Du er mannen

HISTORIE / KRISTENLIV / TEOLOGI

“DU ER MANNEN!” - En konges erfaring med synd,
anger og omvendelse

« I en by var det to menn, en var rik, og den andre var fattig. Den rike mannen hadde uvanlig mye småfe og storfe. Men den fattige mannen hadde ingenting, unntatt et lite hunnlam, som han hadde kjøpt og alte opp. Det vokste opp sammen med ham og barna hans. Det spiste av hans egen mat og drakk fra hans egen kopp og lå i fanget hans. Det var som en datter for ham.

En som var på reise kom til den rike mannen, og han ville ikke ta noe av sitt eget småfe og sitt eget storfe for å lage til noe for den veifarende som hadde kommet til ham. Men han tok lammet til den fattige mannen og laget det i stand for mannen som hadde kommet til ham.»

Det var profeten Natan som fortalte denne historien til kong David (2.Sam.12,1-4). Uten tvil var en stor urett begått. David reagerte med sinne på det han hørte. «Da ble Davids vrede kraftig opptent mot den mannen, og han sa til Natan: «Så sant Herren lever, den mannen som har gjort dette, skal sannelig dø! Han skal gi firedobbelt tilbake for lammet, fordi han gjorde dette og ikke viste medynk.»» (v.5-6).

Natans svar til kongen var: «Du er mannen!...» (v.7).

Hva har skjedd

Det var Gud som hadde sendt Natan til David med denne historien (v.1). En tid i forveien hadde kongen utført en handling som var «ond i Herrens øyne».

Det var kveld, og David gikk ut på taket til huset sitt. Derfra så han en kvinne bade. Hun var vakker, og David ville vite hvem hun var. Svaret var Batseba, Urias hustru. Uria var hetitt (et annet folkeslag) og soldat i kongens hær, hvor han ble regnet blant de dyktigste krigerne (2.Sam. 23,39).

På den tid da David ble forelsket i Urias kone, var hæren ute på slagmarken, i kamp mot amonittene (2.Sam. 11,1). David var blitt igjen i Jerusalem. Han fikk hentet Batseba til seg og lå med henne. Resultatet av at kongen fulgte sine lyster,var at hun ble gravid.

For å løse dette problemet, gav David hærføreren beskjed om å sende Uria hjem til Jerusalem. Da han kom, spurte kongen ham ut om krigen og ba ham så dra hjem til sitt hus, i håp om at han ville ligge med sin kone og dermed bli «far» til barnet.

Men Uria var en trofast kriger. Istedenfor å dra hjem, la han seg til å sove sammen med kongens tjenere. Da David fikk høre dette, spurte han Uria hvorfor han etter en så lang reise ikke ville dra hjem. «Både arken, Israel og Juda bor i telt, og min herre Joab [hærføreren] og min herres tjenere ligger i leir på åpen mark,» svarte Uria. «Skulle jeg da gå til huset mitt og spise og drikke og ligge med min hustru?» (v.11).

Davids plan mislyktes. Heller ikke fikk han Uria til å ligge med sin kone etter å ha skjenket ham full. En annen plan ble da satt i verk. «Morgenen etter skjedde det at David skrev et brev til Joab og sendte det med Uria. I brevet skrev han: «Sett Uria i fremste rekke, der striden er på det hardeste, og trekk dere tilbake fra ham, så han blir slått ned og dør.» (v.14-15).

Joab gjorde som han ble bedt om. Og planen lyktes. Uria døde, og sammen med ham falt også noen andre av krigerne i kongens hær. Etter at sørgetiden var over, hentet David Batseba til seg og giftet seg med henne, og etter noen måneder fødte hun deres felles sønn.

David hadde selv skaffet seg problemer da han brøt Guds bud og lå med en annen manns kone. Da det ble klart at konsekvensene av hans synd ville avsløre for alle hva som hadde skjedd, forsøkte han selv å rydde opp i problemene, og han lyktes til slutt. Ingen behøvde å få vite noe om det som hadde skjedd. I folks øyne kunne det se ut som om kongen bare hadde giftet seg med en enke (som på grunn av sin manns død stod helt fritt til å gifte seg igjen), og deretter levde et allminnelig liv med henne.

Men det skulle bli annerledes. I stedet ble Davids handlinger skrevet ned i en bok inspirert av Guds Ånd, og på den måten bevart for etterslekten. Nesten tre tusen år etter at det skjedde, kan vi lese om det nær sagt over hele verden. For «det David hadde gjort var ondt i Herrens øyne» (v.27).

Flisen i din brors øye

At kong David reagerte på det Natan fortalte om den rike og den fattige mannen, kan vi forstå. Men David overså sin egen synd som var større. Han hadde brutt flere av Guds bud, blant annet det tiende som sier «Du skal ikke begjære ... din nestes hustru...» og det syvende, «Du skal ikke drive hor». I sin streben etter å dekke over synden, hadde han også brutt budet som sier «Du skal ikke slå i hjel». Ikke bare Uria, man også menn som ikke hadde hatt noe med saken å gjøre, mistet livet da hæren trakk seg tilbake fra amonittene.

Det David gjorde i samtalen med Natan, var noe alle mennesker har lett for å gjøre. Han så klart og fordømte strengt en annen manns urettferdige handling, man overså sin egen synd. I «Bergprekenen» var dette en av de tingene Jesus valgte å trekke frem:

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer, skal dere selv bli dømt. Og med det målet dere måler opp med, skal det bli målt opp tilbake for dere.

Og hvorfor ser du flisen i din brors øye, og merker ikke planken i ditt eget øye? Eller hvordan kan du si til din bror: «La meg ta flisen ut av øyet ditt!» og se, planken er i ditt eget øye? Hykler! Ta først planken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye.» (Matt. 7,1-5)

Da David fordømte den rike mannen, fordømte han i virkeligheten seg selv. Natan gjorde også dette klart for ham da han sa: «Du er mannen!» (2.Sam.12,7)

«Planken» var i Davids øye, men han var mer opptatt av «flisen i den andres øye». Så lenge situasjonen var slik, kunne heller ikke David se klart nok til å hjelpe sin bror med å ta flisen ut av hans øye. Han kunne ikke gi ham det nødvendige botemiddelet mot syndens problem. I stedet kom en hard fordømmelse: «...den mannen som har gjort dette, skal sannelig dø! Han skal gi firedobbelt tilbake for lammet, fordi han gjorde dette og ikke viste medynk.»

Kjent for Gud

Etter å ha gjort det klart for David at det var ham han pratet om, fortsatte Natan med sitt budskap fra Gud. Han minnet David om at det var Gud som hadde gjort ham til konge og gitt ham alt han hadde. (David hadde stor rikdom og «flere medhustruer og hustruer». 2.Sam. 5,13.) «Om dette var for lite, ville Jeg også gitt deg mye mer,» var budskapet fra Herren (2.Sam. 12,8).

«Hvorfor har du foraktet Herrens ord, så du har gjort det som er ondt i Hans øyne? Du har drept hetitten Uria med sverdet. Du har tatt hans hustru til din egen hustru, og du har brukt sverdet til folket fra Ammon til å drepe ham.» (v.9).

Selv om Davids synd var gjort i hemmelighet (v.12), var den likevel kjent for Gud. Enhver handling, enten den blir gjort åpenlyst eller i det skjulte, blir lagt merke til av Gud. Ta for eksempel Eva. Ingen mennesker var vitne til at hun spiste av frukten fra det forbudte treet. Men konsekvensene av sin synd måtte hun likevel høste.

«Ingenting er skjult, som ikke skal bli avslørt, og ingenting er gjemt, som ikke skal bli kjent,» sa Jesus til sine disipler (Matt.10,26). I brevet til de troende i Roma skriver Paulus at «Gud skal dømme det skjulte hos menneskene» (Rom. 2,16). «Herren prøver hjertene» (Ord. 17,3). Gud vil «føre mørkets skjulte ting frem i lyset og åpenbare hjertenes råd» (1.Kor. 4,5).

Anger og omvendelse

Da David fikk fremlagt det han hadde gjort, angret han og bekjente sin synd. «Jeg har syndet mot Herren,» sa han til Natan (2.Sam. 12,13).

Davids anger var ikke overfladisk eller et forsøk på å virke ydmyk eller å pynte på situasjonen. Salme 51, som ble skrevet av David etter hendelsen med Batseba, viser en del av hans anger og bekjennelse.

David erkjenner at han har syndet og ser skylden som hviler på ham. Han bekjenner at han har brutt Guds bud, og han angrer sine handlinger og ber om tilgivelse og om å bli renset fra skyld og synd. Bare Gud kan tilgi og forandre.Salme 51 er en bønn til Gud som er et eksempel på ekte anger og omvendelse:

«Vær meg nådig, Gud, etter Din miskunnhet. Utslett mine overtredelser, etter Din store barmhjertighet! Tvett meg fullkomment ren fra min misgjerning, og rens meg fra min synd!

For mine overtredelser erkjenner jeg, og min synd står alltid for meg. Mot Deg, mot Deg alene har jeg syndet, og det onde i Dine øyne har jeg gjort...

Rens meg fra synd med isop, og jeg blir ren. Tvett meg, og jeg blir hvitere enn snø. ... Skap et rent hjerte i meg, Gud, og forny en stødig ånd i mitt indre!

Kast meg ikke bort fra Ditt åsyn, og ta ikke Din Hellige Ånd fra meg! Gi meg tilbake gleden over Din frelse, og hold meg oppe ved Din Ånd som leder meg. ...

Fri meg fra den skyld jeg fikk ved blodsutgytelse, Gud, min frelses Gud, og min tunge skal juble høyt over Din rettferdighet. Herre, åpne mine lepper, og min munn skal forkynne Din pris.

For Du har ikke lyst til slaktoffer - ellers ville jeg gitt det. Brennoffer har Du ikke behag i. Offer for Gud er en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og angrende hjerte - Gud, det vil Du ikke forakte...» (v.3-6.9.12-14.16-19)

Gud tilgav

David forsøkte ikke lenger å skjule sin synd. Han angret den, og han kom frem med den for Gud. Han visste at han selv ikke kunne gjøre noe for å gjøre opp for sin synd. Ikke en gang dyreofringene som Gud selv hadde innstiftet, kunne gjøre ekte soning for ham (Sal. 51,18). Det eneste offer han kunne bringe til Gud var «en sønderbrutt ånd, et sønderbrutt og angrende hjerte» (v.19).

Det var Gud som hadde løsningen på syndens problem. «For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt.» (Joh.3,16-18).

Anger, bekjennelse og tro er løsningen. Ethvert forsøk på å benekte synd vil være forgjeves, for vi vil likevel ikke være i stand til å skjule den. «Hvis vi sier at vi ikke har synd, bedrar vi oss selv,» skriver Johannes, «og sannheten er ikke i oss.» (1.Joh. 1,8).

Gud vet alt. Vi trenger ikke være redd for å komme frem for Ham med noe, for Han vet allerede alle ting om oss. Vi har dette løftet om hva Hva han vil gjøre:

«Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (v.9).

Tro på løftet. Davids erfaring er et eksempel på at Gud vil holde det Han lover. Da David bekjente sin synd, ble han også tilgitt. Natan svarte ham: «Herren har også tatt bort din synd. Du skal ikke dø.» (2.Sam. 12,13). (Den neste sønnen David og Batseba fikk, Salomo, ble Israels neste konge og rikelig velsignet av Gud.)

David ble tilgitt. En annen tok på seg hans skyld og døde i hans sted. Slik ble David «satt over til livet».

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh. 3,16).

Guds Sønn, Jesus Kristus, sonet Davids synd. Han sonet vår synd, og Han sonet hele verdens synd (1.Joh. 2,2). Prisen for vår forløsning er allerede betalt. Det er opp til oss om vi vil ta imot denne gaven.

Når planken er ute

Det var Guds kjærlighet som lå bak budskapet fra Natan. Gud ønsket ikke å fordømme David - han var allerede dømt på grunn av det han hadde gjort. Men Gud ønsket å gi David en anledning til å vende om og frelse ham fra døden. Og David takket ja til tilbudet. Hans hjerte ble knust på Steinen (Matt.21,44). Han erkjente, angret og bekjente sin synd, og han overgav den helt til Gud.

I sin bekjennelsesbønn gikk han også videre: «Gi meg tilbake gleden over Din frelse, og hold meg oppe ved Din Ånd som leder meg. Så skal jeg lære overtredere Dine veier, og syndere skal omvende seg til Deg.» (Sal. 51,14-15).

David ønsket å lære andre om Guds veier. Men for å kunne lede syndere til omvendelse, måtte David selv lære å gå den rette veien. Han måtte selv først omvende seg. «Planken» måtte fjernes fra hans øye så han kunne se klart, og så hjelpe til med å fjerne «flisen» fra sin brors øye.

Hverken Davids synd, den rike mannens synd eller noen som helst synd kan forsvares eller unnskyldes. Guds ønske er likevel ikke å fordømme, men å frelse. Han ønsker ikke å slå ned, men å bygge opp. «Et knekket rør skal han ikke bryte, og en rykende veke skal han ikke slokke.» (Jes. 42,3). «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (Joh.3,17).

Hvilket menneske er det som ikke har syndet? Hvilket menneske er det som ikke trenger Guds tilbud om frelse? Enhver synder har behov for å lære om Guds veier og Hans frelsesplan. Men så lenge det sitter en «planke av synd» i vårt eget øye, er vi ikke i stand til å formidle dette på den rette måten.

En nødvendig erfaring

«Hvordan kan du si til din bror: «La meg ta flisen ut av øyet ditt!» og se, planken er i ditt eget øye? Hykler! Ta først planken ut av ditt eget øye! Da skal du se klart så du kan ta flisen ut av din brors øye.» (Matt. 7,4-5).

Før man kan lære andre, må «planken» fjernes fra ens eget øye. Hvordan kan dette skje? Kong Davids erfaring illustrerer prosessen. Gjennom sin budbærer viste Gud David hans synd. Kongen forsøkte ikke å benekte eller skjule sin synd, men erkjente og angret, bekjente og vendte seg om fra den veien han hadde slått inn på.

Den Hellige Ånd virker på menneskenes hjerter og forsøker å overbevise dem om synd. Når et menneske velger å lytte til Guds stemme og kommer til Ham i anger, vil det også bli tilgitt, og Guds nåde vil forandre karakteren. Slik blir «planken» fjernet.

Også «flisen» må fjernes, men først når «planken» er ute av vårt øye, kan vi se klart så vi kan ta «flisen» ut av vår brors øye. Av egen erfaring kan vi da vite at det er tilgivelse og omvendelse synderen trenger, og vi kan vise ham til Ham som sier: «Jeg er veien, sannheten og livet» (Joh. 14,6).

Ingen kan forkynne evangeliet, rettlede eller lære andre uten selv å ha hatt denne erfaringen. Det må først en omvendelse til, man må bli «født på nytt» (Joh. 3,3). Gud er den eneste som kan fjerne våre «planker», men Han kan ikke fjerne dem hvis vi velger å tviholde på dem. Vi må overgi dem til Ham, og la Ham rense oss.

Gud etterlater ikke et «blindt øye», men gir klarsyn til den som har overgitt seg til Ham. Først da kan man hjelpe sin bror med å få «flisen» fjernet. Man kan - og vil - «lære overtredere [Guds] veier», slik at «syndere [vil] omvende seg til [Ham]». Når Guds kjærlighet tvinger en, vil også forkynnelsen skje på rette måte.

Konsekvensen som ikke kunne fjernes

Selv om David ble tilgitt sin synd, kunne Gud likevel ikke fjerne alle konsekvensene av den. «Herren har også tatt bort din synd. Du skal ikke dø,» sa Natan. «Men,» fortsatte han, «fordi du ved denne gjerningen har gitt Herrens fiender god grunn til å spotte, så skal også den sønnen som blir født til deg, sannelig dø.» (2.Sam. 12,14).

David var leder for det folket som skulle representere Gud for de hedenske folkeslagene som ikke hadde like god kjennskap til Guds lov og karakter som israelittene hadde. Kongens handlemåter ble også eksempler som kunne påvirke medlemmene av menigheten - enten til det gode eller det onde.

Kongens synd gav «Herrens fiender god grunn til å spotte». Den kunne derfor ikke gå upåaktet hen og dermed bli årsak til at mange vendte seg bort fra Gud. I stedet lot Gud det komme tydelig frem hva Han synes om synd. Gud er både kjærlighet og rettferdighet.

Gutten som Batseba fødte, ble rammet av sykdom. Hele denne tiden fastet David og gikk i forbønn for barnet, i håp om at Gud kanskje ville ombestemme seg og gjøre sønnen frisk. Men etter syv dager døde barnet. Davids tjenere var redde for å bringe nyheten videre til David, men da han så hvordan de gikk omkring og hvisket, skjønte han at barnet var dødt.

Da David fikk bekreftet nyheten, stod han opp, stelte seg, tilbad Gud og spiste. Tjenerne hadde problemer med å forstå denne reaksjonen. Men David godtok Guds beslutning. «Nå er han død,» sa han. «Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg hente ham tilbake igjen? Jeg skal gå til ham, men han skal ikke vende tilbake til meg.» (2.Sam. 12,23).

Selv om Gud tilgir våre synder, vil vi ofte måtte ta konsekvensene av dem. Eva og Adam ble tilgitt, men måtte likevel ut av Edens hage, og de måtte gå til hvile i graven. Kong David ble tilgitt, men sønnen han fikk som følge av sitt utroskap og bedrag, fikk ikke vokse opp. Røveren på korset ble også tilgitt, men han ble ikke reddet fra korsfestelsen (Luk.23,39-43).

Vi kan ha og få liknende erfaringer, men vi må ikke tvile på Gud av den grunn. Han er trofast. Han ser lenger enn dette livet, og når Jesus kommer tilbake, vil alle troende fra alle tidsaldre vekkes opp igjen fra dødens søvn og tas med til himmelen.

Av og til må Gud gripe inn for å hindre at synden sprer seg som ild i tørt gress og at gudsfrykten går opp i røyk. Når «dommen over den onde gjerning ikke straks blir fullbyrdet, blir hjertet til menneskenes barn bare fylt av ønsket om å gjøre ondt.» (Fork. 8,11). Når det ser ut som om man kan bryte Guds lov uten at det får konsekvenser, blir «Herrens fiender» oppmuntret til å fortsette med sitt lovbrudd, og de vil få mot til å utføre større synder enn de alt har begått. Dette var også årsaken til at Gud lot det komme en vannflom over jorden, og til at byene Sodoma og Gomorra ble ødelagt. (Se og Sal. 73.)

Omvendelsen

Hva nå hvis David etter et par uker hadde gått opp på taket av sitt hus og fått øye på enda en kvinne som han likte, hentet henne til seg, ligget med henne og på samme måte som med Uria sørget for at ektemannen ikke lenger skulle være noe problem? Hvor stor tillit ville vi da ha til at hans anger og omvendelse var ekte?

Hva hvis David gang på gang gjentok den samme synden - og til sitt forsvar hevdet at det alltid var tilgivelse å få hos Gud når han kom til Ham? Hvilket inntrykk ville dette gi oss av David? Og hvilket inntrykk ville det gi oss av Gud - dersom Han skulle tillate noe slikt?

Det er ikke til å undres over om noen ville begynne å tvile på om kongens anger i et slikt tilfelle var ekte. Hans handling ville i stedet tyde på at han elsket synden (og lystene) høyere enn han elsket Gud og Hans lov, og at han egentlig ikke ønsket å omvende seg. For noen omvendelse ville da ikke ha funnet sted, ellers ville han ha sluttet med det gale, vendt seg om fra den syndige vei han vandret på.

Nå var ikke dette tilfellet med David. Han angret oppriktig og vendte om. Men dessverre er det tilfellet med mange som bekjenner seg til å tro på Gud i dag. De kan gjerne bekjenne at de tror på Jesus som Guds sønn, at Han døde for å frelse dem og tilbyr dem tilgivelse. Men samtidig hevder de at Guds lov ikke lenger er nødvendig å holde. Man kan i praksis nærmest leve som man vil, ettersom Gud likevel vil tilgi alt. Hvor blir det da av omvendelsen?

Selv om Gud tilgir synd, betyr ikke dette at Han vil legalisere (lovliggjøre) den. Han vil heller ikke unnskylde den. Problemet med unnskyldning og godkjennelse av synd som vi møter i store deler av kristenheten i dag, er egentlig ikke nytt av vår tid. Profeten Jeremia ble nødt til å advare sin samtids troende, som trodde at Gud automatisk ville være midt iblant dem og la dem bo i det lovede landet fordi Han én gang hadde inngått en pakt med dem:

«Så sier hærskarenes Herre, Israels Gud: Gjør deres veier og deres gjerninger bedre [-Omvendelse!], så skal Jeg la dere bo på dette stedet. Stol ikke på løgnaktige ord som lyder slik: «Herrens tempel, Herrens tempel, Herrens tempel, her er det!» [-»Gud er med oss»...]

Men hvis [-Betingelse!] dere virkelig gjør bedring på deres veier og deres gjerninger, hvis dere virkelig skifter rett mellom en mann og hans neste, hvis dere ikke undertrykker den fremmede, den farløse og enken, og ikke utøser uskyldig blod på dette stedet, eller følger andre guder, som er til skade for dere, da [-Løftene oppfylles!] skal Jeg la dere bo på dette stedet, i det landet Jeg gav deres fedre for all evighet.

Se, dere stoler på løgnaktige ord som ikke gagner.

Kan dere virkelig stjele, slå i hjel, drive hor, sverge falskt, brenne røkelse for Ba’al og følge andre guder, som dere ikke kjenner [-Lovbrudd/ synd!], og så komme og stå for Mitt åsyn i dette huset som er kalt ved Mitt navn, og si: «Vi er utfridd for å kunne gjøre alle disse styggedommene?» [-»Gud tilgir oss uansett»...]

Er dette huset, som er kalt ved Mitt navn, blitt en røverhule i deres øyne? Se, Jeg, ja Jeg har sett det, sier Herren.» (Jer.7,3-11).

I mange hus som kalles ved Guds navn, gir disse ordene gjenklang som et ekko: «Vi er utfridd for å kunne gjøre alle disse styggedommene!» De blir neppe direkte uttalt, men handlinger og holdninger vitner om det. Når man fortsetter å leve som før, gleder seg over tilgivelsen, men fortsetter å gjøre de handlinger man ber (eller burde be) om tilgivelse for, gir dette et uriktig bilde av Gud og av grunnen til at Jesus måtte dø. (Se Rom. 6,1-4). Guds hus blir gjort til en «røverhule», et sted hvor synden aksepteres, ja endog unnskyldes.

Hvordan kan bekjennende kristne forsøke å omvende «hedninger» hvis de selv mangler omvendelsens erfaring? Hvilket inntrykk ville de ikke-troende få av kristendommen og de som bekjenner seg til den - hvis de hevder at Gud vil tilgi ens synder uten at man trenger å omvende seg?

En lærebok

På samme måten som David ble klar over sin synd ved hjelp av en annen historie, kan vi også lettere oppdage hvordan enkelte av våre handlinger eller holdninger strider mot Guds bud og prinsipper, utfra historier som er nedtegnet i Bibelen.

Av de millioner av erfaringer mennesker har hatt med Gud, er noen (relativt sett) få tatt med i Bibelen. De er ikke valgt uten grunn. Om det som hendte med israelittene under ørkenvandringen, skriver Paulus: «Disse hendelsene ble forbilder for oss, slik at vi ikke skal ha lyst til det onde, slik de hadde lyst til det onde. ...og det ble skrevet ned til advarsel for oss, som de siste tider er kommet til.» (1.Kor. 10,6.11). Ved å studere disse historiene kan vi unngå å gjøre de samme feilene, og vi kan lære mye om Gud, Hans tålmodighet, kjærlighet og rettferdighet.

Også kong Davids erfaring lærer oss om dette.

Gud viste sin tålmodighet. Han gav David tid og anledning til å vende om.

Gud viste sin kjælighet. Han sendte sin budbærer til David for å opplyse ham om hans synd, viste ham at den ikke var skjult for Gud og gav kongen en mulighet til å angre, bekjenne og vende om.

Gud viste sin rettferdighet. Han opphøyet sin lov, som sikrer det beste for alle Hans skapninger, og Han lot ikke sine fiender få grunn til å spotte eller falle dypere ned i synd.

Gud hørte Davids bønn om tilgivelse og nåde. Tilgivelsen fjernet skylden for synden som var begått. Nåden renset ham fra synd, slik at han ikke skulle begå den igjen.

«Gud er kjærlighet! ... Hvis vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. ... For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham.» (1.Joh. 4,8; 1,9; Joh. 3,17) Dette er budskapet som kan «ta flisen ut av vår brors øye».

Obadja