Obadja.no

I NATURENS TEMPEL

Fra naturens talerstol

Over fjorten hundre år før Jesus ble født i Betlehem, samlet Israels barn seg i Sikems fagre da. Fra fjellen på begge sider lød prestenes stemmer som forkynte velsignelsene og forbannelsene. Fjellet som velsign-elsene ble forkynt fra, kom av den grunn til å bli kjent som velsignelsens berg. Men det var ikke på Garisim-fjellet de ord ble talt som skulle bli til velsignelse for en verden full av synd og sorg. Israels folk nådde ikke opp til det høye ideal som ble satt for dem. En annen en Josva må føre folket til troens hvile. Det er ikke Garisim som nå lenger er kjent som velsignelsens berg, men det ukjente fjellet ved Genesarethsjøen hvor Jesus talte velsignelsens ord til sine disipler og til folkemengden.

La oss i tankene gå tilbake til denne begivenheten, sammen med disiplene slå oss ned på fjellskråningen og for-søke å sette oss inn i de tanker og følelser som fylte deres sinn. Når vi forstår hva Jesu ord betydde for dem som hørte dem, vil vi oppdage i dem en ny skjønnhet og et nytt liv, og den dypere mening vil tre klarere frem for oss.

Da Frelseren begynte sin virksomhet, var folket ikke innstilt på å ta imot Ham, på grunn av de meninger de hadde gjort seg opp om Messias og Hans virksomhet. Sann gudsfrykt hadde druknet i seremonier og tradisjoner, og profetiene ble tolket av mennesker fulle av stolthet og verdslighet. Jødene ventet på den kommende Messias, ikke som en frelser fra synd, men som en mektig fyrste som skulle legge alle nasjoner under “løven av Juda stamme”. Døperen Johannes sto frem med en like mektig forkynnelse som de gamle profeter, men det var til ingen nytte at han mante dem til omvendelse. Forgjeves hadde han ved Jordan-elven pekt på Jesus som det Guds lam som bærer verdens synd. Gud søkte å lede deres tanker til Esaias’ profetier om Frelserens lidelser, men de ville ikke høre.

Hvis Israels ledere og lærere hadde tatt imot Hans nåde, ville den ha forvandlet dem, og Jesus kunne gjort dem til sine sendebud blant mennesk-ene. Det var i Juda budskapet om himlenes rike først var blitt forkynt og kallet til omvendelse gitt. Ved å drive ut av templet i Jerusalem dem som hadde vanhelliget det ved kjøp og salg, hadde Jesus åpenbart seg som Messias - som den som skulle rense sjelen fra synd og gjøre sitt folk til et hellig tempel for Herren. Men jødenes ledere ville ikke nedverdige seg til å ta imot den enkle og uanstendige læreren fra Nasaret. Ved sitt annet besøk i Jerusalem måtte Han møte for Det høye råd, og det var bare fordi de fryktet for folket at de ikke allerede da dømte Ham til døden. Han forlot så Judea og begynte sin virksomhet i Galilea.

Han hadde arbeidet der noen måneder da bergprekenen ble holdt. Det budskapet Han hadde forkynt overalt om at “himlenes rike er kommet nær”, hadde gitt ny næring til deres ærgjer-rige forhåpninger. Den ny læreren var blitt berømt endog utenfor landets grenser, og selv om prestene inntok en negativ holdning, var det en utbredt oppfatning at dette måtte være den lenge ventede befrier. Store men-neskemengder fulgte Ham overalt hvor Han gikk, og begeistringens bølger gikk høyt.

Tiden var nå også kommet da de disiplene som hadde stått Jesus nærmest, skulle ta mer direkte del i Hans arbeid. De store menneskemas-sene skulle ikke lenger være overlatt til seg selv, som får uten hyrde. Helt fra begynnelsen av Hans virksomhet hadde noen av disiplene sluttet seg til Ham, og sammen med Jesus hadde nesten alle de tolv sluttet seg sammen som en familie. Men også de var ledet vill av rabbinernes lære, og som resten av folket ventet de at Messias på den tiden skulle opprette sitt rike her på jorden. De kunne ikke forstå Jesu fremgangsmåte. De var engstelige og urolige over at Han ikke gjorde noe forsøk på å sikre seg hjelp av prester og rabbinere, og fordi Han ikke gjorde noe for å skaffe seg den maktstilling en konge må ha.

Det var enda meget som måtte gjøres for disiplene før de kunne bli skikket til å ta seg av den høye og hellige oppgaven de ville få seg overlatt ved Jesu himmelfart, men de hadde åpnet sitt hjerte og tatt imot Jesu kjærlighet, og selv om de var sene til å tro, så Han i dem mennesker Han kunne utdanne til å ta over arbeidet etter Ham. De hadde vært sammen med Ham lenge nok til i noen grad å bli overbevist om Hans guddommelige oppgave, og overfor folket hadde Han gitt bevis for sin makt, som de ikke kunne dra i tvil. Nå var de beredt for en erklæring om Hans rikes prinsipper, som ville hjelpe dem alle til bedre å forstå hvorfor Han var kommet.

På en fjellskråning ved Galileasjøen hadde Jesus tilbrakt hele natten i bønn for dem Han hadde utvalgt. Ved dag-gry kalte Han dem til seg, ba sammen med dem, underviste dem og innviet dem til oppgaven ved å legge hendene på dem og velsigne dem. Siden gikk Han sammen med dem ned til strandbredden, hvor en stor menne-skemengde alt hadde samlet seg, selv om det var meget tidlig på dagen.

Foruten den vanlige flokken fra byene i Galilea var svært mange kommet fra Judea og selve Jerusalem, fra Perea og fra de halvt hedenske innbyggerne i Dekapolis, fra Idumea som ligger syd for Judea, og fra Tyrus og Sidon, de føniske byene ved Middelhavskysten. De hørte hvor store gjerninger Han gjorde, og kom for å bli legt for sine sykdommer, for en kraft gikk ut fra Ham og helbredet alle.

Da den smale strandbredden ikke engang ga ståplass til alle som ønsket å høre Jesus, gikk Han foran dem tilbake til fjellskråningen. Da Han kom frem til et egnet sted, satte Han seg i gresset, og disiplene og menneskemengden fulgte Hans eksempel.

Med en følelse av at noe uvanlig kun-ne ventes, hadde disiplene samlet seg om Mesteren. Etter det som allerede hadde funnet sted den dagen, var de sikre på at det ville komme en kunn-gjøring om det rike de håpet Han snart ville opprette. Folkemengden satt også i spent forventning, og alles ansikter vitnet om den dypeste interesse.

Mens de satt der på den grønne fjell-skråningen og ventet på å høre hva den guddommelige læreren hadde å si, var alles hjerter fylt med tanker om fremtidig storhet. Det var skriftlærde og fariseere der som så frem til den dagen da de skulle herske over de for-hatte romere og eie det mektige verdensrikes rikdom og herlighet. De fattige bønder og fiskere håpet å høre en forsikring om at deres fattigslige hytter, deres magre kost, det harde slitet og frykten for nød og savn skulle bli erstattet av strålende palasser og gode dager. Istedenfor de grove klær-ne, som om natten også måtte tjene som sengeklær, håpet de at Jesus ville gi dem erobrernes praktfulle og kostbare klær.

Alles hjerter var derfor fylt av det stolte håp at Israel snart skulle bli æret som Herrens utvalgte folk fremfor alle jordens nasjoner, og at Jerusalem skulle bli hovedstad i et verdensrike.

Saligprisningene

“Og Han opplot sin munn,

lærte dem og sa:

Salige er de fattige i ånden,

for himlenes rike er deres.”

S om noe nytt og fremmed lyder disse orden for en forbauset folkemengde. Det var en lære så helt forskjellig fra alt de noen gang hadde hørt fra prester og rabbinere. De finner ingenting i Jesu tale som kan appellere til deres stolthet og nære deres ærgjerrige forhåpninger. Men den nye læreren taler med en kraft som trollbinder dem. Ut fra Ham strømmer det guddommelig kjærlighet som duften fra en blomst. Hans ord faller “som regn på en nyslått eng, lik en regnskur, som væter jorden” (Sal. 72, 6). Alle føler uvilkårlig at her er en som kan lese alle skjulte hemmeligheter i hjertet, men samtidig kommer nær med ømhet og finfølelse. Deres hjerter åpner seg for Ham, og mens de lytter til Hans tale, åpenbarer Den Hellige Ånd for dem noe av den sannhet som mennesker til alle tider har hatt behov for å lære å kjenne.

På Jesu tid følte folkets religiøse lærere seg rike på åndelige skatter. Fariseerens bønn: “Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker” (Luk. 18, 11), var et uttrykk for de følelser som rørte seg i mennesker av hans klasse og for en stor del i hele folket. Men det var også i flokken omkring Jesus noen som var klar over sin åndelige fattigdom. Da Jesu guddomsmakt ble åpenbart i miraklet med fiskefangsten, falt Peter ned for Frelserens føtter og ropte: “Herre, gå fra meg! For jeg er en syndig mann.” (Luk. 5, 8). Således var det også i skaren som var samlet på fjellskråningen, noen som i Hans nærhet følte at de var usle og ynkelige og fattige og blinde og nakne (Åp. 3, 17). De lengtet etter den Guds nåde som er åpenbart til frelse. Hos dem ble det ved Jesu ord vakt et håp alt ved begynnelsen av Hans tale. De så at Guds velsignelse hvilte også over dem.

Jesus hadde bydd frem velsignelsens beger også til dem som følte at de var rike og ikke manglet noen ting. Men de hadde med foakt vendt seg bort fra denne nådegaven. Den som føler seg sterk, som synes han er et rimelig bra menneske og er tilfreds med sin tilstand, forsøker ikke å få del i Jesu nåde og rettferdighet. Den stolte føler ikke at han mangler noe, og lukker derfor hjertet for Jesus og de store velsignelsene Han kom for å gi. Et slikt menneske har ingen plass for Jesus i sitt hjerte. De som er rike og store i sine egne øyne, ber ikke i tro, og får derfor ikke Guds velsignelse. De føler seg mette, og derfor går de tomhendt bort. Andre vet at de ikke kan frelse seg selv. Av seg selv kan de ikke gjøre noe godt. De setter pris på den hjelp Jesus kan gi. Dette er de fattige i ånden, som Han kaller salige.

Jesus vekker først anger hos den Han tilgir. Det er Den Hellige Ånds opp-gave å overbevise om synd. De som har latt seg påvirke og overbevise av Guds Ånd, forstår at det ikke er noe godt hos dem selv. De ser at grunnlaget for alt de har gjort, er egenkjærlighet og synd. Lik den stakkars tolleren, står de langt borte og våger ikke å løfte øynene mot himmelen. De bare roper: “Gud, vær meg arme synder nådig.” Slike mennesker er salige. Det er tilgivelse å få for den som angrer, for Jesus er det “Guds Lam, som bærer verdens synd”. Guds løfte er: “Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skar-lagen, skal de bli som den hvite ull.” (Jes. 1, 18). “Jeg skal gi eder et nytt hjerte... Min Ånd vil Jeg gi innen i eder.” (Esek. 36, 26. 27).

Om de fattige i ånden sier Jesus at “himlenes rike er deres”. Men dette riket er ikke et timelig, jordisk rike, noe Jesu tilhørere hadde håpet det var. Jesus åpenbarte for menneskene et åndelig rike som er grunnet på Hans kjærlighet, nåde og rettferdig-het. Dette rikes banner bærer Menne-skesønnens bilde. Hans undersåtter er de fattige i ånden, de ydmyke og de som blir forfulgt for rettferdighet-ens skyld. Himlenes rike er deres. Det verk som er begynt i dem, er ikke fullført ennå, men det skal gjøre dem skikket til å få del i “de helliges arve-lodd i lyset”.

Alle som forstår at de er åndelig fattige, og føler at det ike er noe godt i dem selv, kan finne fettferdighet og kraft i Jesus Kristus. Han sier: “Kom til Meg, alle dere som strever og har tungt å bære.” (Matt. 11, 28). Han tilbyr oss å bytte ut vår fattigdom med Hans rikdom. Vi er ikke verdige til Guds kjærlighet, men Jesus, vår Frelser, er verdig. Han er fullt i stand til å frelse alle som kommer til Ham. Hva du enn har bak deg av tidligere erfaringer, hvor vanskelig du enn har det i dag, har du bare ett å gjøre: komme til Jesus slik du er, svak, hjelpeløs og fortvilet. Kristus vil komme deg i møte mens du ennå er langt borte. Han vil ta deg i sine armer og kle deg i sin rettferdighet. Han kler oss i sin egen plettfrie, rene karakters kledning og stiller oss i den frem for Faderen. Han taler vår sak hos Gud og sier: “Jeg har tatt denne synders plass, se ikke på dette villfarne barn, men se på Meg.” Hvor meget Satan enn anklager oss, beskylder oss for synd og krever oss som sitt bytte, så taler Jesu blod med enda større kraft.

“Bare i Herren, skal de si om Meg, er rettferdighet og styrke. ... Ved Herren skal de få sin rett, og av Ham skal de rose seg, hele Israels folk.” (Jes. 45, 24. 25).

“Salige er de som sørger,

for de skal trøstes.”

D en sorg det her er tale om, er hjertets dype sorg over synd. Jesus sier: “Når Jeg blir opphøyet fra jorden, skal Jeg dra alle til Meg.” (Joh. 12, 32). Den som ser Jesus opphøyet på korset, begynner å fatte at mennesket er syndig. Han ser at det er synden som hudflettet og korsfestet herlig-hetens Herre. Han forstår at han er blitt elsket med en ubeskrivelig kjærlighet, mens han selv bare har vært utakknemlig og full av opprør. Han har sviktet sin beste venn og kastet vrak på himmelens største gave. Han har på nytt korsfestet Guds Sønn og igjen gjennomboret det blødende hjerte. Han er skilt fra Gud ved en avgrunn av synd og mørke, og han sørger med et knust hjerte.

Men de som har slik sorg, skal bli trøstet. Gud viser oss vår synd for at vi skal søke til Jesus, og ved Ham bli frigjort fra syndens trelldom og kunne glede oss i Guds barns frihet. Tynget av sorg over synd kan vi komme til korsets fot og legge syndebyrden av der.

Frelserens ord har et trøstens budskap også til dem som lider eller har mistet sine kjære. Vår sorg og våre plager skyldes ikke tilfeldigheter. “For det er ikke av hjertet Han plager eller be-drøver menneskenes barn.” (Klag. 3, 33). Når Gud tillater at prøver og harde slag rammer oss, er det “til vårt gagn, for at vi skal få del i Hans hellighet” (Hebr. 12, 10). Den prøven som synes så bitter og så tung å bære, vil vise seg å være en velsignelse, hvis vi tar imot den i tro. Det harde slag som tar gleden fra oss her på jorden, kan bli midlet som vender vårt blikk mot himmelen. Mange ville aldri ha lært Jesus å kjenne om ikke sorgen hadde ledet dem til å søke trøst hos Ham.

De prøver og vanskeligheter som møter oss i livet, er Guds redskaper til å rense og foredle vår karakter. Denne tilpasningsprosessen er ofte smertefull. Stenen skal hugges til og formes for å passe inn på sin plass i Herrens tempel. Det kan være en hard erfaring å bli slipt til på slipeskiven, men når stenen er ferdig tilpasset, fyller den sin plass. Herren legger ikke så meget og omhyggelig arbeid på verdiløst materiale. Bare Hans egne dyrebare stener blir slipt til og formet så de vil passe inn i Herrens tempel.

Herren hjelper alle som setter sin lit til Ham. De som er tro, vinner store seirer og høster dyrebare erfaringer.

Vår Far i himmelen glemmer aldri dem som blir rammet av sorg. Da David gikk gråtende oppetter Oljeberget med tilhyllet hode og barfotet, viste Herren ham nåde. David var kledd i sekk, og samvittigheten martret ham. De ytre tegn på ydmykhet vitnet om hans anger. Sønderknust og med tårer la han sin sak frem for Gud, og Herren sviktet ikke sin tjener. Aldri var David mer kjær for Herren enn da han naget av sin samvittighet og forfulgt av fiender flyktet for livet. De var blitt egget til opprør av hans egen sønn. Herren sier: “Alle dem Jeg elsker, dem refser og tukter Jeg; vær derfor nidkjær og omvend deg.” (Åp. 3, 19). Jesus leger det angrende hjerte og renser det, så det kan bli en bolig for Ham.

Når prøver og vanskeligheter kommer, er det mange av oss som er lik Jakob. Vi tror det er en fiendehånd som ram-mer oss. Vi kjemper blindt i mørket til vi ikke orker mer, og vi finner ingen trøst eller hjelp. Da dagen grydde og Gud rørte ved Jakob, oppdaget han hvem det var han hadde kjempet med - Paktens engel. Gråtende og hjelpeløs kastet han seg i Herrens armer for å få den velsignelsen han så inderlig lengtet etteeer. Vi må også lære at prøver og vanskeligheter er til gagn for oss, så vi ikke forakter Herrens tukt eller gir opp når Han refser oss.

“Salig er det menneske Gud refser... Han sårer, og Han forbinder; Han slår, og Hans hender leger. I seks trengsler skal Han berge deg, og i den syvende skal intet ondt røre deg.” (Job 5, 17-19). Jesus kommer med legedom til alle som er rammet av sorg. Han står ved deres side som har mistet en av sine kjære eller lider av sykdom, og Hans nærvær gjør sykdom og sorg lettere å bære.

Gud vil ikke at vi skal være tynget av håpløs sorg eller smerte. Han opp-muntrer oss til å løfte hodet og se opp i Hans ansikt, som er så fullt av kjærlighet og godhet. Vår frelser står ved siden av mange mennesker som har øynene så fulle av tårer at de ikke engang ser Ham. Han lengter etter å gripe vår hånd, og vil at vi skal se hen til Ham i barnlig tro og la Ham få lede oss. Han føler med oss i vår sorg, våre prøver og vanskeligheter. Han har elsket oss med en evig kjærlighet og omgitt oss med en stadig omsorg. Det er vår forrett å kunne samle tankene om Ham og grunne på Hans kjærlig-het dag og natt. Han vil løfte oss opp over dagens smerte og be-kymring og gi oss fred.

Tenk på dette, dere som lider eller sørger, og gled dere over denne sannhet: “Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.” (1. Joh. 5, 4).

Salige er også de som gråter sammen med Kristus i medynk med verden i dens sorg, og som sørger over dens synd. De som har slik sorg, er ikke opptatt av seg selv. Jesus var en smertenes mann. Han led hjertekvaler så bitre at neppe noe språk kan skildre dem. Menneskenes synd og overtredelser tynget Ham og nesten knuste Ham. Han arbeidet utrettelig for å lindre andres nød og ulykke, og Hans hjerte var tynget av sorg over at så mange ikke ville ta imot Ham som kunne gi dem evig liv. Alle som hører Jesus til, vil ta del med Ham i slike erfaringer. De som opplever Hans kjærlighet, vil også samarbeide med Ham for andre menneskers frelse. Fordi de lider med Kristus, vil de også få oppleve den herlighet som snart skal åpenbares. De er ett med Ham i Hans gjerning, de drikker med Ham av sorgens og lidelsens beger, og de skal også få del med Ham i Hans glede.

Det var gjennom lidelse Jesus ble vår trøstermann. Han tar del med oss mennesker i all vår trengsel, “for derved at Han selv har lidt og har vært fristet, kan Han komme dem til hjelp som blir fristet” (Hebr. 2, 18). Enhver som lider med Kristus, har fått det privilegium å kunne samarbeide med Ham i denne tjenesten. “For likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.” (2. Kor. 1, 5). Herren har særlig stor nåde for dem som sørger, og denne nåde har kraft til å bløtgjøre hjerter og til å vinne sjeler. Hans kjær-lighet åpner en vei inn til det sårede og knuste hjerte og blir en legende balsam for dem som sør-ger. “Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, miskunns Far og all trøsts Gud, Han som trøster oss i all vår treng-sel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst hvormed vi selv blir trøstet av Gud.” (2. Kor. 1, 3-4).

“Salige er de saktmodige;

for de skal arve jorden.”

S aligprisningene viser oss hvordan vi skal vokse i vår kristne erfaring. De som føler at de trenger Jesu hjelp, de som sørger over sin synd og med Jesus har vært gjennom lidelsens ildovn, vil lære saktmodighet av den guddom-melige lærer.

Tålmodighet og mildhet under ufor-skyldt lidelse var ikke egenskaper som ble verdsatt hverken av hedninger eller jøder. Inspirert av Den Hellige Ånd erklærte Moses at han var det mest sakmodige menneske på jorden. Men av jødene på Jesu tid ville dette ikke ha blitt sett på som noe rosverdig. Det ville tvert imot ha vekket medlidenhet og forakt. Jesus derimot nevner sakt-modighet som en av de første beting-elser for å få en plass i Hans rike. I Hans liv og karakter kommer skjønn-heten i denne kostelige dyd til syne.

Jesus, Han som var avglansen av Guds herlighet, aktet det ikke for rov å være Gud lik, men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg, idet Han kom i menneskers lignelse (Fil. 2, 6-7). Hele den tid Han levde her nede, vandret Han ydmykt om blant menneskene, ikke som en konge med krav på hyllest, men som en som hadde til oppgave å tjene andre. Hos Ham var det ingen fanatisme eller kaldt hovmod. Verdens Frelser var mer opphøyd enn englene. Men selv om Han var Guds Sønn, var Han preget av en saktmodighet og ydmyk-het som øvde en dragende kraft på alle mennesker.

Jesus ga avkall på å være Gud lik, og i alt Han foretok seg, kom aldri selvet til syne. Han gikk ikke sine egne veier, men lot seg lede av sin Far. Da Hans misjon på jorden nærmet seg slutten, kunne Han si: “Jeg har herliggjort deg på jorden idet Jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt Meg å gjøre.” (Joh. 17, 4). Og Han sier til oss: “Lær av Meg! For Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet.” (Matt. 11, 29). “Vil noen komme etter Meg, da må han fornekte seg selv.” (Matt. 16, 24). Selvet må ikke lenger ha herredømme over sinnet.

Den som ser hva Jesus ga avkall på og hvordan Han ydmyket seg selv, vil måtte si som Daniel, den gang han så en som lignet en menneskesønn: “Mitt ansikt mistet sin friske farve, så jeg så rent ille ut.” (Dan. 10, 8). Vi setter vår ære i å være uavhengige og suve-rene. Men disse egenskaper er tegn på at vi er Satans slaver. Det er naturlig for et menneske å ville hevde seg. Vi er rede til å kjempe for våre interesser, men et menneske som lærer av Jesus, vinner over seg selv og er rede til å gi avkall på sine rettigheter, sin stolthet og ærgjerrighet.

Da blir det fred i vårt hjerte, og vi overlater oss til Den Hellige Ånds ledelse. Da er det ikke om å gjøre å nå lenger opp enn andre.

Da forsøker vi ikke å albue oss frem på de andres bekostning til den beste plassen. Men vi føler at det sted vi bør være, er ved Frelserens føtter. Der ser vi opp i Jesu ansikt og ber om at Hans hånd må lede oss på den rette veien, og at Hans røst må si oss hvor vi skal gå. Apostelen Paulus hadde en slik erfaring: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg.” (Fal. 2, 20).

Når vi lar Jesus bo i oss, vil Guds fred, som overgår all forstand, bevare vårt sinn og våre tanker i Kristus Jesus. Jesus hadde alltid fred i sinnet, selv om Han ble angrepet fra alle kanter. Mens hatefulle fiender stadig forfulgte Ham, sa Han: “Han som har sendt Meg, er med Meg; Han har ikke latt Meg alene, fordi Jeg alltid gjør det som er Ham til behag.” (Joh. 8, 29). Hverken Satans eller menne-skers raseri kunne forstyrre Hans rolige og fullkomne samfunn med Gud. Og Han sier til oss: “Fred etter-later Jeg eder, Min fred gir Jeg eder.” (Joh. 14, 27). “Ta Mitt åk på eder og lær av Meg! For Jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet; så skal I finne hvile for eders sjeler.” (Matt. 11,29). Sammen med Kristus skal vi bære tjenestens åk til ære for Gud og til gagn for menneskeheten. Da vil vi finne at åket er gagnlig og byrden lett.

Det er egenkjærligheten som øde-legger vår indre fred. Så lenge vårt gamle menneske er i live, står vi rede til å forsvare det mot fornærmelser og angrep. Men når vårt gamle menneske er dødt, og vårt liv er skjult med Kristus i Gud, vil vi ikke lenger ta oss nær av å bli foraktet og tilside-satt. Da vil vi være døde for fornær-melser og blinde for hån og forakt. “Kjærligheten er langmodig, er velvil-lig, kjærligheten bærer ikke avind, kjærligheten brammer ikke, oppblås-es ikke, den gjør int-et usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urettferdighet, men gleder seg ved sannhet. Den uthold-er alt, tror alt, håper alt, tåler alt. Kjærlig-heten faller aldri bort.” (1. Kor. 13, 4-8).

Lykke som stammer fra forhold her på jorden, skifter med tid og sted og er aldri varig. Men den fred som Kristus gir, blir i vårt hjerte en evig fred. Den er ikke avhengig av noe her i verden, hverken av rikdom eller fattigdom eller av forholdet til våre medmennesker. Jesus er kilden med levende vann, og den lykke Han gir, svikter aldri.

Når Jesu ydmykhet blir praktisert i hjemmet, vil den gjøre alle i familien lykkelige. Den skaper ikke trette, ufred eller harde ord, men den mildner opprørte sinn og sprer en godhet om seg som merkes av alle. Der ydmykheten bor, blir en familie på jorden en del av den store familien i himmelen.

Det ville være langt bedre for oss å ta på oss lidelsen ved falske anklager, enn å utsette oss for den tortur som hevnlysten fører med seg. Hatets og hevnens ånd stammer fra Satan, og bringer bare ondt til dem som nærer den. Den hjertets ydmykhet og sakt-modighet som er en frukt av livet med Kristus, er hemmeligheten ved all velsignelse.

De saktmodige “skal arve jorden”. Det var ønsket om å opphøye seg selv som førte synden inn i verden, og det var årsak til at våre første foreldre mistet herredømmet over denne vakre jord, som var deres rike. Ved å fornedre seg selv vant Kristus tilbake det som var tapt. Og Han sier at vi må seire som Han seiret. Ved ydmykhet og selvfornektelse kan vi bli Hans medarvinger når de “sakt-modige skal arve landet”.

Den jord de saktmodige har fått løfte om å arve, vil ikke være lik den vi kjenner, formørket som den er av dødens og forbannelsens skygger. “Vi venter etter Hans løfte nye himler og en ny jord, hvor rettferdig-het bor.” (2. Pet. 3, 13). “Og ingen for-bannelse skal være mer, og Guds og Lammets trone skal være i den, og Hans tjenere skal tjene Ham.” (Åp. 22, 3).

Der skal ikke være skuffelser, sorg eller synd. Ingen skal si: Jeg er syk. Det blir ingen grav-ferder, ingen død, ingen atskillelse, ingen knuste hjer-ter. Men Jesus skal være der, og fred-en skal bo der. “De skal ikke sulte og ikke tørste, og hverken det glødende sandhav eller solen skal skade dem; for Han som forbarmer seg over dem, skal føre dem og lede dem til kildevell.” (Jes. 49, 10).