ET TEGN MELLOM GUD OG HANS FOLK

Da Gud hadde ledet israelittene ut av Egypt for at de skulle være Hans eien-domsfolk, og de hadde slått leir ved Sinai-fjellet, ba Han dem holde hele Hans lov: De skulle ikke ha andre guder enn ham; de skulle ikke lage noe bilde eller falle ned og tilbe det; de skulle ikke misbruke Guds navn; de skulle holde hviledagen hellig. De skulle hedre sine foreldre; de skulle ik-ke slå i hjel; ikke drive hor; ikke stjele; ikke avlegge falskt vitnesbyrd; ikke begjære noe som tilhørte andre. Dette var Guds lov (2.Mos.20).

Folket fryktet da de hørte Ham tale, og de ba Moses være deres mellommann. Øn-sket ble oppfylt, og Gud ba Moses komme opp til Ham på fjellet: “Kom opp til Meg på fjellet og bli der! Jeg skal gi deg stein-tavlene med loven og budet som Jeg har skrevet, for å undervise dem.” (2. Mos. 24, 12).

Moses var på fjellet i 40 dager. Der gav Gud ham undervisning om helligdoms-tjenesten, som var en fremstilling av Guds frelsesplan for menneskeheten. Hver minste detalj måtte gjøres slik Gud hadde vist ham. Deretter lot Gud Moses få vite hvilke håndtverkere Han hadde utsett til å lage de tingene som skulle brukes i hellig-domstjenesten (kap. 31).

Det siste Gud sa til Moses før Han gav ham de to steintavlene, som Han med sin egen finger hadde skrevet den hellige lov-en på, var en påminnelse om ett av budene, som skulle være et tegn mellom Ham og de som tilhørte Hans sanne folk:

“Sannelig, Mine Sabbater skal dere hol-de, for det er et tegn mellom Meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at Jeg er Herren som helliger dere. Derfor skal dere holde Sabbaten, for den er hellig for dere. Den somvanhel-liger den, skal sannelig dø. For hver den som gjør noe arbeid på den, den skal ut-ryddes av sitt folk. Seks dager skal arbei-det utføres, men den sjuende dagen er Sabbaten for hvile; den er hellig for Her-ren. ... Derfor skal Israels barn holde Sab-baten i alle slekter som kommer, som en evig pakt. Den er tegnet mellom Meg ogIsraels barn til evig tid. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, og på den sjuende dagen hvilte Han og pustet ut.” (2. Mos. 31, 13-18).

Det fjerde bud, hviledagsbudet, ble av Gud valgt til å være tegnet mellom Ham og Hans folk for all fremtid. Begrunnelsen var at Sabbaten er Hellig for Herren (v. 15) og for dem (v. 14). Den skulle vitne om hvem de tilber og hvem som “helliger dem” (v. 13).

Sabbaten var blitt innstiftet ved skapel-sen, da Gud hadde fullendt sitt verk og hvilte. Han helliget og velsignet den sju-ende dagen (1. Mos. 2, 1-3). I Edens hage ble dagen helligholdt av Adam og Eva. Slik ville det ha fortsatt hvis de hadde vært lydige og ikke spist av den forbudte frukt-en. Sabbaten var like hellig etter syndefal-let som den hadde vært før. Å vanhellige hviledagen var ulydighet på lik linje med å ete fra det forbudte treet, en handling som ville føre til samme konsekvens, død-en.

Gud gav menneskeheten en ny sjanse. Han ville tilgi deres synder og hellige dem, slik at de igjen kunne bli dannet etter Hans bilde og til slutt arve evig liv. Sabbaten er tegnet på at Gud både er skaperen og gjenskaperen - “Herren som helliger dere”.

Det fjerde bud begynner med å minne oss om at den sjuende dagen er annerledes enn de andre: “Husk på hviledagen så du holder den hellig...” Fordi den er hellig, skal den holdes hellig. Og dagen er hellig nettopp fordi Gud helliget den. “...den sjuende dagen er Sabbat for Herren din Gud...” (2. Mos. 20, 8-11).

Sabbatsbudet er en del av den loven som Gud sier Han vil skrive i våre hjerter og sinn, det gjerne blir omtalt som “den nye pakt”: “For dette er pakten Jeg vil oppret-te med Israels hus etter de dager, sier Her-ren. Jeg vil legge Mine lover i deres sinnog skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.” (Hebr. 8, 10).

Her beskrives forholdet mellom Gud og Hans folk. Han er deres Gud. De er Hans folk. Sabbaten er Guds kjennetegn på det-te forholdet: “Jeg er Herren deres Gud: Dere skal vandre etter Mine lover, holde Mine dommer og gjør dere ikke urene ved deres avguder. Hold Mine Sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.” (Esek. 20, 19-20).

Sabbaten skulle ikke bare være et tegn mellom israelittene og Gud. Dagen hadde allerede vært et tegn siden Edens hage, og den var et tegn mellom Gud og de men-nesker som siden syndefallet kom til å si ja til Hans frelsestilbud og bli “helliget av Ham”. Til israelittene sa Gud. “I menighet-en er det en lov både for dere og for den fremmede som bor hos dere, en evig lov for alle slekter etter dere... Samme lov og rett skal gjelde både for dere og for den fremmede som bor hos dere.” (4. Mos. 15, 15-16).

Guds lov står fortsatt ved lag, og Sabbaten er fortsatt et tegn mellom Han og Hans folk. Slik vil det også være helt til enden.

“Så sier Herren: Ta vare på retten og gjør rettferdighet, for Min frelse er nær, den kommer, og Min rettferdighet blir åpenbart. Salig er det menneske som gjør dette og det menneskebarn som hold-er fast ved det, han som holder Sabbaten og ikke vanhelliger den, og vokter sin hånd så han ikke gjør noe ondt.

...

Også de fremmede som holder seg til Her-ren for å tjene Ham, og for å elske Her-rens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder Sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg, og la dem glede seg i Mitt bønnehus.

...

For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folk.” (Jes. 56,1-2.6).

“Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og Jesu tro.” (Åp. 14, 12).

HMT

Obadja