En romersk soldat blir kristen

Kystbyen Cæcarea

Ved kysten av det fønikiske området i Lille-Asia lå byen Cæcarea (Kaisareia). Herodes den store (mannen som forsøkte å drepe Jesus da han ble født) brukte 12 år på å utbygge byen, og han gjorde det i gresk stil, med teater, stadion og hippodrom, og gav den dette navnet til ære for keiser Augustus (enehersker i Romerriket fra 31 f.Kr.- 14 e.Kr.). Da provinsen Judea ble opprettet i år 6 e.Kr., ble byen sete for den romerske prokuratoren, eller stattholderen, som skulle sørge for ro og orden i provinsen.

Pontius Pilatus var prokurator (stattholder) i Judea fra år 26-36 e.Kr., og residerte i Cæcarea. Det var Pilatus som våren 31 e.kr. gav etter for presset fra jødene og dømte Jesus til døden (Matt. 27; Joh. 19). Utenom Bibelen er denne hendelsen også omtalt av den romerske historikeren Tacitus, som ble guvenør i Asia i 112 e.Kr.:

”Ingenting et menneske kunne gjøre, eller noen del av en skatt som kunne gis, eller alle offer som kunne ofres til gudene, kunne renvaske Nero fra mistanken om å ha beordret brenningen, brannen av Roma. For å stilne ryktet, torturerte han og kom med falske anklager mot de som ble kalt kristne, som ble hatet for deres store oppslutning. Kristus, grunnleggeren av navnet, ble henrettet av Pontius Pilatus, prokurator i Judea under Tiberius’ regjering.”

I juni 1961 fant en gruppe italienske arkeologer en 80 x 60 cm stor stein i Cæcareas teater med følgende innskrift: ...S TIBERIEVM (Tiberium); [PO]NTIVS PILATVS (Pontius Pilatus); [PRAEF]ECTVS IVDA[EA]E (oppsynsmann i Judea). Dette var det første arkeologiske (fysiske) bevis på prokuratoren som overgav Jesus til å korsfestes.

Da Paulus ble arrestert (Apg. 21-23), ble han ført til Cæcarea og satt i fengselet der, ettersom jødene i Jerusalem ønsket å drepe ham. På den tid var Felix (52-59 e.Kr.) prokurator. Etter to år ble Felix kalt tilbake og etterfulgt av Porkius Festus (59-62 e.Kr.). Felix ønsket å gjøre jødene en tjeneste, og lot derfor Paulus bli værende i fengselet (Apg. 24,27). Det var mens Festus satt på dommersetet at Paulus anket til keiseren i Roma (Nero), men før han ble ført til imperiets hovedstad, ble han igjen forhørt i nærvær av kong Herodes Agrippa II og hans kone Benerike, som var på besøk hos Felix. Slik fikk Paulus vitnet for flere av lederne i den romerske provinsen, selv om han var fanget og hans virksomhet for Gud kunne se ut til å bli hindret.

Kornelius

I Cæcarea bodde det også en mann ved navn Korne-lius. Han var romersk offiser, eller centurion, som hadde 100 mann under sin kommando. Han tilhørte det som ble kalt Det italienske regiment eller kohort (cohors). En kohort ble dannet av seks centurier, og var ledet av en tribun. Ti slike kohorter utgjorde en legion, som dermed bestod av 6000 soldater og ble ledet av en legat. Soldatene i Den italienske kohort var sannsynligvis rekruttert fra Italia.

Kornelius trodde på jødenes Gud. Lukas forteller om ham: ”Han var en gudfryktig mann og en som fryktet Gud med hele sitt hus. Han gav rikelig med barmhjertighetsgaver til folket, og han bad alltid til Gud.” (Apg.10,2).

En dag søkte Cornelius Gud med bønn og faste. I tretiden, mens han ba, fikk han se et syn. En engel med skinnende klær kom inn til ham og sa: ”Kornelius! ... Dine bønner og dine barmhjertighetsgaver har steget opp som påminnelse for Gud. Send nå noen menn til Joppe og få Simon med tilbake, han som er kalt Peter. Han bor hos garveren Simon, og huset hans er ved havet. Han skal fortelle deg hva du må gjøre.” (Apg. 10, 3-6).

Kornelius kjente ikke Simon, som Jesus hadde gitt navnet Peter. Men den romerske offiseren ønsket å høre hva han hadde å si. Uten å drøye kalte han lydig til seg to av sine hustjenere og en soldat som også trodde på Gud. Han forklarte dem hva som hadde skjedd, og ba dem dra til Joppe for å finne mannen som skulle undervise dem om Gud. Kornelius hadde full tillit til Guds løfte, og var ivrig i sin søken etter mer lys.

Peter i Joppe

Da Stefanus ble steinet i år 35 e.Kr., begynte jødene en kraftig forfølgelse av de kristne. Som en konsekvens av dette, ble de troende spredt omkring i Judea, Samaria og områdene omkring (Apg. 7, 58-59; 8, 1-4; 11, 19). Evangeliet ble nå forkynt for mange andre folkeslag enn jødene.

Peter og de andre apostlene hadde blitt værende i Jerusalem. I den påfølgende tiden ble de blant annet vitne til at en av deres mest innbitte forfølgere, Saulus (Paulus), ble omvendt og sluttet seg til dem som forkynte evangeliet. Saulus var en kort tur innom Jerusalem, men fordi jødene forsøkte å drepe ham, fant de troende det best å sende ham med båt fra Cæcarea til hans fødeby Tarsus (i det sørlige Tyrkia).

Omkring denne tiden var det Peter reiste omkring i Judea. I byen Lydda (dagens Lod) besøkte han de troende, og helbredet en lam mann ved navn Ænas i Jesu navn. Mirakelet gjorde at mange sluttet seg til kristendommen (Apg. 9, 32-35).

Ikke langt unna Lydda lå kystbyen Joppe (dagens Jaffa). I denne byen bodde kvinnen Tabita (eller Dorkas på gresk), som i tro og handling var en etterfølger av Kristus. Mens Peter var i Lydda, ble hun syk og døde. De troende i Joppe sendte da bud på Peter og førte ham til rommet der den døde kvinnen lå. Lukas forteller om det som skjedde videre:

”...alle enkene stod sammen med ham og gråt, og de viste frem kjortlene og plaggene som Dorkas hadde laget mens hun hadde vært hos dem. Men Peter sendte alle ut, knelte ned og bad. Og han vendte seg til legemet og sa: ”Tabita, stå opp!” Og hun åpnet øynene sine, og da hun så Peter, satte hun seg opp. Så rakte han henne hånden sin og reiste henne opp. Og da han hadde tilkalt de hellige og enkene, førte han henne levende frem. Og dette ble kjent over hele Joppe, og mange kom til tro på Herren.” (Apg. 9, 39-42).

Gud hadde en hensikt med mirakelet i Joppe. Da de ble vitne til Guds kraft, var det mange av inbyggerne som vendte om og tok imot Jesus som sin frelser. Etter dette ble Peter værende i Joppe, og han holdt til hos garveren Simon, som bodde ved havet. Det hadde ikke vært tilfeldig at Peter hadde kommet til denne byen, hvor Gud hadde så mange mennesker som ventet på å få høre om evangeliet. Men Gud hadde hatt enda en hensikt med å føre Peter til Joppe.

Peter får et syn

Peter holdt seg nær til sin Gud. En dag i tolv-tiden var han på hustaket og ba. Det var snart på tide og spise, og Peter var blitt sulten. Mens de andre holdt på og ordne i stand til måltid, fikk disippelen et syn. Han forteller selv om det som skjedde:

”Jeg var i Joppe og bad. Og jeg kom i henrykkelse og så et syn. En gjenstand lik en stor duk dalte ned; den ble senket ned fra himmelen etter de fire hjørnene. Og den kom bort til meg. Da jeg studerte den og så nøyere etter, fikk jeg se firbeinte dyr som er på jorden, villdyr, krypdyr og himmelens fugler. Og jeg hørte en stemme si til meg: ”Stå opp, Peter, slakt og spis!” Men jeg sa: ”Slett ikke, Herre! For ikke noe vanhellig eller urent har noen gang kommet inn i min munn.” Men stemmen svarte meg igjen fra himmelen: ”Det Gud har renset, må ikke du kalle vanhellig.” Nå skjedde dette tre ganger, og alt ble tatt opp igjen til himmelen.” (Apg. 11, 5-10).

Det hadde ikke vært Guds hensikt å stille Peters sult med dette. ”...alt ble tatt opp igjen til himmelen.” Peter slapp å spise noen av dyrene i duken, men synet hadde fylt ham med undring om hva Gud hadde ment med dette. Da Jesus hadde vandret omkring sammen med ham på jorden, hadde han heller ikke alltid forstått hva Han hadde ment. Ofte gikk det lang tid før han forstod hva hans Herre hadde forsøkt å lære ham. Men denne gangen skulle det ikke gå så lang tid.

Utsendingene finner Peter

”Mens Peter var i villrede om hva som kunne være betydningen av dette synet han hadde sett, se, da hadde mennene som var sendt fra Kornelius, spurt seg frem til Simons hus, og de stod nå ved porten. Og de ropte og spurte om Simon, med tilnavnet Peter, bodde der.” (Apg. 10, 17-18).

Peter satt ennå på taket og grunnet på synet. Da sa Ånden til ham: ”Se, tre menn leter etter deg. Stå derfor opp, gå ned og gå med dem uten å tvile på noe av dette. For Jeg har sendt dem.” (v. 19-20).

Lydig reiste Peter seg og gikk ned. Der fikk han se en romersk soldat og to tjenere av en romersk offiser. ”Se, jeg er den dere leter etter,” sa Peter til dem. ”Hva er grunnen til at dere er kommet hit?” Utsendingene forklarte kort sitt budskap: ”Offiseren Kornelius er en rettferdig mann, en som frykter Gud og her godt rykte i hele det jødiske folk. Han fikk et guddommelig budskap fra en hellig engel om at du skulle hentes til huset hans så han kunne få høre ord fra deg.”

Peter inviterte de fremmede inn, og dagen etter dro han og noen av de troende fra Joppe sammen med utsendingene tilbake til provinshovedstaden Cæsarea (v. 21-23).

Møtet hos Kornelius

Det tok omkring en dagsreise å komme til Cæsarea. Der ventet Kornelius på dem. Ikke hadde han forholdt seg passiv i mellomtiden, men han hadde samlet sammen sine slektninger og nærmeste venner, slik at de også kunne få lytte til mannen som Gud hadde sendt for å lære dem.

Idet Peter kom inn til Kornelius, falt den romerske offiseren ned ved hans føtter og tilbad ham. Peter nølte ikke et sekund med å rette på denne misforståelsen. Bare Gud har rett på et menneskes tilbedelse. ”Stå opp!” sa han til offiseren idet han hjalp ham opp. ”Jeg er selv bare et menneske.”

Da de gikk inn, fikk Peter se den store forsamlingen som Kornelius hadde samlet. Han begynte med å minne dem om en konflikt som også de kjente godt til: ”Dere vet hvor lovstridig det er for en jødisk mann å ha samfunn med, eller å gå inn til, en som tilhører et annet folkeslag.”

Jødisk tradisjon hadde laget det slik at man som jøde ville bli uren og miste Guds gunst dersom man var sammen med, besøkte eller spiste sammen med noen som var av annen avstamning enn den jødiske. Selv om Gud aldri hadde laget slike retningslinjer, var det på Jesu tid blitt så innebygget i det jødiske samfunnet at det nærmest ble regnet som et faktum. Det var dette ”dogmet” som gjorde at de jødiske lederne, da de førte Jesus til Pilatus’ borg i Jerusalem for å få Ham dømt til døden, selv ble stående igjen utenfor. ”...selv gikk de ikke inn i landshøvdingens borg, for at de ikke skulle bli urene, men kunne være i stand til å spise påskemåltidet.” (Joh. 18, 28).

Forsamlingen var slett ikke ukjent med dette, og de visste at de nå hadde en jødisk mann foran seg og at de selv gikk under kategorien ”urene”. Peter fortsatte: ”Men Gud har vist meg at jeg ikke skulle kalle noe menneske for vanhellig eller urent. Derfor kom jeg uten innvending så snart jeg ble tilkalt. Så nå spør jeg: Hva er grunnen til at du har sent bud på meg?” (v. 28-29).

Kort forklarte Kornelius hva som hadde funnet sted fire dager i forveien, og han avsluttet med å si: ”Derfor sendte jeg straks bud på deg, og du har gjort vel i å komme. Nå er vi alle til stede fremfor Gud, for å høre alt det som Gud har pålagt deg.” (v. 33).

Peter forstår synet

En århundrer lang tradisjon av fordom måtte vike idet Peters øyne ble åpnet og han fikk en klar forståelse av Guds hensikt med synet av duken.

For at Jesu misjonsbefaling om å gå ut og gjøre ”alle folkeslag til disipler” (Matt. 28, 19) skulle kunne oppfylles, og at de troende skulle kunne være vitner om Jesus ”i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende” (Apg. 1, 8), var det en nødvendig lekse Peter og de andre jødiske kristne måtte lære.

Peter forstod den leksen Gud ville lære ham. Han forstod nå synet med duken.

”Da åpnet Peter sin munn og sa: ”I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, tatt imot av Ham.” (v. 34).

Guds handlemåte i historien

Da Gud utvalgte Israel som sitt folk, hadde hansikten vært at de skulle være Hans representanter ovenfor de hedenske folkeslagene. Gjennom sin gudstjeneste – som var en billedlig fremstilling av frelsesplanen – og sin livsførsel skulle de vitne om Gud og Hans prinsipper.

”Se, jeg har lært dere lover og forskrifter, slik Harren min Gud befalte meg, for at dere skulle holde dem i det landet dere kommer inn i for å ta i eie,” sa Moses til israelittene like før de kom inn i det lovede land. ”Derfor skal dere ta dere i vare så dere holder dem. For nettopp dette er deres visdom og forstand fremfor øynene på de folkeslagene som kommer til å høre alle disse lovene, og som vil si: ”Sannelig, dette store folket er et vist og forstandig folk.» (5. Mos. 4, 5-6).

Guds hensikt var at Hans folk skulle spre lys til en verden i mørke. Det var ikke avstamning som gjorde mennesker til Guds folk, men deres forhold til Gud.

Det er mange eksempler i Det gamle testamentet på mennesker som var av jødisk avstamning, av Abrahams ætt, men som likevel ble forkastet av Gud: Nadab og Abihu (3. Mos. 10, 1-3); ti av de tolv speiderne (lederne) som ble sendt ut for å utforske Kanaan (4. Mos. 13-14); Korah, Datan og Abiram (4. Mos. 16); kong Saul (1. Sam. 15, 10-35); også en rekke av de andre kongene over Israel og Juda, etc.

Tilsvarende finner vi eksempler på mennesker som ikke var av jødisk ætt, men av hedensk opprinnelse, og som Gud likevel aksepterte som sine barn: Rahab (Jos. 6; Matt.); moabitten Rut (Rut 1; Matt.); enken i Sidon (1. Kong. 17, 8-24); syreren Na’aman (2. Kong. 5, 1-19); babylonerkongen Nebukadnesar (Dan. 4), etc.

Fra begynnelsen har Gud gjort det klart frelse og utvelgelse ikke henger sammen med gener og slektskap, men med det enkelte menneskes forhold til Gud og Hans lov. Frelsestilbudet har siden tidenes morgen vært åpent for alle mennesker.

Ikke mat, men mennesker

”Men Gud har vist meg at jeg ikkeskulle kalle noe menneske vanhellig eller urent.”

Peters syn hadde ikke noe med mat å gjøre. ”Guds rike består ikke i å spise og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd” (Rom. 14, 17). Gud sendte sin sønn til verden for å frelse mennesker. Jesu kall til sine første disipler var: ”Følg Meg, og Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere.” (Matt. 4, 19).

Jesus hadde forsøkt å lære disiplene at Gud ikke behandlet mennesker forskjellig (Joh. 4, 1-45; Luk. 4, 25-27; 10, 25-37; Matt. 8, 5-13; 15, 21-28), men fordommene hadde satt seg godt fast og formet deres holdninger. Jesus hadde like før Han steg opp til himmelen, bedt sine disipler om å forkynne evangeliet til alle folkeslag i hele verden, men ennå måtte deres sinn bearbeides for at de skulle kunne utføre den oppgaven.

Da Peter befant seg på taket av garverens hus i Joppe, og utsendingene fra den romerske offiseren var underveis, lot Gud ham få dette synet med duken. At det ikke dreide seg om mat, forstod han fort – alt ble tatt opp til himmelen igjen uten at han hadde fått sjansen til å forsyne seg. Men hva synet virkelig betød, forstod han ikke før han stod hjemme hos Kornelius, vendt mot den store forsamlingen av mennesker som av hans eget samfunn ble regnet som ”hedninger” og ”urene” – tross deres ønske om å tjene den jødiske Gud.

”I sannhet skjønner jeg,” erkjente Peter foran dem alle, ”at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, tatt imot av Ham. ...Jesus Kristus – Han er alles Herre...”

Denne leksen hadde vært nødvendig for Peter å lære. Det var det som var hele poenget med duken:

- Gud gjør ikke forskjell på folk.

- I hvert folkeslag blir alle som frykter Gud og lyder Ham tatt imot av Ham og regnet som Hans folk.

- Jesus Kristus, Guds Sønn, er alles Herre.

Peter taler til forsamlingen

Peter fortsatte sin tale til forsamlingen med å forkynne Jesus fra Nasaret som Guds Sønn og den lovede Messias (”den salvede”), som de jødiske profetene hadde talt om at ville komme:

”Ordet som Gud sendte til Israels barn for å forkynne fred ved Jesus Kristus – Han er alles Herre -, det ordet kjenner dere. Dette ordet nådde ut over hele Judea, det begynte fra Galilea etter den dåpen Johannes forkynte: Hvordan Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, Han som gikk omkring og gjorde godt og helbredet alle som var undertrykt av djevelen, for Gud var med Ham.

Og vi er vitne om alt Han gjorde, både i jødenes land og i Jerusalem, Ham som de drepte ved å henge Ham på et tre. Han oppreiste Gud på den tredje dag og lot Ham vise seg åpenlyst, ikke for hele folket, men for de vitnene som på forhånd var utvalgt av Gud, for oss, vi som spiste og drakk sammen med Ham etter at Han stod opp fra de døde.

Han påla oss å forkynne for folket og å vitne at det er Han som av Gud er bestemt til å være dommer over levende og døde. Om Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes forlatelse ved Hans navn.” (Apg. 10, 36-43).

Misjonsbefalingen i praksis

Tilhørerne lyttet til Peter, og de trodde. I praksis lot Gud nå det komme tydelig frem at Han virkelig ikke gjør forskjell på folk, men tar imot alle som frykter Ham og vender om.

Mens Peter ennå talte, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte på, slik den tidligere hadde gjort med de troende jødene på pinsefestens dag (Apg. 2). Dette forbauset de troende jødene som hadde kommet sammen med Peter – nå fikk også hedningene den gaven som Jesus hadde lovet sine etterfølgere like før Han steg opp til himmelen:

”...Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter. ...dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være vitner om Meg...” (Apg. 1, 7-8).

Slik de troende på pinsedagen hadde begynt å forkynne evangeliet på fremmede språk, talte nå også hedningene i tunger og opphøyet Gud.

Guds handlemåte gav et tydelig vitnesbyrd om at Han anerkjente disse menneskene på lik linje som de jødekristne. Gud gjør ikke forskjell på folk, men ”i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, tatt imot av Ham.”

Peter svarte sine forskrekkede trossøsken: ”Kan noen nekte dem vannet, så de ikke skulle bli døpt, disse som har fått Den Hellige Ånd slik som vi?” Deretter ble forsamlingen av hedensk bakgrunn døpt – misjonsbefalingen ble oppfylt i praksis.

”Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnen og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende. ... Og dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.” (Matt. 28, 18-20; Apg. 1, 8).

Tilbake i Jerusalem

Da Peter kom tilbake til Jerusalem, hadde de troende der allerede hørt hva som hadde skjedd, ”at også hedningene hadde tatt imot Guds ord” (Apg. 11,1). Men også hos disse jøde-kristne hadde tradisjon og fordom bitt seg fast i sinnet, og i stedet for å glede seg over denne nyheten, tok de til å irettesette Peter: ”Du gikk inn til uomskårne menn og spiste med dem!” (v. 3).

Gud hadde gitt Peter en kunnskap han nå skulle videreføre til de andre. Han forklarte alt i sammenheng, fra synet i Joppe til hva som hadde funnet sted hos den romerske offiseren.

”Og da jeg begynte å tale,” fortsatte han, ”falt Den Hellige Ånd på dem, slik som Han falt på oss i begynnelsen. Da husket jeg Herrens ord, hvordan Han sa: ”Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd.” Hvis altså Gud gav dem den samme gaven som Han hadde gitt oss da vi kom til tro på Herren Jesus Kristus, hvem var da jeg at jeg skulle stå imot Gud?” (v. 15-17).

Da de andre hørte dette, ble de stille, og de gav Gud ære: ”Så har altså Gud også gitt hedningene omvendelse til livet.” (v. 18).

I Det gamle testamentet

At Guds tilbud om frelse ble gitt til andre enn dem av jødisk avstamning, var ikke noe nytt som ble innført den dagen Gud viste Peter synet av duken. Her følger noen sitater fra Det gamle testamentet som viser at Guds ønske om å frelse gjelder alle mennesker. Messias skulle komme for å frelse alle som søkte sannheten og var villig til å la seg lede og forme av Gud.

”Må Gud være oss nådig og velsigne oss, og må Hans ansikt lyse over oss, så Din vei kan kjennes på jorden, Din frelse blant alle folkeslag [hebr. Hedningefolk, fremmede nasjoner]. Folkene skal prise Deg, Gud. Alle folk skal prise Deg. Folkeslagene skal glede seg og juble. For Du skal dømme folkene uten forskjell og lede folkeslagene på jorden.” (Sal. 67, 2-5).

”Syng for Herren, lov Hans navn! Forkynn fra dag til dag evangeliet om Hans frelse! Forkynn Hans herlighet blant folkeslagene [hedningefolkene], Hans under blant alle folk.” (Sal. 96, 2-3).

Veldig vakkert kommer det frem i denne profetien fra Jesaja om den lovede Messias:

”Se! Min tjener som Jeg holder oppe, Min Utvalgte, i Ham har Min sjel velbehag! Jeg har lagt Min Ånd på Ham. Han skal føre retten ut til folkeslagene [hedningefolkene]...

Et knekketrør skal Han ikke bryte, og en rykende veke skal Han ikke slokke. I trofasthet fører Han retten frem. Han skal ikke utmattes og ikke knuses før Han har grunnlagt retten på jorden. Fjerne kyster venter på Hans lov...

Jeg, Herren, har kalt Deg i rettferd, og holder fast i Din hånd. Jeg bevarer Deg og gir deg som en pakt for folket, og som et lys for folkeslagene [hedningefolkene], for at Du skal åpne blinde øyne, og føre fanger ut av fengslet, og føre dem som sitter i mørke, ut fra fangehuseet.” (Jes. 42, 1-7).

”Hør, alle dere som tørster, kom til vannene! Den som ikke har penger, kom, kjøp og et! ... Bøy øret hit og kom til Meg! Hør, så skal deres sjel leve. Jeg skal slutte en evig pakt med dere...

Sannelig, Jeg har gitt Ham som vitne for folkene, fyrste og hersker for folkene. Sannelig, du skal kalle folkeslag du ikke kjenner, folkeslag som ikke kjenner deg, skal løpe til deg, på grunn av Herren, din Gud og Israels Hellige. For Han herliggjør deg. ...

De ugudelige må forlate sin vei, og den urettferdige mann sine tanker. La ham vende om til Herren, og Han skal forbarme seg over ham, og til vår Gud, for Han tilgir rikelig.

For Mine tanker er ikke deres tanker, og deres veier er ikke Mine veier, sier Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er Mine veier høyere enn deres veier, og Mine tanker høyere enn deres tanker.

For som regnet kommer ned og snøen kommer fra himmelen og ikke vender tilbake dit, men vanner jorden og får den til å spire og skyte knopp, så den gir såkorn til såmannen og brød til den som spiser, slik skal Mitt ord være, det som går ut fra Min munn. Det vender ikke tomt tilbake til Meg, men utfører det Jeg har velbehag i, og det skal lykkes i det Jeg sendte det til.” (Jes. 54, 1-10).

”La ikke den fremmede som holder seg til Herren, tale og si: ”Herren har skilt meg fullstendig fra Sitt folk.” ... Også de fremmede som holder seg til Herren for å tjene Ham, og for å elske Herrens navn, for å være Hans tjenere, hver den som holder Sabbaten og ikke vanhelliger den, og som holder fast på Min pakt, dem skal Jeg føre til Mitt hellige berg... For Mitt hus skal kalles et bønnens hus for alle folkeslag.” (Jes. 56, 3. 7).

Selv om Gud utvalgte israelittene til å være sitt folk, var de ofte gjenstridige og valgte å gå sine egne veier. Gud visste at mange av dem i fremtiden ville forkaste den Messias som var lovet, og Han visste at mange mennesker fra andre folkeslag ville ta imot Ham med glede:

”Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot Meg finne av dem som ikke søkte Meg. Jeg sa: ”Her er Jeg, her er Jeg”, til et folkeslag som ikke var kalt ved Mitt navn.

Hele dagen rakte Jeg Mine hender ut til et gjenstridig folk, som vandrer på en vei som ikek er god, etter sine egne tanker...” (Jes. 65, 1-2).

I Det nye testamentet

Gud rakte lenge ut sine hender til de jødene som forkastet Ham. Jesus hadde en gang sagt til disiplene: ”Gå ikke ut på veien til hedningene, og heller ikke inn i noen av samaritanernes byer! Men gå heller til de fortapte sauene av Israels hus!” (Matt. 10, 6). Senere sa Han:”...dere skal være vitner om Meg i Jerusalem, og i hele Judea og Samaria, og helt til jordens ende.”, og Han ba dem bli enda en stund i Jerusalem (Apg. 1, 8).

De første troende holdt sammen. Noen av dem forkynte evangeliet for jødene, i tempelet og andre steder, og viste utfra profetiene at Jesus fra Nasaret var Messias, Guds Sønn. Mange kom til tro på Ham, mens andre forherdet seg og la de troende for hat. Slik de hadde forkastet Guds Sønn, forkastet de også Hans etterfølgere og la dem for hat.

Da Stefanus ble steinet i 35 e.Kr., flyktet flertallet av de troende fra Jerusalem. Lukas forteller:

”De som nå var blitt spredt etter forfølgelsen som oppstod i forbindelse med Stefanus, reiste helt til Fønikia, Kypros og Antiokia [byen hvor de troende først ble kalt kristne]. Og de forkynte ikke ordet til andre enn jøder. Men noen av dem var menn fra Kypros og Kyréne. Da de hadde kommet til Antiokia, talte de til grekerne og forkynte Herren Jesus. Og Herrens hånd var med dem, og et stort antall kom til tro og vendte seg til Herren.” (Apg. 11, 19-21).

Det ble som Gud hadde sagt: ”Jeg lot Meg se av dem som ikke spurte etter Meg. Jeg lot Meg finne av dem som ikke søkte Meg.” (Jes. 65, 1).

Jøden Paulus var en av dem som kom til å arbeide mest med å forkynne evangeliet for ikke-jøder. Hans virksomhet strakte seg ut over store deler av Lille-Asia og Hellas, samt til Roma, imperiets stolte hovedstad.

Paulus hadde selv vært aktivt med i forfølgelsen av de første kristne, men han vendte om til Gud og ble i stedet en av evangeliets viktigste budbringere. I tillegg til å reise omkring og opprette og besøke menigheter, skrev han også en rek-ke brev. Vi finner14 av dem i Bibelen.

Paulus ble renset fra alle sine fordommer, både mot kristne og mot hedninger. Hans arbeid blant ikke-jøder ble ofte lite verdsatt blant hans jødiske medtroende, som ikke alle hadde like lett til å gi slipp på sine gamle holdninger. Men selv var Paulus ikke i tvil om Guds forhold til verden:

”...er Gud bare jødenes Gud? Er Han ikke også hedningenes Gud? Jo, også hedningenes Gud...” (Rom. 3, 29).

”Men Han gir herlighet, ære og fred til hver den som gjør det gode, til jøde først og så til greker. For Gud gjør ikke forskjell på folk.” (Rom. 2, 10-11).

Om den sak han en gang selv hadde forfulgt, skriver han:

”For jeg skammer meg ikke over Kristi evangelium, for det er Guds kraft til frelse for hver den som tror, for jøde først og så for greker. For i evangeliet blir Guds rettferdighet åpenbart av tro til tro, som det står skrevet:Den som er rettferdig av tro, skal leve [Hab. 2, 4].” (Rom. 1, 16-17).

”Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme [Jes. 28, 10]. For det er ingen forskjell på jøde og greker, for Han er den samme Herre over alle, Han er rik nok for alle som kaller på Ham. For hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst [Joel 3, 5].” (Rom. 10, 12).

”For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus.” (Gal. 3, 26-28).

”...dere har avkledd dere det gamle menneske med dets gjerninger, og har ikledd dere det nye menneske, som blir fornyet til kunnskap etter bildet av Ham som skapte det. Her er det hverken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell eller fri, men Kristus er alt og i alle.” (Kol. 3, 11).

Paulus hadde innsett det samme som Peter da han i den romerske offiserens bolig utbrøt:

”I sannhet skjønner jeg at Gud ikke gjør forskjell på folk. Men i hvert folkeslag blir hver den som frykter Ham og gjør rettferdighet, tatt imot av Ham. ... Om Ham vitner alle profetene at hver den som tror på Ham, skal få syndenes forlatelse ved Hans navn.” (Apg. 10, 34-35. 43).

HMT

Kilder utenom Bibelen:

Asch. & Gyldendals Store Norske Leksikon , b.3 (1979). Kunnskapsforlaget: Oslo

Fuchs, J.W (1999). Antikkleksikonet. Aschehoug: Oslo

Gilbrant, T. m.fl.(1986). Illustrert bibelleksikon, b. 2. Nordisk bok: Oslo

Håndbok til Bibelen (1978). Luther Forlag: Hong Kong

Schreiner, J.H (1996). Antikkens historie . Historisk Institutt: Oslo

Støylen, K. og M. Sæbø (red.) (1981). Bibelen. Den Hellige Skrift i ord og bilder. Gyldendal: Oslo

Obadja

En romersk soldat blir kristen