd vakre hus og bor i dem, og når storfeet og småfeet ditt blir tall-rikt, og du får sølv og gull i mengder, og alt du eier blir mer og mer, da vokt deg så ikke ditt hjerte opphøyer seg, så du glemmer Herren din Gud som førte deg ut av landet Egypt, ut av trellhuset...

Du må ikke si i ditt hjerte: “Ved min egen kraft og min egen hånds syrke har jeg skaffet meg denne velstand-en.” Men du skal huske Herren din Gud, for det er Han som gir deg kraft til å skaffe deg rikdom, så Han kan stadfeste Sin pakt som Han sverget for dine fedre, slik det er på denne dag.

Da skal det skje: Hvis du virkelig skulle glemme Herren din Gud, og følge andre guder, tjene dem og tilbe dem, da skal jeg vitne mot dere på denne dag om at dere sannelig skal gå fortapt. På samme måten som de hedningefolkene Herren fører i for-tapelsen foran deg, slik skal du gå fortapt, fordi du ikke ville lyde Her-ren din Guds røst.” (5.Mos. 8,11-20).

JA! NEI!

Israel blir erobret

Gud lovet mange velsignelser til israel-ittene dersom de fortsatte å vandre på Hans veier og holde alle Hans lover (5. Mos. 28, 1-14), blant annet dette:

“Herren skal gjøre deg til hode og ikke hale. Du skal bare ligge over, og ikke under, hvis du lyder Herren din Guds bud...” (v. 13).

Gud la ikke skjul på sine betingelser, heller ikke på de konsekvenser som ville ramme dem dersom de valgte ulydighetens vei:

“Fordi du ikke tjente Herren din Gud med glede og hjertets lyst, selv om du hadde rikelig av alt, så skal du tjene dine fiender, som Herren skal sende mot deg, i sult, i tørst, i nakenhet og i nød for alt. Han skal legge et åk av jern over din nakke, helt til han har ødelagt deg...” (5. Mos. 28, 47-48).

Israelittene hadde inntatt Kanaan under ledelse av Josva. Så lenge han var i live holdt de seg til Gud. Men da Josva og hele den generasjonen som hadde vært vitne til Guds gjerninger under ørkenvandringen, var lagt til hvile i graven, falt folket fra.

“De forlot Herren, sine fedres Gud, som hadde ført dem ut av lan-det Egypt. De fulgte andre guder blant gudene til de folkene som bodde rundt dem. De tilbad dem, og de eg-get Herren til vrede. De for-lot Herren og tjente Ba’al og Astartene.” (Dom. 2, 12).

Folket som en gang hadde sagt ja, vendte seg bort fra Herren og sa i stedet nei. Konsekven-sen var at de ble forkastet som Hans folk. Gud angret det gode Han hadde tenkt ut for dem, og trakk sine velsignelser tilbake fra dem.

“Herrens vrede ble opptent mot Israel. Derfor overgav Han dem i røveres hånd, og de plyndret dem. Han prisgav dem i deres fienders hånd, de som bodde rundt dem, så de ikke lenger kunne holde stand overfor sine fiender.” (v. 14).

Når israelittene gjorde de samme syndene som de hedenske folkeslag-ene, ble det ikke sett på med mildere øyne fordi Gud en gang hadde utvalgt dem til sitt folk. Snarere var deres overtredelser mye mer alvorlige, ettersom de kjente til både Guds bud og Hans advarsler, men likevel valgte å gjøre opprør.

Den delen av Israels historie som er nedtegnet i Dommernes bok, viser hvordan Gud ikke behandler folk forskjellig på bakgrunn av nasjonalitet eller fortidig gudsforhold. På samme måte som de hedenske folkeslagene var blitt overvunnet på grunn av sitt opprør, ble Israel erobret av fremmede folk.

Men Gud forbarmet seg over dem. Når de var i trengsel, ropte de til Gud, og Han utfridde dem. Han reiste opp en dom-mer i landet, som ledet hæren til seier. Så lenge denne dommeren levde, var israelittene trofaste mot Gud, men da han døde, glemte de igjen Herren sin Gud og be-gynte å dyrke avgudene. Resutatet var det sam-me: Et nytt folkeslag erobret landet.

Gang på gang skjedde det samme. Israel gjorde det som var ondt i Guds øyne. De ble erobret, og i sin trengsel ropte de til Gud. Han hadde medlidenhet med dem og utfridde dem. Men når dommeren døde, vendte de seg igjen bort fra Gud (Dom. 2-11).

Israel så hverken ut til å huske eller lære fra sin historie. En periode (under kong Salomo) hadde landet fred og nøt godt av Guds rike velsignelesr (1.Kong. 4). Etter Salomos død ble riket delt i to, Israel i nord og Juda i sør. Kongene i Israel var snare til å gjøre opprør mot Gud og de ledet folket inn i en grusom avgudsdyrkelse. Gud advarte dem igjen og igjen, men de nektet å høre. Til slutt måtte de høste konsekvensene av sine valg. Israel ble erobret av assyrerne, og en stor del av folket ble bortført (2. Kong. 15, 27-29; 17, 1-24).

Blant Judas konger var det noen som valgte Guds veier og Gud holdt sin hånd over dem. Men andre konger fulgte i fotsporene til Israels konger og gjorde opprør. Også folket i Juda ble ledet ut i avgudsdyrkelse, og etter en tid ble de erobret av babylonerne (2. Kong. 24-25).

NEI! JA!

Innbyggerne i Ninive vender om

Ninive var hovedstad i Assyria og en stor by med over 100 000 innbyggere. Men menneskene der levde i stor synd, og Gud hadde et viktig advarsels-budskap til dem. Han sa til Jona:

“Bryt opp, gå til Ninive, den store byen, og forkynn ut over den! For deres ondskap har steget opp for Mitt åsyn.” (Jona 1, 2).

Jona forsøkte først å flykte fra dette oppdraget, men da Gud for andre gang ba ham om å dra, dro han. Etter å ha gått en dagsreise inn i den store byen, ropte han ut sitt budskap: “Om 40 dager skal Ninive ødelegges.” (Jona 3, 4).

Dette var et budskap fra en Gud som brydde seg om menneskene langt utenfor israelittenes grenser. Folket i Ninive trengte å vende om fra sin ond-skap, ellers ville deres by bli utslettet.

Folket som hadde sagt nei til Gud, forstod alvoret av situasjonen og de vendte om til Ham:

“Da trodde mennene i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie [tegn på anger/sorg], fra den største og til den minste.

Ordet rammet også Ninives konge. Da reiste han seg fra tronen, la av seg kappen, dekket seg med sekke-strie og satte seg i støvet. Han lot dette bli kunngjort i Ninive:

Dette er kongens og hans stormenns befaling: Ikke noe menneske el-ler dyr, storfe eller småfe, må smake mat. La dem ikke ete mat eller drik-ke vann. Både mennesker og dyr skal dekkes med sekkestrie. De skal rope til Gud av all kraft. De skal vende om, hver av dem fra sin onde ferd og fra volden som henger ved deres hender. Hvem vet? Gud kunne vende om og angre, ja vende seg bort fra sin brennende vre-de så vi ikke skal gå fortapt.” (v. 5-9).

Ninives innbyggere - kongen inkludert - innså sine synder og de angret dem. De sa ja til Gud, og de tryglet Ham om tilgivelse. Og Gud hørte deres bønn:

“Da Gud så deres gjerninger, at de vendte om fra sin onde ferd, da angret Gud den onde ulykken Han hadde sagt Han ville føre over dem, og Han gjorde det ikke.” (v. 10). (Sml. Jer. 18, 7-8).

Mennesker som var forkastet på grunn av sine onde gjerninger, vendte om med et oppriktig hjerte, og Gud tok imot dem og lot dem bli en del av sitt utvalgte folk.

Vi vet ikke mye om hvilke personer som vil arve Guds rike. Bibelen fortel-ler mye om hvordan disse menne-skene er, om deres karakter, og hvilke betingelser Gud har stilt for at noen skal bli frelst. Millioner av mennesker er siden tidenes morgen blitt lagt til hvile i graven, og det er få navngitte personer vi med sikkerhet kan si at vil stå opp i den første oppstandelsen og leve evig i Guds rike. Men Jesus av-slørte selv noe for oss som i denne sammenheng igjen vitner om Guds store kjærlighet til alle folkeslag. Til de skriftlærde og fariseerne som for-kastet Ham som Guds Sønn, sa Jesus:

“Menn fra Ninive skal stå opp i dommen sammen med denne slekt-en og fordømme den. For de om-vendte seg ved Jonas forkynnelse. Og se, her er En som er større enn Jona.” (Matt. 12, 42).

NEI! NEI!

Sodoma og Gomorra

Innbyggerne i Sodoma og Gomorra var ikke uvitende om Gud og Hans lov. Abrahams livsførsel var et levende vitnesbyrd om Guds kjærlighet og Hans prinsipper, og Abrahams nevø, Lot, bodde i Sodoma. Men innbygger-ne i disse byene forkastet det lyset Gud hadde gitt dem, og valgte å fort-sette sitt liv i synd.

Gud hadde sagt: “Fordi Sodomas og Gomorras klagerop er kraftig, og fordi deres synd er meget alvorlig, vil Jeg nå fare ned dit og se om de virkelig har gjort som det lyder i klageropet som har nådd Meg. Og hvis ikke, vil Jeg vite det.” (1. Mos. 18, 20-21).

Gud ville ikke dømme disse byene uten grunn, men deres syndige liv var kjent, også for Abraham. Gud lovet Abraham at dersom Han i Sodoma klarte å finne så lite som ti rettferdige mennesker, skulle Han ikke ødelegge byen.

Men det fantes ikke engang ti menne-sker som søkte Gud av et helt hjerte, i byen. Lot ble fortalt hva som ville skje:

“Har du noen andre her? Sviger-sønn, dine sønner, dine døtre, hvem du enn måtte ha i byen, ta dem med ut fra dette stedet! For vi skal øde-legge dette stedet, for klageropet over dem er blitt så stort for Herrens åsyn at Herren har sendt oss for å ødelegge det.” (1. Mos. 19, 12-13).

Lot talte med sine nærmeste, men de ville ikke tro ham. Da morgenen grydde, måtte de to englene som Gud hadde utsendt, lede Lot, hans kone og deres to ugifte døtre ut av byen.

“Så lot Herren svovel og ild regne over Sodoma og Go-morra, fra Herren, ned fra himmel-en. Slik ødela Han disse byene, hele sletten, alle innbyggerne i byene og alt som vokste på marken.” (v. 24-25).

Byene på sletten ble ødelagt fordi inn-byggerne nektet å gi etter for Guds kall til omvendelse. De måtte høste konsekvensen av sitt nei. Lots kone ombestemte seg på veien og vendte tilbake mot byen. Kun tre mennesker (Lot og to av hans døtre) lot seg redde.

Fra Det nye testamentet:

JA! JA!

Jøder som tok imot Messias

Da Jesus ble født som et menneske, var den jødiske nasjonen blitt en liten del av det veldige romerske imperium. Nasjonal stolthet og ønsker om jordisk makt og storhet, bidro til å skape en forventning om en Messias som skulle frelse sitt folk fra det romerske herre-dømmet. Disse forventningene var så innprentet blant folket, at knapt noen forstod Hans egentlige misjon.

Da Jesus ble korsfestet, fremkalte dette dyp skuffelse og fortvilelse blant disiplene og andre som hadde trodd at Han var forløseren. Først etter at Han var oppstått og hadde undervist dem om hva profetiene faktisk lærte om Ham, ble øynene deres åpne så de forstod sammenhengen.

Men selv om de ikke riktig forstod Jesu misjon, var det mange jøder som tok imot Ham som deres lovede Messias. Som eksempler kan vi nevne gjeterne (Luk. 2, 8-17), Simeon (Luk. 2, 25-32) og Anna (Luk. 2, 36-38) som tok imot Ham allerede som liten baby; eller døperen Johannes (Joh. 1, 29), disiplene (Matt. 16,15-16), Filip og Natanael (Joh. 1, 43-51); eller fariseeren Nikodemus (Joh. 3, 1) og rådsherren Josef av Arimatea (Joh. 19, 1).

På pinsefestens dag tok enda flere jøder imot Jesus Kristus som Guds sønn og sin personlige Frelser. Tre tusen mennesker ble døpt i Jesu navn og sluttet seg til de første kristne (Apg. 2, 41). I tiden som fulgte ble det daglig lagt mennesker til menigheten (v. 47). Til og med “en stor flokk av prestene ble lydige mot troen” (Apg. 6, 7).

De jødene som tok imot “Guds Lam ,som bærer verdens synd”, fortsatte å være Guds folk. De som var trofas-te, kunne med rette kalle seg Hans eiendomsfolk og se frem til oppfyllel-sen av Hans løfter.

JA! NEI!

Jøder som fornektet Messias

I innledningen til sitt evangelium skri-ver Johannes om Jesus: “Han kom til sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham.” (Joh. 1,11). Jesus møtte mye motstand under sin virksomhet. Han innfridde ikke forventningene om befrielse fra romerne og opprettelsen av et jødisk storhetsrike, men levde i stedet et enkelt liv under harde kår. Profeten hadde sagt om Messias:

“...Han hadde ingen skikkelse og ingen herlighet. Når vi så Ham, kunne vi ikke ha vår lyst i synet av Ham. Han var foraktet og avvist av mennesker, en smertens mann, vel kjent med sykdom. Folk skjulte sitt ansikt for Ham. Han var foraktet, og vi regnet Ham for intet.” (Jes. 53, 2-3).

Jesu mangel på ytre prakt og ære, gjorde at mange vendte seg bort fra Ham. Men en enda større grunn til at Han ble forkastet av det folket som Han en gang selv hadde kalt til å være sitt eiendomsfolk, var Hans rettfer-dige livsstil. I lyset fra Hans rene liv ble menneskenes synder så mye tydeligere. De som ikke ønsket å bekjenne og vende om, opplevde Hans renhet som truende, og de mot-arbeidet Ham.

Særlig de religiøse lederne var aktive i denne rollen. De forsøkte å stoppe virksomheten Hans, satte ut falske rykter om Ham og la planer om å drepe Ham. Til slutt, da tiden var inne, lyktes de.

Da Pilatus, den romerske landshøv-dingen, stilte Jesus frem for folket og spurte hva han skulle gjøre med Ham, ropte de: “Korsfest Ham!” (Matt. 27, 22). Opphisset av ypper-steprestene og de eldste, ba de i ste-det om å få løslat Barabbas, en beryk-tet morder og opprører.

Blant dem som ropte, var det noen som senere vendte om, men andre holdt fast på sitt nei til Gud. De forherdet seg og lukket på den måten hjer-tet for Den Hellige Ånds innflytelse.

Som en følge av sitt nei ble de forkastet. Gud reg-net dem ikke lenger som sitt folk, og de ville ikke få del i Hans løfter.

De fulgte i fotsporene til de av sine forfedre som tidligere hadde gjort opp-rør mot Gud og nektet å lytte til Hans advarsler, med det resultat at na-sjonen til slutt ble erobret og folket bortført som fanger. Jesus advarte jø-dene om de følgene som deres forherdelse ville føre til:

“Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke! Se! Deres hus etterlater dere øde...” (Matt. 23, 37-38).

Og om templet, jødenes stolthet og stedet som Gud en gang hadde utvalgt som bolig for sitt navn, sa Han:

“Ser dere ikke alt dette? Sannelig sier Jeg dere: Her skal ikke bli stein tilbake på stein, som ikke skal bli revet ned.” (Matt. 24,2).

Tidligere i historien hadde Israel blitt beleiret og beseiret når de vendte seg bort fra Gud. Noen tiår etter at Jesus hadde uttalt denne advarselen, skjedde det samme igjen...

Våren 70 e.Kr. ankom Vespasian Roma. Etter en tid med borgerkrig og uroligheter, ble han imperiets nye keiser. Han var blitt berømt som leder for de romerske styrkene som hadde slått ned jødiske opprørere. Da han dro til Roma, fikk hans eldste sønn, Titus, i oppdrag å avslutte krigen mot jødene.

Ved påsketider gjenopptok Titus beleiringen av Jerusalem. Millioner av jøder var samlet i byen i forbindelse med høytiden. Mens byen var beleiret, led de under hungersnød og pest, og under de vanskelige forholdene plyn-dret og utnyttet de hverandre.

Jødene ville hverken overgi seg eller møte romerne til kamp et annet sted, slik Titus foreslo for at templet ikke skulle bli skadet. Daglig ble hundrevis av jøder drept. Mange ble pisket, tor-turert og korsfestet foran bymuren. Men de jødiske lederne nektet å overgi seg.

Romerne stormet byen og templet. Titus hadde gitt soldatene ordre om å skåne templet, men en brannfakkel satte fyr på dets trebekledde vegger. Flere fakler ble kastet inn, og mange som hadde søkt dekning i tempelet, ble drept.

Da byen var erobret, ble både den og templet jevnet med jorden. Det ble ikke stein tilbake på stein. Over en million mennesker mistet livet under beleiringen og de påfølgende massakrene. Andre ble solgt som slaver, kastet for villdyr i amfiteatrene eller spredt omkring i verden.

De ble rammet av den konsekvensen de selv hadde bedt om da de svarte Pila-tus: “Hans blod får komme over oss og over våre barn!” (Matt. 27, 25).

Den romerske seieren ble feiret av Titus og Vespasian i år 71 e.Kr. I triumftoget ble både jødiske fanger og krigsbytte vist frem. Fra tempelet hadde de blant annet fått med seg den syvarmede lyse-staken, som er avbil-det på en av relieffene på Titus’ triumfbue i Roma. Krigsbyttet fra plyndringen ble blant annet brukt til å finan-siere byggingen av Vespasians amfiteat-er, også kjent som Colosseum.

NEI! JA!

Hedninger blir kristne

I Det nye testamentet finner vi mange eks-empler på mennesker av hedensk opprinnel-se som ble kristne. Allerede mens Jesus var på jorden som et menneske, var det hedningefolk som tok imot Ham.

De vise menn fra Øst-erland hadde reist langt for å hylle den nyfødte kongen (Matt. 2, 1-11). Til det lille barn-et, som var født i en stall og lå svøpt i en krybbe, bar de frem sine kostbare gaver av gull, røkelse og myrra.

Den samaritanske kvinnen ved Jakobs brønn i Sykar (Joh. 4, 4-42), den rom-erske høvedsmannen i Kapernaum (Matt. 8, 5-13) og den kanaaneiske kvinnen (Matt. 15, 21-28) er andre eks-empler.

Etter at jødene be-gynte å for-følge de kristne, ble de troende spredt om-kring og evangeliet ble forkynt for hedninge-folkene (Apg. 8, 1.4). Mange tok imot den nye læren, og det ble opprettet fle-re menigheter, blant annet i Lilleasia, Hellas og Italia. En liten del av hva de første kristne utrettet, blir fortalt i Lukas andre skrift til Teofilus (Apost-lenes gjerninger).

NEI! NEI!

Hedninger som ikke vendte om

Evangeliet ble også forkynt til mange hedninger som ikke vendte om til det de hørte, men i stedet valgte å fortset-te med sin avgudsdyrkelse og ulydig-het. Jo mer lys de fikk, men likevel valgte å avvise, jo mer forherdet ble de, og jo kraftigere ble deres opprør mot Gud.

I Roma, imperiets stolte hovedstad, ble evangeliet tatt vel imot av menne-sker som hadde vokst opp med romer-ske ritualer og avguder. De vendte om og begynte å tilbe den eneste sanne Gud. Mens Paulus satt fengslet i Roma, fikk han muligheten til å ta imot besøk (Apg. 28, 16. 30). Han forkynte både for jøder og hedninger. Innflyt-elsen fra hans forkynnelse nådde til og med til keiserens hoff, og noen av tjenerne vendte om og ble kristne (Fil. 1, 12-13).

Men keiseren selv (Nero) lot seg ikke overbevise. Han fikk til og med møte Paulus ansikt til ansikt da han var anklaget for bybrannen (i 64 e.Kr.), men Nero forherdet seg og fortsatte med sine grusomme synder. Paulus ble til slutt dømt til døden. Fordi han var romersk borger, kunne de ikke tor-turere ham, og han ble halshugget.

Nero var en av de mest grusomme menn som satt på keisertronen. Etter bybrannen i 64 e.Kr. (som han etter all sannsyn-lighet selv hadde satt igang), fikk han anledning til å bygge et storslag-ent keiserlig pa-lass, Domus Au-rea (“det gylne hus”), i byens sentrum. Han sparte ikke på effektene. Palas-set dekket et om-råde på 500 mål. Historikeren Sue-tonius forteller om storslåtte natur-områder, flotte bygninger, gull, edel-stener, elfenben, parfyme, arkitek-toniske effekter, bad og en festsal med et tak som beveget seg rund dag og natt som himlene, samt en 36 m høy statue av keiseren i husets vesti-byle. Nero betraktet seg selv som en gud.

Det var Nero som innledet den første romerske kristendomsforfølgelsen. Han la skylden for bybrannen på de kristne. Det ble spredt falske rykter om dem, og mange kristne ble anklag-et og dømt som anarkister. Noen ble korsfestet (som apostelen Peter), mens andre ble dekket med brennbare stoffer og brent som fakler i Neros hage.

Men Nero var ingen populær mann, heller ikke blant sine egne. I 68 e.Kr. ble han avsatt ved mytteri, og en tidlig-ere elskerinne hjalp ham med å samle nok mot til å ta sitt eget liv. Etter sin død fikk han den alvorlige dommen damnatio memoriae, forbannelse av minnet (som for romerne var så viktig), og navn og bilde ble fjernet fra offentlige monumenter.

Andre høytstående mennesker fikk også høre om evangeliet, men lukket sitt hjerte for kallet til omvendelse. Landshøvdingen Pilatus skjønte at Jesus var uskyldig og at Han var noe annet enn et vanlig menneske, men tok likevel ikke skrittet fullt ut og trodde på Ham. Av frykt for å miste sin stilling, gav han etter for jødenes krav og overlot Jesus til den grusomme formen for henrettelse. Pilatus’ eget liv fikk likevel ingen lykkelig ende. Det han hadde fryktet skjedde likevel. Han ble avsatt og mistet sin verdighet. Ikke lenge etter tok han sitt eget liv, plaget av samvittighetsnag og såret stolthet.

Da Jesus var gravlagt, sørget prestene for at en romersk vaktstyrke ble plassert utenfor graven. En stor stein ble rullet for-an inngangen, og den ble forseglet med det rom-erske segl. Det var ikke mulig å flytte steinen uten først å bryte seglet, en oppgave som i seg selv var umulig for et menne-ske å utføre.

“Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Her-rens engel kom ned fra himmelen, gikk bort og veltet steinen fra åpnin-gen og satte seg på den. ... Og vaktene skalv av frykt for ham, og de ble som døde.” (Matt. 28, 2.4).

De romerske vaktene falt bevisstløst om, fylt av frykt for det de så og er-kjente. Senere løp de inn i byen og fortalte hva som hadde skjedd. Men tross dette vitnesbyrdet lot de seg bestikke av de jødiske lederne til å si at disiplene hadde hentet Jesus mens de sov (v. 11-14). De ofret sannheten for en slump med penger.

Ta lærdom av historien

Disse eksemplene viser hvordan Guds utvelgelse foregår i praksis. Ingen er utvalgt for evig og alltid på bakgrunn av slektstavle, nasjonalitet eller fortidig gudsforhold. Det er det svaret vi velger å gi til Gud i dag, som gjelder.

De jødene som forkastet Jesus som Messias, mente fremdeles at de var Guds utvalgte folk. Men de hadde brutt betingelsene for få del i Hans løfter, og Gud trakk sine velsignelser tilbake fra dem. Resultatet var at både byen og tempelet ble ødelagt.

Hadde de sett tilbake på sin historie, ville jødene ha forstått at dette ville skje når de vendte seg bort fra Gud og begynte å gå sine egne veier. De stadige erobringene vi kan lese om i Dommernes bok, assyrernes invasjon av Israel (nordriket) og det babylonske fangenskap burde ha lært dem at deres valg og handlinger ikke var uten be-tydning - selv om de var av “Abra-hams ætt”.

Guds behandling av “hedningefolk-ene” viser også at Han ikke gjør for-skjell på mennesker. Det var på grunn av innbyggernes synder - ikke på grunn av deres nasjonalitet eller bakgrunn - at f.eks. Sodoma og Gomorra ble utslettet.

Av samme grunn var det Gud lot israelittene få Kanaans land, mens de andre folkeslagene ble forkastet:

“Etter at Herren din Gud har drevet dem bort fra ditt ansikt, må du ikke tenke i ditt hjerte og si: “På grunn av min egen rettferdighet har Her-ren ført meg inn for å ta dette landet i eie.” Nei, det er på grunn av disse folkeslagenes ugudelighet at Her-ren driver dem bort fra ditt ansikt.” (5. Mos. 9, 4).

Israelittene hadde ikke selv gjort seg fortjent til dette landet. De hadde sta-dig gjort opprør mot Gud etter utgang-en fra Egypt. Men Gud var tålmodig med dem, og de som “klynget seg til Ham”, bevarte Han trygt gjennom hele ferden, og lot dem få innta det landet Han hadde lovet dem. Det var Guds barmhjertighets gave til dem - fordi Han elsket dem og ville holde sitt løfte til deres fedre (5. Mos.7, 8).

Hvis israelittene gjorde det samme som de heden-ske folkeslagene hadde gjort, ville de lide den samme skjebne som dem. Og det skjedde, gang på gang.

Gud tillot ulykker å ram-me dem i håp om at de ville innse sin tilstand og sitt behov for Ham, og vende om til Ham igjen - slik f.eks. innbyggerne i Ninive gjorde. Da de vendte om til Ham, angret han det onde Han hadde sagt ville komme over by-en, og Han bevarte dem.

Dagens kristne bør også lære av historien. Hvis vi en gang i fortiden over-gav oss til Gud, betyr det-te ingenting dersom vi i dag vender oss bort fra Ham igjen. På samme måte som med Abra-hams fysiske etterkom-mere, har vi ingenting i oss selv som gjør oss he-vet over alle andre men-nesker. Selv om vi - i likhet med dem - skulle bekjenne oss til å tilhøre Hans eiendomsfolk, vil be-kjennelsen være uten verdi dersom den ikke samtidig ledsages av “frukt som er omvendelsen verdig” (Matt. 3, 8).

Majoriteten av dagens kristenhet har beveget seg langt bort fra Guds stan-dard. Guds lov blir foraktet, og Bibel-ens lære blir ofte forkastet til fordel for menneskelagde tradisjoner. Men hvis vi kaster et blikk bakover i hist-orien, ser vi hva et slikt opprør vil føre til. Guds prinsipper for utvelgelse og forkastelse er de samme som de alltid har vært. Han gjør ikke forskjell på folk.

Brukket av - podet inn

Før Paulus hadde vært i Roma, skrev han et brev til de troende der. Ett av emnene han tok opp, var “Abrahams ætt” og hvem som tilhører Guds eien-domsfolk. Paulus skriver ikke noe nytt. Både Jesus og døperen Johannes had-de forsøkt å forklare jødene at det ikke var gener og fysisk arv som gjorde noen til Abrahams barn, men deres hjertes tilstand. “Hvis dere var Abrahams barn, ville dere gjort Abrahams gjerninger,” var Jesu ord til dem (Joh. 8, 39). Også Paulus om-taler dette emnet:

“For ikke alle som stammer fra Israel, er virkelig Israel, og de er hel-ler ikke alle barn selv om de tilhører Abrahams etterkommere. Men: ‘I Isak skal din ætt bli kalt.’ Det vil si, ikke de som er kjødets barn, er Guds barn, men løftets barn blir regnet til ætten.” (Rom. 9, 6-7).

Hedningefolk som aldri var blitt kalt Guds utvalgte, ble ved troen på Jesus lagt til Hans eiendomsfolk. Dette var ikke noen ny ide som ble til etter Jesu død, men en del av Guds frelsesplan helt fra begynnelsen. Guds prinsipper for utvelgelse har alltid vært de samme. Gjennom profeten Hosea hadde Han sagt:

“Det som ikke var Mitt folk, vil Jeg kalle Mitt folk, og henne som ikke var elsket, vil Jeg kalle den som er elsket. Og det skal skje på det sted hvor det ble sagt til dem: Dere er ikke Mitt folk, der skal de bli kalt barn av Den levende Gud.” (Rom. 9, 25-26).

Det var relativt sett få jøder som tok imot Jesus som Guds Sønn. Gjennom profeten Jesaja var også dette blitt forutsagt:

“Selv om tallet på Israels barn er som havets sand, skal bare en rest bli frelst.” (Rom. 9, 27).

Mange jøder “snublet over snuble-steinen” (v. 33) da de forkastet Jesus. Derfor ble deres nasjon også for-kastet av Gud. De var ikke lenger enutvalgt ætt, etkongelig prestskap, ethellig folk og eteiendomsfolk. Disse titlene var ikke for dem som sa nei til Gud, men for dem som sa ja, både jøder og hedninger. Men det var nødvendig at deres ja forble et ja, ellers ville de også bli forkastet.

Paulus bruker et oliventre som illustra-sjon på dette forholdet. Han skriver: “Om roten er hellig, er også gren-ene det.” (Rom. 11, 16). Fordi roten til treet er hellig, er også grenene hel-lige, ettersom de har del i roten og får næring fra den. Fordi de er del av noe hellig og ernæres av noe hellig, blir grenene hellige. (Vi kan sammenlikne med Guds ord til israelittene i 3. Mos. 11, 44: “Derfor skal dere hellige dere, og dere skal være hel-lige, for Jeg er hellig.”)

Videre skriver Paulus til de “hedninge-kristne” i Roma:

“Og om noen av grenene ble bruk-ket av, og du som var et vilt oliventre, ble innpodet blant dem og sammen med dem fikk del i roten og sevjen fra oliventreet, så ros deg ikke overfor grenene! Men dersom du roser deg, så husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg.

Du vil da si: ‘Grenene ble brukket av for at jeg skulle bli podet inn.’ Vel, ved vantro ble de brukket av, og du stårinnpodet ved tro. Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige gren-ene, kan det være Han ikke sparer deg heller.

Legg derfor merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, hvis du da fortsetter i Hans godhet. Ellers vil også du bli hogd av.

Slik er det med de andre også. Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen. For dersom du ble hogd av fra det oliventreet som av naturen er vilt, og i strid med naturen ble innpodet i et edelt oliventre, hvor mye mer skal da disse som er naturlige grener, bli innpodet i sitt eget oliventre?” (Rom. 11, 17-24).

Hva hadde skjedd med treet? Noen av de opprinnelige grenene var blitt brukket av, mens andre, som hadde tilhørt et vilt oliventre, var blitt podet inn. Men selve treet var fremdeles det samme.

Så lenge de naturlige grenene var i oliventreet, var de hellige, ettersom de ble båret av den hellige roten. Så lenge israelittenes svar til Gud var ja, var de hellige. Men de ble brukket av. Hvorfor? Fordi deres ja ble til et nei. “Ved vantro ble de brukket av...” Som løse grener har de ikke lenger del i roten, og de kan ikke lenger kalles hellige.

Grenene på det ville oliventreet var i utgangspunktet ikke hellige. Men de ble “innpodet ved tro” og fikk dermed “del i roten og sevjen fra oliventre-et”. Deres nei ble et ja, og Gud gjorde dem til en del av sitt folk.

Disse grenene ble ikke podet inn i et helt nytt tre, men i det samme oliven-treet som til alle tider hadde båret de hellige grenene. De hedningekristne representerte ikke et nytt folk, men ble slått sammen med de mennsker som opp gjennom alle tider har tilhørt Guds folk. Kristendommen skulle ikke være et brudd med den (ekte) jøde-dommen, men en videreføring av den.

De nye grenene var ikke blitt podet inn på grunn av “sin egen rettferdig-het”, men på grunn av Guds godhet. Han hadde hentet dem fra det ville oliventreet, og Han hadde podet dem inn. Fordi de sa ja til Ham, lot Han dem få del i rotens velsignelser. Men i seg selv hadde de ingenting å skryte av. Paulus advarte de kristne mot å rose seg ovenfor dem som var blitt forkastet:

“...så ros deg ikke overfor grenene! ...husk at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg. ... Vær ikke hovmodig, men frykt! For om Gud ikke sparte de naturlige grenene, kan det være at Han ikke sparer deg heller.”

Israelittene hadde rost seg over de hedenske folkeslagene som Gud had-de forkastet, men de kom likevel til å begå de samme syndene som dem, og måtte møte den samme skjebne. De kristne måtte ikke gjøre den samme feilen. De måtte ikke glemme Guds prinsipper for utvelgelse og for-kastelse:

“Legg derfor merke til Guds god-het og strenghet: Overfor dem som er falt [“nei”], strenghet, men mot deg [“ja”], godhet - hvis du da fortsetter i Hans godhet. El-lers vil også du bli hogd av.”

Det var en betingelse for å bli værende i det hellige treet, at de fortsatte å si ja til Gud. Skulle deres ja bli til nei, ville de “bli hogd av” igjen, akku-rat som de naturlige grenene. Utvelgelsen var så visst ikke statisk.

Guds betingelser om lydighet og troskap, var nøyaktig de samme for de kristne som de hadde vært for israelittene i tidligere tider. Hvis de kristne gjorde opprør mot Gud, ville de bli forkastet. De ville ikke lenger få del i roten, og var ikke lenger å betrakte som Hans hellige eiendomsfolk.

Det var ennå håp for de natur-lige grenene som var blitt brukket av. Hvis deres nei skul-le bli til ja, ville de bli podet inn igjen:

“Hvis de ikke fortsetter i vantro, skal de bli podet inn, for Gud har makt til å pode dem inn igjen.”

Paulus var selv et levende eksempel på at Gud handler på denne måten. Han sa om seg selv:

“Jeg er virkelig en jøde, født i Tarsus i Kilikia, men oppfostret i denne byen [Jerusalem] ved Gamaliels føt-ter [se Apg. 5, 34]. Jeg har fått nøye opplæring i fedrenes lov, og jeg var nidkjær for Gud...” (Apg. 22, 3).

Paulus tilhørte dem som “av naturen” hørte til det hellige oliventreet. Men han var blant dem som sa: “Jeg går, Herre!”, men som likevel ikke gikk. Hans ja ble et nei, og han var en av de ivrigste forfølgerne av de første kristne.

“Jeg forfulgte denne Veien like til døden, og bandt og kastet både menn og kvinner i fengsel...” for-teller han (v. 4).

På grunn av sitt nei, var Paulus bruk-ket av det hellige oliventreet. Han var en løs gren, men Gud hadde ikke gitt ham opp for det. Den dramatiske hen-delsen på veien til Damaskus (v. 6-13), forandret livet hans. Da han fikk oppfordringen: “Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn.” (v. 16), fulgte han den. Hans nei ble til ja. Gud podet ham inn i treet, og der ble han også værende.

“Jeg har stridd den gode strid, jeg har fullført løpet, jeg har bevart troen,” skrev han kort tid før han ble henrettet i Roma. “Til slutt, så er det da gjort ferdig en rettferdighetens krone for meg, den som Herren, den rettferdige dommer, skal gi meg på den dagen, og ikke bare til meg, men til alle som har elsket Hans åpenbarelse.” (2. Tim. 4, 7-8).

Gud utvelger...og forkaster

Israel var en gang enutvalgt ætt, etkongelig prestskap, ethellig folk og eteiendomsfolk, men de bar ikke “omvendelsens frukter” og ble for-kastet.

Peter kaller de kristne for enutvalgt ætt, etkongelig prestskap, ethellig folk og eteiendomsfolk, men dersom ikke vi vender om og bærer “omvend-elsens frukter”, vil vi også bli forkastet.

Gud utvelger...og Han forkaster. Prin-sippene er de samme som de alltid har vært:

“En gang taler Jeg om et folkeslag og om et kongerike, om å rykke opp og rive ned og fører det i fortapelsen, men hvis dette folkeslaget Jeg har talt imot, vender om fra sin ondskap, da angrer Jeg det onde som Jeg tenkte å gjøre med det.

HMT

Historiske kilder:

Alexander, D. & P. m.fl. (1985). Håndbok til Bibelen. Rev.utg. Hong Kong: Luther Forlag as.

Boardman, J. m.fl. (1993). The Oxford History of Classical Art. New York:Oxford University Press.

Connolly, P. & H. Dodge (1998). Antikkens storbyer. Livet i det gamle Athen og Roma . Oslo: Aschehoug.

White, E.G (1911). Mot historiens klimaks. Oslo: Norsk bokforlag.

Obadja