En million nordmenn tror Jesus vil vende tilbake

TEOLOGI / JESU GJENKOMST / GUDS RIKE

En million nordmenn tror Jesus vil vende tilbake

24. desember 2002 offentliggjorde VG resultatene av en meningsmåling utført av OmniJet. Ett av spørsmålene var: “Tror du Jesus kan komme tilbake?” Dette gav følgende svar:

Ja: ............................ 24,3 %

Nei: .......................... 51,8 %

Vet ikke: ................... 23,9 %

Omregnet skulle det tilsi at omtrent en fjerdedel av det norske folk, eller “en million nordmenn”, tror at Jesus vil komme igjen.

Som ved meningsmålinger flest, er selvfølgelig ikke hele befolkningen spurt. I denne undersøkelsen deltok 872 nordmenn, som skulle være “et landsrepresentativt utvalg av befolk-ningen”, dvs. et slags gjennomsnitt som gir mest mulig riktig bilde av helheten. Det gir likevel ingen garanti for at utvalget er representativt. Det kan være både færre og flere enn en million nordmenn som tror på Jesu gjenkomst.

Selv om undersøkelsen er interessant, sier den heller ingen ting om hva de “en million nordmenn” tror vil skje når Jesus kommer igjen eller hvordan og hvor snart Han kommer. Det henvises kun til Aril Edvardsen som skal ha sagt “at “når Jesus kommer tilbake, vil begivenheten bli direktesendt på Tv og Internett”. Trolig vil hele verden kunne følge det hele på sine mobiltelefoner med TV-skjerm, mener predikanten ubeskjedent.”

I ulike kirkesamfunn finnes en rekke forskjellige oppfatninger om Jesu gjenkomst og vår verdens videre historie. Denne artikkelen har ikke til hensikt å gå inn på alle disse, men heller å se på det bibelske grunnlaget for de kristnes håp, ettersom “alle” (eller kanskje heller de fleste) kirke-samfunnene hevder å bygge sin lære og oppfatning på Bibelens ord.

Løfter om Jesu gjenkomst

Mange steder i Bibelen blir vi fortalt at Jesus vil komme igjen:

t “Jeg går for å gjøre i stand et sted for dere. Når Jeg har gått bort og gjort i stand et sted for dere, skal Jegkomme igjen og ta dere til Meg. For der Jeg er, der skal også dere være.” (Joh. 14,2-3).

t “...slik ble Kristus ofret en gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse.” (Hebr. 9,28).

t “Og se, Jeg kommer snart, og Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.” (Åp. 22,12).

t “For som lynet kommer fra øst og blinker til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være.” (Matt. 24,27).

t “Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham, også de som gjennomboret Ham. Og alle jordens folkestammer skal jamre seg over Ham.” (Åp. 1,7).

t “Da skal Menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet. Og Han skal sende sine engler ut med en mektig basunrøst, og de skal samle sammen Hans utvalgte fra de fire vindret-ningene, fra den ene ende av him-melen til den andre.” (Matt. 24,30-31).

t “...vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, skal på ingen måte komme i forveien for dem som er innsovnet. For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra himmelen. Og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren.” (1.Tess. 4,15-17).

t “Da Han [Jesus] hadde talt dette, ble Han tatt opp mens de [disiplene] så på, og en sky tok Ham ut av syne for dem. ...da stod det to menn hos dem i hvite klær. Og de sa: “...Den samme Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måte som dere så Ham fare opp til himmelen.”” (Apg. 1,9-11).

Dette er bare noen få eksempler, men de viser klart at Bibelen forteller at Jesus vil komme igjen. Troen på Hans gjenkomst må med andre ord være en av grunnpillarene i en kristens bekjen-nelse.

Hvor snart?

En ting Bibelen ikke forteller, er selve datoen for Jesu gjenkomst. Derimot sier Jesus:

“Men den dagen eller timen kjen-ner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far.” (Matt. 24,36).

Og siden vi ikke vet når denne begivenheten vil finne sted, ber Han oss om alltid å være rede for den:

“Derfor skal også dere være be-redt, for Menneskesønnen kommer i en time dere ikke venter det.” (Matt. 24,44).

“Våk derfor! For dere kjenner verken dagen eller timen for Menneskesønnens komme.” (Matt. 25,13).

Likevel har Han gitt en rekke kjennetegn på tiden like før Hans gjenkomst, slik at vi skal kunne gjenkjenne dem, våkne opp og “vite at Han er nær; Han står for dørene!” (Matt. 24,32-34).

Noen av disse kjennetegnene finner vi i Matt. 24,3-31 og Luk. 21,7-28. De omfatter:

w falske kristuser og falske profeter som står frem og gjør store tegn og under. De forfører mange, og særlig vil de forsøke å forføre Guds folk.

w kriger og rykter om kriger.

w folkeslag som reiser seg mot folkeslag, og rike mot rike.

w hungersnød, pest og jordskjelv på forskjellige steder.

Alt dette, som vi jo kan se rundt oss i dag, blir kalt “begynnelsen til (fød-sels)veene”. Det fortelles så at det vil bli en problematisk tid for Guds folk - de vil bli hatet og forfulgt, og mange vil falle fra troen. Lovløsheten vil ta overhånd, slik at kjærligheten blir kald hos mange. (Se også 2.Tim. 3,1-5.)

“Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.” (Matt. 24,14).

Dette er den eneste “betingelsen” Gud stiller. Før Jesus kommer igjen, vil Han at hele verden skal ha hørt budskapet om frelsen og dommen.

Disse to skriftstedene kan illustrere Guds ønske og tilbud til menneskene:

“Kom nå, og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren: Om deres synder er som skarlagen, skal de bli hvite som snø. Om de er røde som purpur, skal de bli som ull. Hvis dere er villige og lydige, skal dere spise av det gode i landet. Men dersom dere er uvillige og gjør opprør, skal dere fortæres av sverdet.” (Jes. 1,18-20).

“Kast fra dere alle overtredelsene som dere har forbrutt dere mot, og skaff dere et nytt hjerte og en ny ånd! Hvorfor skulle dere dø, du Israels hus? For Jeg har ikke be-hag i noens død, sier Herren. Vend derfor om, så skal dere leve.” (Esek. 18,31-32).

Noen peker på endetidstegnene og sier: “Slik har verden alltid vært.” Men også dette blir i Bibelen tatt med i beskrivelsen av tiden før Jesus kom-mer igjen:

“Først av alt skal dere vite at i de siste dager skal spottere stå frem. De skal gå frem etter sine egne lyster og si: “Hvor er løftet om Hans gjenkomst? For fra den tid fedrene sovnet inn fortsetter alle ting som de var fra skapelsens be-gynnelse av.”

For med vilje glemmer de dette: At himlene fra gammel tid ble til ved Guds ord. Og ved det samme Guds ord stod jorden frem fra vann og gjennom vann. Ved dette gikk den daværende verden under, ved at den ble oversvømmet av vann. Men de himler og den jord som er nå blir ved det samme Guds ord spart til ilden ved tiden for deugudelige menneskers dom og fortapelse.

Men dette ene må dere ikke glemme, mine kjære, at for Herren er en dag som tusen år, og tusen år som en dag. Herren er ikke sen med løftet, slik noen regner det for senhet. Men Han er tålmodig med oss, siden Han ikke vil at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse.” (2.Pet. 3,3-9).

Bibelens endetidstegn er tydelige i dag. De viser at Jesus snart vil kom-me tilbake. Han er tålmodig med oss, siden Han ønsker at alle skal vende om til Ham så Han kan frelse dem. Men når alle har hørt tilbudet og advarselen og gjort sitt valg - enten akseptert frelsestilbudet eller forkastet det - vil Han besegle deres valg, avslutte sin gjerning som vår Mellom-mann og komme tilbake ”for å gi enhver igjen etter hans gjerning” (Åp. 22,12).

Frykt Gud og gi Ham ære...

Før “enden” kommer, skal “evangeliet om riket...bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag” (Matt. 24,14). I Åp. 14 finner vi Guds tre siste budskap til vår verden (v.6-13), som vil bli forkynt like før Jesus kommer igjen (v.14-16). De som forkynner disse bud-skapene, blir representert av tre engler, eller budbærere (det greske ordet aggèlòs betyr begge deler, en som bringer et budskap), som flyr høyt over jorden.

Det første budskapet handler om det samme som Matt. 24,14: En verd-ensomspennende forkynnelse av Guds frelsestilbud og en dom som foregår like før enden kommer.

Om engelen/budbæreren kan vi lese:

“Han hadde det evige evangeliet å forkynne for dem som bor på jorden, for hvert folkeslag, stam-me, tungemål og folk, og han sa med høy røst: “Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!” (Åp.14,6-7).

Budskapet som skal forkynnes, er et kall til omvendelse. “Frykt Gud og gi Ham ære... tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!” Selv om det blir gitt til menneskene i den siste tid, er det ikke et nytt budskap som forkynnes.

Kong Salomo, mannen som i sin tid var kjent over store deler av verden for sin visdom, konkluderte sin forkynnelse slik:

“La oss høre avslutningen på hele dette budskapet: Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle men-nesker. For Gud skal føre hver gjer-ning frem for dommen, sammen med alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.” (Fork. 12,14).

Århundrer i forveien hadde Moses forkynt på Guds vegne:

“Dette [se kap. 5] er budet, lovene og dommene som Herren deres Gud har befalt meg å lære dere, så dere kan holde dem i det landet dere skal gå inn i for å ta det i eie, for at du kan frykte Herren din Gud, holde alle Hans lover og Hans bud...

Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde, idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier, og å holde Hans bud, Hans lover og Hans dom-mer, for at du skal leve...

Men hvis ditt hjerte vender seg bort, og du ikke vil høre, og du blir drevet til å tilbe andre guder..., da for-kynner jeg dere i dag at dere sanne-lig skal gå fortapt...

Jeg kaller i dag himmelen og jorden til vitner mot dere: Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve.” (5.Mos. 6,1-2; 30,15-19).

Å frykte og å elske Gud henger sam-men med å lyde Ham. Jesus sa:

“Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud... Den som har Mine bud og holder dem, han er den som elsker Meg...

Hvis noen elsker Meg, vil han holde Mitt ord... Den som ikke elsker Meg, holder ikke Mine ord.” (Joh. 14,15. 21.23.24).

De som ikke elsker Gud, vil heller ikke bry seg om å lyde Ham. De som virke-lig elsker Gud, vil også lyde Ham, for de har forstått at Han er kjærlighet.

Johannes, som er blitt kalt kjærlighet-ens apostel, skriver:

“På dette vet vi at vi har lært Ham å kjenne, om vi holder Hans bud. Den som sier: “Jeg har lært Ham å kjen-ne”, og som ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham. Men den som holder Hans ord, i ham er i sannhet Guds kjærlighet blitt gjort full-kommen.

...

Ved dette er kjærligheten gjort fullkommen blant oss: At vi kan ha frimodighet på dommens dag. For slik Han er, slik er vi i denne verden.

...

På dette kjenner vi at vi elsker Guds barn, når vi elsker Gud og holder Hans bud. For dette er Guds kjær-lighet, at vi holder Hans bud. Og Hans bud er ikke tunge å bære.” (1.Joh. 2,3-5; 4,17; 5,2-3).

Guds lov blir ikke betraktet som en byrde av dem som elsker Ham. Den blir ikke et ytre åk, men en indre frihet. Gud sier:

“Jeg skal gi dere et nytt hjerte... Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.” (Esek. 36,26-27).

“Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk.” (Hebr. 8,10).

Menneskets strev er uten verdi. Det er Gud som frelser og gir kraft. Men mennesket er likevel ikke passivt i prosessen. Det er et samarbeid hvor både Gud og mennesket arbeider.

“...arbeid på deres egen frelse med frykt og beven. For det er Gud som virker i dere både å ville og å virke for Hans gode vilje.” (Fil. 2,12-13).

Kraften kommer fra Gud, men mot-standen mot fristelse må komme fra mennesket selv.

Tilbe Ham som skapte

Ingen andre enn Gud har rett på vår tilbedelse: Ingen engler (Luk. 4,6-8; Åp. 22,8-9), ingen mennesker (Apg. 10,25-26) og ingen gudebilder eller symbolske gjenstander (Jes.42,8).

Bibelen gjør det også klart hvorfor Gud skal tilbes:

“Du er verdig, Herre, til å få prisen og æren og makten. For Du har skapt alle ting, og ved Din vilje be-står alle ting, og ved Din vilje ble de skapt.” (Åp. 4,11)

“Himlene ble dannet ved Herrens ord, og hele deres hær ved et pust fra Hans munn. Han samler havets vann som en haug. Han gjemmer dypene iforrådsrom. Frykt Herren, hele jorden! Ha ærefrykt for Ham, alle som bor på jorden! For Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.” (Sal. 33,5-9).

“De skal love Herrens navn, for Han bød, og de ble skapt.” (Sal. 148,5).

Gud er Skaperen, og Han er den ene-ste som har rett til sine skapninger til-bedelse. Engelen i Åp. 14,6-7 sa:

“Frykt Gud og gi Ham ære... tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!”

Sentralt i gudsfrykten og tilbedelsen av den sanne Gud, står lydigheten mot Hans lov, De ti bud, den loven som Gud selv vil skrive i hjerte og sinn hos den som vender om til Ham.

Ett av budene gir tydelig til kjenne hvem det er som har gitt denne loven, og som sier: “Du skal ikke ha andre guder enn Meg...” Budet ligger midt i loven og minner oss igjen på hvem det er som har retten til vår lojalitet og tilbedelse:

“Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre all din gjerning, men den sjuende er Sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter. For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.” (2.Mos. 20,8-11).

Det fjerde budet begynner med en formaning om ikke å glemme en spesiell dag. “Husk på hvile-dagen...” Denne dagen er spesiell fordi Gud ved skapelsen gjorde den spesiell:

“På den sjuende dagen fullendte Gud sitt verk, det Han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.” (1.Mos. 2,2-3).

Det var Gud selv som bestemte at denne dagen skulle være annerledes, velsignet og hellig. Seks dager skapte Han, den sjuende hvilte Han. Dette ble utgangspunktet for sjudagersuka, hvor den sjuende dagen, Sabbaten, skal holdes hellig. I sin lov ber Gud oss huske på dette. Seks dager skal vi arbeide og drive på med våre egne ting, men den sjuende dagen er avsatt til hvile og tilbedelse. Hvorfor skal vi gjøre dette?

“For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den sjuende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.”

Når den første engelen (Åp. 14,6-7) oppfordrer menneskeheten til å vende om til Gud, frykte, lyde, ære og tilbe Ham, innebærer dette også et kall om å holde den sanne hviledagen hellig.

“...tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!”

Ved å helligholde Sabbaten vitner man om at man tilber den eneste sanne Gud - Han som er Skaperen og Gjenskaperen (Frelseren).

Timen for Hans dom er kommet...

Den første engels budskap er ikke kun en oppfordring til omvendelse for menneskene i de siste dager, men for-teller også om en dom som har startet:

“Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet.”

Det var den samme dommen Salomo snakket om da han sa:

“Frykt Gud og hold Hans bud, dette gjelder alle mennesker. For Gud skal føre hver gjerning frem for dommen, sammen med alt det skjulte, enten det er godt eller ondt.” (Fork. 12,13-14).

Og det er her det vil bli klart hvilket valg hvert menneske har gjort: “Livet og det gode” eller “døden og det onde”, som Moses fremla (5.Mos. 30,15-19).

Bibelen forteller oss at Gud “har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet” (Apg. 17,31). Det enkelte menneske vil ikke “kom-me for dommen” når det dør, for så å få avgjort sin skjebne. Gud har fast-satt en bestemt tid hvor Han vil døm-me hele verden, og det med rett-ferdighet (sml. Jer. 25,32).

Paulus advarer oss mot å dømme noen før tiden, enten den ene eller den andre veien:

“Døm derfor ikke noe før tiden, før Herren kommer, Han som både skal føre mørkets skjulte ting frem i lyset og åpenbare hjertenes råd. Da skal den enkelte få sin ros av Gud.” (1.Kor. 4,5).

For oss vil ingenting være klart før Jesus kommer igjen, men når Han kommer, vil dommen være fullført. Om sin gjenkomst sier Jesus:

“...Min lønn er med Meg, for å gi enhver igjen etter hans gjerning.” (Åp. 22,11).

Dommen foregår med andre ord i de siste dager, i tiden like før Jesu kommer igjen. Dommen foregår i dag. Derfor sender Gud et spesielt budskap til verd-en, et siste kall til omvendelse og frelse:

“Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder!”

Dommen er en del av Guds frelsesplan for menneskeheten, idet avslutningen på verket nærmer seg. Gud er ikke uordenens Gud (1.Kor. 14,33), og ingenting i frelsesplanen er overlatt til tilfeldigheter. Han ønsker heller ikke at mennesker skal være uvitende om den dommen som foregår. Derfor har Han åpenbart for oss at det vil finne sted en dom like før Jesus kommer igjen, og når den vil begynne.

“For Herren Gud gjør ingen ting uten at Han åpenbarer Sitt hemme-lige råd for sine tjenere, profetene.” (Am. 3,7).

Daniels profetier

I Daniels bok finner vi en rekke profetier som gir et tidsperspektiv for Guds frelsesplan. I kap. 2 får Daniel en tydning av babylonerkongen Nebu-kadnesars drøm. Symbolisert ved en statue av ulike metaller, får kongen åpenbart hvilke verdensriker som vil være før Gud oppretter sitt rike ved slutten av vår tidsalder:

“I disse kongenes dager [etter de ulike rikene som er nevnt] skal him-melens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene, men det skal selv bli stående til evig tid.” (Dan. 2,44).

I denne første profetien legges grunn-laget for de profetiske synene som Gud senere gir Daniel, og her blir en “tidslinje” trukket opp: Fra det aktuelle tidspunkt profetien ble gitt [det første riket her var Nebukadnesars rike, se vers 38], til Guds frelsesplan blir full-endt og Hans rike opprettet.

Ved syndefallet mistet menneskene retten til å leve evig i Guds paradis, og de måtte forlate Edens hage. Satan, som i forkledning av en slange hadde fått menneskene til å under-kaste seg ham i lydighet, har siden den gang krevd herredømme over menne-skene og verden. Men Guds frelses-plan har frigjort, tilgitt og renset de menneskene som har sagt ja til Ham. Tiden vil komme når Gud vil gjenopp-rette sitt rike for de mennesker som takket ja til frelsestilbudet. De vil igjen få adgang til Livets tre og Edens hage.

I kap.7 får Daniel et syn hvor de sam-me fire rikene blir representert av fire dyr. Deretter gis en enda mer detaljert beskrivelse om hva som vil finne sted i tidsrommet etter det fjerde riket er gått under, og frem til Jesu gjenkomst. Det vil oppstå en makt som ikke er et verdensrike, men likevel har makt over hele jorden. Denne makten vil opp-høye seg selv som guddommelig, for-andre Guds lov og forfølge Guds sanne folk en gitt tid (v.24-25).

“Men,” fortsetter profetien, “retten skal bli satt, og de skal ta bort hans [makten nevnt over] herredømme, for å ødelegge og utslette det for all tid. Deretter skal riket og herredømmet, og storheten til rikene overalt under himmelen, bli gitt til folket, Den høyestes hellige. Hans rike er et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde Ham.” (v.26-27).

I slutten av dette synet blir både dom-men og opprettelsen av Guds rike for-kynt (v.9-10. 22. 26). Allerede tidlig i Det gamle testamentet hadde Gud gjort det klart at Han vil holde dom, og at dette vil skje før og like forut for Jesu annet komme.

Sitt neste syn (kap.8) får Daniel etter det babylonske rikets undergang. Det er Medo-Persia som nå har verdens-herredømme. Daniel får se to dyr: En vær som blir sagt å symbolisere Medo-Persia, og en geitebukk som skal sym-bolisere makedonerne (grekerne) og Alexander den store (v.20-21). Geite-bukken stanget bort og overvant væren - slik det også skjedde over hundre år senere da Alexander den store underla seg det persiske riket.

Etter dette skulle hans rike bli delt i fire (v.22), hvilket også skjedde etter Alexanders død (det ble delt mellom fire av hans hærførere). Så får vi igjen opplysninger om den religiøse makten vi fikk presentert i kap.7, den som ville opphøye seg selv, forfølge Guds folk og ha stor fremgang i verden (v.10-11.23-25).

Synet i kap.8 bygger på de to forut-gående synene og tilføyer en del nye opplysninger. En av de viktigste opp-lysningene vi får i dette kapittelet, er en tidsangivelse som har stor betyd-ning for Guds frelsesplan.

“Da hørte jeg en som var hellig tale,” forteller Daniel. “En annen som var hellig sa til ham som talte: “Hvor lenge gjelder synet om det stadige og den ødeleggende over-tredelsen, der både helligdommen og hærskaren overgis til å trampes ned [utføres av den religiøse makten beskrevet i v.10-12 og 23-25]?”

Han sa til meg: “I 2300 kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdiggjort.”” (v.13-14).

Guds helligdom på jorden

Da Daniel fikk alle disse synene, lå templet i Jerusalem i ruiner. Det var blitt ødelagt av babylonerne da de inn-tok byen, plyndret den for verdisaker og bortførte mange av dens inn-byg-gere (2.Kong. 25,8-21).

Dette tempelet var blitt bygget under kongs Salomos regjeringstid (1.Kong. 6). Salomo fikk tegningene til tempelet av sin far, kong David, som igjen hadde fått sine instruksjoner fra Gud: “Alt dette ble skrevet ned av Herrens hånd,” forteller han, “så Han kunne la meg forstå alt arbeidet ut fra disse tegningene.” (1.Krø. 28,19).

Steintempelet i Jerusalem var blitt laget etter det samme mønsteret som det tabernakelet, eller åpenbarings-teltet, som Moses og israelittene laget i ørk-enen (2.Mos. 25-40), bare i mye større målestokk. Dette teltet, hvor “Herren talte med Moses ansikt til ansikt” (2.Mos. 33,11) og hvor “Her-rens sky hvilte over...om dagen, og ilden...om natten” (2.Mos. 40,38), blir i Bibelen omtalt som helligdommen.

Den bestod av et telt, omgitt av en forgård. I forgården var et alter til dyreofringer, og et kar med vann som prestene skulle rense seg i før de gikk inn i selve helligdommen (teltet). Teltet var delt i to avdelinger. Den første ble kalt Det hellige, og inneholdt et bord med tolv brød (kalt skuebrød), en syv-armet lysestake og et røkelsesalter, som stod plassert foran det forhenget som delte teltet i to. Bak forhenget var det rommet som ble kalt Det aller helligste. Her stod paktkisten av gull, hvor steintavlene med Guds ti bud ble oppbevart.

Moses hadde fått instruksjoner om hvordan denne helligdommen skulle bygges da han møtte Gud på Sinai-fjellet. Da Gud kalte Moses opp på fjellet, hadde Han sagt:

“Kom opp til Meg på fjellet og bli der! Jeg skal gi deg steintavlene med loven og budet som Jeg har skrevet, for å undervise dem.” (2.Mos. 24,12).

Gud hadde vist seg for israelittene som en frelser idet Han ledet dem ut fra Egypt. Men de hadde ennå mye å lære, både om Gud og om frelses-planen. Som en del av den undervis-ningen Gud ville gi dem, skulle de byg-ge en helligdom, og det var viktig at de i ett og alt fulgte de instruksjonene Gud gav dem om hvor-dan denne helligdommen skulle bygges.

“De skal lage en helligdom for Meg, så Jeg kan bo iblant dem,” sa Gud til Moses på fjellet. “Etter alt Jeg viser deg i mønsterbildet for tabernaklet og mønsterbildet for alt utstyret i det, slik skal du lage det.” (2.Mos. 25,8-9). Deretter følger en beskrivelse av taber-nakelet (teltet) og alt utstyret som skulle brukes i den gudstjenesten som skulle foregå der (kjent som helligdoms-tjenesten).

Helligdomstjenesten

Vi kan lese om retningslinjene for helligdomstjenesten i 2.Mos. 25-30 og 3.Mos. 1-7 og 16. Blant annet skulle det daglig ofres to lam, ett om morgenen og ett “mellom de to aftenstunder” (2.Mos. 29,38-39). I tillegg skulle folket komme frem med sine offergaver: Brenn-offer (3.Mos. kap.1), grødeoffer (kap.2), fredsoffer (kap.3) og syndoffer (kap.4-5). Denne siste kategorien av ofringer som Gud foreskrev, var av spesielt stor betydning.

“Hvis noen farer vill og synder mot noen av Herrens bud som an-går noe det er forbudt å gjøre...” begynner kapittelet om syndofferet (3.Mos. 4,2).

Gud hadde skrevet sin lov på de to stein-tavlene for å undervise israel-ittene (2.Mos. 24,12). De ti bud viste dem hva Gud definerer som synd, og hvis “lønn er døden” (Rom. 6,23). Paulus skriver til de troende i Roma:

“Er loven synd? På ingen måte! Men jeg lærte ikke synden å kjenne uten ved loven. For jeg hadde ikke kjent til begjæret om ikke loven hadde sagt: “Du skal ikke be-gjære.”... La det da stå fast at loven er hellig, og budet er hellig og rettferdig og godt.” (Rom. 7,7-8.12).

Guds hellige og rettferdige lov gjør det klart og tydelig hva som er synd, nemlig brudd på disse ti budene (1.Joh. 3,4).

De israelittene som hadde brutt Guds lov, skulle bringe frem et synd-offer på alteret i forgården idet de angret og bekjente sin synd (3.Mos. 5,5-6). Når denne sym-bolske handlingen ble utført, hadde Gud lovet at den som angret, ville bli til-gitt.

Først la synderen hånden sin på offerdyrets hode - slik ble hans lovbrudd sym-bolsk overført til det uskyldige dyret -, og så skulle han selv slakte det på offeralteret. Presten tok noe av blodet fra dyret og strøk det på hornene av alteret, og helte resten av det ut på mark-en.“Slik skal presten gjøre soning i hans sted, og det skal bli tilgitt ham.” (v.35).

Det var ikke selve offeret som var viktig for Gud, men at synderen an-gret, bekjente og kom til Ham for å få tilgivelse. Ofringene skulle være et vitnesbyrt for israelittene om dette, og minne dem om syndens grusomme konsekvenser.

Da Adam og Eva måtte forlate Edens hage, ble de gitt løftet om en stedfortreder, en Frelser Gud ville sende som skulle ta på seg straffen for deres synd slik at de likevel kunne leve evig (1.Mos. 3,15. Fra de tidligste tider skulle ofring-en av et lyteløst lam minne menneske-heten om denne Frelseren (1.Mos. 4,4).

Det var ikke selve dyret og dets blod som sonet den angrende synderens straff og slettet ut hans synd, men of-ferhandlingen skulle vitne om Han som en gang skulle komme og gi seg selv som et fullkomment offer for hele verd-ens synder.

Døperen Johannes vitnet om Jesus: “Se! Guds Lam som bærer bort verdens synd!” (Joh. 1,29).

Paulus skriver: “For sannelig, vårt Påskelam er slaktet for oss; Kris-tus.” (1.Kor. 5,7).

Og Peter skriver: “For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting som sølv eller gull dere ble fri-kjøpt..., men med det dyrebare Kristi blod, som av et lam uten lyte og uten flekk. Dette ble Han utsett til på forhånd, før verdens grunnleggelse.” (1.Pet. 1,18-20).

Guds helligdom i himmelen

Da Gud gav israelittene hellig-domstjenesten, gav Han dem en lærebok om sin frelsesplan. Un-dervisningen var for dem, for folkene rundt dem og for kom-mende generasjoner.

Helligdommen var en nøyaktig kopi av Guds helligdom i himmel-en. Det som skjedde i den jordiske helligdomstjenesten, var “avbildet og skyggen av de himmelske ting” (Hebr. 8,5).

Også i Det gamle testamentet omtales Guds tempel i himmelen:

“For Han har skuet ned fra sin opphøyede helligdom. Fra him-melen har Herren fulgt med på jorden...” (Sal. 102,20).

“Da min sjel ble kraftløs i meg, husket jeg på Herren. Min bønn ble sendt opp til Deg, inn i Ditt hellige tempel.” (Jona 2,8).

“I min trengsel kalte Jeg på Herren... Fra sitt tempel hørte Han min røst...” (Sal. 18,7).

Den tjenesten som prestene utførte i helligdommen på jorden, var et symbol på den tjenesten Jesus skulle utføre som vår Mellommann i himmelen etter sin død. I den jordiske tjenesten måtte det stadig bæres frem nye offer, siden ingen av dem kunne fjerne synden. Men Jesu offer var et fullkomment offer. Etter sin død, gikk Han inn i Guds tempel i himmelen for å fortsette frelsesplanen som vår Yppersteprest og Mellommann (Hebr. 10,11-12).

“Vi har en slik Yppersteprest som satte seg ved høyre side av Maje-stetens trone i himlene, en Prest i helligdommen og i det sanne taber-naklet som Herren har reist, og ikke et menneske.” (Hebr. 8,1-2).

“Ved at de kjenner Ham skal Min rettferdige Tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres mis-gjerninger. ... Han bar manges synd, og gikk i forbønn for over-tredere.” (Jes. 53,11-12).

Jesus har “makt til fullkomment å frelse dem som kommer til Gud ved Ham, ettersom Han alltid lever for å gå i forbønn for dem. For en slik Yppersteprest var skikket for oss, en som er hellig, uskyldig, ubesmittet, skilt fra syndere og som er blitt opphøyet over himlene. Han trenger ikke å bære frem offer daglig, slik som de andre yppersteprestene [på jorden], først for sine egne synder og så for folket. For dette gjorde Han en gang for alle, da Han ofret seg selv.” (Hebr. 7,25-28).

I den jordiske tjenesten var det men-nesker som var prester og utførte de symbolske handlingene som skulle fortelle om Guds frelsesplan. Disse menneskelige prestene var underlagt alle naturens lover, og måtte gå til hvile i graven som andre. Dermed ble det stadig nye personer som utførte tjen-este i helligdommen/tempelet.

Men Jesus skulle være “prest til evig tid” (v.21). Han tjeneste skulle ikke avsluttes på grunn av død. Han har seiret over døden, og Hans liv er evig. Derfor blir Hans tjeneste omtalt som “et uforgjengelig prestedømme” (v. 24), og det står at “Han alltid lever for å gå i forbønn for dem” (v.25).

Selve forbønnstjenesten ville ikke vare for alltid. Guds billedbok forteller oss hvordan frelsesplanen videre var ord-net: De vanlige prestene utførte daglig sin tjeneste som folkets mellommenn i den første avdelingen (Det hellige) av helligdommen. “Men inn i det andre rommet [Det aller helligste] gikk yp-perstepresten alene, en gang i året.” (Hebr. 9,7).

Den store forsoningsdagen

Denne ene gangen i året som ypper-stepresten gikk inn i Det aller helligste, ble kalt den store forsoningsdagen. På denne dagen ble helligdommen ren-set fra all den synden som via offer-dyrenes blod var blitt overført til hel-ligdommen (3.Mos. 16).

Den menne-skelige yp-perstepresten skulle først ofre et synd-offer for sin egen synd (v.6). Fra menigheten hadde han fått to geite-bukker. Ved døren til Åpenbaring-steltet skulle han kaste lodd om dis-se: Den lod-det falt på skulle være syndoffer, den andre skulle sendes ut i ørkenen som syndebukk (v.8-10).

Blodet fra syndofferet skulle sprinkles på nådestolen, lokket til paktkisten som stod i Det aller helligste. På denne måten ble det gjort “soning for hel-ligdommen” på grunn av folkets synder (v.16). Deretter skulle han leg-ge hendene på hodet til den andre geitebukken og bekjenne folkets synd-er, en handling som symboliserte at synden ble overført fra helligdommen til syndebukken, som deretter ble sendt ut i ødemarken. Slik ble folkets synder (symbolsk) fjernet for godt.

Mens dette pågikk skulle folket yd-myke seg for Gud. Dagen skulle være en “fullstendig sabbatshvile” med bønn og faste (v.29-31).. De som ikke ville ydmyke seg og angret sine synd-er, eller valgte å ignorere dagen, ville omkomme (3.Mos. 23,27-31). Det var en alvorlig og viktig symbolsk handling som foregikk, idet helligdommen ble renset og det ble satt et skille mellom hvem som virkelig hadde vendt seg om fra sin synd for å tjene Gud, og hvem som valgte å fortsette i synd.

De “2300 dagene”

Profetien fra Dan. 8 hadde sagt: “I 2300 kvelder og morgener. Da skal helligdommen igjen bli rettferdig-gjort.”

Det hebraiske ordet som forteller hva som ville skje med helligdommen etter denne perioden, er tsadaq, et ord som betyr rense; være/gjøre rett; gjøre rettferdig; gjøre viktig. Når Gud gjør et menneske rettferdig, tar Han bort dets synd, Han renser det (sml. Sal. 51,9 og Jes. 1,18). Tidsprofetien i vers 14 viste frem til en tid da helligdom-men skulle bli renset; synden skulle bli fjernet fra helligdommen.

Det var ikke den jordiske helligdom-men som skulle renses. Da Daniel fikk dette synet, lå tempelet i Jerusalem i grus, og det ble ikke bygget opp igjen før flere årtier senere. Det var Guds helligdom i himmelen som skulle renses etter de “2300 dagene”.

I kap.9 får Daniel vite tidspunktet for når disse “dagene” skulle regnes. Engelen Gabriel (v.21) forteller Daniel at “70 uker” (eller “490 dager”) av denne perioden var skåret av spesielt for det jødiske folk, og vi får vite tids-punktet for Jesu første komme (v.24-26). Se artikkelen Bibelens største profeti om Jesus for nærmere forklar-ing av profetien i kap.9.

De “2300 dagene” skulle regnes fra høsten 457 f.Kr. (v.24). Det var ikke 2300 bokstavelige dager, men profetien var gitt etter prinsippet om “ett år for hver dag” (3.Mos. 14,34; Esek. 4,6). Det var med andre ord snakk om en profeti som strakte seg 2300 år frem i tiden...

Da dommen begynte

Tiden da synden skulle bli fjernes fra Guds helligdom i himmelen, var 2300 år fra høsten 457 f.Kr. Dette leder oss til høsten 1844.

Guds billedbok (den jordiske hellig-domstjenesten) viser hvordan hellig-dommen ble renset for synd. Det var det som skjedde på den store forson-ingsdagen, da ypperstepresten gikk inn i Det aller helligste, den innerste avdel-ingen i helligdommen.

På samme måte skulle Jesus, etter de “2300 kvelder og morgener” gå inn i Det aller helligste i den himmelske helligdommen. Frem til da hadde han utført sin tjeneste som menneskenes forbeder og Mellommann i den første avdelingen i helligdommen. Høsten 1844 begynte en ny og avsluttende fase i frelsesplanen.

Da begynte også budskapet å lyde: “Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet. Og tilbe Ham som gjorde himmelen og jorden, havet og vannets kilder.” (Åp. 14,7).

Slik israelittene ransaket seg selv og gjorde opp sin sak på den store for-soningsdage, ønsker Gud at alle som lever i den siste tid skal gjøre det sam-me. Derfor sender Han også dette budskapet til verden. “Frykt Gud og gi Ham ære, for timen for Hans dom er kommet...”

Det var dette tidspunktet som ble omtalt i Dan.7, hvor “retten ble satt, og bøker ble åpnet” (v.10). Slik de angrende israelittene gjennom det symbolske offerdyret ble tilgitt og fri-kjent for de synder de hadde begått, vil de som har takket ja til Guds frelses-tilbud og overgitt sin synd til Ham, bli tilgitt. Deres synd vil bli slettet ut, og de frifinnes i dommen.

Når dommen er ferdig

Når dommen er avsluttet og Jesus har fullført sin gjerning i Det aller helligste, vil Han gå ut av helligdommen.

Da Jesus døde på korset, hadde den jordiske helligdomstjenesten opphørt. Han som alle disse tingene hadde vært et symbol på, hadde nå kommet, og Han begynte sin tjeneste etter det for-bildet som var beskrevet i Guds billed-bok. Det var ikke lenger bruk for de symbolske ofringene. Det fullkomne offer var blitt båret frem.

“Og Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i tempelet revnet i to fra øverst til nederst...” (Matt. 27,51). Dette mar-kerte avslutningen på den jordiske hel-ligdomstjenesten, den symbolske frem-stillingen av frelsesplanen.

Disippelen Johannes fikk i sine syner se når Jesu tjeneste i Det aller helligste i himmelen, avsluttes. “Så ble Guds tempel i himmelen åpnet, og Hans paktsark kunne ses i Hans tempel.” (Åp. 11,19). Om det som vil finne sted når dette skjer, hører han noen si:

“Vi takker Deg, Herre Gud... fordi Du har grepet Din store makt og har hersket som konge. Folkeslagene raste, og Din vrede er kommet, og tiden da Du skal lønne Dine tjenere, profetene og de hellige og dem som frykter Ditt navn, liten og stor, og da Du skal ødelegge dem som øde-legger jorden.” (Åp. 11,17-18).

Det er den samme situasjonen som blir beskrevet i Dan. 8: “Men rettenskal bli satt... Deretter skal riket og herredømmet, og storheten til rikene overalt under himmelen, bli gitt til folket, Den Høyestes hellige. Hans rike er et evig rike, og alle makter skal tjene og lyde Ham.” (v.26-27).

Johannes fikk se at “tempelet ble fylt med røyk fra Guds herlighet og fra Hans kraft, og ingen var i stand til å gå inn i templet...” (Åp. 15,8). Fordi dommen er avsluttet og Jesu tjeneste som menneskenes Yppersteprest og Mellommann er over, vil skjebnen til de mennesker som ennå lever på jord-en, være beseglet. Den situasjonen som står beskrevet i Åp. 22,11 vil da inn-treffe:

“Den som gjør urett, la ham fortsatt gjøre urett! Den som er uren, la ham fortsatt være uren. Den som er rett-ferdig, la ham fortsatt være rettferd-ig! Den som er hellig, la ham fortsatt være hellig!”

Jesu gjenkomst er neste begivenhet, og når Han kommer vil Han “ha [sin] lønn med [seg], for å gi enhver igjen etter hans gjerning” (v.12).

Jesu gjenkomst

Gud har ikke åpenbart når dommen er ferdig og Jesus kommer tilbake. “Men den dagen eller timen kjenner ingen,” sa Jesus, “ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far.” (Matt. 24,36).

Mange mennesker i den siste tid vil overse Guds advarsler og kall. Jesus sammenlikner det med verden før vannflommen, hvor menneskene var altfor opptatt av hverdagslige ting til å bry seg om Gud og Hans tilbud om frelse.

“Men som det var i Noahs dager, slik skal det også være når Menne-skesønnen kommer. For i dagene før vannflommen spiste og drakk de, giftet seg og gav til ekte, helt til den dagen Noah gikk inn i arken. Og de forstod ingenting før flommen kom og tok dem alle bort. Slik skal det også være ved Menne-skesønnens komme.” (v.37-39).

Jesus bruker også en annen illustra-sjon: “Da skal to menn være ute på marken. Den ene blir tatt med, og den andre blir tilbake. To kvinner skal male på kvernen. En blir tatt med, og den andre blir tilbake. Våk derfor, for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer.” (v.40-42).

Versene som sier at noen blir tatt med og andre blir tilbake, er for mange kristne blitt selve grunnlaget for deres forventning om hva som vil skje ved Jesu gjenkomst. De mener at det vil skje en hemmelig bortrykkelse, slik at noen mennesker (de gudfryktige) blir tatt med, mens de andre (de ugude-lige) blir igjen uten å forstå hvor de andre har tatt veien.

Matt. 24,40-41 sier ingenting om at det vil skje en slik hemmelig bortryk-kelse. Sett alene sier de heller ingen-ting om at det ikke vil skje, men det er det en rekke andre skriftsteder som gjør. Jesu gjenkomst vil ikke skje i hemmelighet:

“Se, Han kommer med skyene, og hvert øye skal se Ham... Og alle jordens folkestammer skal jamre seg over Ham.” (Åp. 1,7).

“For som lynet kommer fra øst og blinker like til vest, slik skal også Menneskesønnens komme være. ...

Da skal menneskesønnens tegn vise seg på himmelen, og da skal alle folkestammer på jorden jamre. Og de skal se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.” (Matt. 24,27.30).

(Disse tekstene viser klart at de men-neskene som ikke har valgt Guds side, vil legge merke til Jesu gjen-komst, og over hele verden vil disse bli grepet av forferdelse og “jamre seg over Ham”.)

Jesu poeng med å si det Han sier i vers 40-41, er å advare mot faren ved ikke å følge oppfordringen om å berede seg for Hans gjenkomst. “Våk derfor,” lyder det påfølgende verset, “for dere vet ikke hvilken time deres Herre kommer.” Og enda flere vers er viet det samme emnet, både foran og etter (Matt. 24,32-25,13).

Ikke noe tusenårsrike

Jesus vil heller ikke grunnlegge noe tusenårsrike eller fredsrike her på jorden når Han kommer. “Mitt rike er ikke av denne verden,” har Han sagt (Joh. 18,36).

Profetien i Dan.2 forklarer hva som vil skje når Gud oppretter sitt rike:

“I disse kongenes dager skal him-melens Gud oppreise et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt. Riket skal ikke overlates til noe annet folk. Det skal knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene, men det skal selv bli stående til evig tid.” (v.44).

For det første vil Guds rike “knuse og gjøre ende på alle disse andre rikene”. Det vil ikke bygge videre på det som allerede er. Gud sier selv at Han vil skape “en ny himmel og en ny jord” (Åp. 21,1). Han sier: “Se, Jeg gjør alle ting nye.”(v.5). “For se, Jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes de første ting, og de skal ikke komme opp i noe hjerte.” (Jes. 65,17).

For det andre vil Guds rike, når det blir opprettet, “bli stående til evig tid”. Det er ikke et midlertidig rike, som varer en viss periode eller i tusen år, men “et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt”.

For det tredje er det Guds folk fra alle tider som vil arve dette riket. Det vil ikke bli opprettet et midlertidig rike for et bestemt folkeslag eller for en bestemt gruppe mennesker (slik noen lærer), for siden å bli forandret og in-kludere eller omfatte andre. Det riket Gud har sagt Han vil opprette, “skal ikke overlates til noe annet folk”.

“Jeg så i de nattlige synene,” fortel-ler Daniel, “og se, en som var som Menneskesønnen kom med him-melens skyer! Han kom bort til Den gamle av dager, og de førte Ham frem til Ham. Så ble det gitt Ham herredømme og ære og rike, så alle folk og folkestammer med alle tun-gemål skulle tjene Ham. Hans herre-dømme er et evig herredømme, som ikke forgår og Hans rike er det som ikke skal ødelegges. ... Den Høy-estes hellige skal motta riket og ta det i eie for evig, ja, i evigheters evighet.” (Dan. 8,13-14.18).

Hva skjer med Guds folk?

Når det gjelder hva som skjer når Jesus kommer igjen, er det fire “grupper mennesker” å forholde seg til:

- De troende som lever

- De troende som er døde

- De ugudelige som lever

- De ugudelige som er døde

Om hva som vil skje med de to første gruppene (Guds folk), kan vi lese i 1.Tess. 4,13-17:

“Men jeg vil ikke at dere skal være uvitende, brødre, om dem som har sovnet inn, så dere ikke sørger som de andre som ikke har noe håp.For dersom vi tror at Jesus døde og stod opp igjen, så skal Gud føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med Ham.

For dette sier vi til dere med et Herrens ord, at vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, skal på ingen måte komme i forveien for dem som er innsovnet.

For Herren selv skal med et rop, med en over-engels røst og med Guds basun stige ned fra himmelen. Og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sam-men med dem, for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren.”

Den oppstandelse som finner sted ved Jesu gjenkomst, omtales som “livets oppstandelse” (Joh. 5,28-29) og “den første oppstandelse” (Åp. 20,6). De som står opp her, våkner opp “til evig liv” (Dan. 12,2). De vil “stå opp ufor-gjengelige”, og de som lever “skal bli forvandlet.” (1.Kor. 15,52).

De døde står opp uforgjengelige og er allerede blitt forvandlet. De leven-de må også forvandles, slik at de kan leve evig. Deres forgjengelige legemer “må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udøde-lighet” (v.53).

“Når så dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppgyllelse det ord som er skrevet: “Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?” (v.54-55).

Når Gud har ikledd sitt folk udøde-lighet, kan og vil de leve evig i Hans rike. Det står om dem: “Salig og hellig er den som har del i den før-ste oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt...” (Åp. 20,6). Hva “den annen død” er, skal vi komme tilbake til.

Hva skjer med de ugudelige?

Johannes hadde hørt at Jesus, ved sin gjenkomst, skulle “ødelegge dem som ødelegger jorden” (Åp. 11,18). I et annet syn ser han himmelen åpnet og Jesus komme igjen på en hvit hest, fulgt av himmelens hær (Åp.19,11-14).

“Ut av Hans munn går det et skarpt sverd, for at Han skulle slå folke-slagene med det...” (v.15). Vi får vite at etter at den religiøse, selvopphøy-ende makten fra Dan. 7,20-26 og 8,23-25 er blitt tilintetgjort, vil “de andre [bli] drept med sverdet som gikk ut fra Hans munn...” (Åp. 19,21).

“De andre” er de ugudelige som lever ved Jesu gjenkomst, og som tross alle advarsler og kall har fortsatt å leve i opprør mot Skaperen. Gud har gjort alt for dem, likevel har de valgt å avslå. “Derfor skal de få spise fruk-ten de får av sin egen vei...” (Ord. 1,31).

Den alvorlige følgen av ikke å ydmyke seg på den store forsoningsdagen, var en viktig advarsel om den konsekven-sen som et fortsatt opprør mot Gud og et vedvarende liv i synd vil føre med seg. De som ikke har overgitt sine synder til Guds Lam, som så gjerne ville ha båret dem for dem, vil selv bli nødt til å bære dem og høste konse-kvensene av dem.

Mange tekster beskriver hva som vil skje med de ugudelige ved Jesu gjen-komt:

“Menneskets stolte blikk skal bøyes, menns hovmod skal ydmyk-es. Herren alene skal være opphøy-et på den dagen... De skal gå inn i klippegrottene og inn i jordhulene, bort fra Herrens gru og herligheten ved Hans majestet...” (Jes. 2,17-19. Se også Åp. 6,15-17).

“De kommer fra et land langt borte, fra himmelens ende, Herren og våp-nene Han fører i sin vrede for å ødelegge hele jorden... Se, Herrens dag kommer, grusom, med harme og brennende vrede, for å legge landet øde. Han skal ødelegge synderne der... Jeg vil kreve verden til regn-skap for ondskapen, og de ugude-lige for deres misgjerning...” (Jes. 13,5-11).

“Den mektige røsten når ut til jord-ens ende, for Herren går i rette med folkeslagene. Han skal dømme alt kjød med rett. De ugudelige skal Han overgi til sverdet... På den dagen skal Herrens drepte ligge spredt fra den ene enden av jorden. Ingen skal synge klagesang over dem, og ingen skal samle og be-grave dem...” (Jer. 25,31.33).

“Se, Herren gjør jorden tom og leg-ger den øde... Jorden skal tømmes fullstendig... Jorden brytes i små-biter, jorden kløves og revner, jord-en rystes voldsomt.” (Jes. 24,1.3.19)

Ingen blir tilbake

Når Jesus kommer igjen, vil jorden leg-ges øde. Det vil ikke bli et eneste men-neske igjen, hverken troende eller ugudelige. Sitt folk har Jesus tatt med seg hjem. De ugudelige er døde. Det er ikke ett menneske tilbake.

Om de ugudelige som er døde, leste vi: “Ingen skal synge klagesang over dem, og ingen skal samle dem og begrave dem.” (Jer. 25,33). Grun-nen er at det ikke er noen levende men-nesker igjen på planeten. Jeremia for-teller hva han så i et syn:

“Jeg så på jorden, og se, den var uformet og tom. På himmelen var det ikke noe lys. Jeg så fjellene, og se, de skalv, og alle haugene svaiet. Jeg så, og se, det fantes ikke noe menneske mer... Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ødemark. Alle byene var revet ned fremfor Herrens åsyn, fremfor Hans bren-nende vrede. For så sier Herren: Hele landet skal legges øde. Likevel skal Jeg ikke gjøre ende på det.” (Jer. 4,23-27).

Den endelige straffen for overtredel-se og synd er ennå ikke fullført. Jorden er lagt øde, de ugudelige er døde, men ennå har Han ikke gjort ende på dem. Straffen er ennå ikke fullbyrdet. Om de ugudelige skriver Jesaja:

“De skal samles sammen som fanger i fangehullet. De skal stenges inne i fengsel. Etter mange dag-er skal de få sin gjen-gjeldelse.” (Jes. 24,22).

De 1000 år

“Den første oppstand-else” fant sted ved Jesu gjenkomst, og det er Guds folk fra alle tider som har del i den. Om disse står det:

“Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for Gud og Kris-tus, og de skal regjere med Ham i tusen år.” (Åp. 20,6).

Denne perioden på 1000 år er kun omtalt i Åp. 20. Perioden innledes med Jesu gjenkomst og den første opp-standelsen. Johannes forteller hva som skjer med Guds folk etter at de er blitt “rykket opp i skyer...for å møte Herren i luften” (1.Tess. 4,17) og tatt med til himmelen:

“Og jeg så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom. Deretter så jeg sjelene til dem som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld... Og de levde og regjerte med Kristus i tusen år.” (Åp. 20,4).

I en periode på 1000 år vil Guds folk “være prester for Gud og Kristus, og...regjere med Ham” (v.6). En ny dom vil finne sted. Dette er ikke en dom over Guds folk. De har allerede vært gjennom dommen, mens Jesus var deres Mellommann, Yppersteprest og Stedfortreder i Det aller helligste i den himmelske helligdom, og de er blitt frikjent. Derfor ble de også ikledd udødelighet ved Jesu gjenkomst (1.Kor.15,51-55), og døden har ingen makt over dem (Åp. 20,6).

Den dommen som nå holdes, er over de ugudelige. Paulus skriver: “Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden?... Vet dere ikke at vi skal dømme engler?” (1.Kor. 6,2.3). De mennesker og engler som har gjort opprør mot Gud, vil nå bli dømt, og spørsmål om hvorfor noen er frelst og andre ikke, vil bli besvart.

I denne perioden sover de ugudelige dødens søvn. Det står at “de andre døde [de som ikke hadde del i den første oppstandelsen] ble ikke lev-ende igjen før de tusen år var om-me” (Åp. 20,5). De er samlet “som fanger i fanngehullet”, og først “etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse”.

Syndebukken

Guds billedbok inneholder også illustrasjoner om denne tiden. På den store forsoningsdagen hadde ypper-stepresten gått inn i Det aller helligste med blodet fra den bukken som var blitt trukket ut som syndoffer, og som var et bilde på Jesus Kristus. Når hans tjeneste i Det aller helligste var fullført og folkets synder var fjernet fra hellig-dommen, ble menighetens synder lagt på den bukken som var trukket ut til å være syndebukk, og den ble sendt ut i ødemarken.

Syndebukken var et symbol på Satan, han som startet det store opprøret mot Gud og forførte menneskene til å syn-de. Når Jesus har fullført sin tjeneste i Det aller helligste i himmelens hellig-dom, vil Hans folks synder bli lagt på “syndens far”, djevelen som fikk dem til å synde.

Syndebukken ble sendt ut i øde-marken. Etter Jesu gjenkomst vil Satan bli forvist til et tilsvarende sted.

Johannes så en engel komme ned fra himmelen.“Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånd-en. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham in-ne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle for-føre folke-slagene før de tus-en år var til ende. Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.” (v.1-3).

I de 1000 år som dommen pågår, er jorden ødelagt og tom for mennesker. Til denne ødemarken er Satan bundet. Det er ingen mennesker å forføre, ettersom det ikke er noen der. Jesaja skriver om djevelen i denne tiden:

“Å, at du er falt ned fra himmelen, du, Lucifer, morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! For det er du som har sagt i ditt hjerte: “Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone... Jeg vil bli lik Den Høyeste.”

Men til dødsriket skal du føres ned, lengst nede i avgrunnens dyp... Alle folkeslagenes konger, alle sammen, hviler med ære, hver i sitt eget hus. Men du er kastet bort fra din grav..., helt dekket av drepte, av dem som er gjennomboret med sverd, som farer ned til avgrunnens steinrøys... Du kommer ikke sammen med de andre ved gravferd, for du har øde-lagt ditt land og slått ditt folk i hjel...” (Jes. 14,12-20).

Mens Guds folk dømmer de ugudelige og de falne englene, kan Satan og de englene som fulgte ham, kun betrakte resultatet av sitt opprør, en verden i fullstendig ruin. Kanskje vil de innse hvilken grusom ødeleggelse de har stelt i stand, men den avsluttende delen av frelsesverket vil vise om deres anger er ekte. Etter de 1000 år “skal han bli løslatt for en kort tid”.

Satans siste angrep

Samtidig som de ugudelige våkner opp fra dødens søvn etter de 1000 år, blir Satan sluppet løs fra sitt fengsel. Idet millioner av mennesker vekkes til live i “den annen oppstandelse”, eller “dommens oppstandelse” (Joh. 5,29), får han igjen muligheten til å “forføre folkeslagene” (Åp. 20,3). Nettopp dette vil han også gjøre, og det vil avsløre for hele universet at han ikke angrer sitt opprør.

“Når de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folke-slagene... for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand.” (v.7-8).

Satans opprørstrang er ikke stilnet, og han vil gjøre en siste angrep mot Gud. Han samler de millioner av mennesker, som har den samme innstillingen til Gud nå som de hadde da de gikk i graven. Om deres siste angrep fortel-ler Bibelen: “De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede staden...” (v.9).

Etter de 1000 årene har Guds folk fullført dommen over de ugudelige. Den er klart til å iverksettes, men først etter at Satans hensikter til fulle er av-slørt. “Stridens dag” har kommet: “På den dagen skal Hans [Jesu] føt-ter stå på Oljeberget...Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så det blir en meget stor dal.” (Sak. 14,4.5).

På dette stedet vil Det nye Jerusalem komme ned fra himmelen, slik Johan-nes fikk se: “...i ånden førte han meg av sted til et stort og høyt fjell, og viste meg den store Staden, Det hellige Jerusalem, som stiger ned fra himmelen fra Gud, den som har Guds herlighet.” (Åp.21,10).

Sammen med Jesus og Hans by, kom-mer også alle de frelste: “Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg.” (Sak. 14,5). Mens Satan forbereder sitt siste angrep, er Guds folk i Det nye Jerusalem, byen som djevelen og hans hærer vil for-søke å innta.

“De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede Staden.” (Åp. 20,9).

“Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til strid mot deg [Det nye Jerusalem], skal falle for deg... Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes...” (Jes. 54,15.17). Satans angrep vil ikke lyk-kes. I stedet har tiden nå kommet hvor den endelige dommen vil bli fullbyrdet.

Dommen fullbyrdes

Mens Hans fiender omringer Staden, vil Gud dømme dem. Han sier: “Min dom er å samle folkeslag, å kalle sammen kongeriker, for å utøse Min harme over dem, all Min bren-nende vrede. For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild.” (Sef. 3,8).

“Folkeslagene skal vekkes og kom-me opp til Josjafats dal. For der skal Jeg sitte for å dømme alle folkeslagene som er omkring over alt... Det er skarer, ja skarer i av-gjørelsens dal.” (Joel 3,17.19).

Når de ugudelige omringer Staden, vil de ble dømt med den dommen de ble tilmålt under de 1000 årene, “hver etter sine gjerninger” (Åp. 20,12. 13). Arven til de mennesker som har valgt å takke ja til Guds frelsestilbud, er evig liv. De som har avslått, vil ikke arve evig liv, men i stedet bli utslettet, for evig og alltid.

“Den som seirer, skal arve alle ting, og Jeg vil være hans Gud, og han skal være Min sønn. Men de feige, vantro, avskyelige, de som lever i hor, trollmennene, avguds-dyrkerne og alle løgnere skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den annen død.” (Åp. 21,7-8).

“Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen.” (v.15).

Den annen død er den endelige konsekvens av synden. Den blir be-skrevet som en sjø av ild og svovel, og vil komme over de ugudelige - etter deres gjerninger - når de beleirer Det nye Jerusalem.

“De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede Staden. Og ild falt ned fra Gud fra himmelen og fortærte dem.” (Åp. 20,9).

Om Satan og de som er med ham, sier Gud: “Jeg skal dømme ham med pest og blodsutgytelse. Over ham, hans stridstropper og de mange folkene som er med ham, skal Jeg la det regne et flommende regn, hagl som stein, ildog svovel. ... Da skal de kjenne at Jeg er Herren.” (Esek. 38,22-23).

Satan er den siste som vil utryddes og den som vil lide lengst. Han må også betale for de syndene som han har fått Guds folk til å begå, men som de har overgitt til sin Yppersteprest, og som til slutt blir lagt på Satan. Men også han vil bli tilintetgjort: “Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel...” (Åp. 20,10).

Om Satan sier Gud: “Du var i Edens hage... Du var en salvet kjerub... Du var på Guds hellige berg... Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg... Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet. For din skjønnhets skyld gjorde du din visdom for-dervet.

Jeg kastet deg til jorden, Jeg la deg ned foran ansiktet på konger, så de kunne stirre på deg... Derfor hen-ter Jeg frem ild fra din midte. Den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for alle som ser deg. Alle som kjente deg blant folkene, er forskrekket over deg. Du er blitt til redsler, og for evig skal du ikke være mer.” (Esek. 28,13-19).

Når synden og synderne er utslettet fra universet, vil også døden bli til-intetgjort for alltid.“Den siste fienden som skal bli utslettet, er døden.” (1.Kor. 15,26). “Deretter ble Døden og Dødsriket kastet i ildsjøen...” (Åp. 20,14).

Når alt blir nytt

Når jorden er blitt renset av ildsjøen, vil Gud opprette sitt rike, herlighetens rike, det som skal “bli stående til evig tid” (Dan. 2,44).

Johannes forteller: “Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer...

Og jeg hørte en høy røst fra him-melen som sa. “Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.

Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.

Så sa Han som satt på tronen: “Se, Jeg gjør alle ting nye.”... Og Han sa til meg: “Det er skjedd!...”” (Åp. 21,1.3-6).

Det som Guds folk gjennom alle tider har ventet på med lengsel, går da i oppfyllelse: Løftene om det himmels-ke fedreland (Hebr. 11,14.15).

HMT

Obadja