Guds kraft

BIBELHISTORIE / TEOLOGI / AKTUELT

Guds kraft

«Da Jesus nærmet seg Jeriko, satt det en blind mann ved veien og tigget. Da han hørte at en stor folkemengde kom bortover veien, spurte han hva det skulle bety. Så fortalte de ham at Jesus fra Nasaret gikk forbi. Og han ropte og sa:

«Jesus, Davids sønn, miskunn Deg over meg!»

De som gikk foran, truet ham da for at han skulle være stille. Men han ropte enda mer:

«Davids Sønn, miskunn Deg over meg!»

Så stanset Jesus og befalte at den blinde skulle bli ført bort til Ham. Da han var kommet dit, spurte Han ham:

«Hva vil du Jeg skal gjøre for deg?»

Han sa: «Herre, at jeg må få se.»

Da sa Jesus til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.»

Straks etter kunne han se, og han fulgte Jesus, og han æret Gud. Hele folket priste Gud da de så dette.»

(Luk. 18,35-43)

«Davids Sønn»

Et mirakel ble utført på veien til Jeriko. En blind mann fikk synet, og Gud ble æret av det som hadde skjedd. «Bli seende! Din tro har frelst deg,» hadde Jesus sagt til den blinde - og «straks etter kunne han se...»

Hva slags tro var det han hadde, denne blinde mannen, som gjorde at han kunne få synet?

Da han hørte at Jesus fra Nasaret kom forbi, hadde han ropt: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!» Selv om noen i følget ba ham være stille, fortsatte han å rope: «Davids Sønn, miskunn deg over meg!»

Det jødiske folket ventet på Messias, frelseren som Gud hadde sagt ville komme. Deres forventning var likevel ikke rettet mot det himmelske, mot frelse fra synd og død, men mot befrielse fra romernes undertrykkelse og opprettelsen av et jødisk storhetsrike, slik det hadde vært i kong Salomos tid.

Messias, Den salvede, skulle være «Davids Sønn». Ikke bokstavelig og direkte, for David hadde vært død i århundrer. Jesus sa: «Hvordan kan de si at Kristus [Messias] er Davids Sønn? Nå sier David selv i Salmenes bok: «Herren sa til min Herre: Sett Deg ved Min høyre hånd, til Jeg legger Dine fiender som skammel for Dine føtter.» David kaller Ham altså Herre. Hvordan kan Han da være hans sønn?» (Luk. 20,41-44).

Natans syn

og Davids bønn

Profeten Natan hadde brakt Guds ord til kong David:

«...Herren forkynner deg nå at Han skal gjøre et hus for deg. Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, skal Jeg reise opp ditt avkom [eller: sæd, ætt, ætling] etter deg, som kommer fra ditt eget liv, og Jeg skal grunnfeste hans kongedømme.

Han skal bygge et hus for Mitt navn, og Jeg skal grunnfeste tronen for hans kongedømme til evig tid. Jeg skal være hans Far, og han skal være Min sønn...» (2.Sam. 7,11-14).

Salomo var den av Davids sønner som overtok tronen etter ham. Det var han som bygde tempelet i Jerusalem - et hus for Guds navn -, og i hans regjeringstid var det israelske riket på sitt største. Gud velsignet ham med fred og velstand. Men synet som ble gitt til Natan, strakte seg videre enn til Salomos regjering.

David skjønte dette. «Hvem er jeg, Herre Gud? Og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt som dette?» ba han like etter at han hadde hørt Natans budskap. «Likevel var dette altfor lite i Dine øyne, Herre Gud. Du har også talt om din tjeners hus langt frem i tiden...

For Ditt ords skyld og etter Ditt eget hjerte, har Du gjort hele dette mektige verket, for at Din tjener skulle vite om det...

Herre Gud, det ordet Du nå har talt om Din tjener, og om Hans hus, la det stå fast til evig tid, og gjør som Du har sagt! Må så Ditt navn bli opphøyet til evig tid, så det blir sagt: Hærskarenes Herre er Gud over Israel. Og Din tjener Davids hus skal bli stadfestet for Ditt åsyn.» (2.Sam. 7,18-19.21.25-26).

Huset

Synet som ble gitt til Natan, pekte frem til Frelseren som en gang skulle komme, «langt frem i tiden». Han skulle ikke bygge et fysisk hus for Guds navn, men et «åndelig hus». Dette huset skulle bestå av mennesker, som ville bli regnet som Guds folk. Det ville ikke bare inkludere dem som var av jødisk avstamming, men alle som ville ta imot Ham som skulle komme, som sin Frelser.

Til de troende i byen Efesos på kysten av Lille-Asia, skriver Paulus:

«For av nåde er dere frelst, ved tro, og det er ikke av dere selv, det er Guds gave... For vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud har gjort ferdige på forhånd, for at vi skulle vandre i dem.

Husk derfor at dere en gang var hedninger i kjødet... Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utenfor Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod...

Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere tilhører Guds husfolk. Dere er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus selv er hovedhjørnesteinen.

I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir dere også bygget opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden.» (Ef. 2,8.10-13.19-22).

Og i Hebreerbrevet kan vi lese:

«Derfor Hellige brødre, dere som har del i det himmelske kall, rett sinnet mot vår bekjennelses Apostel og Yppersteprest, Kristus Jesus. Hanvar trofast mot Ham som innsatte Ham , slik Moses også var trofast i hele Hans hus. For Han er blitt holdt verdig til mer ære enn Moses, i og med at Han som bygde huset, har større ære enn huset.

...Kristus var trofast som Sønn over sitt eget hus, og vi er Hans hus, om vi helt til enden holder fast på frimodigheten og rosen som håpet gir.» (Hebr. 3,1-6).

Kongedømmet

«Jeg skal grunnfeste tronen for Hans kongedømme til evig tid,» hadde Guds løfte vært (2.Sam. 7,12).

Salomos kongedømme var noe samtiden ikke hadde sett maken til. Høytstående mennesker fra fjerne trakter hørte rykter om det, og de reiste lange avstander for å se om det var slik de hadde hørt (1.Kong. 4,31.34; 10,1). Men tross all sin prakt ble dette kongedømmet ikke stående. Allerede i neste generasjon ble det revet fra hverandre.

Men det var et annet kongedømme som skulle bli stående til evig tid.

«Til Sønnen sier Han [Faderen]: Din trone, Gud, står i evigheters evighet. En rettferdighetens kongestav er Ditt rikes kongestav. Du har elsket rettferdighet og hatet lovløshet. Derfor har Gud, Din Gud, salvet Deg meg gledens olje fremfor Dine følgesvenner.» (Hebr. 1,8-9).

Det Guds rike som Messias, Den salvede, skulle opprette, var «et rike som aldri i evighet skal bli ødelagt» (Dan. 2,44). Johannes fikk se dette riket i et syn, og forteller om det han så:

«Og han viste meg en ren elv med livets vann, som funklet som krystall, og som strømmer ut fra Guds og Lammets [Jesu] trone. Midt i Stadens gate, og på begge sider av elven, vokser livets tre...

Og det skal ikke lenger være noen forbannelse, men Guds og Lammets trone skal være i Staden, og Hans tjenere skal tjene Ham. De skal se Hans ansikt, og Hans navn skal være på deres panne.

Og natt skal det ikke være der; de trenger ingen lampe og heller ikke lys fra solen, for Herren Gud gir dem lys. Og de skal herske som konger i all evighet.» (Åp. 22,1-5).

Sønnen

Gud hadde sagt: «Jeg skal være Hans Far, og Han skal være Min Sønn.» (2.Sam. 7,14). Det var Jesus Han talte om. Om dette skriver Paulus: «For til hvem av englene har Han noen gang sagt: «Du er Min Sønn, i dag har Jeg født Deg»? Og videre: «Jeg vil være Far for Ham, og Han skal være Sønn for Meg»?» (Hebr. 1,5).

Jesus var Guds Sønn, og Han var den «Davids Sønn» og «ætt» som løftene omfattet. Matteus begynner sitt evangelium med å si:

«Boken med Jesu Kristi ættetavle, Davids Sønn, Abrahams Sønn...» (Matt. 1,1). Selv om det var mange generasjoner imellom, så var det Ham løftene pekte frem til.

Salomo ble konge allerede mens David var i live (1.Kong. 1,33-53). «Lovet være Herren, Israels Gud, som i dag har gitt en til å sitte på min trone, mens jeg ser det med mine egne øyne!» sa David den dagen hans sønn Salomo ble salvet og innsatt (v.48).

Gud hadde sagt til David: « Når dine dagers tall er fullt, og du hviler hos dine fedre, skal Jeg reise opp din ætt etter deg, som kommer fra ditt eget liv, og Jeg skal grunnfeste Hans kongedømme...» (2.Sam. 7,12). Den Davids ætling eller ætt som Gud skullereise opp, og hvis rike er evig, villeførst komme etter at David var lagt til hvile.

Ennå var det «langt frem i tiden» (v.19), men da tiden var inne, reiste Gud Ham opp.

Troen som frelste

Det var som denne «Davids Sønn» den blinde mannen hadde anerkjent Jesus da han ropte: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!» Han anerkjente Jesus fra Nasaret som den lovede Frelseren og Befrieren, og han ønsket å be om hjelp fra den eneste han visste kunne hjelpe ham.

«Hva vil du Jeg skal gjøre for deg?» hadde Jesus spurt. Den blinde svarte: «Herre, at jeg må få se!»

Og Jesus gav Ham det han ba om. «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Og «straks kunne han se...»

«Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.» (Hebr. 11,1). Den blinde hadde aldri sett Jesus. Men han hadde hørt om Ham, og han trodde. Han hadde full tillit til Gud og Hans kraft, og han hadde full overbevisning om det han ikke så.

Denne tro - tilliten og overbevisningen om det han ikke kunne se - gav ham frimodighet til å komme frem for Guds Sønn med sin bønn. Han ba om noe som ingen mennesker, hvor mye visdom de enn måtte ha, kunne gi ham. Han ba om å få noe som ikke eksisterte. Hans bønn var at Gud måtte gi ham noe som ikke var.

Var dette ønsket umulig å etterkomme for Gud? «Bli seende,» sa Jesus - og det ble slik.

Jesus gav ham det som ikke var. Alle som var tilstede ble vitne til kraften i Hans ord.

Guds kraft

Jesus utførte aldri noe mirakel for å redde seg selv ut av vanskelige situasjoner (se f.eks. Matt. 4,1-10; 26,53-54), for å vekke beundring eller for å tilfredsstille noens nysgjerrighet (se f.eks. Luk. 23,8-9). Miraklene ble gjort for å ære Gud og hjelpe mennesker som var i nød, både i dette livet og med tanke på det kommende.

Døperen Johannes hadde forberedt folket for Ham som skulle komme. Gud hadde bekreftet for ham at Jesus fra Nasaret var den Sønnen som var blitt omtalt (Joh. 1,32-34). Da Johannes ble satt i fengsel av Herodes, tillot han seg likevel å tvile på om Jesus var den rette. Han sendte sine disipler til Jesus for å spørre Ham.

Jesus svarte ikke med det samme, men lot isteden Johannes’ utsendinger være sammen med Ham den dagen og observere hva som fant sted. Så sendte Han dem til Johannes med dette svaret:

«Gå og fortell Johannes om alt det som dere har sett og hørt: at blinde ser, lamme går, spedalske blir renset, døve hører, døde blir vekket opp, og evangeliet forkynnes for de fattige.» (Luk. 7,22).

Guds ord hadde kraft til å gi blinde synet, la lamme reise seg og gå, helbrede de spedalske, åpne ørene på de døve og bringe døde tilbake til livet. For mennesker, både de som var rammet og de omkring dem, var alt dette umulig, men ikke for Gud. Hans ord har kraft i seg til å skape det som ikke er!

I begynnelsen

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var uformet og tom, og mørket lå over dypet. ... Da sa Gud: «Det bli lys!» Og det ble lys.» (1.Mos. 1,1-3).

Ifølge den inspirerte skrift ble vår verden til ved Guds ords skapende kraft. Bibelen gir ingen støtte til noen av variantene av evolusjonsteorien, enten man påstår at Gud ledet en gradvis utvikling, eller man holder Ham helt utenfor. Bibelen er klar: Gud sa - og det ble slik.

«Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.» (Hebr. 11,3).

Guds ord har kraft i seg til å skape det som ikke er. «Gud sa... og det ble...» Hverken mennesker eller engler eller noen annen skapning kan tale og frembringe ting som ikke er. Men Gud kan. Han er vår Skaper, ja, hele universets Skaper og Herre. Ingen andre enn Ham har krav på vår tilbedelse. Han er Skaperen.

Til minne om skapelsen

Da Gud ved kraften i sitt ord hadde fullført skapelsen av vår jord, kunne Han se på alt Han hadde skapt, «og se, det var overmåte godt» (1.Mos. 1,31). Den neste dagen hvilte Gud, og Han beseglet skaperverket med et minne om det Han hadde gjort:

«På den syvende dagen fullendte Gud sitt verk, det Han hadde gjort, og på den syvende dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Han hadde gjort. Så velsignet Gud den syvende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte Han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet.» (1.Mos. 2,2-3).

Syvdagersuken har sitt opphav i skapelsen, og den syvende dagen ble spesielt satt til side: Den ble helliget og velsignet av Skaperen. Det var den dagen Gud selv hadde hvilt fra sitt verk.

«Kjenner du ikke til det? Har du ikke hørt det? Den evige Gud, Herren, Skaperen av jordens ender, blir ikke trett, og Han blir ikke utslitt. Hans forstand er uransakelig.» (Jes. 40,28).

Det var ikke fordi Han selv var sliten at Gud hvilte på den syvende dagen - Han «blir ikke trett». Men Gud hadde en annen hensikt. Den syvende dagen ble helliget og velsignet og satt til side for menneskene som en spesiell dag de skulle tilbringe sammen med Ham.

I likhet med sin Skaper skulle de arbeide de seks vanlige ukedagene, men den syvende skulle de minnes skapelsen. I naturens vakre omgivelser ville de lære sin Herre bedre å kjenne, og de ville vise sin hengivenhet til Ham og tilbe Ham som verdens Skaper. Slik ville de aldri glemme Guds godhet og storhet eller kraften i Hans ord.

Frelseren

Etter syndefallet ble menneskehjertet fordervet. Tidligere hadde Gud vandret i Edens hage og samtalt med Adam og Eva, men etter at de hadde gitt sin lydighet til Guds fiende, Satan, ble frykt plantet i deres hjerter. Synden skilte dem fra Gud, og de fryktet Ham som alltid hadde hatt deres beste for øye.

Mennekene kunne ikke frelse seg selv. Konsekvensen av deres synd var døden, men Gud ønsket det annerledes. Han gav dem en mulighet til å vende om. Hans egen Sønn, som var med på å skape vår veden (Joh. 1,3), skulle dø i menneskenes sted slik at de kunne leve evig.

Men Gud ville ikke akseptere synden som noe som ikke ville ha konsekvenser. I så fall kunne Han ha avskaffet loven som gav disse konsekvensene, og Jesus ville ikke behøve å dø. Men det var ikke mulig. Loven var gitt i kjærlighet, og var selve grunnlaget for Guds styresett som universets Herre (Sal. 89,15), ja, en avspeiling av Guds karakter (Rom. 13,8-10; 1.Joh. 4,7-8; Jak. 1,25).

Mennesket var blitt skapt i Guds bilde, og hadde denne loven skrevet i sine hjerter. Synden forandret dette. Mennesket var ikke lenger godt slik Gud hadde skapt det, men det var slave under syndens trelldom (Rom. 8,7; Joh. 8,34). De ble «fanget av [Satan] så de måtte gjøre hans vilje» (2.Tim. 2,26).

Loven sier: «Den som gjør det budene sier, skal leve ved dem.» (Gal. 3,12). Dersom menneskene aldri hadde brutt Guds lov, ville de ha fortsatt å leve. Men fordi de syndet, måtte de dø. Dette var lovens forbannelse: «Forbannet er hver den som ikke hoder fast på alle de ord som er skrevet i lovens bok, slik at han gjør dem.» (Gal. 3,10).

Gud kunne ikke avskaffe loven fordi menneskene hadde brutt den, men Han gav sin Sønn for at Han skulle bære straffen og for å sette fangene fri (Joh. 8,36).

«Kristus har kjøpt oss fri fra lovens forbannelse, idet Han ble en forbannelse for oss. ...for at Abrahams velsignelse skulle komme over hedningene i Kristus Jesus, så vi ved troen kunne få Ånden som det var gitt løfte om.» (Gal. 3,13.14).

«Hvis Jeg går bort...»

Gud hadde lovet å gi sin Ånd til menneskene, og på den måten sette dem fri fra syndens trelldom, slik at de ikke lenger skulle behøve å bryte Hans lov, kjærlighetens og frihetens lov, og også fjerne all frykt fra deres hjerter.

Gud kunne ikke gi sin Ånd med én gang Adam og Eva falt i synd. Menneskene var under forbannelsen, og de kunne ikke leve evig. Men da Jesus tok på seg deres synder, betalte Han løsepenger for dem. Han «kjøpte oss fri fra lovens forbannelse».

«For Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham.» (2.Kor. 5,21).

Da Jesus døde på Golgata, betalte Han det vi skyldte. Da Han gav sitt liv, kunne Han også tilgi de menneskene fra alle tidsaldre som tok imot Ham som sin frelser. Og Han kunne gi dem sin Ånd, slik Han hadde lovet.

«Det er det beste for dere at Jeg går bort,» forklarte Han sine disipler kort tid før Han ble korsfestet. «For hvis Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen [Den Hellige Ånd] til dere. Men hvis Jeg går bort, skal Jeg sende Ham til dere.» (Joh. 16,7).

Løfte om Ånden

Ett av Guds løfter står nedskrevet i Esek. 36,25-27. Han sier:

«Så skal Jeg stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder.

Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød.

Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.»

Guds Ånd setter mennesker i stand til å lyde Hans lov. Når et menneske ikke lenger følger «syndens lov» som hersker over dets falne natur (Rom. 7,23), vil Gud gjøre så det følger Hans lover (Rom. 8). Guds bilde vil bli gjenopprettet i menneskene. Slik blir de Guds barn og arvinger til evighetens rike.

«For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. For dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!» ... og hvis vi er Guds barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger...» (v. 14-15.17).

En ny pakt

Et annet av de løftene Gud gav, ble forkynt av Jeremia:

«Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke slik som den pakten Jeg sluttet med deres fedre på den dagen Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. De brøt Min pakt, selv om Jeg var deres ektemann, sier Herren.

Men dette er den pakten Jeg skal slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.

Da skal de ikke lenger lære hverandre, hver mann sin neste og hver mann sin bror, og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største, sier Herren. For Jeg skal tilgi deres misgjerning, og deres synd skal Jeg ikke minnes mer.» (Jer. 31,31-34).

Da Gud fortalte israelittene om sin lov, sa de: «Alt det Herren har talt, vil vi gjøre etter og lyde.» (2.Mos. 24,7). Det gikk bare litt over en måned, og så danset de rundt gullkalven. Dette ble heller ikke den eneste gangen de brøt pakten med Gud. De holdt ikke det de hadde lovet.

Da Jesus døde, ble Han Mellommann for den nye pakten som Gud hadde omtalt gjennom Jeremia. I Hebreerbrevet kalles denne pakten «en bedre pakt» ettersom den «ble grunnlagt på bedre løfter» (Hebr. 8,7).

Problemet med pakten som ble inngått med israelittene ved Sinai-fjellet, var at den var grunnlagt på dårlige løfter. Folket hadde ikke overholdt sin del. De hadde forsøkt, men de hadde ikke klart å «gjøre etter og lyde» Guds bud.

De mye bedre løftene som den nye pakten ble grunnlagt på, var det Gud selv som gav. Han sa: « Jeg vil legge Mine lover i deres sinn og skrive dem på deres hjerter. Og Jeg vil være deres Gud, og de skal være Mitt folk. ... alle skal kjenne Meg... Deres synder og deres lovbrudd skal Jeg ikke minnes mer.» (Hebr. 8,10-12).

«Jeg skal...»

I den nye pakt gjorde Gud det klart at det var Han som skulle gjøre så menneskene ville holde Hans lover. « Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter» var løftet. Det var det samme Han hadde talt om gjennom Esekiel da Han sa:

« Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.»

Er det mulig at Gud kan forandre et menneskehjerte så mye at det vil bli i stand til å lyde Hans bud?

Guds kraft

«...i meg, det vil si i mitt kjød, bor det ikke noe godt,» skriver Paulus (Rom. 7,18). Det bor ikke noe godt i mennesket slik det er i seg selv. Der er fiendskap mot Gud, og der har synden slått rot. «Å, jeg elendige menneske,» fortsetter Paulus. «Hvem skal fri meg ut fra dette dødens legeme?» (v. 24).

Svaret er: Han som gav blinde synet, lot lamme reise seg og gå, helbredet de spedalske, åpnet ørene på de døve og brakte de døde tilbake til livet. For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. Hans ord har kraft til å skape det som ikke er!

Der det er hat, kan Gud skape kjærlighet. Der det er utålmodighet, kan Han skape tålmodighet. Der det er svakhet, kan Han skape styrke. Egoisme kan Han erstatte med selvoppofrelse og nestekjærlighet. Han kan fylle et sørgmodig hjerte med glede, og gjøre så en bitter sjel kan tilgi. Det urolige hjerte kan Han fylle med fred, den fred som bare Han kan gi.

Dette er bare eksempler på hva Gud kan gjøre. Det finnes ikke den uvane eller synd Han ikke har makt til å forandre og befri fra. Gud vil skape lovlydighet i det mennesket som ønsker å tjene Ham og lyde Ham. «Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter» sier Han. Og dersom vi tillater Ham å gjøre det, vil det også bli slik.

Troens frimodighet

«Ved at de kjenner Ham skal Min rettferdige tjener rettferdiggjøre mange, for Han har båret deres misgjerninger. ... Han bar manges synd, og gikk i forbønn for overtredere.» (Jes. 53,11.12).

«Når vi da har en så stor Yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast på bekjennelsen.

For vi har ikke en Yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med våre skrøpeligheter, men en som i alle ting er blitt prøvd slik som vi, men uten synd.

La oss derfor komme frem til nådens trone med frimodighet for at vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det.» (Hebr. 4,14-16).

Guds Sønn ble født som et menneske. Han vet hva det vil si å bli fristet. Satan angrep Ham med sine sterkeste fristelser, men Guds Sønn gav ikke etter. Han gjorde ikke synd, men levde som et menneske, med alle dets skrøpeligheter, og holdt Guds bud. Hans offer var derfor et fullkomment offer til soning for våre synder.

Men Han ble prøvet slik som vi - i alle ting. Han vet hva det vil si å bli fristet. Han vet at menneskenaturen er svak. Han vet at det kan være tungt. Og fordi Han har erfart alt dette, kan Han også hjelpe oss når vi blir fristet.

Vi blir oppfordret til å komme frem for Ham med frimodighet - så «vi kan få miskunn og finne nåde til hjelp i den tid vi trenger det».

Som den blinde mannen på veien til Jeriko kan vi rope: «Jesus, Davids Sønn, miskunn deg over meg!» Og når vårt sinn presses til å tie stille, kan vi rope enda høyere: «Davids Sønn, miskunn Deg over meg!»

Jesus er den samme i dag som Han var da. Hans svar til oss vil være: «Venn, hva vil du Jeg skal gjøre for deg?»

Med full overbevisning og tillit til Guds løfter, kan vi legge frem vår bønn. Og Gud vil høre. Han som gav den blinde synet, vil også gi oss «miskunn og nåde».

«Jeg er vintreet, dere er grenene,» sier Jesus. «Den som blir i Meg og Jeg i ham , bærer mye frukt. For uten Meg kan dere slett ikke gjøre noe...

Men hvis dere blir i Meg og Mine ord blir i dere, kan dere be om hva dere vil, og det skal bli gjort for dere.» (Joh. 15,5.7).

«Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham.» (1.Joh. 3,22).

«Hvis dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: Flytt deg herfra til dit! Og det skal flytte seg. Og ingenting skal være umulig for dere. « (Matt. 17,20).

«Og alt det dere ber om i deres bønn, som troende, det skal dere få.» (Matt. 21,22).

«...Han sa: «Herre, at Jeg må få se.» Da sa Jesus til ham: «Bli seende! Din tro har frelst deg.» Straks kunne han se, og han fulgte Jesus, og han æret Gud. Hele folket priste Gud da de så dette.»

Ære Gud som Skaper

Midt i Guds lov ligger Sabbatsbudet, budet som handler om dagen som Gud helliget og velsignet da Han fullendte skapelsen:

«Husk på hviledagen så du holder den hellig. Seks dager skal du arbeide og gjøre din gjering, men den syvende er Sabbat for Herren din Gud. På den dagen skal du ikke gjøre noe arbeid, hverken du, din sønn eller din datter, din tjener eller din tjenestekvinne, din buskap eller den fremmede som bor innenfor dine porter.»

Begrunnelsen Gud gir er: «For på seks dager dannet Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem, og Han hvilte på den syvende dagen. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.» (2.Mos. 20,8-11).

Sabbaten, ukens syvende dag, ble velsignet og helliget av Gud som et minne om skapelsen. Dagen ble satt til side til hvile og samvær med Gud. Ved å helligholde denne dagen, viser man at man tilber og ærer Gud som Skaperen. Man viser at man anerkjenner kraften i Hans ord, kraften til å skape det som ikke er.

Et tegn

Da Gud utvalgte israelittene som sitt folk, førte Han dem til Sinai-fjellet og forklarte sin lov for dem. Inkludert var også sabbatsbudet. Gud forteller:

«Derfor førte Jeg dem ut av landet Egypt, og Jeg førte dem ut i ørkenen. Jeg gav dem Mine lover og gjorde Mine dommer kjent for dem. For det mennesket som gjør etter dem, skal leve ved dem. Jeg gav dem også Mine Sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og Meg, så de skulle kjenne at Jeg er Herren som helliger dem.» (Esek. 20,11-12).

Overholdelsen av Sabbaten (« Mine Sabbater») ville ikke bare vise hvem som tilbad den sanne Skaperen, men skulle også være et tegn på at Gud var Frelseren, «Herren som helliger dem». Slik skulle israelittene én dag hver uke minnes at Gud var deres Gjenløser.

«Men likevel gjorde Israels hus opprør mot Meg i ørkenen. De vandret ikke etter Mine lover, og de forkastet Mine dommer... Mine Sabbater vanhelliget de kraftig.» (v.13). Israelittenes opprør mot Gud, selv om de kjente Hans lover, gjorde at de ikke fikk komme inn i det lovede land. De fikk i stedet lov til å ende sitt liv i ørkenen.

Til deres etterkommere sa Gud: «Dere skal ikke vandre etter deres fedres lover, hold ikke deres dommer og gjør dere ikke urene ved deres avguder! Jeg er Herren deres Gud:

Dere skal vandre etter Mine lover, holde Mine dommer og gjøre etter dem.

Hold Mine Sabbater hellig, så skal de være et tegn mellom Meg og dere, så dere skal kjenne at Jeg er Herren deres Gud.» (Esek. 20,19-20).

Også disse og senere generasjoner gjorde opprør mot Gud. Gud lovte derfor å opprette en bedre pakt, hvor Han legger sine lover i våre sinn og skriver dem i våre hjerter.

Vår Skaper og Gjenskaper

«Husk på hviledagen...» Gud ønsker ikke at vi skal glemme denne dagen. Det var Han selv som instiftet den og har gjort den til det den er...:

...et minne og vitnesbyrd om skapelsen. Ved å helligholde Sabbaten vil vi alltid minnes at Gud er jordens, ja, hele universets Skaper. Vi vil huske på at «verden ble formet ved Guds ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting» (Hebr. 11,3).

...et minne og vitnesbyrd om hvem vi tilber. Ved å holde Sabbaten, den dagen Gud har bedt oss om å sette til side for samvær med Ham, gir vi til kjenne hvem vi ønsker å tilbe og lyde. Sabbaten blir således et tegn på at Gud «er Herren [vår] Gud» (Esek. 20,20).

...et minne og et vitnesbyrd om at Gud er vår Frelser. Dagen er et tegn på at Gud «er Herren som helliger [oss]» (Esek. 20,12). Ved å helligholde den vitner vi om at vi har erkjent vår egen svakhet, at vi selv ikke er i stand til å overholde Guds bud eller frelse oss selv. Vi vitner om vår tro, vår overbevisning og tillit til Guds løfter når Han sier:

«Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter... Jeg skal gi dere et nytt hjerte... Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover... Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.» (Esek. 36,25-26-27; Jer. 31,33).

Sabbaten er et vakkert minne om at Gud er vår Skaper og Gjenskaper! Det er en ukentlig påminnelse om kraften i Hans ord, kraften til å skape det som ikke er!

Sabbaten er ikke en byrde som Gud har funnet på for å plage, men en stor glede og en påminnelse. Når betydningen av Sabbaten forstås på riktig måte, vil det ikke føles tungt å overholde den:

«Hvis du vender din fot bort fra Sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller Sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord, da skal du ha stor glede i Herren. Jeg skal la deg ri på høydene i landet og mette deg med arven fra din far Jakob. Herrens munn har talt.» (Jes. 58,13-14).

Når vi holder Sabbaten hellig, anerkjenner vi ikke bare Gud som lovgiveren, men også som den som kan og vil skape. Gud lar oss få hvile fra våre byrder, sorger og bekymringer. Han er Frelseren. Han kan og vil skape i oss det som ikke er!

Oppstandelsen

Noen saddukeere, «de som sier at det ikke er noen oppstandelse», kom en dag til Jesus med et spørsmål angående oppstandelsen.

«Mester, Moses har foreskrevet oss at om en manns bror dør og etterlater seg en hustru, men ikke etterlater seg barn, da skal hans bror ta hans hustru og skaffe etterkommere for sin bror,» sa de.

«Nå var det syv brødre. Den første tok en hustru, og da han døde, hadde han ingen barn. Og den andre tok henne, og han døde. Heller ikke han hadde barn. Og slik var det også med den tredje. Slik hadde alle syv brødrene henne som hustru uten å få barn. Sist av alt døde også kvinnen.

I oppstandelsen, når de oppstår, hvem av dem skal hun så tilhøre? For alle syv har vært gift med henne.»

Jesus svarte:

« Er det ikke derfor dere farer vill, fordi dere ikke kjenner Skriftene og heller ikke Guds kraft? For når de står opp fra de døde, hverken gifter de seg eller blir giftet bort, men de er som englene, de som er i himmelen.

Men når det gjelder de døde, at de oppstår, har dere ikke lest i Moseboken, i avsnittet om den brennende busken, hvordan Gud talte til ham [Moses] og sa: «Jeg er Abrahams Gud, Isaks Gud og Jakobs Gud»?

Gud er ikke de dødes Gud, men de levendes Gud. Dere farer jo fullstendig vill.» (Mark. 12,18-27).

Kraften til å vekke til live

Den samme kraften som under skapelsen brakte livet til Adam, vil en gang vekke opp dem som har sovnet inn i troen på Frelseren. Guds ord har kraft til å bringe døde tilbake til livet. Lasarus er et eksempel på dette (Joh.11,38-44).

Bibelen beskriver døden som en ubevisst søvn (Sal. 146,4; 115,17; Fork. 9,5-6.10). Ved tidens ende vil de døde bli vekket opp igjen: «Mange som sover i jordens støv, skal våkne, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky.» (Dan. 12,2).

I 1.Kor. 15,20-24 kan vi lese: «Men nå er Kristus oppstått fra de døde,, og Han er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn. For siden døden kom ved et menneske, kom oppstandelsen fra de døde ved et Menneske. For slik som vi alle dør i Adam, slik skal alle bli gjort levende i Kristus.

Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden, deretter levendegjøres de som tilhører Kristus, ved Hans komme. Så kommer enden, når Han overlater riket til Gud Fader, når Han gjør slutt på all makt, all myndighet og alt velde.»

I løftet om «Davids Sønn» hadde Gud sagt: «Jeg skal grunnfeste tronen for Hans kongedømme til evig tid.» (2.Sam. 7,13). Dette var det evige riket som kong Nebukanesar fikk se i en drøm, og som ville gjøre ende på alt som tidligere hadde vært (Dan. 2,44). Innbyggerne i dette riket er de troende fra alle tidsaldre av vår verdens historie, helt fra Adam til Jesu gjenkomst.

Barn og arvinger

Jesu ønske er at vi skal være der Han er. «Far,» ber Han, «Jeg vil at også de som Du har gitt Meg, skal være hos Meg der Jeg er, og at de kan se Min herlighet, den som du har gitt Meg.» (Joh. 17,24).

Jesus gav sitt liv for denne verden. «Han var i verden, og verden ble til ved Ham, og verden kjente Ham ikke. Han kom til sine egne, og Hans egne tok ikke imot Ham.

Men så mange som tok imot Ham, dem gav Han retten til å bli Guds barn, dem som tror på Hans navn, de er født, ikke av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.» (Joh.1,10-13).

«For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. For dere fikk ikke trelldommens ånd..., men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!» ...og hvis vi er barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger...» (Rom. 8,14-17).

Forvandlingen

Når Jesus kommer igjen, vil de døde bli vekket til live. Guds livgivende kraft vil bringe dem frem igjen - uforgjengelige og klare til det evige liv.

Paulus forklarer til de troende i Korint:

«Men dette sier jeg dere, brødre, at kjød [gr. sarx, dvs. fallen, syndig natur] kan ikke arve Guds rike. Forgjengelighet arver heller ikke uforgjengelighet.

Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, på et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.»

Også denne forvandlingen er det Guds kraft som står for, men dette er en forvandling som er annerledes enn den som har funnet sted her i livet. Paulus fortsetter:

«For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.

Når så dette forgjengelige er blitt ikledd uforgjengelighet og dette dødelige er blitt ikledd udødelighet, da skal det gå i oppfyllelse, det ord som er skrevet: «Døden er oppslukt til seier. Død, hvor er din brodd? Dødsrike, hvor er din seier?»» (1.Kor. 15,50-55).

«Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom. 6,23). Alt dette er mulig på grunn av Guds kraft!

Trøstens ord

«Men jeg vil ikke at dere skal være uvitende, brødre, om dem som har sovnet inn, så dere ikke sørger som de andre som ikke har noe håp.

For dersom vi tror at Jesus døde og stod opp igjen, så skal Gud føre dem som er sovnet inn i Jesus, sammen med Ham.

For dette sier vi til dere med et Herrens ord, at vi som lever og blir igjen til Herrens gjenkomst, skal på ingen måte komme i forveien for dem som er innsovnet.

For Herren selv skal med et rop, med en overengels røst og med Guds basun stige ned fra himmelen.

Og de døde i Kristus skal stå opp først. Deretter skal vi som lever og er igjen, bli rykket opp i skyer sammen med dem, for å møte Herren i luften.

Og så skal vi alltid være med Herren.

Derfor skal dere trøste hverandre med disse ord.» (1.Tess. 4,13-18).

Obadja