Den første påsken

FRELSESPLANEN / HISTORIE / TEOLOGI

DEN FØRSTE PÅSKEN

D a kravet om at Israel måtte bli fri, første gang ble fremsatt for kongen av Egypt, fikk han varsel om den forferdeligste av alle plagene: «Så sier Herren: Israel er Min førstefødte sønn. Jeg sier til deg: La Min sønn fare, så han kan tjene Meg! Men nekter du ham å fare, vil Jeg slå i hjel din førstefødte sønn.» (2.Mos. 4,22-23).

Selv om egypterne foraktet israelittene, hadde Gud hedret dem ved å utvelge dem til å ta vare på Hans lov. De spesielle velsignelser og fortrinn som gjaldt dem, innbefattet at de hadde den samme forrang blant folkene som en førstefødt sønn hadde blant sine brødre.

Den straffedom som Egypt først var blitt varslet om, var den som sist skulle ramme dem. Gud er langmodig og rik på miskunn. Han har kjærlig omsorg for de skapningene Han har dannet i sitt bilde. Hvis tapet av avlingen og buskapen hadde fått egypterne til å angre, ville barna deres ikke ha omkommet. Men folket hadde hårdnakket motstått Guds befaling, og nå skulle det siste slaget falle.

Moses var blitt truet med dødsstraff hvis han igjen viste seg for farao. Men et siste budskap fra Gud skulle enda lyde for den opprørske kongen, og Moses stilte seg frem for ham og kunngjorde:

«Så sier Herren: Ved midnatt skal Jeg fare frem midt i Egypt. Alle de førstefødte i landet Egypt skal dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte av tjenestepiken som står bak håndkvernen, og alt det førstefødte av dyrene. Så skal det lyde et klagerop over hele landet Egypt, som det aldri før har vært maken til, og som det aldri mer skal bli. Men blant alle Israels barn skal ikke engang en hund gi lyd fra seg, verken mot mennesker eller dyr, for at du skal kjenne at Herren gjør forskjell på Egypt og Israel. Alle disse tjenerne dine skal komme ned til meg og falle på kne for meg og si: Dra ut, du og alt folket som følger deg. Deretter skal jeg dra ut..» (2.Mos. 11,4-7).

Før Herren fullbyrdet straffedommen gjennom Moses, orienterte Han Israels folk om avreisen fra Egypt, særlig hvordan de skulle unngå å bli rammet. Hver familie - alene eller sammen med andre - skulle slakte et værlam eller et kje som var lyteløst. Med en isopkvast skulle de så stryke blodet på dørbjelken og på dørstolpene av huset. Det var for at domsengelen som kom ved midnatt, ikke skulle gå inn i huset. Samme natt skulle de spise det stekte kjøttet sammen med usyret brød og bitre urter. Moses sa at de skulle gjøre det med belte om livet, sko på føttene og stav i hånden. «Dere skal spise det i hast! Det er påskehelg for Herren.» (2.Mos. 12,11).

Og Gud sa: «For samme natt vil Jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både av folk og fe; og over alle gudene i Egypt vil Jeg holde dom. Jeg er Herren. Men blodet skal være det merke som viser hvilke hus dere er i. Når Jeg ser blodet, vil Jeg gå forbi. Ikke noe ødeleggende slag skal ramme dere når Jeg slår Egypt.» (2.Mos. 12,12-13).

Til minne om utfrielsen skulle det holdes en fest i Israel hvert år gjennom alle kommende slektledd. «Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Da skal dere holde helg og høytid for Herren. En evig ordning skal det være for dere å feire den i slekt etter slekt.» (v.14). Når de i årene som fulgte, holdt denne festen, skulle de fortelle sine barn om den store utfrielsen, slik Moses hadde pålagt dem, og de skulle si: «Dette er påskeoffer til Herren, fordi Han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da Han slo egypterne med ulykke, men sparte hjemmene våre.» (v.27).

Videre skulle den førstefødte av både mennesker og dyr høre Herren til. Bare mot en løsesum kunne de føres tilbake. Det skulle vitne om at de førstefødte i Egypt måtte bøte med livet, mens de førstefødte i Israel ble spart. Med rette skulle de ha vært hjemfallen til samme dom, hadde det ikke vært for sonofferet som ble brakt. «For Jeg skal jo ha alle førstefødte. Den dagen Jeg slo i hjel alle førstefødte i Egypt, bestemte Jeg at alle førstefødte i Israel, både av mennesker og dyr, skal vies til Meg. De skal høre Meg til. Jeg er Herren.» (4.Mos. 3,13).

Etter at helligdomstjenesten var blitt innstiftet, valgte Herren Levi-stammen til å arbeide ved helligdommen i stedet for de førstefødte av folket. Om disse levittene sa Han: «Jeg har gjort dem til Min eiendom istedenfor alle israelittenes førstefødte, alt det som kommer først fra mors liv.» (4.Mos. 8,16). Men fremdeles måtte hele folket betale en løsepenge for den førstefødte sønn som en erkjennelse av Guds nåde (4.Mos. 18,15-16).

Påsken skulle være både et minne og et forbilde. Den skulle ikke bare peke tilbake på utfrielsen fra Egypt, men også peke frem til utfrielsen fra syndens trelldomsåk som Kristus skulle fullbyrde for sitt folk. Offerlammet representerer «Guds Lam» - vårt eneste håp om frelse. Apostelen sier: «For vårt påskelam er slaktet, Kristus.» (1.Kor. 5,7).

Det var ikke nok at påskelammet ble slaktet. Blodet måtte strykes på dørstolpene. Sjelen må få del i Kristi fortjeneste. Det er ikke nok at vi tror på Hans død for verden. Vi må tro at Han døde for hver enkelt av oss. Hver og en må tilegne seg kraften i sonofferet.

Isop-knippet som ble brukt til å stryke blodet med, var et symbol på renselse. Det ble brukt i forbindelse med renselse av spedalske og slike som hadde vært i berøring med døde. I Davids bønn kommer dette tydelig til uttrykk: «Rens meg for synd med isop, vask meg, så jeg blir hvitere enn snø.» (Sal.51,9). Lammet skulle tilberedes i hel tilstand. Ikke et ben skulle brytes. Slik skulle heller ikke et eneste ben bli brutt når Guds Lam døde for vår skyld (Joh. 19,36). Dette viser at Kristus ble ofret helt og fullt.

Kjøttet skulle spises. Det er ikke nok at vi tror på Kristus for at vår synd skal bli tilgitt. Ved tro må vi stadig motta åndelig styrke og næring gjennom Hans ord. Kristus sa. «Hvis dere ikke spiser Menneskesønnens legeme og drikker Hans blod, har dere ikke livet i dere. Men den som spiser Mitt legeme og drikker Mitt blod, har evig liv, og Jeg skal reise Ham opp på den siste dag.» (Joh. 6,53-54). For å forklare hva Han mente, sa Han: «De ord Jeg har talt til dere, er ånd og liv.» (v.63).

Jesus godtok sin Fars lov, oppfylte den i sitt liv, kunngjorde dens innhold og åpenbarte dens velgjørende kraft. Johannes sier: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så Hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» (Joh. 1,14).

Kristi etterfølgere må få del i Hans erfaring. De må ta imot og tilegne seg Guds ord så det blir drivkraften til liv og handling. Ved Kristi kraft må de bli forvandlet så de ligner Ham og gjenspeiler Hans natur. De må ete Guds Sønns legeme og drikke Hans blod, ellers vil de ikke ha liv i seg. Kristi ånd og gjerning må bli Hans etterfølgeres ånd og gjerning.

Lammet skulle spises sammen med bitre urter til minne om den bitre trelldommen i Egypt. Når vi henter næring hos Kristus, bør det skje med et knust hjerte på grunn av vår synd. Bruken av usyret brød hadde også stor betydning. Det var uttrykkelig påbudt i loven om påskefeiringen at ingen surdeig måtte finnes hos dem under høytiden, og jødene overholdt dette strengt. På samme måte skulle syndens surdeig fjernes hos alle som ville motta næring og liv fra Kristus. Paulus skriver til menigheten i Korint: «Rens ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig! For vårt påskelam er slaktet, Kristus. Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men av renhets og sannhets usyrede brød.» (1.Kor. 5,7-8).

Før slavefolket kunne bli fri, måtte de vise sin tro på at utfrielsen virkelig ville finne sted. Blodets tegn måtte settes på husene, og de selv og familien deres måtte skille lag med egypterne og oppholde seg i sitt eget hus.

Hvis israelittene på noe punkt hadde oversett den veiledning de hadde fått, for eksempel om de hadde unnlatt å skille barna sine fra egypterne, ville de ikke ha vært trygge. Det samme ville vært tilfelle dersom de hadde latt være å stryke blodet på dørstolpene, eller om noen av familiemedlemmene hadde gått ut av huset. Det kan tenkes at noen mente at de hadde gjort alle nødvendige forberedelser, men deres godtroenhet ville ikke frelse dem. Alle familier som ikke fulgte Herrens veiledning, ville miste sin førstefødte når ødeleggeren kom.

Folket skulle vise sin tro ved lydighet. På samme måte må alle som vil bli frelst ved Kristi blods fortjeneste, innse at de selv må gjøre noe for å sikre seg frelsen. Selv om det utelukkende er Kristus som kan fri oss fra straffen for overtredelse, må vi vende oss fra synd til et liv i lydighet.

Mennesket blir frelst ved tro, ikke ved gjerninger. Men troen må gi seg utslag i gjerninger. Gud har gitt sin Sønn til å dø som en soning for vår synd. Han har åpenbart sannhetens lys, veien til livet. Han har sørget for muligheter, forskrifter og privilegier. Så blir det menneskets sak å benytte seg av disse frelsende virkemidler. Mennesket må ta imot og bruke de hjelpemidler Gud har skaffet til veie, ved å være tro og lydig mot alle Hans krav.

Da Moses gjentok Guds plan for å utfri Israel, sies det at folket bøyde seg og tilbad. Håpet om frihet, tanken på den fryktelige straffedommen som ventet undertrykkerne, det de måtte gjøre og tenke på i forbindelse med den plutselige avreisen - alt dette kom til uttrykk i takknemlighet overfor den store befrieren.

Mange egyptere hadde begynt å anerkjenne hebreernes Gud som den eneste sanne Gud. De bad nå om lov til å søke tilflukt i israelittenes hjem når domsengelen drog gjennom landet. De ble hilst hjertelig velkommen, og de lovte at de for fremtiden ville tjene Jakobs Gud og dra ut av Egypt sammen med Hans folk.

Israelittene etterkom de pålegg Gud hadde gitt. I hemmelighet skyndte de seg å gjøre forberedelser til reisen. Familien var samlet, påskelammet ble slaktet, kjøttet ble stekt over ilden, det usyrede brødet og de bitre urtene ble tilberedt. Familiefaren, som var familiens prest, strøk blodet på dørstolpene og gikk så inn og var sammen med familien. I taushet skyndte de seg å spise påskelammet. De våket og bad i dyp ærefrykt, mens hjertet hos den førstefødte banket i ubeskrivelig angst, enten han var en voksen mann eller et barn. Fedre og mødre trykket sine førstefødte sønner inn til seg når de tenkte på det fryktelige som skulle skje denne natten. Men ikke et eneste hus hos israelittene ble hjemsøkt av domsengelen. Blodets tegn - tegnet på at en frelser skulle beskytte dem - var på dørene, og ødeleggeren gikk forbi.

Ved midnatt lød det et fælt skrik i Egypt, for det fantes ikke et hus hvor det ikke var noen død. Alle de førstefødte i landet, fra den eldste sønn av farao til den eldste sønn av fangen i fengslet, og alle de førstefødte dyr i buskapen, ble hjemsøkt av ødeleggeren. I hvert eneste hjem over hele Egypt var familiens stolthet blitt drept. Skrik og jamring fra sørgende mennesker fylte luften. Kongen og hans hoffmenn stod bleke og skjelvende og var vitne til den forferdelige gru.

Farao husket hvordan han en gang hadde sagt: «Hvem er Herren, siden jeg skulle lyde ham og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren og vil ikke la Israel fare.» (2.Mos. 5,2). Nå lå hans himmelstrebende storhet i grus. Om natten sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Gjør dere i stand og dra bort fra mitt land, både dere og israelittene! Gå av sted og hold den gudstjenesten dere har talt om! Ta med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» (2.Mos. 12,31-32). Kongens rådgivere og folket skyndte på dem for å få dem ut av landet i en fart. «Ellers dør vi alle sammen,» sa de (v. 33).

Med belte om livet, sko på føttene og stav i hånden stod Israels folk tause og fylt av ærefrykt, mens de håpet og ventet på at kongen skulle gi tillatelse til å dra av sted.

Før morgenen grydde, var de på marsj. Etter hvert som åpenbarelsen av Guds makt under plagene hadde tent troens flamme hos slavefolket, og spredt redsel blant undertrykkerne, hadde israelittene samlet seg i Gosen. Selv om flukten skjedde plutselig, var det allerede gjort nødvendige tiltak for å organisere og lede den veldige folkemassen som var inndelt i grupper med bestemte ledere.

Så drog de ut, omkring 600 000 mann foruten kvinner og barn. En stor flokk av alle slags folk fulgte med. I denne mengden var det ikke bare slike som var drevet av tro på Israels Gud. Langt flere ønsket bare å flykte fra plagene, eller de fulgte med av nysgjerrighet eller eventyrlyst. Disse var en stadig hindring og en snare for Israel.

Folket tok også med seg en veldig drift av småfe og storfe. Dette tilhørte israelittene, for de hadde ikke solgt sine eiendeler til kongen, slik egypterne hadde gjort (1.Mos. 47,15-17). Jakob og sønnene hans hadde i sin tid ført småfeet og storfeet med seg til Egypt, og der hadde buskapen formert seg meget sterkt. Før folket forlot Egypt, oppfordret Moses dem til å kreve en godtgjørelse for alt gratis arbeid de hadde gjort. Egypterne var så oppsatte på å bli kvitt dem, at de ikke satte seg imot dette. Slavefolket kunne dra bort fra sine undertrykkere tungt lastet med bytte.

Denne dagen dannet slutten på den historiske utvikling som var blitt åpenbart for Abraham i profetiske syner flere århundrer i forveien. «Det skal du vite, at dine etterkommere skal bo som innflyttere i et land som ikke hører dem til. De skal trelle for folket der og underkues av det i 400 år. Men det folket de må trelle for, vil Jeg også dømme, og siden skal de dra ut med mye gods.» (1.Mos. 15,13.14). «Den samme dagen førte Herren israelittene ut av Egypt, flokk for flokk.»(2.Mos. 12,41).

Ved avreisen fra Egypt førte de med seg Josefs ben. Det var en høytidelig forpliktelse, et Guds løfte som lenge hadde ventet på å bli oppfylt, og som gjennom de mørke trelldomsår hadde vært en påminnelse om Israels utfrielse (1.Mos. 50,25; 2.Mos.13,19).

Artikkelen er hentet fra boken Patriarker og profeter, bind 1 i Alfa og Omega-serien, s.254-261, av Ellen G. White.

Obadja