Befrieren

BIBELHISTORIE / TEOLOGI / JESU LIV

BEFRIEREN

Under Medo-Persias regjeringstid hadde jødene fått gjenoppbygge Jerusalem og et nytt tempel der Salomos tempel en gang hadde stått. Likevel måtte landet forbli under Medo-Persias herredømme. Etter Medo-Persia kom Alexander den store fra Grekenland og tok over det meste av landområdene som hadde vært under Medo-Persia. Deretter fikk det romerske riket makten over disse områdene, som inkluderte Jerusalem. Jødene fikk leve noenlunde i fred til å praktisere sin tro, men byen var under kontroll av romere. Herodes var satt som konge over Jerusalem.

Gjennom sine foreldres skrifter ventet jødene på en Messias, som skulle komme og frelse dem fra undertrykkelse. Den offisielle forståelsen var at Han skulle frelse dem fra romernes undertrykkelse og gjøre jødene til verdens herskere. En av profetiene var at denne “Fredsfyrsten” skulle komme før den tiden da en konge ikke lenger skulle sitte på Davids trone. Nå satt det en romersk hersker i slottet i Jerusalem. Hvor var det blitt av denne mannen som skulle forløse folket?

Flere uvanlige hendelser hadde skjedd. En prest som het Sakarja hadde påstått at en engel hadde sagt at han skulle få et barn med sin kone Elisabet, et barn som skulle “gå foran Ham”, eller berede veien for Messias. Noen betydningsfulle vise menn fra østen hadde kommet og skapt røre i Jerusalem da de kom for å lete etter “jødenes konge” som skulle ha blitt født, og none gjetere hadde hevdet å ha fått englebesøk hvor de ble fortalt det samme.

Alle jødene var kjent med profetien om at Fyrsten skulle komme fra Betlehem (Matt. 2,6; Mika 5,2). Likevel var det ingen, foruten de fremmede vismennene og gjeterne, som tok bryet med å dra dit og undersøke om denne befrieren virkelig var blitt født. Kong Herodes hadde derimot tatt dette så alvorlig at han beordret at alle guttebarn som var to år eller yngre skulle drepes, i frykt for denne kommende jødenes Konge. Ryktene om at befrierens fødsel hadde skjedd, ble vanskelige for jødene å glemme på grunn av Herodes’ brutale reaksjon.

En mann hadde dukket opp, en som hevdet han var denen befrieren, og han fikk rundt fire hundre disipler som fulgte etter ham. Han het Teudas, og ble drept. Alle som adlød ham ble spredt, og det de hadde startet ble til ingenting. Så kom det enda en mann. Han var fra Galilea, og fikk mange folk med seg. Judas et han, og også han gikk til grunne, og tilhengerne hans ble spredt. Ryktet om dette barnet som skulle ha blitt født, gikk over hele landet. Likegyldigheten var likevel større enn nysgjerrigheten, og denne “nye befrieren” var vel kun nok et bedrag i likhet med Taudas og Judas?

Elisabet, som hadde fått det barnet presten fikk vite skulle “gå foran” befrieren, hadde en slektning som het Maria. Maria hadde født dette lille omstridte barnet i Betlehem. Flere og flere visste hvem denne gutten var, som flere hadde fått åpenbaring om var befrieren.

En mann hadde giftet seg med Maria til tross for at barnet hun hadde vært gravid med, ikke var hans. Hun derimot, hadde hevdet at hun fortsatt var jomfry, og ikke hadde ligget med noen mann. Josef fikk bekreftet av en engel at Maria hadde fortalt sannheten.Dette stemte med jødenes profetier om barnet: “Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn” (Jes.7,14). Barnet fikk navnet Yeshua, men er best kjent i den vestlige verden under navnet Jesus.

Gutten vokste opp under fattige kår i en av jødenes minst religiøse byer. Stedet var ikke det beste stedet å vokse opp. Da gutten ble ungdom, begynte han å arbeide sammen med sin fosterfar, Josef, som tømmermann og murer. Dette var et fysisk tungt yrke. Jesus gikk rolig gjennom tyveårene uten å vise tegn på å være en “befrier”, han levde et vanlig liv og arbeidet som alle andre. Han hadde god fysikk, og var sterk på grunn av arbeidet han utførte hver dag. Den unge mannen hadde flere søsken, de het Jakob, Joses, Simon og Judas. Han fikk også oppleve sorg og savn, da hans fosterfar døde, fra fattigdom og ved mobbing.

Imens Jesus levde dette rolige livet i en by i Galilea, begynte hans slektning, som han aldri hadde møtt, å forkynne befrierens komme. Dette var Elisabe og presten Sakarjas sønn, Johannes.

Johannes var en modig person, som gikk forbi jødenes ledere ved å ha virksomhet uten deres tillatelse. Han ble tidlig sett på som en profet av folket, og de jødiske lederne rørte ham ikke. Johannes sa rett ut til både lederne og folket at det hjalp dem lite hvilken ætt de var av hvis de ikke gjorde Guds vilje. De kunne ikke kalle seg løftets folk om de ikke holdt pakten Gud hadde laget med dem som et folk. Hvis de brøt den, var de under samme omstendigheter som folket hadde vært før, da de brøt pakten og ble overvunnet av fiender. Forholdene var fortsatt de samme: ville de overholde pakten, kunne Gud besktte dem individuelt og som et folk, men brøt de dette paktsforholdet, ville Gud la dem få konsekvensene av sine egne handlinger på samme måte som andre folkeslag.

Gud kunne ha ledet flere enn vismennene og sauebøndene til Jesu fødested. Han kunne ha ledet jødenes prester og ledere dit, men da de ikke lot seg lede av Gud, mistet de denne anledningen. Dette viser at Gud ikke gjorde forskjell på verken fremmed eller jøde. De som var interessert i Guds profetier og løftet om Messias, fikk del - uansett hvem de var. Derfor kom det fremmede fra Østen til Jesu krybbe, og ikke jødenes ledere.

Johannes prøvde å forklare disse tingene for å få dem til å forstå at det var det indre og hva et menneske gjør som betød noe, ikke hvilken ætt de tilhørte eller hvilken posisjon de hadde. Han sa dette rett ut til både jødenes ledere, andre jøder og romerne, uten å gjøre forskjell.

Johannes begynte å døpe voksne mennesker som ønsket å vende om fra det livet de levde, og som ønsket å begynne på nytt. Dåpen skulle symbolisere en ny fødsel eller et nytt liv. Flere lurte på om ikke Johannes var befrieren som skulle komme, men han sa klart ifra at han ikke var denne personen.

Plutselig en dag kom den da tretti år gamle Jesus ned til elven hvor Johannes døpte folk. Han var en sterk og sunn mann. Johannes skjønte raskt hvem som sto foan ham, og utbrøt: “Jeg trenger å bli døpt av Deg, og så kommer Du til meg?” Jesus ba likevel om at det måtte skje, og døperen Johannes fikk se “Guds Ånd fare ned som en due” over Jesus, og han hørte en stemme som sa: “Dette er Min Sønn, Den elskede, i Ham har Jeg velbehag.” (Matt. 3,13-17). Dette var en hendelse som hadde skapt reaksjoner hos mange, og rykter begynte å gå rundt.

Rett etter denne dåpen forsvant Jesus i over en måned. Da han kom tilbake var han blitt tynn og så meget utslitt ut. Han hadde ikke spist på hele førti dager. Jesus fortalte senere sine disipler om flere av de tøffe prøvelsene han hadde gjennomgått i ørkenen. Da Johannes så Ham igjen, fortalte han folket at dette var “Guds Lam som bærer bort verdens synd” (Joh. 1,29), og at dette var mannen han hadde sagt skulle komme. Jødene, som ventet på en stor befrier, måtte blitt skuffet da de så denen magre og utslitte unge mannen. Han var en snekker fra Nasareth, som aldri hadde gått på deres rabbinerskoler, og som kom fra et fattig og ubetydelig hjem. Det var ikke vanskelig for folk øyeblikkelig å se ned på denne unge mannen, som var så tydelig lavere stilt enn dem selv.

Obadja

BEFRIEREN