Obadja.no

KRISTENLIV / TRO / HISTORIE

Festet for vårt fokus

Skevet til vår lærdom

Av alle hendelser på vår klode siden skapelsen og syndefallet, er noen enkelte valgt ut og tatt med i Bibelen. Utvalget er ikke gjort tilfeldig. Gud selv har stått bak.

«Hele Skriften er innåndet (inspirert) av Gud, og er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning og til opplæring i rettferdighet, for at Guds menneske skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning.» (2.Tim. 3,16-17).

Bak hver nedtegnelse har det vært en hensikt. Det som ble skrevet, skulle være til lærdom, overbevisning, rettledning og opplæring. Det skulle ikke bare være opplæring i kunnskap, men opplæring i rettferdighet.

Guds hensikt er at mennesket skal læres opp til rettferdighet. Det er med andre ord snakk om en solid oppdragelse av karakteren. Derfor «innåndet» Gud Skriften, for at den som ønsker å tilhøre Ham «skal bli satt i stand og godt utrustet til all god gjerning».

Israelittenes erfaring

En del av israelittenes erfaring etter at Gud hadde utvalgt dem til å være Hans folk og representanter ovenfor de hedenske folkeslagene, er nedtegnet i Det gamle testamentet. Hver historie hadde den hensikt at vi skulle lære av den.

Israelittene var blitt et stort folk da Gud ledet dem ut fra Egypt. Alle fikk del i de samme erfaringene med Gud: De opplevde å bli skånet for plagene som rammet egypterne på grunn av faraos trass; de opplevde hvordan Rødehavet delte seg så de kunne gå trygt over til den andre siden, mens den egyptiske hæren ble begravet av vannmassene; de fulgte etter skystøtten som ledet dem om dagen, og ildstøtten som ledet dem om natten; de fikk oppleve hvordan Gud flere ganger sørget for mat og drikke i områder hvor det så ut til at de kunne komme til å lide nød.

Til tross for disse felles erfaringene, var det mange, ja, et flertall som valgte å gjøre opprør mot Gud, og de ble rammet av konsekvensene av sine valg. Paulus skriver om deres erfaringer:

«Men de fleste av dem fant ikke Gud behag i, for de ble jo slått ned i ørkenen. Disse hendelsene ble forbilder for oss, slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde. ...

Alt dette hendte dem som forbilder, og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til. Derfor må den som tror han står, passe seg så han ikke faller.

Det er ikke kommet over dere noen fristelse (prøvelse) som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.» (1.Kor. 10,5-6.11-12).

Gode utsikter

Israelittene hadde vært vitne til mektige hendelser da Gud utfridde dem fra Egypt. De ti plagene som rammet egypterne, gav dem et klarere bilde av Gud enn det de satt igjen med etter mange år i trelldom: Gud var til å stole på. Han hadde kontrollen. Det var Han som hadde skapt naturlovene, og Han var også i stand til å bryte dem. Han holdt sine løfter, både når det gjaldt å utfri det folket som ropte til Ham, og når det gjalt å bevare dem fra det onde.

Gud hadde også lovet at de skulle få rikdommer med seg når de dro ut. Han lot dem finne velvilje hos egypterne, og de gav dem sølv, gull og klær. Løftet om dette var gitt allerede til Abraham (1.Mos. 15,14), og på denne måten lot Gud det gå i oppfyllelse. Slik fikk israelittene også lønn for sitt mangeårige strev som slaver.

Lykkelige dro folket ut fra Egypt. De var nå et fritt folk, men mer enn det: De var Guds folk. Han gikk selv foran dem i sky- og ildstøtten for å lede dem til landet deres stamfar Abraham var blitt lovet.

Gud forlot aldri sitt folk eller overlot dem til seg selv eller til tilfeldighetene. «Om dagen gikk Herren foran dem i en skystøtte for å lede dem på veien, og om natten i en ildstøtte for å gi dem lys, så de kunne gå både dag og natt. Hverken skystøtten om dagen eller ildstøtten om natten ble borte fra folket.» (2.Mos. 13,21-22). Klart og tydelig lot Han dem få se at Han var med dem.

Fokuset flyttes

Gud ledet ikke israelittene direkte til Kanaan, men lot dem slå leir ved Rødehavet. Her var de omgitt av fjell og vann, og da egypterne kom etter dem, hadde de ingen steder å flykte. Som nyutfridde slaver hadde de lite å stille opp med mot den godt utrustede egyptiske hæren. De hadde ingen mulighet til å utfri seg selv.

Fokuset ble flyttet fra Ham som hadde utfridd dem fra slaveriet, og de så ikke annet enn problemer. De fleste av dem ble «svært redde», og de klaget til Moses og gav ham skylden for situasjonen de nå befant seg i:

«Er det fordi det ikke fantes graver i Egypt at du har tatt oss med for å dø i ørkenen? Hvorfor har du gjort dette mot oss, og ført oss ut av Egypt? Er ikke dette hva vi talte til deg i Egypt, da vi sa: La oss være i fred, så vi kan slave for egypterne? For det hadde vært bedre for oss å slave for egypterne enn å dø i ørkenen!» (2.Mos. 14,11-12).

Problemet hadde vokst seg større enn gleden over Guds utfrielse. De glemte erfaringene fra Egypt, hvordan Gud hadde vist seg klart mektigere enn egypterne og hvordan Han hadde bevart dem. De nærte tvil og bekymring.

Trengte de dette? Nei, de kunne tatt det helt med ro og i tillit vendt seg til Gud og bedt Ham om å utfri dem. De kunne minnet hverandre om hvordan Gud hadde ledet dem tidligere, og søkt styrke og trøst hos Ham. De trengte ikke bekymre seg. Så langt var ingen skade skjedd. Men de øynet en potensiell fare i den situasjonen som utviklet seg, og de lot fokuset på disse potensielle problemene få overhånd.

Men Moses bevarte tilliten til Gud. Han visste at det var Gud selv som hadde utfridd dem fra Egypt og ledet dem til det stedet de nå befant seg. Full av tillit til Guds løfter og kraft, svarte han den engstelige folkemengden:

«Frykt ikke! Dere skal bare stille dere opp og se Herrens frelse, som Han skal fullbyrde for dere i dag. For slik dere ser egypterne i dag, skal dere aldri i evighet se dem igjen. Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» (v.13).

Og Gud løste også problemet. Skystøtten flyttet seg mellom egypterne og israelittene, og lot egypterhæren bli i mørke, mens det hos Hans folk var lyst som om dagen. Gud lot havet dele seg, og tørrskodd og uten en skramme kunne israelittene gå over. Med egypterne gikk det annerledes. I sitt hat satte de etter israelittene, men havet lukket seg og de ble levende begravet.

Gud hadde kontrollen, og Han ordnet opp i situasjonen. Alle bekymringene hadde vært grunnløse. Gud var til å stole på. Han hadde omsorg for sitt folk, og så lenge de satte sin lit til Ham, ville Han ikke svikte dem.

Bekymring på bekymring

«Frykt ikke... Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» Denne spesielle erfaringen kunne igjen ha lært israelittene å stole urokkelig på Gud. Men dessverre ble det ikke den eneste gangen de lot problemer og potensielle vanskeligheter komme i fokus. På den videre vandringen skjedde det gang på gang. Folket næret bekymringer, og de mistet på den måten sin Frelser av syne.

Ikke lenge etter underet med Rødehavet slo folket leir i Sin-ørkenen (i dagens Saudi-Arabia). Ennå hadde de ikke lidd noen nød, og de hadde nettopp fått erfare hvordan Gud hadde sørget for å gjøre bittert vann drikkelig så de kunne slukke tørsten (2.Mos. 15,23-26).

I Sin-ørkenen tok en ny bekymring om et potensielt problem overhånd. De fryktet at de kanskje ville komme til å sulte der i ørkenen. De ti plagene som hadde rammet egypterne virket i øyeblikket mer tiltalende for dem enn det.

«Hadde vi bare dødd ved Herrens hånd i landet Egypt,» klaget de til Moses og Aron, «da vi satt ved kjøttgrytene, og da vi åt brød til vi ble mette. For dere har ført oss hit ut i ørkenen for å la hele denne folkemengden dø av sult.» (2.Mos. 16,3).

Folket hadde glemt Guds ledelse og gav Moses og Aron skylden for det de mente var et uoverkommelig problem. Moses svarte: «Hva er da vi? Dere klager ikke mot oss, men mot Herren.» (v.8).

De hadde ennå ikke sultet. Men Gud bar over med deres klager og mistillit, og Han lot dem få det de ba om. Han sørget for deres behov, og gav dem både kjøtt og brød (manna).

Men heller ikke denne episoden lærte israelittene å stole på Gud. De fortsatte å glemme, og de fortsatte å klage og bekymre seg.

De var vantro

Da folket omsider stod ved grensen til Kanaan og Gud ba dem innta landet, var det igjen vantroen som hindret dem i å dra inn. De glemte Guds ledelse, Hans løfter og erfaringene med Hans makt - og bekymringene om det som kunne virke problematisk, fikk overhånd.

«Vi kan ikke klare å dra opp mot det folket, for det er sterkere enn oss.» (4.Mos. 13,31). Sant nok, men det hadde egypterne også vært. Det var ikke de som skulle kjempe. Herren skulle stride for dem, og de skulle være stille.

Likevel klaget de: «Om vi bare hadde dødd i landet Egypt! Eller om vi hadde dødd i denne ørkenen! Hvorfor har Herren ført oss til dette landet så vi må falle for sverdet og våre hustruer og barn bli tatt som bytte?...» (4.Mos. 14,3).

Gud ettergav dem deres ønske. De fikk dø i ørkenen. Slik mistet de oppfyllelsen av Guds løfter på grunn av øyeblikkets problemer og bekymringer. De stolte ikke på Gud. De var vantro. (Vantro er det samme som mistillit, se Hebr. 11,1). Paulus ber oss merke oss denne hendelsen:

«Hvem var det som hørte og likevel gjorde opprør? Sannelig var det ikke alle de som kom ut fra Egypt ved Moses [-Disse som hadde erfart så mye, men likevel valgte å trosse Gud]?

Og hvem var Han vred på i 40 år? Var det ikke på dem som syndet, så kroppene deres falt om i ørkenen?

Og hvem andre enn dem som ikke hadde vært lydige, var det Han sverget ikke skulle komme inn til Hans hvile?

Så vi ser da at de ikke kunne komme inn på grunn av vantro.» (Hebr. 11,16-19).

Hva med oss?

Kristne har til tider like lett for å glemme hvordan Gud har ledet dem i fortiden, som det israelittene hadde. Når det oppstår problemer, enten de er innbilte eller reelle, tar bekymringene over disse ofte overhånd. Fokuset flyttes bort fra Ham som de har gjort til sin hyrde, erfaringer glemmes og alt virker mørkt og håpløst. Det ser ut som om det ikke finnes noen utvei.

Men nettopp da er hjelpen nærmest! Vi kan, hvis vi tenker etter, oppmuntre oss selv med Guds løfter og minner om hvordan Han har hjulpet oss før. Og vi kan lære av Israels erfaring da Gud ledet dem fra trelldommen i Egypt mot det lovede land.

Gud krever aldri mer av sitt folk enn de er i stand til å gi. Vil vi tro på Ham når alt virker håpløst og vi selv ikke øyner noen løsning på problemene? Vil vi gi Ham vår fulle tillit?

«Det er ikke kommet over dere noen fristelse (eller prøvelse) som ikke er menneskelig. Gud er trofast; Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.» (1.Kor. 10,13).

I stillhet og tillit

Guds løfte gjelder oss alle: «Frykt ikke... Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» Et menneske som ser sin svakhet, vil også lettere forstå sitt behov. Legg det frem for Gud, for Han vil hjelpe deg! Vi trenger ikke bekymre oss. «I stillhet og tillit skal deres styrke være.» (Jes. 30,15).

Fokuser på Ham som kan hjelpe, ikke på problemer eller potensielle vanskeligheter. De fleste bekymringer er grunnløse, og de sliter unødvendig på kreftene. I stedet for å frykte for fremtiden, kan vi glede oss. «Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss?» (Rom. 8,31).

«Kast din byrde på Herren, og Han skal holde deg oppe. Aldri i evighet skal Han la den rettferdige rokkes.» (Sal. 55,23).

«Gud er vår tilflukt og styrke, en hjelp i trengsler, en hjelp som er funnet overmåte stor. Derfor skal vi ikke frykte selv om jorden blir omveltet og fjellene blir kastet i havets dyp.» (Sal. 46,2-3).

«Herren er mitt lys og min frelse. Hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke. Hvem skal jeg være redd for? ... Om en hær skulle leire seg mot meg, skal ikke mitt hjerte frykte. Om en krig bryter løs mot meg, skal jeg likevel være trygg i dette. ...

For Han gjemmer meg under sitt dekke på den onde dag. Han holder meg i skjul i sitt tabernakel. Han skal løfte med opp på en klippe. ...

Vent på Herren, vær frimodig, og Han skal styrke ditt hjerte. Ja, bare vent på Herren!» (Sal. 27,1.3.5.15).