Obadja.no

FRELSESPLANEN / HISTORIE / TEOLOGI

Det store løftet

av Roger Myhre

Herrens hånd kom over meg og førte meg ved Herrens Ånd ut og satte meg ned midt i dalen. Den var full av ben. Han førte meg rundt omkring dem, og se, de lå der i store mengder utover dalen, og de var helt tørre. Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse ben bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! (Esek 37,1-3).

Rundt 600-tallet f. kr. levde det en mann som het Esekiel. Han var sønn av Busis og prest i Israel. Mens han er i Babylon, begynner Gud å tale til han på en spesiell måte (Esek. 1). Hva var det han først fikk se? Hvorfor fikk han dette synet?

Som synet av buen i skyen på en regnværsdag, slik var synet av glansen rundt omkring. Slik så Herrens herlighet ut, slik den viste seg for meg. Og da jeg så det, falt jeg på mitt ansikt. Og jeg hørte røsten av en som talte. Og han sa til meg: Menneskesønn! Stå opp på dine føtter, så jeg kan tale med deg! Og da han talte til meg, kom Ånden inn i meg. Han fikk meg til å stå på mine føtter, og jeg hørte på ham som talte til meg.

Han sa til meg: Menneskesønn! Jeg sender deg til Israels barn, til hedningene, til opprørerne som har gjort opprør mot meg. De og deres fedre har vært troløse mot meg helt til denne dag. Til barna med de frekke ansikter og hårde hjerter sender jeg deg. Og du skal si til dem: Så sier Herren Herren. Enten de hører eller lar det være – for en gjenstridig ætt er de – så skal de vite at en profet har vært midt iblant dem. Men du, menneskesønn, frykt ikke for dem, og frykt ikke for deres ord! For nesler og torner er du omgitt av, og mellom skorpioner bor du. Frykt ikke for deres ord og bli ikke forferdet for deres åsyn! For en gjenstridig ætt er de. Du skal tale mine ord til dem enten de hører eller lar det være. For gjenstridige er de (Esek.1,28 - 2,7).

Etter dette viser Gud Esekiel hva som kommer til å skje hvis Hans utvalgte etterfølgere ikke vil høre på Han. Han bruker Esekiel for å prøve å hindre de fryktelige tingene som vil tvinge seg frem hvis de fortsetter på sin onde vei.

Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Skulle ikke jeg kunne gjøre med dere, Israels hus, som denne pottemakeren? sier Herren. Se, som leiren er i pottemakerens hånd, slik er dere i min hånd, Israels hus! En gang taler jeg om et folk og et rike, og sier at jeg vil rykke opp og rive ned og ødelegge. Men dersom det folket som jeg har talt om, omvender seg fra sin ondskap, da angrer jeg det onde som jeg hadde tenkt å gjøre mot det. Og en annen gang taler jeg om et folk og et rike, at jeg vil bygge og plante. Men dersom de gjør det som er ondt i mine øyne, og ikke hører på min røst, da angrer jeg det gode som jeg hadde tenkt å gjøre (Jer 18,5-10). (Se også Esek. 18,21-24).

Ta f.eks. historien om Ninive i Jonas bok:

Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn...Og Jonas stod opp og gikk til Ninive, som Herren hadde sagt. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang.

Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt. Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små. Da saken kom Ninives konge for øre, stod han opp fra sin trone og la kappen av seg. Og han svøpte seg i sekk og satte seg i støvet. Han lot rope ut i Ninive: Etter påbud av kongen og hans stormenn, skal verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, spise noen ting! De skal ikke smake mat og ikke drikke vann. Men de skal svøpe seg i sekk, både mennesker og dyr. De skal rope til Gud av all makt, og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender. Hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne. Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke (Jonas 1,1.2; 3,3-10).

«Men hvordan kan Gud være god når Han skader dem som ikke vil høre på Han?» spør du kanskje. «Da må han jo være en psykopat!» Ja, Bibelen kan være litt vanskelig å forstå. Den ble jo ikke akkurat skrevet i forrige århundre (1900-tallet). Selv på den tiden den ble skrevet var det enkelte som misforsto forfatterens budskap.

...og akt vår Herres tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde og ubefestede vrangtolker, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang (2.Pet.2,15.16).

Det kan se ut som om at det er Gud noen steder som skader sitt folk. Er det tilfelle? Eller er det skrevet på en måte som er lett å misforstå for oss moderne mennesker? I Jesajas bok, det femte kapittel, belyses dette spørsmålet. Her beskrives Israel, Guds folk på den tiden, som en vingård. Denne vingården, hvor det ble dyrket druer til vin, ble ikke helt som vingårdseieren, Gud, hadde tenkt seg.

Hva var det mer å gjøre med min vingård, som jeg ikke alt hadde gjort med den? Hvorfor bar den ville druer når jeg ventet at den skulle bære gode? Så vil jeg nå la dere vite hva jeg vil gjøre med min vingård: Jeg vil ta bort gjerdet, så den blir avgnagd. Jeg vil rive ned muren, så den blir nedtråkket. Og jeg vil la den ligge øde. Den skal ikke skjæres og ikke hakkes, men torn og tistel skal skyte opp. Jeg vil befale skyene at de ikke skal la regn falle på den (Jes 5,4-6).

Det er ikke Gud som gjør det onde. Han tillater det. Han trekker sin beskyttelse tilbake, siden menneskene ikke ville ha den. Og noen ganger tar Han til og med ansvaret, eller skylden om du vil, på seg. Det kan vi lese om i klartekst på slutten av evangeliene (Matteus, Markus, Lukas og Johannes) og så og si alle brevene i det nye testamentet, hvordan Jesus døde for dine og mine synder for at du og jeg skulle få muligheten til å leve evig. Jesus forutsier dette flere ganger før det skjer. Det mest kjente finner vi i Joh. 3,16.

I Esek. 37 blir Esekiel tatt med til en dal full av hodeskaller og knokler. Jeg regner med dette finner sted i en ørken, siden de var tørre og livløse. Kanskje hadde disse menneskene dødd der ute på grunn av mangel på vann?

Han sa til meg: Menneskesønn! Skal disse ben bli levende? Jeg svarte: Herre Herre, du vet det! Da sa han til meg: Profetér om disse ben og si til dem: Dere tørre ben, hør Herrens ord! Så sier Herren Herren til disse ben: Se, jeg lar det komme ånd i dere, og dere skal bli levende. Jeg vil legge sener på dere og la det komme kjøtt på dere og dekke dere med hud og gi ånd i dere, og dere skal bli levende. Og dere skal kjenne at jeg er Herren.

Og jeg profeterte slik som det var befalt meg. Mens jeg profeterte, hørtes det en sterk lyd. Det ble en larm, og benene nærmet seg til hverandre, hvert ben til sitt ben. Og jeg så, og se: det kom sener og kjøtt på dem, og ovenpå det drog det seg hud over dem. Men ånd var det ikke i dem.

Da sa han til meg: Profetér og tal til Ånden! Profetér, menneskesønn, og si til Ånden: Så sier Herren Herren: Kom, du Ånd, fra de fire vinder og blås på disse drepte menn, så de kan bli levende! Jeg profeterte slik som han hadde befalt meg. Og Ånden kom i dem, og de ble levende og stod opp på sine føtter – en meget, meget stor hær (Esek 37,3-10).

Utrolig bilde ikke sant? Jeg vet ikke om det virkelig skjedde, eller om det bare var et syn Herren gav han. Hva betyr det? Hva ville Gud vise Esekiel? Hva vil Han vise oss? Svaret finner vi i samme kapittel. Og han sa til meg: Menneskesønn! Disse ben er hele Israels hus. Se, de sier: Våre ben er fortørket, og vårt håp er gått til grunne. Vi er fortapt (Esek 37,11).

Hvordan hadde Israels barn havnet i denne situasjonen?

Og Herrens ord kom til meg, og det lød så: Menneskesønn! Israels hus bodde i sitt land, og de gjorde det urent ved sin ferd og sine gjerninger. Som en kvinnes månedlige urenhet var deres ferd for mitt åsyn. Da utøste jeg min harme over dem på grunn av det blod som de hadde utøst over landet, og fordi de hadde gjort det urent med sine motbydelige avguder. Jeg spredte dem blant folkene, og de ble spredt omkring i landene. Etter deres ferd og deres gjerninger dømte jeg dem. Da de kom til de folk som de kom til, vanhelliget de mitt hellige navn, og det ble sagt om dem: Dette er Herrens folk, og likevel måtte de dra ut av hans land! Det gjorde meg ondt for mitt hellige navn, som Israels hus hadde vanhelliget blant de folk som de var kommet til (Esek 36:16-21).

De hadde forlatt livets kilde, Gud. Gradvis hadde de falt fra sin skaper, ved å begynne å tilbe avguder, menneskelagde bilder og statuer og kanskje til og med.stjerner, sol og måne istedet for Gud, som står bak alt dette. Og siden Gud ikke tvinger seg på noen lot Han dem få det som de ville. Selvfølgelig prøvde Han å få sine barn på bedre tanker, men trakk seg etterhvert tilbake når Han så det ikke nyttet. Israel hadde kommet over barnestadiet og var «voksne nok» til å ta sine egne valg. Han håpet de skulle skjønne hvor det bar og komme tilbake til Han, hvilket det faktisk gjorde etter fangenskapet i Babylon. Og Gud var ikke den som «hogg av dem handa» når de som angrende tilbake.

Profetér derfor og si til dem: Så sier Herren Herren: Se, jeg åpner deres graver, og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene, og jeg fører dere til Israels land. Og dere skal kjenne at jeg er Herren, når jeg åpner deres graver og lar dere, mitt folk, stige opp av gravene. Og jeg vil gi min Ånd i dere, og dere skal bli levende. Og jeg vil bosette dere i deres land. Dere skal kjenne at jeg, Herren, har sagt det, og at jeg også vil gjøre det, sier Herren...

De skal ikke mer gjøre seg urene med sine motbydelige avguder og med sine styggedommer eller med noen av sine misgjerninger. Jeg vil utfri dem fra alle deres bosteder, der de syndet, og rense dem. De skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud. Min tjener David skal være konge over dem, og én hyrde skal det være for dem alle. Mine lover skal de følge, og mine bud skal de holde og leve etter dem. De skal bo i det landet jeg gav min tjener Jakob, det som deres fedre bodde i. De skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til evig tid. Og David, min tjener, skal være deres fyrste for evig. Og jeg vil slutte en fredspakt med dem – en evig pakt med dem skal det være. Jeg vil bosette dem i mitt land og la dem bli tallrike, og jeg vil sette min helligdom midt iblant dem for evig tid. Min bolig skal være over dem, jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Og folkene skal kjenne at jeg er Herren, som helliger Israel, når min helligdom blir midt iblant dem til evig tid (Esek.37,12-14.23-28). (Se også Esek.36,22-38).

Er dette snakk om ag de skulle få sitt land tilbake? Eller strekker det seg videre, til Paradiset? Eller begge deler? Har denne lignelsen også noe å fortelle oss idag? Har vi kristne også tørket inn og dødd fordi vi har fjernet oss fra kilden, Jesus Kristus? Har vi blitt så opptatt av verden omkring oss, av penger og karriere, statussymboler, hobbier o.l. at Kristus har blitt borte uten at vi har merket det?

Hvert år drog hans (Jesu) foreldre til Jerusalem til påskefesten. Og da han var tolv år gammel, drog de dit opp, som skikken var ved høytiden. Og da de hadde vært der disse dagene til ende og de drog hjem igjen, ble barnet Jesus tilbake i Jerusalem, og hans foreldre visste det ikke. Men da de trodde at han var i reisefølget, gikk de en dagsreise fram og lette etter ham blant slektninger og kjente. Da de ikke fant ham, vendte de tilbake til Jerusalem og lette etter ham. Og det skjedde etter tre dager at de fant ham i templet. Der satt han midt blant lærerne og hørte på dem og spurte dem. Og alle som hørte ham, var forundret over hans forstand og over de svar han gav. Da de så ham, ble de forundret, og hans mor sa: Barn, hvorfor gjorde du dette mot oss? Se, din far og jeg har engstet oss og lett etter deg. Og han sa til dem: Hvorfor lette dere etter meg? Visste dere ikke at jeg må være i min Fars hus? (Luk 2:41-49).