Obadja
Bibelens største profeti om Jesus - av Jørn Aspnes
I Daniel kapittel 9,24-27 finner vi uten tvil Bibelens største profeti om Jesus. Selv om den ved første øyekast kan se litt vrien ut, er den slett ikke vanskelig å forstå.
Det kan være nyttig å ha med seg litt bakgrunn før vi går løs på oppgaven. Profeten Daniel var en av de mange israelittene som var blitt bortført fra Jerusalem til Babylon nesten 70 år tidligere. Det foregående kapittelet avslutter med at Daniel ble syk i mange dager på grunn av et syn som forferdet ham (Dan 8,27).
Synet som gjorde Daniel så uvel, var en uttalelse om at Helligdommen skulle komme til sin rett etter en tidsperiode på 2300 aftener og morgener (Dan 8,14). Daniel fikk også vite at dette synet siktet til en fjern fremtid. (Dan 8,26).
I Daniel kapittel 9 finner vi den aldrende profeten i søkende bibelstudium. Han studerer Jeremias profeti om at Jerusalem ville ligge i ruiner i 70 år (Dan 9,2; Jer 25,11). Tiden var snart utløpt. Ville Gud virkelig vente til ”en fjern fremtid” før Helligdommen kunne komme til sin rett? Kanskje hadde Herren ombestemt seg? Kanskje hadde Israels barn ennå ikke omvendt seg til Gud slik at de kunne reise hjem?
Daniel ber en ydmyk bønn. Han ber om tilgivelse for sin egen og Israels synd. Han roper til Gud om at han må vende sitt ansikt mot sin ”ødelagte helligdom” (vers 17). Han ber: ”Dryg ikke” (vers 19).
En engel avbryter Daniels bønn. Gabriel var kommet for å gi Daniel et svar (vers 21-23). Og dette svaret vi skal studere i Daniel kapittel 9,24-27.
”Sytti uker er tilmålt ditt folk og din hellige stad til å innelukke frafallet og til å forsegle synder og til å dekke over misgjerning og til å føre fram en evig rettferdighet og til å besegle syn og profet og til å salve et Aller helligste.” Vers 24.
Innelukke frafall, forsegle synd, dekke over misgjerning – hovedinnholdet i dette verset er at Gud gir Israels barn 70 uker på å omvende seg. Men, ennå vet vi ikke noe om når denne tidsepoken begynner og derfor heller når den slutter. Kanskje neste vers kan hjelpe oss videre?
”Du skal vite og forstå: Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem, inntil en Salvet, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker. Det skal settes i stand og oppbygges med gater og vollgraver, men under tidenes trengsel.” Vers 25.
Dette verset rommer et svar til den bekymrede Daniel, og svaret var gledelig. Jerusalem skulle gjenreises og gjenoppbygges og settes i stand. Det er ingenting her som tydet på at dette gjaldt en fjern fremtid. Men Gabriel har mer å fortelle. Vi får et startpunkt for perioden på de 70 uker: ”Fra den tid et ord går ut om å gjenreise og bygge Jerusalem.”
Høsten 457 fikk jødefolket selvstendighet av Medo-Persias konge Artaxerxes (Esra 7,11-26), og arbeidet med å gjenoppbygge Jerusalem settes igang. Derfor må vi begynne de 70 uker fra høsten 457 f. Kr.
”...inntil en Salvet”, en Fyrste, står fram, skal det gå sju uker og sekstito uker.”
”En salvet” er oversatt fra det hebraiske ordet ”Messias”. Så det er altså Messias – Jesus Kristus - som skulle stå fram etter disse 69 ukene (7 uker + 62 uker). På dette enkle grunnlaget skulle vi nå være i stand til å regne ut når Jesus skulle stå fram. Men et problem oppstår. Starter vi i 457 f. Kr, og regner 69 uker fremover i tid, så kommer vi noe over ett år fremover i tid og det monner ikke mye når vi vet at Jesus sto fram nesten 500 år senere.
Når vi har med tid å gjøre i profetier så må vi benytte det som gjerne kalles ”dag / år prinsippet”. Vi må regne ett år for hver dag, slik som for eksempel Esekiel gjorde da han utførte en profetisk handling i Esekiel 4,6 (se også 4 Mos 14,34). Dette ”dag / år prinsippet” er så anerkjent at vi finner det i fotnotene i flere bibeloversettelser, som for eksempel i Norsk Bibel fra 1988.
Da kan vi endelig gjøre en riktig utregning av de 69 uker, eller 483 dager, som i profetisk tid er 483 år. Starter vi med høsten 457 f. Kr. og legger til 483 år så kommer vi til år 27 e. Kr. (husk å legge til et år, siden år 0 ikke eksisterer).
Profetien forteller oss at Messias skulle stå fram i år 27 e. Kr. Var det da Jesus sto fram? Evangeliene forteller oss at Jesus sto fram og begynte han sin gjerning da han ble døpt av Johannes, 30 år gammel (Luk 3,21-23). Dette skjedde i Keiser Tiberius 15 regjeringsår (Luk 3,1), som vi rent historisk plasserer i året 27 e. Kr. Profetien og historien stemmer overens.
”Etter de sekstito ukene skal Den Salvede utryddes og intet ha. Byen og helligdommen skal bli ødelagt av folket til en fyrste som kommer - og slutten på det er oversvømmelse. Og inntil enden er det krig, ødeleggelse er fast besluttet.” Vers 26.
Etter de ”sekstito ukene”, altså etter år 27 e. Kr., skulle den salvede (Messias) utryddes. Byen og helligdommen som skulle ødelegges, sikter til år 70 e. Kr. da Jerusalem og tempelet igjen ble ødelagt, men denne gang av romerne. Vi har så langt tatt for oss 69 uker av de totalt 70 ukene, og vi mangler derfor en uke før profetien er komplett.
”Han skal stadfeste en pakt med mange for en uke. Midt i uken skal han bringe matoffer og slaktoffer til å opphøre. På styggedommens vinger skal ødeleggeren komme, og det inntil tilintetgjørelse og fast besluttet straffedom strømmer ned over den som volder ødeleggelsen.» Vers 27.
Nå mottar vi informasjon om den siste uken som vi manglet for å få et komplett bilde av profetien. Pakten skulle stadfestes denne uken og midt i uken skulle matoffer og slaktoffer, selve offersystemet opphøre. Dette skjedde da Jesus døde på korset. Ofringene hadde hatt som formål å lære Israel at synd betydde at en annen måtte dø i synderens sted. Den israelitt som brøt et av Guds ti bud måtte derfor selv ta livet av offerlammet. Da Jesus, som Johannes hadde omtalt som Guds lam (Joh 1:29.36), døde i synderes sted, så kunne ”matoffer og slaktoffer” endelig ”opphøre”.
Dette skjedde ”midt i uken”, og vi kan begynne å regne igjen. Fra høsten 457 f. Kr. legger vi til 483 år, og kommer frem til høsten 27 e. Kr. En uke er i følge ”dag/år prinsippet” en periode på 7 år, og ”midt i uken” må være 3 1/2 år etter år 27 e. Kr. Vi kommer fram til våren 31 e. Kr. Dette er det nøyaktige årstall og årstid for Jesu død på korset.
De 70 uker ender i år 34 e. Kr, og markerer slutten på den tid som jødefolket fikk til å omvende seg. Men i stedet for å omvende seg, begynte jødefolket, som var satt til å lære verden om Guds frelse, å forfølge de som forkynte budskapet om frelseren. De kristne hadde inntil da holdt til i Jerusalem, men nå flyktet de til andre deler av verden. Med seg tok de evangeliet om Jesus, Guds lam, som døde i vårt sted.
Der ender denne profetien i Daniels bok. Vi har sett hvordan Gud satte en tidslinje for sin frelsesplan århundrer på forhånd. Vi har funnet året og årstiden for Jesu død, og vi skulle tro det ikke var mer å føye til, men påskehøytiden gir oss et enda større bilde av nøyaktigheten i Guds plan.
Under den første påsken ble blodet av et lyteløst lam strøket over dørstolpen, for at den førstefødte skulle leve når den tiende plagen rammet Egypt (2 Mos 11,3–12,37). Dette var et vakkert bilde på frelsen gjennom Jesu blod. Påskelammet skulle slaktes den 14 i måneden Nisan, ”mellom de to aftenstunder” (2 Mos 12,6). ”De to aftenstunder” var i jødisk tid mellom den niende og tolvte time, det tidsrommet når solen for alvor begynner å synke til den gikk ned.
I Matteus 27,46 leser vi: ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Fire vers lenger ned forteller Matteus at ”Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden.” Datoen var den 14 i måneden Nisan. Tidspunktet var mellom de to aftenstunder, like etter den niende time. På tempelplassen hadde prestene akkurat begynt påskehøytidens ofringer. På Golgata døde Jesus Kristus, det sanne påskelam.
”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” Slik lød det ensomme ropet fra Golgata. Idet alle menneskers misgjerninger ble lagt på hans skuldre, opplevde Jesus å ta synderens plass adskilt fra Gud. Men i dette ropet lå også Jesu siste kall til de som sterkest hadde motarbeidet hans arbeid og som til slutt fikk han dømt og naglet til korset. Det måtte ringe en bjelle hos de skriftlærde og fariseerne som så utmerket godt kjente skriftene. Disse ordene hadde de selv lest opp i synagogene. Jesus hadde nemlig sitert en salme.
Hender må ha bladd seg fram i bokrullene til Salme 22, som begynner med nettopp disse ordene: ”Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Sal 22,2). Øyne må ha lest linjene som fulgte. Ord skrevet 1000 år tidligere, skildret scenen med korsfestelsen av Jesus som de nylig hadde vært vitne til: ”De har gjennomboret mine hender og mine føtter.” (Sal 22,17). De hadde sett soldatene som hadde delt ”klærne hans mellom seg ved loddkasting” (Mat 27,35). Øyne faller igjen på salmistens ord: ”De deler mine klær mellom seg og kaster lodd om min kjortel.” (Sal 22,19). De hadde selv vært blant gruppen som Matteus beskriver: ”De som gikk forbi, spottet ham, ristet på hodet …”(Mat 27,39), og igjen hadde ordene fra en gammel salme beskrevet scenen ved korset: ”Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet” (Sal 22,8).
Jesu siste kall til sine fiender lærer oss noe om en Gud som aldri gir opp.
OBADJA - Strømmen Adventkirkes Ungdomslag's blad
www.OBADJA.no
Redaktør: H.M.Trangerud - Webutvikler: A.O.B. 2006