Den store skuffelsen

Den store skuffelsen

En person sa engang til meg at hun skulle ønske alt var som det var da hun først ble kristen. Hun forklarte det som å se en vakker frodig skog, en skog man ønsket å gå inn i. Men når hun kom inn i denne skogen var det bare døde trær.

Dette beskriver hva mange mennesker føler etter de har blitt kristne. Jeg har følt det selv også. Troen og håpet er sterkt og man kommer inn og ser at de ”andre kristne” ikke alltid deler den begeistring du selv nettopp har fått. Du har nettopp omvendt deg, har lyst å fortelle alle og alt om Gud og det du har lært. Som om du har funnet noe verdifullt som du bare må dele med alle. Mange nyomvendte stråler og humøret er på topp. De er fulle av ideer og tanker om hvordan man kan få spredt de gode nyhetene.

Så møter de kristne som setter en bremse på deres glede og iver. Alle gode ideer blir vanskeliggjort ved argumenter som ”Det har vi prøvd, det går ikke i praksis”, ”Sånn tenkte jeg og, men virkeligheten er vanskeligere enn du tror”, eller ”Man må være mer forsiktig, det er så lett og støte mennesker vekk”. Etterhvert ser du og skjønner at de som er kommet så ”langt” og mener å ha så mye å ”lære deg” ikke gjør noe for å nå sine medmennesker. De er heller ikke interessert i å prøve.

Mange som har vært kristne lenge syntes det aller beste er å la evangelisering dreie seg om å lage et ”alternativ” til budskapet som skal lokke, og etterpå håpe at personene man har ”lokket” til seg ønsker evangeliet etterpå.

En venn av meg som ikke var kristen, men som var vokst opp som en kristen, beklaget seg over at tidligere venner prøvde å få han med i kirken. Han sa: ”De skal ha meg med på sportskamper og slikt”. Og så sa han: ”Hvorfor kan de ikke bare være rett frem? Vil jeg høre om Gud går jeg til kirken, vil jeg se på sport gjør jeg det utenom.” Personen er interessert i kristendom, men fant det litt irriterende at når noen skulle søke å nå han, at de skulle bruke alle andre midler.

Selv gikk jeg rett fra verden og til kirken. Alt fra festing til konserter var en del av ukens innhold. Jobb, mennesker, penger og daglig rus (røyk, kaffe og lignende) var med å gjøre livet hektisk. Noen uker var enormt slit og innhold mange konfliktsituasjoner, andre uker var roligere. I storbyen så er det ganske vanlig å gå ”ut på byen” flere dager i uken, og det gjorde også jeg sammen med venner. Men alt var mas. Alt handlet om å se og bli sett. Hva hadde du opplevd som var vært beundring, hvem var du venner med, og hva hadde du sett og opplevd? Personfokuseringen er stor selvom det i det ytre ikke virker sånn.

Så snek jeg meg et par ganger i kirken. Jeg bare følte en trang til det. Der hørte jeg de samme gamle salmer som hadde blitt sunget gjennom generasjoner og som jeg husket da jeg var liten. Det var ikke noe bråk. Ikke noen personfokusering. Menneskene var der for Gud, ikke for å vise seg frem. Salmene var like trege som alltid, ja mange hevder de er for trege for ungdommen i dag og bør fjernes. Jeg var ungdom. Men da jeg kom inn i kirken og salmene kom var det også noe annet som kom, mine tårer. Salmene ga en enorm kontrast til alt ”maset i verden. Det var noe som ga en følelse av fred og ro. Det var noe ”rent” i en skitten verden. En haug eldre og litt yngre mennesker som sang trege salmer i utakt rørte inn til det dypeste i sjelen min. Og jeg vet at de gangene jeg snek meg bak i kirken for så å snike meg ut igjen, så husket jeg ikke ett ord av talen til taleren. Men salmene satt der og minte meg på at det var noe annet i verden. Det var et alternativ.

Sakte men sikkert begynte jeg å vende meg tilbake til Gud. Jeg ønsket det rene, vakre og stille til å være en del av meg og mitt liv. På den aller siste konserten jeg gikk på ute ”blant venner” var gløden til verdens tilbud borte. Jeg husker en bekjent sa til meg da jeg sa at bandet hadde spilt bra: ”Ja, han sangeren er gud!”. Det støkk i meg da han sa det og jeg bare tenkte: ”nei, det er han ikke”. Jeg trakk meg mer og mer vekk fra hele miljøet.

Min første tid som kristen var kjempeflott. Jeg hadde iver og glød. Jeg leste i Bibelen og i litteratur som det sto i. Jeg ville lære mer og mer og kunne ikke få nok. Jeg fortalte andre om mine erfaringer og hva jeg hadde lest. Det var ikke en pliktfølelse det var bare et ”beger som fylte over” og som måtte tømmes. Jeg ville blir ”ren”, og hver gang jeg lærte noe nytt fra Bibelen eller andre bøker, om det var om helse eller om det var ting i mitt liv som ble påpekt som galt, så gledet jeg meg over å kunne gjøre de endringene. Jeg ba Gud om hjelp, og jeg klarte å legge av meg så mye som var ”galt”. Jo mer jeg kunne se endringer i til og med min egen adferd, jo mer begeistret ble jeg. Jeg følte meg som en person som var inne i en fornyelse og at Guds makt til å hjelpe og endre var enorm.

Men så kom skuffelsene. En etter en. Jeg husker den første. Jeg satt under et bibelstudium og hørte en person sa noe om synd, og jeg husket at jeg hadde lest nettopp noe om det. Jeg sa med full iver: ”Jammen det behøver ikke være et problem. Jeg har lest her i Bibelen...”, og så fant jeg frem kapittelet og leste fra det. Så begynte personen og argumentere imot... han argumenterte mot det som jeg hadde lest som om jeg hadde kommet med en personlig mening som var helt gal. Min første reaksjon var forvirring. Jeg sa, ”men det står jo her..., det er ikke jeg som sier det”.

Så prøvde den ene etter den andre å overbevise meg at Gud ikke kan endre, at vi er solgt under de vanskeligheter vi sliter med. Erfaringene mine var nettopp det motsatte, og bibelen hadde fortalt meg det motsatte, og nå ble jeg helt forvirret. Var det ikke frelse i dette livet? Kunne ikke Gud dra et menneske opp fra sølen og gjenbygge det er på jorden? Eller måtte vi slite med alt vi måtte slite med og være fanger under det helt til Han kom igjen? Et lite øyeblikk ble jeg voldsomt skuffet og følte en trang til å gi kristendommen opp. Jeg søkte en levende Gud som kunne være mektig i mitt liv, jeg trengte et nytt liv! På en måte virket det som om noen prøvde å si det ikke gikk an. Men siden jeg hadde lest hva jeg hadde lest, valgte jeg å tro likevel.

Senere merket jeg at mange ikke ønsket ett nytt liv. De ville ha Kristus, men de ville samtidig ha verden. De ting Bibelen sa vi møtte endre, og som Gud hadde makt til å hjelpe oss endre, det ville de ikke endre. For meg ble det vanskelig. Og fordi jeg fortsatte å argumentere ble jeg fort sett på som litt fanatisk eller som en som ”ikke var kommet så langt” ennå. Men hvilket enn stadium ”så langt” var, så jeg kristne som ikke gjorde noenting for å vitne til andre og som heller ikke levde kristendommen. De møtte opp en dag i uka, og det virket som en mer pliktsak enn lystbetont. Var det dit jeg måtte nå for å bli godtatt av de andre? For meg ble det en umulig tanke. Jeg trengte en levende Gud i mitt liv!

Jeg fant meg ikke til rette med ungdomsarrangementene. For de minnet meg om det jeg hadde dratt fra. De minnet meg om verden. Selvom de sang sanger til Gud, var ikke Gud fokuset. Mennesket var i fokus. Det handlet om å se og bli sett slik som i verden. Salmene var byttet ut med musikk som var lik den i ”verden” bortsett fra tekstene. Rytmen var der, klærne, sminken, ”hvem er venner med hvem” og ”Å, så flink du er til å synge”, eller ”Å, hvilket talent du har...”. Personen var i fokus, og fikk du noe til fikk du beundring. Resultatet blir som alltid, at det sitter mennesker der som begynner og misunne og ønske ”at det var dem” som fikk den oppmerksomheten. Det samme maset fra verden var der. De samme verdiene.

Alle de samme prinsippene for et fellesskap som var i verden, var i kirken. Den freden og roen som jeg hadde hørt da jeg hadde sneket meg til kirken, var borte. Følelsen av det ”rene” var borte. Jeg fikk høre at vi måtte jo holde oss ”moderne” ellers forsvinner ungdommen ut. For meg ble det hele merkelig, for jeg var jo en ungdom. Og jeg visste at hadde det vært dette jeg hadde møtt da jeg gikk i kirken da jeg ennå var uomvendt ville jeg ikke ha søkt mer. For det var nettopp kontrasten til alt ute i verden som tiltalte meg, og som fikk meg til å lengte etter det Gud hadde å tilby.

Jeg tenkte ved meg selv, at om en som meg som strever og sliter, vil snart ikke få oppleve det jeg opplevde da jeg kom til kirken. Kanskje vil det holde dem unna. Jeg fikk også høre om noen dette skjedde med. Han hadde takket ja av en venn og blitt med i kirken. Der var det show og underholdning og meget verdslig musikk. Han gikk derfra med ordene: ”Dette kan jeg dra på bar og høre.” Han dro ikke tilbake.

Jeg hører: ”lag dørterskelen lav,” så alle kan komme inn. Men var det riktig å kopiere alt i verden for å nå de i verden? Mange sier dette gir suksess, men hvem er det som blir vunnet? Jeg leste i et blad hvor det var intervju med flere som hadde døpt seg på en slik ungdoms ”vekkelse”. En jente sa til meg: ”Er det ikke fantastisk?”. Men da jeg leste begrunnelsene de ga på hvorfor de hadde døpt seg var det ingen som nevnte et personlig forhold til Gud. Alle snakket om: ”Det var jo så fin stemning her!” Det var begrunnelsen de ga. Ingen snakket om ønsket om et nytt liv, eller et liv med Jesus eller erfaringer med Gud. Alt dreide seg om at det var gøy å være der de var og det derfor er gøy å være kristen og derfor vil jeg døpe meg.

Jeg prøvde å være positiv en stund. Men jo mer jeg prøvde å tenke positivt om det jo mer kjente jeg trangen til å vende tilbake til mitt gamle liv. Terskelen til verden var blitt så lav at det var like lett å gå ut av kirken som inn. For, kontrastene var borte. Fortvilet prøvde jeg å klamre meg til det ”annerledes” det ”rene” jeg hadde søkt og funnet. Jeg måtte sette skille mellom den kristendommen jeg hadde funnet og alt som var en del av verden. Og ved det kom det ett naturlig skille også mellom meg og de kristne som ville ta verden inn i kirken. Dermed var jeg gledesdreper og fanatiker. Men jeg var ikke fanatiker, jeg ville bare beholde det jeg hadde søkt og funnet: ”freden.”

Resultatet var upopularitet blant andre kristne. Og det er vondt å oppleve. For jeg har aldri ønsket å kritisere eller være en vanskelig person. Diskusjoner har jeg alltid søkt å holde meg unna fordi jeg syntes det gjør så vondt å oppleve uenighet med de man ønsker enighet og fellesskap med. Men saken er avgjort virker det som. Alle de som ikke vil ”følge med i tiden” og ønske alle disse verdslige tingene velkommen i kirken er noen grinebøtter med fanatiske vrangforestillinger! Jeg undrer meg om hvorfor ingen vil ta hensyn til de som kom til Gud og kirken for å få ett nytt liv? Hvorfor skal vi beskrives som de urimelige? Noen ganger, fordi jeg ønsker skille mellom verdslige metoder og kirken, føler jeg meg nærmest mobbet ut. Og jeg har hørt andre som også er unge som har opplevd det samme. Direkte mobbing og utfrysning. Det gjør faktisk vondt, og mange ganger de siste årene har jeg hatt lyst å forlate menigheten og Gud. For jeg har tenkt: ”Hvis de representerer Gud, liker ikke jeg Gud.” Men så husker jeg om Gud slik Han er beskrevet i Bibelen og hver gang tenker jeg: ”Det er Han du tror på” og ”Han kan jeg ikke leve uten”, og så blir jeg.

Mange mennesker søker etter et alternativ til verden, og færre finner det. Men så leste jeg dette i en av pionerenes bøker, Mot Historiens Klimaks s.355-367 (Pocketutgaven), skrevet over hundre år siden. Håpet om en sterk og sann vekkelse vokser, og roten i det jeg har lært i Skriften om hvem Gud er styrkes. Selv om mange kristne forsamlinger i dag sliter og blir dratt i mange kanter er Gud der for alle som søker. Og håpet om et fellesskap av fred og enhet i Gud er ennå ikke slutt.

Obadja