Det er de syke som trenger lege

Det er de syke som trenger lege

“Ring ambulanse! Dette ser ille ut!”

“Lever han?” spør en tilfeldig forbipasserende som var vitne til ulykken.

“Han puster!”

“Har noen ringt ambulanse?” roper en annen og blir beroliget av et nikk han får fra en ung gutt som står noen meter unna.

Ikke lenge etter kan de høre sirener fra sykebilen. Bilen stopper og to menn kommer ut med båre og bereder den skadde til turen med nødvendig surstoff og støtteutstyr. Den skadde er blodig fra midten og opp til hodet. Det er vanskelig å si om han vil overleve. Ambulansen kjører i full hastighet til akkuttmottaket hvor leger, kirurger og sykepleiere venter. Mannen blir trillet inn på en båre foran legen. Han utbryter: “Hva er dette?! Blod?! Motbydeligt! Æsj, få han ut! Han blør over hele det rene sykehuset. Alt her inne er desifisert og bakteriefritt. Få denne elendige ut herfra!” Legen forter seg å ta på munnbind for ikke å selv bli smittet, og ber igjen ambulanse mennene om å få mannen ut. De gjør som de blir bedt om.

Tåpelig historie? Ja, en meget tåpelig historie. Ingen leger ville avvist en syk eller skadet. Det er jo derfor de er der, for å ta imot sårede og syke. Sykehuset er rent og pent, men det er for å kunne tilby den skadde best mulig miljø for helbred.

Historien er dum, latterlig, men har et lite poeng. Jesus sa det: “ De friske trenger ikke lege, bare de syke.” (Matt.9,12) Det er ikke noe vits i å kalle seg lege, hvis man ikke vil ta imot de syke. Legens virksomhet ville være uten hensikt.

“Hvorfor skulle Gud ville hjelpe meg etter alt jeg har gjort?” sa engang en person til meg. Dette er en tanke mange av oss har tenkt. Jesus tilbyr oss frelse, og vi er usikre på om vi er verdige til gaven Han vil gi. “Hvordan kan Gud ønske seg oss, vi er da ikke de beste?” “Vi har jo gjort urett og gjør fortsatt mye galt.” “Hvordan skal jeg kunne be til Gud, Han vet jo at jeg er skitten.” “Jeg føler meg så skitten!”

Hvem venter vel til de er friske før de drar til legen? Selvfølgelig går vi dit mens vi ennå er syke. Hvem går til legen og skjuler sykdommen? Hvordan kan man da få medisiner og bli frisk? Man går selvfølgelig til legen, syk som man er, og er åpen med vær minste detalj slik at legen kan hjelpe en i å bli frisk.

Jesus kom ikke for å frelse rettferdige. “ For alle har syndet og har mistet Guds ære.” (Rom.3,23) Han kom til en slagmark av syndere for å frelse og lege. Dette er grunnen til at Jesus kom. Han sa: “Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.” (Luk.5,32)

Har du syndet? Har du gjort urett? Er du åndelig syk? Er du syk i sjelen? Da er det akkurat deg Jesus kom for å hjelpe. Du har ingenting å frykte ved å gå til Ham. Den store legen vil ikke stå på akkuttmottaket og avvise den sårede og skadede på grunn av den skadedes tilstand. Som den store lege Han er, er Han der for å hjelpe.

Like latterlig som historien om legen som avviste syke pasienter, er tanken på at Gud vil avvise en synder som kommer til Ham i bønn om åndelig helbred.

Dessverre hører det mer til historien der Jesus sa: “ De friske trenger ikke lege, bare de syke.” De som representerer Gud, har ikke alltid skjønt dette. Det var Guds eget folk som Jesus måtte forklare dette til. Det står: “Nå skjedde det mens Jesus satt til bords i huset, og se, da kom mange tollere og syndere og satte seg sammen med Ham og disiplene Hans. Og da fariseerne så det, sa de til disiplene Hans: «Hvorfor spiser deres Mester sammen med tollere og syndere?» Jesus hørte det og sa til dem: «De friske trenger ikke lege, bare de syke.” (Matt.9,10-13)

Mange av jødene på den tiden så på kontakten med “syndere” som noe urent. De holdt seg så langt unna som de kunne. Ville ikke andre tro om dem at de var slik som disse, om de ble sett sammen med dem? Kanskje de ville bli smittet? Eller kanskje det bare var under deres verdighet å blande seg med slike mennesker? Men det var nettopp disse menneskene som de skulle søke å nå og omvende.

Vi kan oppleve lignende episoder i dag. Kommer det et menneske inn i en menighet med et litt “sjuskete” utseende, så blir personen fort beglodd. Eller om det er et menneske det har gått rykte om at har gjort noe kristlig uakseptabelt eller lignende, dette mennesket blir ofte beglodd eller ignorert. Begge taktikker kan gi samme reaksjon. Istedenfor å løpe bort til den åndelig syke, og lede han til det helbredende livets vann, så ser man på personen som noe urent. “Hva skal det bli av dette stedet?” “Hvordan kan vedkomne komme hit etter det livet han har levd?” “Hva har denne syndfulle skapningen her å gjøre?” Folk føler ubehag og betrakter den syndige fra topp til tå.

Kristne skal være ambassadører for Gud. De skal følge i Kristi fotspor. De skal ikke avvise eller forakte den syke, men stå klar med bandasje og annet nødvendig utstyr. En menighet som behandler en synder på samme måte som legeteamet i historien, har mislykket sin misjon. De er som legen som sendte ut den syke i redsel for å bli smittet. Menigheten er et akkuttmotakk for de åndelig syke, et akuttmottakk for syndere. Menighetens medlemmer er der for å hjelpe og lege. De er der for å bygge opp et knust menneske, ikke for å bryte dem ned. Om det er en bror som er frafallen, men som kommer tilbake, er det på plass med jubel og glede, ikke baksnakk og forakt. Slik var det i Jesu lignelse om den fortapte sønn:

“ Og han stod opp og kom til sin far. Men da han fremdeles var langt unna, så hans far ham og fikk inderlig medlidenhet med ham. Han sprang ham i møte og falt ham om halsen og kysset ham. Sønnen sa til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og framfor deg, og jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn. Men faren sa til sine tjenere: Hent fram den beste festdrakten og ha den på ham, og sett en ring på hånden hans og sandaler på føttene hans! Kom så hit med gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! Denne sønnen min var død og er blitt levende igjen. Han var fortapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade.” (Luk.15,22-24)

Faren sa: “ Men nå er det rett at vi skulle fryde oss og være glade, for din bror var død og er blitt levende, han var fortapt, men er nå funnet igjen.” (vers 32)

Er det slik vi reagerer nå vi ser en som har levd et syndig liv, komme snikende tilbake med bøyd hode. Løper vi han i møte og lager i stand en gledesfest?

Baksnakk og forakt for den åndelige syke har ingen ting å gjøre hos Kristi tjenere. De er et legeteam. De er der for å lege de syke, ikke de friske. De er der for å ta seg av de syke og svake i troen.

Faren kom sønnen løpende i møte, men Jesus venter ikke bare på den syke. Han går og leter etter dem. “ Se til at dere ikke forakter en av disse små! For Jeg sier dere: I himmelen ser englene deres alltid åsynet til Min Far som er i himmelen. For Menneskesønnen er kommet for å frelse det som var fortapt. Hva tror dere? Hvis en mann har hundre sauer, og en av dem kommer bort, forlater han ikke da de nittini og går opp i fjellene for å lete etter den som er kommet bort? Og hvis han skulle finne den, sannelig sier Jeg dere: Han gleder seg mer over den ene sauen enn over de nittini som ikke var kommet bort. På samme måte er det heller ikke deres himmelske Fars vilje at en eneste av disse små skulle gå fortapt.” (Matt.18, 10-14)

Det var ikke vi som kom til Jesus. Det var Jesus som kom til oss. Leter vi etter sauen som er kommet bort, eller sitter vi i vårt trygge miljø og tenker nedsettende tanker om den ene som falt fra? Søker vi etter personen for å se om han har det bra og om det er noe vi kan gjøre for å hjelpe?

Ingen vil høre om et legeteam som sendte bort den skadde fordi han ikke var frisk. Gud vil ikke gjøre dette med oss, og vi må ikke gjøre det med andre.

Rykter og sladder vil alltid være der. Heller ikke det må hindre oss i å gå til dem som virkelig trenger hjelp. Hvor ellers skal en kristen være, enn hos den som er syk og trenger lege, hos den som er forvirret, bedratt, eller har gitt opp livet?

Det er de syke som trenger lege, ikke de friske.

RTS

Obadja