Saligprisningene

Saligprisningene - del 2 - av E. G. White - I NATURENS TEMPEL

“Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet, for de skal mettes.”

Rettferdighet er hellighet, det å være Gud lik, for “Gud er kjærlighet” (1.Joh. 4,16). Rettferdighet er å være i overensstemmelse med Guds lov, for “alle dine bud er rettferdighet” (Sal. 119,172), og kjærlighet er “lovens oppfyllelse” (Rom. 13,10). Rettferdighet er kjærlighet, og kjærlighet er Guds lys og liv. Guds rettferdighet ble legemliggjort i Jesus Kristus, og vi mottar rettferdighet når vi mottar Ham.

Vi kan ikke oppnå rettferdighet ved smertefull kamp eller ved slit. Heller ikke ved gaver eller offer kan vi oppnå den. “Nå vel, alle dere som tørster, kom til vannene, og dere som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling.” (Jes. 55,1). “Og dette er det navn som Han skal kalles med: Herren, vår rettferdighet.” (Jer. 23,6).

Det som tilfredsstiller sjelens hunger og tørst, kan aldri et menneske gi. Men Jesus sier: “Se, Jeg står for døren og banker; om noen hører Min røst og åpner døren, da vil Jeg gå inn til ham og holde nattverd med ham, og han med Meg.” (Åp. 3,20). “Jeg er livsens brød; den som kommer til Meg, skal ikke hungre, og den som tror på Meg, skal aldri noensinne tørste.” (Joh. 6,35).

På samme måte som vi behøver mat for å holde vårt fysiske liv ved like, behøver vi Jesus, brødet fra himmelen, for å holde det åndelige liv ved like og for å få kraft til å gjøre Guds vilje. Likesom kroppen trenger regelmessig tilgang av næring, må også vårt åndelige liv ha stadig samfunn med Jesus, vi må overlate oss til Ham og stole helt på Ham.

Som den trette vandringsmann leter etter en kilde i ørkenen og slokker sin brennende tørst når han finner den, vil den kristne tørste etter å få livets rene vann fra kilden som er Jesus Kristus.

Når vi fatter hvor fullkommen Frel-serens karakter er, vil vi lengte etter å bli nye mennesker, bli like rene som Han var. Jo bedre vi lærer Gud å kjenne, desto høyere vil vi sette vårt ideal, og desto mer vil vi lengte etter å bli lik Ham. Guds kraft fyller et menneske når det vender seg til Ham, og med et lengtende hjerte kan det si: “Bare i håp til Gud vær stille, min sjel! For fra Ham kommer mitt håp.” (Sal. 62,6).

Hvis du har en lengsel i ditt indre etter noe bedre, hvis du hungrer og tørster etter rettferdighet, så er dette et bevis på at Jesus kaller på deg. Han ønsker at du skal søke Ham i bønn, slik at Han ved sin gode Hellige Ånd skal kunne gjøre det for deg som du selv ikke kan makte. Vi behøver ikke å forsøke å slokke vår tørst hvor det er lite vann, for den store, vannrike kilden er like over oss, og av dens vell kan vi drikke rikelig, om vi bare i tro vil ta imot det Han tilbyr.

Guds ord er livets kildevell. Når du søker til denne levende kilden, vil du ved Åndens hjelp bli ført inn i et inderlig samfunn med Jesus. Gamle, velkjente sannheter vil få ny betydning. Kjente skriftsteder vil stråle inn i din sjel med en ny og dypere mening. Du vil bedre forstå betydningen av andre sannheter og deres forhold til frelsesplanen. Du vil vite med deg selv at Jesus leder deg når du søker Ham, du vil få oppleve at du har en guddommelig lærer ved din side.

Jesus sa: “Det vann Jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller frem til evig liv.” (Joh. 4,14). Etter hvert som Den Hellige Ånd åpner Guds ords sannheter for deg, vil du få dyrebare erfaringer, og du vil lengte etter å vitne for andre om den trøst du selv har fått del i. Når du kommer i kontakt med andre, vil du snakke om det nye du har funnet, om den frelse Jesus ønsker å gi oss. Du vil ha noe nytt å fortelle om Jesu vidunderlige kjærlighet, og du vil vitne om detet både for dem som elsker Ham, og for dem som ikke gjør det.

“Gi, så skal dere gis.” (Luk. 6,38). Den som engang har smakt Jesu kjærlighet, lengter etter å få drikke i stadig dypere drag, og ettersom du gir, vil du selv motta i stadig rikere strømmer. Jo bedre vi lærer Gud og Hans sannhet å kjenne, desto mer øker evnen til å forstå og til å elske. For Gud gleder seg ved å “gjøre mer enn alt, langt ut over det som vi ber eller forstår” (Ef. 3,20).

Til Jesus, som fornedret seg selv for å kunne frelse en fortapt menne-skeslekt, ble Ånden gitt uten mål. Slik vil den også bli gitt til enhver Jesu etterfølger som åpner sitt hjerte helt for å ta imot Ham. Herren har selv sagt til oss: “Bli fylt av Ånden.” (Ef. 5,18). Denne befalingen er også et løf-te om at det er dette Han vil gjøre for oss. Det var Guds vilje at hele Hans fylde “skulle ta bolig i Ham”, og “dere er fylt i Ham” (Kol. 1,19; 2,10).

Gud har utøst sin kjærlighet over oss i rikt mål. Det er som når regnet strøm-mer ned og gir jorden nytt liv. Han sier: “Drypp, dere himler, fra oven, og fra skyene strømme rettferdighet ned! Jorden skal åpne seg og bære frelse som frukt, og rettferdighet skal den tillike la spire frem.” (Jes. 45,8).

“De elendige og fattige søker etter vann, men det re ikke noe; deres tunge brenner av tørst. Jeg, Herren, Jeg vil svare dem; Jeg, Israels Gud, Jeg vil ikke forlate dem. Jeg vil la elver velle frem på bare hauger og kilder midt i daler; Jeg vil gjøre ørken til en sjø og et tørt land til vannrike kilder.” (Jes. 41,17-18).

“Av Hans fylde har vi alle fått, og det nåde over nåde.” (Joh. 1,16).

“Salige er de barmhjertige,

for de skal finne barmhjertighet.”

H jertet er av naturen kaldt og mørkt og ukjærlig. Når man legger for dagen et tilgivende sinnelag, er det ikke noe man gjør av seg selv, men ved inn-flytelsen fra Den Hellige Ånd som virker på hjertet. “Vi elsker fordi Han elsket oss først.” (1.Joh. 4,19).

Herren er selv all godhets kilde. Han er “en barmhjertig og nådig Gud” (2.Mos. 34,6). Han behandler oss ikke som vi fortjener å bli behandlet. Han spør ikke om vi er verdige til Hans kjærlighet, men Han øser ut over oss av sin kjærlighets rikdom, for å gjøre oss verdige. Han er ikke hevngjerrig. Han har ikke som mål å straffe, men å frelse. Selv når Han viser

strenghet og straffer, gjør Han det for å frelse den som er kommet på avveier. Han har et inderlig ønske om å hjelpe menneskene i deres nød og lidelser og å legge sin legende balsam på deres sår. Det er sant at Gud “lar ikke den skyldige ustraffet” (2.Mos. 34,7), men Han har gjort det mulig for synderen å bli fri fra sin skyld.

De barmhjertige har “del i gud-dommelig natur”, og gjennom dem finner Guds medlidende kjærlighet sitt uttrykk. Det hjerte som slår i takt med den uendelige kjærlighets hjerte, søker menneskers frelse og fordømmre dem ikke. Når Jesus bor i vårt hjerte, har vi en kilde som aldri tørker ut. Der Han bor, vil det værre en overflod av kjærlighet og barmhjertighet.

Når ulykkelige mennesker som blir fristet og faller i synd og elendighet, roper om hjelp, spør den kristne ikke om de er verdige til hans hjelp, men om hvordan han best kan hjelpe dem. I de elendigste og de dypest falne ser han mennesker som Jesus ga sitt liv for å frelse. Han forstår at Gud har gitt sine barn forlikelsens tjeneste også for slike tilfelle.

Barmhjertige er de som viser medlidenhet mot de fattige, de lidende og de undertrykte. Job sier: “For jeg berget armingen som ropte om hjelp, og den farløse som ingen hjelper hadde. Den som var sin undergang nær, velsignet meg, og enkens hjerte fikk jeg til å juble. Jeg kledde meg i rettferdighet, og den oppslo sin bolig i meg, rettsinn har jeg som kappe og lue. Øyne var jeg for den blinde, og føtter var jeg for den halte. En far var jeg for de fattige, og ukjente folks sak gransket jeg.” (Job 29,12-16).

For mange er livet en smertefull kamp. De føler sin egen utilstrekkelighet, de er ulykkelige, de mangler tro og synes ikke de har noe å være takknemlige for. Et vennlig ord eller blikk som viser at man setter pris på dem, ville for mangt et ulykkelig, ensomt og kjem-pende menneske være som et beger kaldt vann for en tørst vandrer. Et hjertelig ord, et bevis på vennskap, kan løfte byrder som hviler tungt på trette skuldre. Det er alt sammen uttrykk for Jesu kjærlighet til en fortapt verden. De barmhjertige “skal finne barmhjertig-het”. “Den som velsigner, skal trives, og den som lesker andre, han blir selv lesket.”(Ord. 11,25).

Det gir fred til den som har et hjerte for andre, lykke og tilfredshet for den som uegennyttig går inn for å hjelpe sine medmennesker i nød. Den Hellige Ånd som bor i hjertet og blir åpenbart i livet, vil bløtgjøre harde hjerter og vekke mildhet og sympati. Man høster som man sår.

“Salig er den som akter på den elendige... Herren skal verge ham og holde ham i live; han skal bli lykksalig i landet, og du skal visselig ikke overgi ham til hans fienders mordlyst. Herren skal understøtte ham på sykesengen; hele hans leie forvandler du i hans sykdom.” (Sal. 41,2-4).

Den som vier sitt liv til tjeneste for Gud og sine medmennesker, vil oppleve å være knyttet til Ham som har hele universets hjelpekilder til sin rådighet. Et slikt menneskes liv er ved evige, uforanderlige løfter knyttet til Guds eget liv. Herren vil ikke svikte ham i lidelsens og nødens stund. “Min Gud skal etter sin rikdom fylle all deres trang i herlighet i Kristus Jesus.” (Fil. 4,19). Og i den siste store nødens time skal den barmhjertige finne sin tilflukt i en barmhjertig Frelsers nåde og få adgang til de evige boliger.

“Salige er de rene,

for de skal se Gud.”

J ødene var så strenge når det gjaldt ytre, serimonell renhet, at deres forordninger for slikt var ytterst plagsomme. Deres tanker var så opptatt av regler, påbud og frykt for utvendig bemittelse, men merket ikke at egenkjærlighet og hat gjør et men-neske urent innvendig.

Jesus taler aldri om at en slik ytre, serimoniell renhet er en betingelse for å få adgang til Hans rike, men Han fremholder nødvendigheten av et rent hjerte. “Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren.” (Jak. 3,17). Intet urent skal komme inn i Guds rike. Alle som skal bo der, er allerede her i livet blitt rene av hjertet. Alle som lærer av Jesus, vil få stadig større avsky for dårlig atferd, usømmelig språkbruk og urent tankeliv. Når Jesus bor i hjertet, vil tanker og hand-linger være rene.

“Salige er de rene av hjertet.” Disse Jesu ord har en dypere mening. Det dreier seg ikke bare om renhet, slik verden forstår det; det er ikke bare tale om å være fri for sanselighet og begjær. Det som teller mest, er ekthet i sjelens skjulte motiver og mål. Vi skal leve i seier over stolthet og egen-kjærlighet, og vi skal være ydmyke, uegennyttige og åpne som barn.

Hvis vi ikke i vårt eget liv aksepterer prinsippet om uegen-nyttig kjærlighet, selve grunntrekket i Guds karakter, kan vi ikke kjenne Gud. Et menneske som er be-dratt av Satan, ser på Gud som en hard og ubarmhjertig herren. De egenkjærlige trekk som er typiske for mennesket og for Satan selv, tillegger man da også Gud, Han som er kjærlighet. “Du tenkte jeg var som du.” (Sal. 50,21). Hans handlemåte med menneskene tolkes som uttrykk for hevngjerrighet og vilkårlighet. Like miskjent blir Bibelen, skattkammeret for Hans nådes rikdommer. Herligheten i dens sannheter er høy som himmelen og deres rekkevidde er uendelig som evigheten. For de fleste mennesker er Jesus selv som “et rotskudd av tørr jord; Han hadde ingen skik-kelse og ingen herlighet, og vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham.” (Jes. 53,2).

Da Jesus levde hernede, Han som var en åpenbaring av Gud i menneskelig skikkelse, sa fariseerne og de skriftlærde til Ham: “Du er en samaritan og er besatt.” (Joh. 8,48). Selv Hans disipler var så blendet av egenkjærlighet at det var vanskelig for dem å forstå Ham som var kommet for å åpenbare Faderens kjærlighet. Dette var grunnen til at Jesus vandret ensom blant menneskene. Bare himmelen kunne fullt ut forstå Ham.

Når Jesus kommer i sin herlighet, vil de som har forkastet Ham, ikke kunne tåle å se Hans herlighet. Lyset som stråler ut fra Ham, det som er liv for dem som elsker Ham, betyr døden for dem som ikke har tatt imot Ham. For dem betyr Jesu gjenkomst “en for-ferdelig gru for dom og en nidkjær-hetens brann” (Hebr. 10,27). Når Han kommer, vil de be om at fjellene må begrave dem og skjule dem for Hans ansikt som døde for å frelse dem (Åp. 6,15-17).

Men for dem som har fått sitt hjerte renset ved Den Hellige Ånd som bor i dem, blir alt annerledes. De kan kjenne Gud. Moses var skjult i klip-pekløften da Herrens her-lighet ble åpenbart for ham, og det er når vi er skjult i Kristus, vi skuer Guds kjærlighets fylde.

“Den som elsker hjertets renhet, og hvis tanke er tekkelig, han har Kongen til venn.” (Ord. 22,11). Ved troen kan vi se Ham her og nå. I vårt liv fra dag til dag erfarer vi Hans god-het og nåde, Han leder og bevarer oss. Vi ser Ham i Hans Sønns karakter. Den Hellige Ånd åpner vår forstand og vårt hjerte for sannheten om Gud og Sønnen Han sendte. De rene av hjertet opplever Gud i et nytt og meningsfylt forhold, Han blir deres Forløser.

Jo mer de fatter av Hans renhet og godhet, desto mer lengter de etter å gjenspeile Hans bilde. De ser i Ham en Far som lengter etter å få trykke en angrende sønn til sitt hjrete, og de blir fylt av en ubeskrivelig glede og takknemlighet.

De rene av hjertet ser Skaperen i Hans mektige skaperverk, i alt det vakre som utgjør universet. Men i Hans skrevne ord finner de en enda klarere åpenbaring av Hans barm-hjertighet, godhet og nåde. Sannheter som er skjult for vise og forstandige, blir åpenbart for umyndige. Det vakre og verdifulle i sannheten, som denne verdens vise ikke oppdager, blir stadig klarere for dem som tillitsfullt og ydmykt ønsker å kjenne Guds vilje og leve etter den. Vi finner frem til sannheten når vi selv får del i guddommelig natur.

De rene av hjertet lever på en måte i Guds syn-lige nærhet mens de er i denne verden. I den kommende verden skal de, etter at de er herlig-gjort, se Ham ansikt til ansikt, som Adam gjorde da han i Edens have talte med Gud. “For nå ser vi i et speil, i en gåte; men da skal vi se åsyn til åsyn.” (1.Kor. 13,12).

“Salige er de fredsommelige,

for de skal kalles Guds barn.”

K ristus er “Fredsfyrsten”, og det er Hans oppgave både i himmelen og på jorden å gjenopprette den fred som synden har forstyrret. “Rett-ferdiggjort av troen, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.” (Rom. 5,1). Alle som er villige til å av-stå fra synd, og åpner sitt hjerte for Jesu kjærlighet, får del i denne himmel-ske fred.

Det finnes ikke noe annet grunnlag for fred. Når vi i vårt hjerte tar imot Jesu nåde, vil den overvinne fiendskap, fjerne strid og fylle oss med kjærlighet. Den som har fred med Gud og sine medmennesker, kan ikke være ulykkelig. Misunnelse og mistanke vil ikke finnes i hans hjerte, og hat kan ikke eksistere der. Den som lever i harmoni med Gud, har del i himmelens fred, og utøver en velsignet innflytelse over alle han kommer i kontakt med. Fredens ånd vil legge seg som dugg over hjerter som er trette av verdens strid og ufred.

Kristi etterfølgere blir sendt ut i verden med fredens budskap. Alle som ved den stille, ubevisste innflytelsen av et sant kristenliv åpenbarer Jesu kjærlig-het, og alle som ved ord eller handling leder et menneske bort fra syndens vei og får det til å gi Gud sitt hjerte, er fredsstiftere.

“Salig er de fredsommelige, for de skal kalles Guds barn.” Freden hos dem er et bevis på at de har samfunn med Gud. Jesu vidunderlige innflytelse omgir dem. Deres rene liv og edle karakter åpenbarer for verden at de er Guds barn. Man kan ikke unngå å legge merke til at de har vært med Jesus. “Hver den som elsker, er født av Gud.” (1.Joh. 4,7). “Har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke Ham til,” men “så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom. 8,18).

“Og Jakobs rest skal være midt ibla-nt mange folk som dugg fra Herren, som en regnskur på urter som ikke bier på noen og ikke venter på menneskenes barn.” (Mika 5,6).

“Salige er de som er forfulgt

for rettferdighets skyld;

for himlenes rike er deres.”

J esus lover ikke sine etterfølgere et liv i ære og rikdom, og at de skal være fri for prøver og vanskeligheter. Men Han viser dem at det er en forrett å få vandre med Mesteren på selvfor-nektelsens og vanærens vei, fordi verden ikke kjenner dem.

Han som kom for å frelse en fortapt verden, ble motarbeider av krefter som hadde forent seg i kampen mot Gud og mennesker. Onde engler og onde mennesker hadde gått sammen i en ubarmhjertig strid mot fredsfyr-sten. Alle Hans ord og handlinger var uttrykk for guddommelig kjærlig-het, men Han var så ulik verden at Han ble møtt med den bitreste fiendskap. Han tillot ikke menneskene å følge sine onde tilbøyeligheter, derfor ble Han møtt av hat og motstand. Slik er det med “alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus” (2.Tim. 3,12).

Det er en stadig strid mellom rett-ferdighet og synd, mellom kjærlighet og hat, mellom sannhet og løgn. Når man forkynner budskapet om Jesu kjærlighet og et hellig liv, leder man syndere på frelsens vei, og Satan våk-ner til motstand. Forfølgelse og van-ære venter alle som ledes av Kristi Ånd. Forfølgelsen har ikke alltid samme form, men prinsippet som ligger til grunn, er det samme som har ført til at Guds barn er blitt slått i hjel helt fra Abels tid.

Når mennesker søker å komme i harmoni med Gud, finner de at korset fremsdeles vekker anstøt. Makter og myndigheter og ondskap-ens åndehær i himmelrommet står fylket mot alle som lyder Guds bud. Forfølgelse burde derfor vekke glede og ikke sorg hos Jesu disipler, for det viser at de vandrer i Mester-ens fotspor.

Herren har ikke lovet sitt folk at de skal være fri for prøver og vanske-ligheter, men Han har lovet dem noe som er meget bedre. Han har sagt: “I stillhet og i tillit skal deres styrke være” (Jes. 30,5), og videre at “Min nåde er deg nok; for Min kraft fullendes i skrøpelighet” (2.Kor. 12, 9). Hvis det faller i din lodd å gå gjennom ildovnen for Jesu skyld, så vil Han være med deg som Han engang var med de tre trofaste i Babylon. De som elsker Frelseren, vil glede seg over enhver anledning til å få del med Ham i Hans forned-relse og vanære. Deres kjærlighet til Herren gjør lidelser for Hans skyld til en glede.

Satan har til alle tider forfulgt Guds folk. Han har pint dem og drept dem, men i selve døden seiret de. Ved sin utholdenhet i troen åpenbarte de en som var mektigere enn Satan. Han kunne pine og drepe, men han kunne ikke skade det liv som var skjult med Kristus i Gud. Han kunne kaste dem i fangehullet, men han kunne ikke sette ånden i fengsel. Bak jordens mørke kunne de se den evige herlighet og si: “Jeg holder for at den nåværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.” (Rom. 8,18). Og “vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker for oss en evig fylde av herlighet i overmål på overmål” (2.Kor. 4,17).

Gjennom prøver og forfølgelser blir Guds herlighet, Hans karakter, åpen-bart i Hans barn. Hatet og forfulgt av verden blir Hans menighet opp-dratt i Jesu skole. De vandrer på smale stier i verden og blir renset i prøvelsens ildovn. De følger Jesus gjennom harde kamper. De fornekter seg selv og opplever bitre skuffelser. Men deres harde erfaringer hjelper dem til å avsky synden. Fordi de har del med Kristus i Hans lidelser, skal de også få del med Ham i Hans herlighet.

I et syn fra himmelen så profeten Guds barns endelige seier, og han forteller om dette: “Jeg så likesom et glasshav blandet med ild; og dem som hadde seiret... så jeg stå ved glasshavet med Guds harper i hånd; og de sang Moses’, Guds tjeners sang og Lam-mets sang og sa: Store og underfulle er Dine gjerninger, Herre Gud, Du allmektige! Rettferdige og sanne er Dine veier, Du folkenes konge!” (Åp. 15,2.3). “Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvet-tet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener Ham dag og natt i Hans tempel, og Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.” (Åp. 7,14-15).

Obadja