Forskjellen på bokstaven og Ånden

Forskjellen på bokstaven og Ånden.
av H.M.Trangerud

«...Han som også gjorde oss dyktige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens pakt, men Åndens pakt. Bokstaven slår nemlig i hjel, men Ånden gjør levende.» (2.Kor.3,6)

Begrepene «bokstaven» og «Ånden» kan for mange virke forvirrende. En mye brukt tol–kning går derfor ut på at «bokstaven» dreier seg om Guds lov, de ti bud, og Ånden viser til en frelse kun av tro. Denne forklaringen henger sammen med oppfatningen om at Guds lov ble opphevet da Jesus døde på korset.

Loven stadig gyldig
Imidlertid er det ingen steder i Guds ord nevnt at en slik ugyldiggjøring av universets grunnlov har funnet sted. Tvert imot sier Jesus: «Tro ikke at Jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene. Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier Jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel av loven forgå, før alt er oppfylt.» (Matt.5,17-18)

Og: «Men før skal det skje at himmel og jord forgår, enn at en tøddel av loven skal falle bort.» (Luk.16,17) Har himmelen og jorden forgått? Nei! Og like fast står Guds lov - hver minste «tøddel» av den - , om ikke fastere: «Himmel og jord skal forgå, men Mine ord skal aldri noen sinne forgå.» (Luk.21,33)

Jesus lærte at den som bryter selv det minste bud i Guds lov og lærer andre det samme, skulle regnes som den minste i himlenes rike. (Matt.5,19)

Frelse av tro regnes i bibelsk terminologi heller ikke som en motsetning til Guds lovs gyldighet. Tvert imot, skriver Paulus. Troen stadfester loven! (Rom.3,31)

Videre skriver han: «Der det ikke er noen lov, der er det heller ingen overtredelse.» (Rom.4,15) Og det er jo klart. Der det ikke finnes noen lov, er det heller ingen lov å bryte. Mer logisk kan det ikke bli.

Hvis vi overprøver påstanden om at Jesu død på korset opphevet Guds lov, vil vi sitte igjen med følgende resonnement: Dersom loven ble opphevet ved Jesu død, er det ikke lenger noen lov å overtre. Dermed finnes det heller ingen lovbrudd eller synd, og ingen vil kunne betegnes som lovovertredere eller syndere. Følgelig vil vi heller ikke ha bruk for noen frelser. Enhver kan derfor leve nøyaktig som han vil, uten å høste noen negative konsekvenser av det.

Alt dette er LOGISKE konsekvenser dersom vi først går god for påstanden om at Guds ti bud ble oppheved ved Jesu død. MEN DET STRIDER HELT OG FULLT MOT GUDS ORD! Dersom tankegangen følges helt ut, sier den seg selv å være fullstendig gal, men som regel er det kun den første delen - om lovens påståtte ugyldighet - som tenkes høyt.

Moseloven ble opphevet
Seremonilovene som Gud hadde instiftet gjennom Moses - med dyreofringer og prestetjeneste - ble derimot opphevet ved Jesu død. Da hadde symbolikken i dette «skyggebildet» møtt sitt motbilde. Alt hadde pekt frem mot Jesus, og det var nå ikke nødvendig å utføre dem lenger.

Da Jesus døde på korset, revnet det tykke forhenget som hadde skilt Det hellige fra Det aller helligste i tempelet, i to. Matteus forteller: «Og Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to fra øverst til nederst.» (Matt.27,50-51)

Denne overnaturlige hendelsen markerte at det nå var slutt på den jordiske helligdomstjenesten. De himmelske ting som den hadde pekt frem mot, var nå i ferd med å oppfylles.

Vi kan lese om dette i Hebreer-brevet: «Dette [den jordiske helligdomstjenesten] er en lignelse [altså et bilde, en illustrasjon] inntil den tiden som er nå. Både gaver og offer blir båret frem, uten at de kan gjøre den som utførte tjenesten, fullkommen etter samvittigheten.

Dette er kjødelige forskrifter om mat og drikke og forskjellige renselser, som ble pålagt inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført.» (Hebr.9,9-10) Og den rette ordningen var den hvor Jesus ble ofret som vårt «offerlam», og den tjenesten Han etter sin død og oppstandelse utfører i himmelen.

Hva Jesus naglet til korset
En annen bibeltekst bør tas med i vår betraktning. I Kol.2,13-14 står det: «...Og Han har tilgitt dere alle overtredelsene, og Han slettet ut håndskriftet som stod imot oss med bud, det som vitnet imot oss. Og Han tok det bort, ved at Han naglet det til korset.»

Denne bibelteksten blir av enkelte brukt for å bygge opp om påstanden om lovens ugyldighet, idet det hevdes at det var de ti bud som ble naglet til korset. Men hvorfor i all verden skulle Jesus nagle sin egen grunnlov til korset? Skulle Han gi sitt liv slik at synden skulle bli legalisert? Alt dette strider mot fornuften. Hvis Gud ville, kunne Han ha avskaffet loven med det samme Adam og Eva falt i synd. Da ville heller ikke Jesus ha behøvd å dø på korset.

Men Gud ønsket ikke at synden skulle spre seg. Vi ser i dag resultatet av ca. 6000 år med synd. Hvordan kan noen hevde at Gud skulle ha behag i å legalisere dette? Frelsesplanen gikk i stedet ut på at Jesus skulle ta på seg menneskenes synd og lide straffen for dem, slik at de kunne benådes, frigjøres fra syndens trelldom og gjenopprettes i Guds bilde. Jesus død viser at Guds lov er evig og ikke kan endres.

Hva var det som skjedde da Jesus døde på korset? Neste vers i Kolosserbrevet sier: «Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset.» (Kol.2,15) Var det sin egen lov Jesus triumferte over? Nei, Han triumferte over sin motstander, opprøreren Satan og hans englehær.

I Ef.6,12 kan vi lese: «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.» Over disse - fiendene av Guds lov - var det Jesus triumferte da frelsesplanen ble fullbrakt på korset.

Slik var det Han «ved døden [tok] makten fra ham som hadde dødens makt - det er djevelen - for å befri dem som av frykt for døden hadde vært under trelldom hele sitt liv.» (Hebr.2,14-15) Igjen skulle menneskene kunne bli tjenere av frihetens lov.
Men la oss gå tilbake til Kolosserbrevet. Videre står det: «La derfor ingen dømme dere for mat eller drikke eller i spørsmål om en høytid eller en nymånedag eller sabbater, som bare er en skygge av de kommende ting...» (Kol.2,16-17)

Hva er det her snakk om? De ti bud og spesielt sabbatsbudet? Nei, det er snakk om de forskriftene som var «en skygge av de kommende ting» (v.17), nemlig seremonilovene tilknyttet den jordiske helligdomstjenesten. Her var det blant annet innført ekstra sabbatsdager, som kunne havne på en hvilken som helst ukedag, i forbindelse med de årlige seremonielle høytidene. Alt dette var jo bare «en lignelse» som skulle minne om frelsesplanen «inntil den tiden da den rette ordningen skulle bli innført». (Hebr.9,9-10)

Seremonilovene var kun en skygge av frelsesplanen. Slik var også loven som ble skrevet på steintavlene, et bilde på Guds løfte om å skrive loven «på hjertets kjødtavler». (2.Kor.3,3) På samme måte var den kjødelige omskjærelsen et bilde på hjertets omskjærelse. (Jer.4,4; Rom.2,25-29)

Hvis vi ser på sammenhengen for vår bibeltekst i Kollosserbrevet (Kol.2,13-14), kan vi i versene ovenfor lese: «Se til at det ikke er noen som bedrar dere ved filosofi og tomt bedrag, etter menneskers overlevering (tradisjon), etter verdens lærdommer og ikke etter Kristus. ...

I Ham ble dere også omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved å avlegge kjødets syndelegeme, ved Kristi omskjærelse, da dere ble begravet med Ham i dåpen og i den også ble oppreist med Ham ved troen på Guds verk, Han som oppreiste Ham fra de døde.

Og dere som var døde i deres overtredelser og uomskårne kjød, har Han gjort levende sammen med Ham. Og Han har tilgitt dere alle overtredelsene, og Han slettet ut håndskriftet som stod imot oss med bud, det som vitnet imot oss. Og Han tok det bort, ved at Han naglet det til korset. Han avvæpnet myndighetene og maktene, og vanæret dem offentlig da Han triumferte over dem på korset.» (Kol.2,8.11-14)

Det hele dreier seg om en symbolsk «omskjærelse», hvor syndelegemet fjernes og erstattes av det verk som Gud gjør i menneskets hjerte: «Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.» (Esek.36,26-27)

Påstanden om at det var Guds lov som ble naglet til korset, stemmer på ingen måte overens med resten av Bibelens forkynnelse. Gud sier at Han vil legge sin lov i vårt sinn og skrive den i vårt hjerte. (Heb.8,10) Han vil opprette den i oss, ikke fjerne den fra universet!

Da Jesus døde på korset, tok Han våre synder på seg. Disse - alle våre onde gjerninger, ord og tanker - vitnet i mot oss. Alt er skrevet ned i himmelens bøker. (Åp.20,14) Alle de som tar imot Jesus som sin frelser og takker ja til Guds frelsestilbud, vil få sine synder utslettet. Dermed vil de ikke lenger vitne imot oss.

«For også Kristus led én gang for synder, den rettferdige for de urettferdige, for at Han skulle føre oss fram til Gud, Han som led døden i kjødet, men ble gjort levende i Ånden. ... Han som selv bar våre synder på sitt eget legeme opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skulle leve for rettferdigheten - ved Hans sår ble dere legt.» (1.Pet.3,18;2,24)

Den gamle og den nye pakt
«Bokstavens pakt», som vi leste om i 2.Kor.3,6, blir i Bibelen også omtalt som Den gamle pakt, mens «Åndens pakt» blir kalt Den nye pakt. Vi kan lese mye om disse paktene i Hebreerbrevet, men allerede profeten Jeremia omtaler de to paktene:

«Se, dager kommer, sier Herren, da Jeg skal slutte en ny pakt med Israels hus og med Judas hus, ikke slik som den pakten Jeg sluttet med deres fedre på den dagen Jeg tok dem ved hånden for å lede dem ut av landet Egypt. De brøt min pakt, selv om Jeg var deres ektemann, sier Herren.

Men dette er den pakten Jeg skal slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren: Jeg skal legge Min lov i deres indre og skrive den på deres hjerter. Jeg skal være deres Gud, og de skal være Mitt folk.

Da skal de ikke lenger lære hverandre, hver mann sin neste, og hver mann sin bror, og si: «Kjenn Herren!» For de skal alle kjenne Meg, fra den minste til den største, sier Herren. For Jeg skal tilgi deres misgjerning, og deres synd skal Jeg ikke minnes mer.» (Jer.31,31-34)

Den gamle pakt var den pakten Gud sluttet med israelittene ved Sinai-fjellet etter at Han hadde ledet dem ut av Egypt. Det var da Gud gav dem helligsomstjenesten og steintavlene med de ti bud. Han sa til dem:

«Derfor, om dere nå virkelig vil lyde Min røst og holde Min pakt, da skal dere være Min eiendom fremfor alle folk. For hele jorden er Min. Dere skal være et kongerike av prester for Meg og et hellig folk.» (2.Mos.19,5-6)

Som et bilde på dette forholdet brukte Gud ekt–eskapet. Gud skulle være deres ektemann, og folket skulle være Hans brud. Men israelittene ble ikke værende i pakten. De var utro med andre guder og lærdommer, og brøt av–talen med Herren.

Den nye pakt skulle være annerledes enn Den gamle. I Hebr.8,6-7 fortelles vi om Jesus at Han er blitt «Mellommann for en bedre pakt, en som ble grunnlagt på bedre løfter. For om den første pakten hadde vært feilfri, da ville det ikke blitt søkt rom for en annen i stedet.» Deretter følger sitatet fra Jeremia om den nye pakt.

Hva var det som var problemet med Den gamle pakt, som gjorde at det måtte komme en ny? Bibelen sier at feilen lå i løftene (v.6). Var det Guds løfter det var noe i veien med? Nei, det var folkets. Da israelittene hadde hørt Guds ord og lovbud, svarte de samstemmig: «Alle de ord som Herren har talt, vil vi gjøre etter.» (2.Mos.24,3) Men de klarte ikke å overholde dette løftet. De var i seg selv ikke i stand til å overholde Guds bud.

I Den nye pakt gjør Gud det klart at det er Han som vil skrive loven i våre hjerter og sinn, slik at de blir en del av vår karakter. Mennesket må tro, dvs. ha full tillit til at Gud både kan og vil gjøre som Han har sagt, og de må være villige til å lyde Ham.

Den gamle pakt ble innviet med blodet av kalver og bukker, som Moses stenket sammen med vann, skarlagenfarget ull og isop på alteret, på paktsboken, hvor han hadde skrevet ned alle Guds ord, og på folket. Så sa han: «Se, dette er paktens blod, den pakten Herren har opprettet med dere på alle disse ord.» Også tabernakelet og gjenstandene som skulle brukes i gudstjenesten, ble sprinklet med blodet. Slik ble Den gamle pakten innviet. (Hebr.9,19-21; 2.Mos.24,4-8)

Disse tingene, som var en etterligning av de himmelske ting, måtte renses på denne måten, ettersom de him–melske ting skulle renses «med et bedre offer enn disse». (Hebr.9,23) Dyreblodet kunne ikke rense bort synden som menneskene hadde begått. Men det var et bilde på det blodet som skulle bli utgytt for hele verdens synd.

«Og mens de holdt måltid, tok Jesus brødet, velsignet, brøt det og gav det til disiplene og sa: «Ta, et! Dette er Mitt legeme.» Så tok Han kalken, takket og gav dem og sa: «Drikk alle av den! For dette er Mitt blod, den nye pakts blod, som utgytes for mange til syndenes forlatelse.» (Matt.26,26-28)

Jesus gav sitt liv for at de skyldige skulle gå fri. Slik ble Hans blod gitt «til syndenes forlatelse». (Nattverden er en minnehandling om dette). Hans blod er «den nye pakts blod», det blodet som renset bort verdens synder.

Etter sin død og oppstandelse, gikk Jesus inn i den himmelske helligdom, som den jordiske hadde vært et av–bilde av. (Hebr.8,1-2) Der, i avdel–ingen som i den jordiske tjenesten var blitt kalt Det hellige, utførte Han tje–nesten som menneskenes Mellom–mann og Yppersteprest, helt til Han i 1844 gikk inn i Det aller helligste for å fullføre forsoningen og frelses–planen.

La oss lese hva det står i Hebreer–brevet: «Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod, gikk Han inn i Det aller helligste én gang for alle, og fant en evig forløsning.» Videre henviser forfatteren til den jordiske helligdomstjenesten:

«For om blodet av okser og buk–ker og asken av en kvige helliger til kjødets renhet [dvs. det sym–bolske, billedlige. Se v.9-10] når det blir stenket på de urene, hvor mye mer skal ikke da Kristi bl–od, Han som ved en evig Ånd bar seg selv frem uten lyte for Gud, rense deres samvittighet fra døde gjerninger så dere kan tjene den levende Gud?» (Hebr.9,12-14)

Jesu offer var det fullkomne of–fer. Dyreofringene ble utført igjen og igjen, uten at de kunne frikjøpe synderen fra syndens lønn. De var kun en påminnelse om synd, om dens grusomme ko–nsekvens og et bilde på den ko–mmende frelseren. «For ved ett offer har Han [Jesus] for all evighet gjort dem fullkomne som blir helliget.» (Hebr.10,14)

Bokstaven
Vi har allerede sett hva som var problemet med Den gamle pakt eller «bokstavens pakt». Israel–ittene klarte ikke å overholde det de hadde lovt, nemlig Guds bud. De trodde de skulle klare å hol–de loven, og overså nødvendig–heten av Guds kraft til å klare dette. De satte sin lit til sine egne gjerninger, og etterhvert også til selve offersystemet.

Med tiden mistet de helligdoms–tjenestens symbolske betydning av syne, og trodde i stedet at hvis de utførte de seremonielle hand–lingene godt nok, ville dette bri–nge dem tilgivelse og frelse. I offerlammet så de ikke lenger et bilde på den kommende Mes–sias, men et middel til soning for sine synder. Dermed kunne de heller ikke se sitt behov for den sanne Frelser, og det ble enklere for dem å forvente en Messias som skulle frelse dem fra romernes undertrykkelse og opprette et jødisk storhetsrike, enn en Messias som skulle komme og frelse dem fra synd.

I brevet til romerne forklarer Paulus hva mange jøder på hans tid gjorde feil. Han skriver: «Hva skal vi da si? At hedningenen som ikke søkte rettferdigheten, har fått rettferdighet, men det er den rettferdigheten som er av tro.

Men Israel som søkte rettferdig–hetens lov, har ikke grepet rettferd–ighetens lov. Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men ved lovgjerninger. For de snublet over snublesteinen. Som det står skrevet: Se, Jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til anstøt, og hver den som tror på Ham, skal ikke bli gjort til skamme.» (Rom.9,30-33)

De jødene Paulus her omtaler, er de som forkastet Jesus. De snublet over snublesteinen. De forsøkte å rettferdiggjøre seg selv ved sine egne gjerninger - «ved lovgjerninger» - men intet menneske er i stand til å gjøre dette. De tjente etter bokstaven, slik vi finner den skrevet i det ytre, men lot ikke Guds Ånd forandre deres hjerter.

Vi kan hverken bøte for våre synder eller gjøre oss selv lovlydige. Ved en anledning måtte Paulus irettesette Peter fordi han opptrådte som om det skulle være forskjell mellom folk av jødisk avstamming og hedninger: «Visst er vi av natu–ren jøder og ikke syndere av hed–ningefolk. Men fordi vi vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av lovgjerninger, men ved tro på Jesus Kristus, så trodde også vi på Kristus Jesus, for at vi skulkle bli reettferdiggjort ved tro på Kristus, og ikka av lovgjerninger. For av lovgjerninger blir intet kjød rettferdiggjort.» (Gal.2,16)

Derfor kan også Paulus skrive at «hedningene som ikke søkte rettferdigheten, har fått rettferdig–het», ettersom disse søkte den av tro. Hva vil dette si? Bibelen defin–erer tro som «full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.» (Hebr.11,1)

Paulus selv trekker frem Abraham for å illustrere troens prinsipper. «Hva kan vi da si at vår far Abraham har oppnådd etter kjødet? For dersom Abraham ble rettferd–iggjort ved gjerninger, har han jo noe å rose seg av, men ikke for Gud. For hva sier skriften? Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet.» (Rom.4,1-3)

Dette fant forøvrig sted før Abra–ham ble kjødelig omskåret, med andre ord før den handling fant sted som blant jødene på Paulus tid ble sett på som så viktig for frelsen. (v.10) Derfor blir også Abraham omtalt som alle de troendes far, uavhengig om de er av jødisk avstamning - og er omskåret i det ytre - eller ei. (v.11-12)

Hva slags tro var det Abraham hadde, som ble regnet ham til rett–ferdighet? «Han tvilte ikke i vantro på Guds løfte (se v.18-19), men han ble styrket i troen idet han gav Gud ære. Og han var helt over–bevist om at det Han [Gud] hadde lovt, det var Han også i stand til å gjøre. Og DERFOR ble det regnet ham til rettferdighet.» (v.20-22)

Den tro som blir regnet den troende til rettferdighet, er den tro som har full tillit til Guds løfter, og som er overbevist om at Han både vil og kan gjøre som Han har sagt, hvor umulig det nå enn måtte virke.

Ånden
«Og vi har en slik tillit til Gud ved Kristus. Ikke det at vi er dyktige i oss selv til å tenke ut noe som om det kom fra oss selv, men vår dyktighet er fra Gud, Han som også gjorde oss dyktige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens pakt, men Åndens pakt. Bokstaven slår nemlig i hjel, men Ånden gjør levende.

Men dersom dødens tjeneste, i bokstaver, inngravert på steiner, var herlig, slik at Israels barn ikke kunne se direkte på ansiktet til Moses, på grunn av hans åsyns herlighet - som var en herlighet som ble borte (se 2.Mos.34,29-35) -, hvor mye rikere på herlighet skal ikke da Åndens tjeneste bli?» (2.Kor.3,4-8)

Mens en tjeneste «i bokstaven» viser til det ytre og til loven skre–vet på steintavler, viser en tjeneste «i Ånden» til loven skrevet i hje–rtet, slik at det blir en del av men–neskets karakter. Og det er nettopp dette som er forskjellen på Den gamle og Den nye pakt: Gud vil ta loven, som i Den gamle pakt stod skrevet på to steintavler, og skrive den i de troendes hjerter og sinn. Slik vil de være Hans folk, og Han vil være deres Gud.

Vi på vår side kan bare gripe denne rettferdigheten gjennom tro - full tillit til og overbevisning om at Gud både kan og vil gjøre som Han har sagt:

«Jeg [skal] stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Jeg skal rense dere fra alle deres urenheter og fra alle deres avguder. Jeg skal gi dere et nytt hjerte og gi dere en ny ånd i deres indre. Jeg skal ta steinhjertet ut av deres kjød og gi dere et hjerte av kjød. Jeg skal gi dere Min Ånd i deres indre, og Jeg skal gjøre så dere vandrer etter Mine lover, og så dere holder Mine dommer og gjør etter dem.» (Esek.36,25-27)

Obadja