Paulus og loven

Paulus og loven

Jødene forventet at Messias’ komme skulle bli deres forløsning fra romernes undertrykkelse og en endelig oppfyllelse av Israel som nasjon. At Messias skulle komme og dø for deres synder som det endelige offerlam, var en tanke som ikke kom opp i noens sinn da Jesus ble født inn i verden. Abraham og forfedrene hadde alle ventet på denne Frelseren som de hadde blitt lovet, men forståelsen av Frelserens misjon som offerlam var nå fremmed i lære og forståelse hos det jødiske folk. Selv om Jesus hadde prøvd alt Han kunne å fortelle disiplene om det han måtte lide, klarte de ikke å forstå det. Tankegangen om at Han ville være konge på jord og forløse Israel, var så grundig i deres hjerter at de rett og slett ikke klarte å endre sin tankegang før Jesus faktisk hadde lidd og gjenoppstått. Da måtte Jesus prøve å forklare på nytt det han hadde sagt gjentatte ganger til dem før sin død: At profetiene og løftene i Bibelen pekte frem til nettopp det at Messias skulle dø for menneskeheten.

”Han åpnet deres forstand så de kunne forstå Skriftene.” Så sa Han til dem: ”Slik står det skrevet, og derfor var det nødvendig at Kristus måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at omvendelse og syndens forlatelse skulle forkynnes i Hans navn for alle folkeslag.” (Luk.24,45-47).

Da først skjønte de det: Jesus var det sanne offerlam som hadde dødd for å gi dem syndenes forlatelse. Men det var enda mye de ikke hadde forstått og som gjorde ting etter hvert mer og mer problematisk.

Hele den jødiske kultur var basert på de lovordninger de hadde mottatt av Moses. Inne i disse lovordningene var alle de forskjellige høytider og sabbater. For nesten hver vesentlig lovtradi-sjon de hadde, var det ofring med i bildet. Om man hadde vært syk, sa loven at man skulle ofre. Noen ganger når det var høytidssabbat, skulle man ofre, og ikke minst på forsoningsdagen (Yom Kippur). Helt siden Mose tid så hadde ofringene vært jødefolkets rettferdiggjørelse. En gang i året, på den store forsoningsdagen, ofret de for å rense vekk sin synd som et folk. Gjennom året hadde de takkeoffer, grødeoffer, brennoffer, syndoffer og fredsoffer. Det kanskje aller viktigste offeret for mange jødene var påskeofferet som skulle ofres i forbindelse med min-net om utfrielsen fra Egypt. ”Det skal være en evig lov at dere feirer denne høytiden”, fikk de vite.

Gjennom Moseloven, som innholdt alle disse forordningene, oppnådde Israels folk tilgivelse fra Gud. De ble rettferdiggjort gjennom å holde disse lovene. Guds ti bud som ble skrevet og lagt i Paktkisten, syboliserte det de skulle bli tilgitt for. Det var derfor denne spesielle loven ble skrevet med Guds finger og lagt under nådestolen. På den store forsoningsdagen skulle ypperstepresten sprinkle blod på nådestolen over de ti bud. Dette symboliserte at Israels synd mot denne loven, som lå under, var betalt.

Da Jesus kom til jorden, var det ingen som ventet på en som skulle ta deres synd og dø. De ventet på en konge. Symbolene i helligdommen og i alle lovene var ikke forstått. Fariseerne og de skriftlærde lærte folket at de ble rettferdiggjort gjennom å holde disse lovene. Ved å lyde disse budene fikk de enkelte menneskene og folket som nasjon Guds velbehag og tilgivelse for sine synder.

De trodde ikke at Guds ti bud rettferdiggjorde dem. Det var offerritualene, omskjærelsen og alle disse lovene som rettferdiggjorde. Guds ti bud var loven de hadde brutt, og som de trengte en rettferdiggjørelse fra.

Nå kom Jesus som et syndeoffer, og etter sin oppstandelse forklarte Han dette til disiplene. Endelig forsto de det, Jesus var deres rettferdighet. Det var gjennom Hans død, ikke gjennom offersystemene og seremonilovene de ville motta rettferdiggjørelsen, dvs. tilgivelsen. Mose lov hadde bare vært bilder og skygger av det Jesus gjorde, og det å holde seremonilovene ville ikke kunne gi mennesker liv og frelse.

Dette var en enorm omstilling for jødene som var vant med å tenke på denne loven som deres rettferdiggjørelse. Hvor skulle Jesus få plassen? Skulle de slutte med å holde disse lovene? For mange jøder var det en enorm villfarelse at de skulle slutte med disse seremonilovene. Det var jo gjennom dette de hadde Guds velbehag og oppnådd tilgivelse for folket. Hvordan kunne det være rett at en mann, Jesus, skulle erstatte alt dette? Gjennom Mose lov sto det om syndofrene og hvordan de skulle få tilgivelse gjennom seremonilovene. Dette var det eneste de visste som var fra Gud og ga dem Guds velbehag. De mente det ikke sto noe om Jesus i loven, fordi de ikke så på seremonilov-ene som symboler, men som den faktiske syndforlatelsen.

Jesus-teorien gjorde mange derfor litt småredde og forvirret. Skulle en mann bedra dem til å gi opp det viktigste for Israel? Jesus advarte disiplene på forhånd: ”De skal utstøte dere av synagogene. Ja, den tid kommer da hver den som dreper dere skal tro han gjør Gud en tjeneste. Dette skal de gjøre mot dere fordi de ikke har kjent verken Faderen eller Meg” (Joh.16,2-3).

Den første av Jesus etterfølgere som måtte lide for dette, var Stefanus. Mot han sa de: ”Denne mannen holder ikke opp med å tale spottende ord mot dette hellige sted og loven. For vi har hørt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal ødelegge dette stedet og forandre de skikkene som Moses overgav til oss.” (Apg.6,13-14).

Jesus hadde sagt om tempelet at det skulle bli lagt fullstendig i grus. Ved å forvrenge Jesu mening hadde også noen brukt mot Ham at Han hadde sagt: ”Ødelegg dette templet, og på tre dager skal Jeg reise det opp.” (Joh. 2,19).

Likevel, de som tok imot Jesus som sin frelser og lot Hans død bli deres rettferdiggjørelse, var forvirret. Hva skulle de slutte med, hva skulle de ikke slutte med? Var det rett at Mose lov nå skulle ignoreres? De fleste disiplene trodde ikke det til og begynne med. For dem var alle disse forordningene noe Gud hadde gitt, og skulle ikke bare ta slutt. Derfor var det noen jøder som fortalte også hedningene at de måtte begynne med å holde alle disse lovene og seremoniene. Selv om Jesus hadde dødd for deres synd mente de at det ikke opphevet forordningene Gud hadde gitt dem.

Det at disiplene var forvirret i hensyn til disse spørsmålene selv, viser seg i det de gjorde og sa beskrevet i Bibelen. Da problemstillingen kom opp står det: ”Paulus og Barnabas fikk derfor ikke lite strid og ordskifte med dem. Da bestemte de at Paulus og Barnabas og noen andre av dem skulle dra opp til Jerusalem, til apostlene og de eldste, og legge dette stridspørsmålet for dem.” (Apg. 15,2).

Da de kom dit, ble det arrangert et apostelmøte om temaet. Ingen hadde fått direkte beskjed om hva som skulle skje med rituallovene, derfor satte de seg for å diskutere situasjonen. Hadde de hatt et klart ”så sier Herren” hadde de brukt det, men de hadde ikke noe, og derfor begynte de å resonnere seg frem. Gud hadde tatt imot og også gitt hedninger Den Hellige Ånd. Det betyr at også de hadde mottatt frelse og tilgivelse selv om de ikke hadde om-skåret seg eller utført noen av jødenes rituallover. Konklusjonen ble da at Gud ikke ba om dette for å kunne gi mennesket frelse og rettferdiggjørelse gjennom Jesus Kristus. Derfor trengte ikke hedningene å holde Mose lov for å oppnå rettferdighet (tilgivelse).

De forventet fortsatt at de omvendte jødene skulle det. Derfor irettesatte de Paulus og var veldig opptatt med at han måtte bevise for de ikke-troende jødene at han fortsatt holdt loven (Apg.21,17-26).

Dette viser at de snakker om seremo-nilovene og at disiplene som trodde på Jesus som frelseren, fortsatt holdt dis-se lovene og mente de også måtte det. Disse ritualene inneholdt også ofring som nevnt helt nederst. Selv om Jesus var deres sanne frelser og offerlam, klarte de ikke å se at de skulle slutte med disse ritualene. Og disse lovene var i Israels tro deres rettferdiggjørelse.

Dette er det Paulus prøver å forklare oss i mange av sine brev. Spesielt fordi mange omvendte jøder påsto for andre omvendte hedninger og jøder at de måtte fortsette med å holde disse lovene. Han legger frem at disse lovene ikke kunne rettferdiggjøre noen, og at det bare var Jesus Kristus som kunne det. Han sier at disse lovene ikke tilgav, men kun det de var et symbol på, Jesus Kristus. Paulus søker å gi Mose lov den rette plassering i de forvirrede sinn. At denne loven ikke kan levendegjøre noe menneske. Han sier at Abraham som levde hundre og tretti år før de mottok alle seremonilovene levde i troen på Messias offer, og at de ritualene de hadde mottatt ikke kunne vært gitt istedenfor dette løftet om Messias. Moseloven var ikke gitt til Abraham istedenfor løftet om en forsoning, og loven var heller ikke oppfyllelsen av løftet. Det ble kun gitt som en symbolsk forordning. ”Jeg mente dette: Pakten, som Gud tidligere hadde stadfestet med sikte på Kristus, kan ikke loven, som kom fire hundre og tretti år senere, gjøre ugyldig, så den setter løftet ut av kraft” (Gal.3,16). Det offersystem de fikk, var ikke frelsen, og det kunne ikke ta vekk løftet om en frelser.
Paulus snakker ikke her om de ti bud. De ti bud var det som var blitt brudd og grunnen til at de trengte rettferdiggjørelse og tilgivelse. Offersystemet var det som konkurrerte med Jesus når det gjaldt rettferdiggjørelse fra synd. Seremonilovene ble gitt for ”overtredelsenes skyld inntil …løftet” ble oppfylt. (Gal.3,19). Offersystemet skulle påminne dem om synd og konsekvensen av synd, og skulle holde overtredelse av Guds lov så mye som mulig under sjakk.

Paulus sier at den loven han snakker om er den som ”ble formidlet ved engler, ved en mellommanns hånd” (Gal.3,19). Guds ti bud ble formidlet av Gud direkte til hele Israels folk og senere skrevet med Guds finger. Sere-monilovene ble gitt til Moses og han skrev dem ned. Derfor vet vi at det er denne loven som er temaet som Paulus prøver å belyse.

Kristus har kjøpt oss fri fra ”lovens forbannelse”. Det er Han som har kjøpt oss fri for vårt brudd av Guds bud, ikke offerblodet som ble sprinklet over loven og som ble utgytt hver gang loven var blitt brutt. Seremonilovene kunne ikke ”levendegjøre” eller gjøre den rettferdig som gjorde disse ritualene for å oppnå Guds barmhjertighet. Vår rettferdighet kommer ikke ved disse offersystemene, men ved Kristus.

Paulus sa: ”Jeg forkaster ikke Guds nåde. For om rettferdighet kommer ved loven, så døde altså Kristus forgjeves.” (Gal.2,21). Hvis seremonilovene virkelig kunne gi mennesker forsoning og rettferdiggjørelse, så var det ingen vits i at Kristsus skulle dø. Kun hvis loven ikke var god nok til dette, men bare var symboler, var Kristus deres eneste redning.

”For loven, som bare var en skygge av de kommende goder og ikke selve tingenes egen skikkelse, kan aldri med disse samme ofrene, som de stadig ofrer år etter år, gjøre dem fullkomne som bærer dem frem. For ville de ikke da ha sluttet med å bære ofrene frem? For de som hadde del i denne tjenesten, og som én gang var renset, ville da ikke lenger ha synd på samvittigheten. Men i disse ofringene ligger det hver år en påminnelse om synder. For det er ikke mulig at blodet av okser og bukker kan ta bort synder. Derfor, idet Han kommer inn i verden, sier Han:

”Offer og gave ville Du ikke ha, men et legeme har Du forberedt for meg. Brennoffer og syndoffer had-de du ikke behag i. Da sa Jeg: Se, Jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om Meg – for å gjøre Din vilje, Gud”

Først sier Han: ”Offer og gave, Brennoffer og syndoffer, ville Du ikke ha, og Du hadde heller ikke behag i dem” – det som altså etter loven blir båret fram. Deretter sa Han: ”Se, Jeg kommer for å gjøre Din vilje, Gud” Han tar bort det første, så Han kan innsette det andre. Ved denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme én gang for alle.” (Heb.10,1-10).
Paulus gjør alt han kan for å forklare for de forvirrede sinn at de ikke lenger trenger eller behøver å begynne med å utføre alle rituallovene for å oppnå rettferdiggjørelse. Kristus er nok. Seremonilovene har møtt sitt motbilde og er ikke lenger nødvendig.

Kan du tenke deg? Jødene hadde stolt på disse lovene for sin rettferdighet og tilgivelse. Og nå skulle de bare gi slipp på alt og tro at for Gud var det nok at de trodde på Jesu forløsning. De skulle ikke praktisere sin tro gjennom ofringene i loven lenger, men de skulle bare tro det og be om det. Dette var en enorm foran-dring, og en enorm utfordring.

Samtidig som Paulus har dette budskapet i sine brev, oppfordrer han som Jesus gjorde: Dere har mottatt benådning uten å ha gjort dere fortjent til det, ikke fortsett med å bryte Guds bud!

Hvis en dommer gir deg benådning til tross for ditt lovbrudd, betyr ikke det at han mener du nå har lov å gå ut å fortsette å bryte loven. Hadde han trodd du hadde oppfattet det slik, ville han antagelig ikke gitt deg benådning i det hele tatt. Men benådning kommer ofte fordi noen viser anger for det han har gjort. Den angeren blir oppfattet av dommeren som et tegn på at du ikke ønsker å fortsette med å begå lovbrudd om du får en ny sjanse. Derfor gir han benådningen. Får du benådningen og går ut å fortsetter som før, vil du selvfølgelig komme frem for domstolen igjen og dommeren vil føle seg misbrukt. Hans benådning ble misbrukt. Derfor sa Jesus til kvinnen som ble grepet i hor: ”Heller ikke jeg fordømmer deg. GÅ BORT OG SYND IKKE MER.” (Min utheving).

Det er dette Gud gjør for mennesket. Vi har brutt Hans ti bud og syndet. Vi blir overbevist over vår synd og angrer og kommer skyldbetynget frem for Guds trone. Gud benåder oss på grunn av Sin Sønns blodoffer. Han for-venter ikke at vi skal ta det som et tegn på at Han tolererer synd, og at vi kan fortsette som før. Han tilgir på grunn av at vi har vist anger og ser på det som at vi egentlig ikke ønsker å fortsette på samme måte som før. Så ved Jesu offer gir Han oss benådning. Fortsetter vi som før, kommer vi igjen frem for Hans domstol og Jesu blod har blitt tråkket på. Guds benådning er blitt utnyttet.

”For dersom vi synder med vil-je etter at vi har fått erkjennelse av sannheten, da gis det ikke lenger noe offer for synder, men bare en viss, skremmende forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal ødelegge dem som står imot. …Hvor hardere straff tror de-re ikke den skal bli funnet verdig til, som har trampet Guds Sønn blod under fot, vanhelliget paktsblodet som han ble helliget ved, og spottet nådens Ånd?” (Heb.10,26-29).

Paulus har lagt frem at de ikke mottok tilgivelse og rettferdiggjørelse gjennom lovordningene, men gjennom forbildet Kristus. ”Dere har benådningen, strid om hvordan man skal oppnå den er uvesentlig. Det som er viktig nå er at vi ikke fortsetter i overtredelse mot Guds bud slik at vi igjen kommer under dommen.” Derfor sier han: ”Om-skjærelse og mangel på omskjær-else er ingenting. Men det som betyr noe er å holde Guds bud.” (1.Kor. 7,19).

Det var aldri en debatt i Bibelen om vi skulle holde Guds lov eller ikke. Men på Paulus tid var det debatt om loven som de så lenge hadde holdt for å bli rettferdiggjort mot overtredelsen av Guds lov. Historieskrivere kan fortelle om strid om når høytidssabbatene skulle holdes i forhold til høytidene. Noen besluttet at den tiden å regne ut på var rett, og satte høytidssabbatene etter det. Andre holdt på de tradisjonelle høytidssabbatene. Men Paulus sa at disse ting ikke lenger var viktige. Det var ikke lenger gjennom disse ting og disse ritualene de mottok tilgivelse. Disse diskusjonene var uvesentlige for menneskets frelse.

De andre disiplene har ikke gått inn i denne debatten om seremonilovene. De har, som også Paulus, vært mest opptatt av fruktene av det nye liv, omvendelsen og en død fra det tidligere liv. Nå som vi er kjøpt, dyrt kjøpt, hva vil vi gjøre videre? Når Jesus har betalt en så høy pris for at vi skulle få benådning, skal vi misbruke Hans gave ved å fortsette i synd, eller skal vi holde Hans bud? Jesus sa: ”Hvis dere elsker Meg så hold Mine bud” (Joh.14,15). Som Han sa til kvinnen som var grepet i hor: ”Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer.”

I dag er sunn bibelgranskning erstattet med populære moderne teorier. Jo-hannes skrev: ”Dere barn! La ingen føre dere vill! Den som gjør rettferdigheten, er rettferdig, liksom Han er rettferdig. Den som gjør synden er av djevelen for djevelen har syndet fra begynnelsen. I denne hensikt ble Guds sønn åpenbart, at Han skulle gjøre djevelens gjerninger til intet. Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, for Hans sæd blir i Ham.” (1.Joh.3,6-9).

Problematikken som ledet Paulus til å skrive det som han skrev, er blitt meget mistolket, og det til djevelens fordel. For dagens kristne har ikke noe grunnfestet fortid og opplæring av seremonilovens soningselementer. Derfor tolkes Paulus etter dagens stridsspørsmål, som gjør at Bibelen av mange syntes motstridene. Dagens populære kristne ideer er at Jesus holdt Guds bud isteden for oss, og fordi Han gjorde det, trenger ikke vi. De verste snarer er at det påstås at de som søker å holde seg til Guds bud, kalles mennesker som søker å rettferdiggjøre seg gjennom loven. På den måten blir Guds lov ansett for å være ikke bare unødvendig for en kristen å være tro mot, men den som søker å rette seg etter den blir anklaget. Men Paulus påsto aldri at Guds bud var unødvendige. Når man leser gjennom Det nye testamentet, vil man ikke finne et eneste sted at Guds ti bud, slik de er skrevet, var et diskusjonstema. Men hver eneste apostel og forfatter i Bibelen, inkludert Paulus, sier at vi må holde budene, og at når man har mottatt Jesu forsoning, så må man ikke fortsette i overtredelse.

Fariseerne gjorde nettopp dette. De brøt Guds bud og hvilte i forsoningen de mottok gjennom seremonilovene. Så fortsatte de med synden i sine liv, og mente de likevel hadde Guds gunst på grunn av ofringene og seremoniene som de overholdt. Jesus påpekte for dem mange ganger at de brøt Guds bud.

Denne misbruken av offersystemet hadde forekommet også tidligere i Israel. Gud viste at det var symbolene på Jesu offer som ble misbrukt, og da ble hvert offer de brakte frem en vemmelse og grov utnytting av Guds for-soningstilbud. Han sa: ”Kom ikke med flere gagnløse grødeoffer! Den røkelsen er en styggedom for Meg. Nymåne og sabbat og innkalling til høytidssamling – Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling. Min sjel hater deres nymåner og deres høytider. De er en byrde for Meg, Jeg er lei av å bære den. Når dere rekker hendene ut, skjuler Jeg mine øyne for dere. Selv om dere ber mange bønner, så hører Jeg likevel ikke; deres hender er fulle av blod. Vask dere, rens dere! Få deres onde gjerninger bort fra Mine øyne. Hold opp med å gjøre det onde! Lær å gjøre det gode!” (Jes.1,13-17) Folket fortsatte med sine synder og støttet seg til ofringene og seremoniene for å vinne Guds velbehag. Gud var ikke interessert i dette. Ofrene var et symbol på Jesus og et tilbud til en angrende synder. De var ikke gitt for å kunne gi synderen en anle-dning til å fortsette å synde uten å bekymre seg over konsekvensen. Jesus sa: ”Gå og lær hva dette betyr: Jeg vil ha barmhjertighet og ikke offer” (Matt.9,13).

I dag har kristenheten latt seg lure i den samme fellen. De tror Jesus har latt Sitt blod renne uten å be dem om en omvendelse. De fortsetter i syndene sine og unnskylder dem, men de vil ikke omvende seg. I stedet kommer de frem til Han og ber om tilgivelse og syndsforlatelse gjennom blodet Hans igjen og igjen. ”Gud forventer ikke at vi skal holde Hans lov, vi kan bare gi opp,” sier de. Men det er ikke dette budskapet Gud gir menneskene i Skriften. Jesus sa: ”Sannelig, sannelig sier jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.” (Joh.3,3).

Jesus tok vår straff, ikke for å gi synden spillerom, men for å gi dem som ønsket å begynne på nytt og som angret sine overtredelser, en ny sjanse. Når Israels folk lot seg lure av denne Satans felle i historien, sa Herren til dem: ”Se, dere stoler på løgnaktige ord som ikke gagner. Kan dere virkelig stjele, slå i hjel, drive hor, sverge falskt, brenne røkelse for Baàl og følge andre guder, som dere ikke kjenner, og så komme og stå for Mitt åsyn i dette huset som er kalt ved mitt navn, og si: ”Vi er ut-fridd for å kunne gjøre alle disse styggedommene?” Er dette huset, som er kalt ved Mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, Jeg, ja Jeg har sett det, sier Herren.” (Jer. 7,8-10).

I dag har mange kristne omvendt Gud til sin synd isteden for å omvende seg og overgi sin synd til Gud. Satan vet at om de kristne fortsetter i dette sporet, vil de gå fortapt. Derfor har han utført den samme for-førelsen mot alle generasjoner av Guds folk. Han har ledet dem til å tro at de kan bryte Guds bud og slippe straff, helt fra han sa til Eva i Edens have: ”Har Gud virkelig sagt…? …Du skal ikke dø!” Satan vet at Kristus har kjøpt menneskene med sitt eget blod for å kunne gi dem en ny ”fødsel” og et nytt liv. Men Satan har lurt de kristne til å tro at etter dommeren har benådet dem, betyr det at de kan gå ut og fortsette der de slapp. Han lokker dem til å tro at selv om de misbruker den gave de har fått, vil de ikke komme frem for Guds domstol igjen.

Det Satan har gjort, er å bruke Paulus sine skrifter for å lede mennesker inn i fortapelse og en falsk frelsesvisshet. Fordi vi står ovenfor en annen problematikk enn da Paulus skrev brevene, lurer han folk til å tro at Paulus snakker imot nødvendigheten av å holde Guds bud. Han får dem til å tro at Paulus omtaler dem som søker å holde Guds lov, som dem som søker rettferdiggjørelse gjennom loven. Han har byttet plassen til den lov som lå i Arken, med den lov som ga Israel forsoning for brudd mot Guds bud. På den måten virker kritikken mot Guds lov, og han lokker dermed kristne til å ringeakte den lov som Kristus gjennom hele Bibelen ville omvende mennesker til.

Gud visste at Satan ville gjøre dette. Og om mennesker ville lete etter grunnen bak det Paulus skrev for å finne ut hva han mente, ja om de ikke ville ringeakte at alle disiplene skrev om Guds buds viktighet i sine brev, så kun-ne de vite at det lå en direkte advarsel om å mistolke nettopp Paulus i Bi-belen. Peter ble ledet av Ånden til å skrive: ”Derfor, mine kjære, når dere venter på alt dette, legg da vinn på å bli funnet i fred av Ham, uten flekk og lyte. Og regn vår Herres langmodighet som frelse, slik også vår kjære bror Paulus har skrevet til dere, etter den visdom som er gitt ham. I alle brevene sine taler han også om disse ting overalt. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre skriftene, til sin egen undergang. Siden dere, mine kjære, altså vet dette på forhånd, så vær på vakt så ikke dere også blir ledet bort ved de ugudeliges villfarelse og fal-ler bort fra deres egen faste stand.” (2.Pet.3,14-17).

Ordet ”ugudelige” er her fra det gre-ske ordet athesmos som betyr ”lovløses”. Peter skriver: ”…så vær på vakt så ikke dere også blir ledet bort ved de lovløses villfarelse.” Den lov som er av betydning er selvfølgelig Guds lov. Her snakker Peter om ingen andre enn dem som vil leve uten Guds lov og bruker Paulus for å ”forvrenge” evangeliet om fre-lse. Peter skriver om dem: ”Deres øyne er fulle av skjøgen, og de kan ikke opphøre med å synde. De lurer ubefestede sjeler.” (2.Pet.2,14).

Vi er alle kommet frem for Guds trone med en sekk full av synd. Idet vi bekjenner våre synder og ber Gud om tilgivelse, kommer Jesu vakre blod til vår redning, og vi blir benådet og sluppet fri. Gud håper vi vil bruke denne friheten til å ikke fortsette i vår overtredelse, og isteden å søke å holde Hans bud av kjærlighet til Ham og våre medmennesker. Ikke ha andre guder enn Meg, ber Han. Ikke lag dere noe gudebilde. For Jeg er sjalu... Ikke misbruk Mitt navn, og hold Min Sabbat. Vår plikt mot våre medmennesker er: Hedre din far og din mor, ikke stjel, ikke før falskt vitnesbyrd, ikke slå i hjel, ikke bedriv hor og ikke begjære noe som hører din neste til.

Peter sa om dem som vendte seg vekk fra Guds bud, og om vår plikt å holde budene også etter vi er tilgitt: ”For når de taler tomhetens store og hovmodige ord, får de ved kjødets lyst og ved tøylesløshet narret dem som nettopp har unnsluppet dem som lever i villfarelse. Mens de lover dem frihet, er de selv treller under fordervelsen. For det en ligger under for, det er en også trell under. For om de som først har flyktet unna verdens urenheter ved erkjennelsen av Herren og Frelseren Jesus Kristus, og de så blir igjen blir viklet inn i disse urenhetene og underlagt dem, da er det siste blitt verre for dem enn det første. For det hadde vært bedre for dem om de ikke hadde kjent rettferdighetens vei, enn å ha kjent den for så å ven-de seg bort fra det hellige budet som ble overgitt til dem. Men det er gått med dem som det heter i det sanne ordtaket: hunden vender tilbake til sitt egen spy; og: et nyvasket svin velter seg i gjørmen.” (2.Pet.2,18-22).

Evangeliet er ”omvend dere”, ”bli født på nytt.” Kristus døde på grunn av deres lovbrudd, ikke misbruk denne gaven til å fortsette med synden. Vend om fra lovbruddene, vend tilbake til Guds lov! ”For dette er Guds kjærlighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære. For alt det som er født av Gud, seirer over verden. ... På dette vet vi om vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: ”Jeg har lært Ham å kjenne og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham.” (1.Joh. 5,3-5; 2,3-4). Gud hadde ikke behag i blodet som stadig ble utgytt på grunn av overtredelser. Det gjorde Han von-dt hver gang et nytt offer ble slaktet på grunn av synd mot Hans lov. Han ville ikke ha slakting, Han ville at de skulle vende bort fra synden slik at de slapp å fortsette med ofringen. ”Jeg vil ha barmhjertighet ikke offer,” sa Han. Det samme gjelder nå. Gud ønsker at vi, når vi har mottatt tilgivelse, skal vende om slik at vi slipper å be om og om igjen om tilgivelse. Og hver gang et menneske vender seg fra synden til Guds lov ved Kristi hjelp, blir det revet ut av Satans klør og inn i Guds armer. RTS

Obadja