Obadja.no

VITNESBYRD / ERFARINGER / VITNESBYRD

VITNESBYRD FRA
FORSKJELLIGE STEDER

MER ENN ET MIRAKEL

av R.R. Tornalejo, Filippinene

Rauban Manta var en hajjii-muslim. Hajii-tittelen hadde han fått fordi han hadde vært på pilegrimsreise til Mecca. Ja, Rauban hadde foretatt 11 pilegrimsreiser dit. Men hans religiøse iver hadde ikke gjort ham til et bedre menneske. Han var beryktet som en grusom gjengleder som både kidnappet og myrdet. Men fordi klanen hans har stor makt i området der han bor, ble han aldri arrestert for sine forbrytelser.

På et ta-lentprogram ble han betatt av en 16-år gammel jente, og like etter kidnappet han henne og tvang henne til å bli hans kone. Den unge jenta, Myrna, var en kristen, og på tross av at Rauban var en fanatisk muslim, prøvde hun å holde fast ved sin kristne tro. Men ettersom tiden gikk fikk hennes mann mer og mer makt over henne, og hennes forhold til Gud ble svakere og svakere. Det gikk så langt at hun til slutt begynte å hjelpe sin mann i hans illegale aktiviteter.

En dag fortalte Rauban at han hadde tenkt seg på en pilegrimsreise til Mecca igjen. Denne gangen bestemte Myrna seg for å bli med. Men kvelden før de skulle dra, bad Myrna Allah om et tegn for å være sikker på at reisen var i samsvar med himmelens plan. Den natten hadde hun en drøm der hun så en Bibel som lå på en gulltallerken. Dette tolket hun som et tegn på at Allah ikke ville velsigne reisen. Derfor ble hun ikke med sin mann.

En dag kom en litteraturevangelist på besøk. Myrna kjøpte et sett helsebøker og tok imot tilbudet om et bibelbrevskolekurs. Senere ble både Myrna og noen andre medlemmer i familien med på en serie bibelstudier som et legmedlem i adventmenigheten ledet. Rauban var sterkt imot dette og la planer om å drepe den personen som ledet studiene. Men selv om han flere ganger prøvde å gjennomføre sine onde planer, ble han alltid forhindret. Før bibelstudiene var over drog han på en lengre reise til Saudi-Arabia.

Myrna og andre familiemedlemmer fortsatte studiene, og Guds Ord gjorde inntrykk på dem. Etter hvert ble Myrna og omkring 20 andre i familien døpt, deriblant hennes tre barn. Myrna skrev og fortalte Rauban om dette, og da han kom hjem fra sin reise var han oppsatt på å få dem til å gi opp sin kristne tro.

Men Rauban var overrasket over de positive forandringene som hadde funnet sted hos Myrna. Hun var mild og vennlig. Hun sang ofte glade sanger og var nesten alltid smilende og blid. Han la også merke til at hun og barna trofast gikk i kirken hver lørdag og at de ofte bad til Gud. Trofaste muslimer skal be til Allah fem ganger om dagen, men noen ganger bad Myrna enda mer enn det.

Myrna inviterte sin mann til å bli med til kirken. Til hennes forbauselse sa han ja med en gang. Det han opplevde i kirken gjorde inntrykk. Han var overrasket over å finne ut at adventister har mye til felles med muslimer. Ja, han fant til og med at Koranen lærer at man skal holde sabbaten hellig!

En adventistpastor med muslimsk bakgrunn forklarer det slik: «Syv kapitler i Koranen snakker om å helligholde sabbatsdagen. Men det står ingen steder at fredagen skal helligholdes, slik muslimer vanligvis gjør.»

Rauban fortsatte å lese både Bibelen og Koranen, og det skjedde en merkbar forandring i hans hjerte. Han tenkte ikke lenger på å drepe de litteraturevangelistene som hadde besøkt hjemmet deres. Han ble faktisk med sin kone, som nå også var begynt å arbeide som litteraturevangelist, til en konferanse om litteraturarbeid. Han var imponert over det han opplevde der. «Her så jeg mennesker som virkelig følger Allahs lære,» sa Rauban etterpå.

I 1996, etter 11 pilegrimsreiser til Mecca og mange års motstand mot de kristne, tok Rauban Manta imot Jesus som sin frelser. Da han steg ned i dåpsbassenget, var det tårer i øynene hans. Nå var han en tilgitt synder! Aldri før hadde han følt seg så glad og fri! «Guds kjærlighet er stor,» sa han senere. «Den forandringen han har skapt i mitt liv er mer enn et mirakel.»

I dag arbeider både Rauban og Myrna som litteraturevangelister. Rauban arbeider også sammen med en pastor om å lage et radioprogram for muslimer der de blant annet viser at mange kristne læresetninger og prinsipper finnes i Koranen. «Hvis muslimer bare ville lese Koranen grundig, ville de bli syvendedags-adventister,» sier Rauban og smiler.

Ikke uventet møter de motstand. Både Rauban og pastoren er blitt truet på livet, men Rauban sier: «Jeg var ikke redd for å dø før jeg ble en kristen, mens jeg gjorde det som var ondt. Hvorfor skulle jeg være redd for å dø nå, når jeg gjør det som er rett. Uansett hva som skjer vet jeg at Jesus er med meg,» sier Rauban tillitsfult.

(Fra misjonslesningen 12. juni, i Bibelstudieheftet for sabbatskolen, 2. kvartal 1999)

REDE TIL Å DØ

av Patrick G.M. Mcgill, Liberia

Jeg fullførte min morgenbønn en dag og gikk ned til busstasjon-en i nærheten av mitt hjem. Jeg merket at noe var galt siden det ikke var noe trafikk i gatene. Jeg gikk derfor hjem for å vente.

I flere dager hadde vi hørt pistolskudd og maskingevær i det fjerne. Geriljasoldater og regjeringshæren slåss om makten i landet. Det vi ikke visste var at soldater hadde omringet vår bydel i løpet av natten. Snart begynte skytingen, og vi ble beordret til å evakuere. Jeg tok med meg noen klær, Bibelen og et kamera, og så drog vi til nærmeste kirke. Kirken var full av folk, og alle var redde. Vi begynte å be. Mens vi bad, kom noen soldater og valgte noen som de tok med seg ut. Snart hørte vi lyden av pistolskudd.

Jeg ville dra til et tryggere sted, og på veien så vi likene til dem som soldatene hadde hentet ut fra kirken. Vi slo følge med noen andre adventister som var på vei til en by utenfor Monrovia.

Soldater var stasjonert i hele byen for å kontrollere folk og speide etter «fiender». Vi ble stoppet, og jeg ble beordret til å tømme baggen. Disse soldatene var tydeligvis fra «bushen», og de hadde ikke mye greie på tekniske ting. De trodde mitt enkle fotoapparat var et TV-kamera og at jeg var en spion. Jeg prøvde å forklare at det var et vanlig kamera, til og med uten film, men de trodde ikke på meg.

«Sett igang!» sa en av soldatene idet han dyttet meg med maskingeværet i retning av en liten dal i nærheten. Seks andre soldater fulgte etter, og da jeg etter hvert så lik som lå på bakken, innså jeg at jeg også skulle dø. Jeg bad for de andre som ennå stod ved kontrollstasjonen, og idet soldatene stilte seg opp for å skyte, begynte jeg å fremsi Salme 23: «Herren er min hyrde, det mangler meg ingen ting.»

Sjefen for styrkene gav ordre om å skyte, men geværene virket ikke. Da de skjøt opp i været virket de, men ikke da de siktet på meg. Til slutt sa sjefen at jeg hadde en slags magisk kraft i meg som gjorde at geværet ikke virket. Det ble bestemt at jeg skulle drepes med kniv istedenfor. Den ble slipt slik at den skulle virke best mulig.

Idet soldaten med kniven kom mot meg, kom en mann med cowboyhatt og et maskingevær slengt over skulderen gående. Han gav soldatene ordre om å stoppe, og de adlød med en gang. Da han spurte hvorfor de skulle drepe meg, viste de ham kameraet. Han tok det opp, så at det var et kamera og lurte på om det hadde vært noe film i det. Jeg var lamslått og klarte ikke svare med en gang. Da jeg kom til hektene, forklarte jeg at det ikke hadde vært film og viste hvordan det virket. Mannen undersøkte kameraet nøye og sa til slutt at jeg skulle gå min vei. Han tok baggen min, og vi begynte å gå. Jeg var livredd for å bli skutt bakfra, men ingenting skjedde.

Da vi kom til kontrollstasjonen, gav mannen meg baggen og sa: «Gud være med deg.» Da jeg et øyeblikk senere så tilbake, var det ingen mann med cowboyhatt å se noe sted.

I løpet av noen minutter var jeg fremme i nærmeste landsby. Jeg tenkte på det som hadde skjedd, og skjønte klart at det var Gud som hadde reddet livet mitt. På trappen utenfor en kirke i landsbyen så jeg en gruppe mennesker som satt og gråt. Det var min kone og adventistvennene mine. De ville alle høre om hvordan jeg hadde unngått å bli drept. Alt jeg kunne si var: «Gud har reddet meg.»

Den natten lovet jeg Gud at jeg skulle bruke alle anledninger til å vitne om hvordan Gud reddet meg fra en sikker død.

(Fra misjonslesningen for 31. juli, i Bibelstudieheftet for sabbatskolen, 3. kvartal 1999)

NÅ SER JEG IGJEN

av Alexander Sasha Schadrin, Russland

Mitt navn er Sasha. Jeg bor sammen med min mor i Khabarovsk, en stor by i Sibir. En dag for to år siden så min mor en annonse for religiøse møter. Emnet, «Hva skjer når vi dør?», fanget hennes oppmerksomhet. En som stod henne nær, var nettopp død. Hun spurte meg om å gå sammen med henne, men jeg var ikke interessert. Jeg sa at jeg måtte arbeide.

Hun var svært begeistret etter møtet, og fortalte meg alt. Selv om jeg ikke var religiøs, lyttet jeg høflig. Hver kveld inviterte hun meg med, men jeg fant stadig på nye unnskyldninger. Noen ganger gråt hun. Til slutt sa jeg at jeg ville være med, siden disse møtene var så viktige for henne. Men jeg kjedet meg, og neste kveld ville jeg ikke gå igjen. Heldigvis var det ferietid, og jeg var glad for å reise bort og glemme møtene. Inntil jeg fikk et brev hvor hun skrev at hun var blitt døpt.

Da jeg kom hjem, ville hun fortelle meg om alle sine oppdagelser i Bibelen. Etter en stund sa jeg at jeg var lei av alt religionspratet. Det fikk henne til å slutte å snakke med meg om Gud, men hun sluttet ikke å snakke med Gud om meg.

Hun inviterte meg til menighetens nyttårsprogram. Jeg sa nei. «Da blir jeg også hjemme,» sa hun. Men jeg visste at hun ønsket å være til stede, så jeg gav etter.

Møterommet var i kjelleren i en gammel bygning. Luften var tung, fuktig og kald. Men ingen syntes å legge merke til det. Alle hilste på meg og var så hjertelige at jeg faktisk gledet meg over programmet, til tross for mine motforestilinger. Senere kom jeg igjen av og til.

Det var ikke spesielle læresetninger som trakk meg til kirken, men varmen jeg opplevde der. De troendes kjærlighet gjorde det lettere å anta deres synspunkter. Jeg begynte å lese i Bibelen; pastoren spurte meg om å være med i en studiegruppe, og i juni måned ble jeg døpt.

Det var ikke så mange menn i menigheten, og ikke lenge etter dåpen ble jeg spurt om å være menighetstjener. Pastoren gav meg undervisning, og snart var jeg hans assistent. Jeg fant ut at medlemmene hadde sine problemer og skuffelser, og innså at de ikke var fullkomne. Jeg spurte pastoren om dette, og han forklarte at menigheten er ikke et hotell for helgener, men et sykehus for syndere. Men kanskje var det godt at Gud skjulte denne sannheten for meg inntil etter at jeg var døpt.

Jeg hadde vært aktiv i idrett som skoleelev, særlig innen bryting og vektløfting. Nå la jeg merke til at jeg ikke så like klart som før. Jeg kontaktet en øyeklinikk, og legen fortalte meg at anstrengelsen under vekttreningen svekket blodårene i øynene. Han sa at jeg burde slutte med denne sporten, og komme igjen noen måneder senere.

Men synet ble verre, og til slutt gikk han med på å operere meg. Etter laserkirurgien drog jeg hjem igjen, for jeg hadde ikke penger til sykehusopphold. Mor var på forretningsreise, så jeg var alene. Legen hadde sagt at jeg ikke måtte røre øynene. Men de irriterte meg, og i ren tankeløshet gned jeg meg med fingeren. Det førte til en blødning. Smerten var uutholdelig, og jeg bad til Gud om at han måtte ta den bort. Så falt jeg i søvn.

Neste morgen var hele øyet rødt av blod. Jeg kunne ikke se, og måtte ha hjelp. Jeg hadde ikke penger til bussen, så jeg gikk et par kilometer til klinikken i den isende Sibir-kulden. Legen undersøkte øyet og slo fast: «Du vil aldri kunne se med dette øyet.» Det var igen god nyhet for en tjueåring. Legen gav meg øyedråper og bad meg komme igjen om kvelden. Jeg bad til Gud om at han måtte helbrede øyet mitt, om det var hans vilje.

Hver dag gikk jeg til kontroll, og en dag sa legen: «Jeg har utført 8000 inngrep, og det er første gang jeg ser at et åpent snitt helbreder seg selv. Jeg vet ikke hvorfor, ærlig talt!» Men jeg visste hvorfor: Det var svar på bønn.

Innen seks måneder var synet perfekt! For første gang på flere år kunne jeg se stjernene! Jeg var så takknemlig at jeg sa til Gud: «Jeg vil gjøre din vilje, uansett hva du kaller meg til.» Og Gud tok meg på ordet. Pastoren foreslo at jeg skulle studere ved Zaoksky teologiske seminar, og nå forbereder jeg meg til å bli pastor. Jeg ble ikke trukket inn i menigheten på grunn av læresetninger eller en vakker kirkebygning, men av mennesker som tok imot meg og elsket meg inn i Guds familie. Nå vil jeg gjengjelde den kjærligheten og vinne andre for Gud.

(Fra misjonslesningen for 18. april, i Bibelstudieheftet for sabbatskolen, 2. kvartal 1998)