Hvilken natur hadde Adam før syndefallet

HVILKEN NATUR HADDE ADAM FØR SYNDEFALLET?
Av H.M.Trangerud

En påstand:
Det blir av og til hevdet at Jesus ikke tok på seg menneskets falne natur da Han kom ned til denne verden som et menneske. I stedet blir det sagt at Han hadde en annen natur enn oss, og at dette var grunnen til at Han ikke falt i synd. Synden hadde ganske enkelt ikke makt over Ham, og det var umulig for Ham å falle. Dette til tross for Bibelens klare utsagn om at Jesus ble «gjort lik sine brødre i alle ting», og «ved det at Han selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet». (Hebr.2,17-18)

Flere andre skriftsteder omtaler det samme. I Fil.2,6-7 kan vi lese at «Han, som var i Guds skikkelse, ... uttømte seg selv, tok på seg en tjeners skikkelse og kom i menneskers likhet.» Videre står det: «Og da Han i sin fremtreden var funnet som et menneske, fornedret Han seg selv og ble lydig til døden, ja til døden på korset.» (v.8) [Andre skriftsteder av betydning: Rom.7, 18; Joh.1,14; 1.Tim.3,16; Hebr.2, 14-18; 4,15; 5,7-8; 1.Pet.3,18; 1.Joh.4,2; Åp.3,21]

Videre følger det med overnevnte påstand at vi i vår skrøpelige natur i motsetning til Jesus ikke er i stand til å overholde Guds lov. Vi kan med andre ord ikke noe for at vi synder, ettersom dette kun er et resultat av vår svake, falne natur. Fullstendig lydighet mot Guds lov blir derfor et uoppnåelig mål.

Det blir hevdet at vi har Adams natur etter syndefallet - noe som sier seg selv at må være riktig -, mens Jesus tok på seg Adams natur før syndefallet. Derfor hadde Han fordeler vi ikke har, ettersom dette skulle gjøre det umulig for Ham å falle i synd. Slik må det jo ha vært, hvis vi følger nevnte tankegang, ettersom vi med vår natur ikke kan klare å overholde budene, mens Han klarte det.

Før og etter syndefallet
Selvfølgelig er dette spørsmålet av betydning, ettersom det former vårt syn på Guds lov, på nødvendigheten av lydighet og på mulighetene til seier over synd. Var det slik at Jesus tok på seg en annen natur enn den vi har, nemlig «Adams natur før syndefallet», og at denne gjorde at Han ikke hadde muligheten til å synde, derav Hans seier og lovlydighet?

Vi kunne igjen skrive opp en rekke skriftsteder (se over) som forteller at Jesus kom i «sarx», kjød, den samme naturen som Paulus forteller at i seg selv ikke er i stand til å gjøre det gode. Men denne gangen skal vi la være. (Se ev. OBADJA nr.8) I stedet skal vi se litt nærmere på den naturen Adam hadde før syndefallet, altså før han valgte å gi sin hengivenhet og lydighet til slangen (Satan), og kom inn under «syndens trelldomsåk».

Bibelen forteller at Gud skapte menneske i sitt bilde; På alle områder var det fullkomment i harmoni med himmelen og universets grunnlov, De ti bud. «Da så Gud det Han hadde gjort, og se, det var overmåte godt.» (1.Mos.1,31)

Loven var skrevet i menneskets hjerte, og Satan, der han kom i forkledning av en slange, kunne ikke tvinge hverken Adam eller Eva til å spise av det forbudte treet og dermed være ulydige mot Gud. Men han lokket Eva, og frivillig overgav hun seg til fristelsen og spiste. Og Adam spiste. Slik viste de lydighet mot slangen, fremfor mot Gud, og djevelen var snar med å gjøre krav på jorden som sitt herredømme. Mennesket hadde fremdeles sin frie vilje, men i seg selv var det ikke lenger i stand til å overholde Guds lov.

Før Adam og Eva gav etter for Satans fristelse, hadde han ingen makt over dem, og kunne ikke tvinge dem til å synde. De kunne derfor overholde Guds bud. Etter syndefallet, derimot, kom de inn under Satans herredømme, og ble syndens treller. Selv om de nå ville overholde budene, klarte de det ikke lenger i egen kraft. Her er forskjellen, menneskenaturen før og etter syndefallet. At forskjellen er der, er tydelig, og den er stor. Men hvilke følger skulle dette få for vårt spørsmål?

La oss stille et litt annerledes spørsmål; Hvilken natur hadde Adam før syndefallet? —Hadde han ikke sin egen - før syndefallet?

Adam var skapt i Guds bilde, og han hadde loven skrevet i sitt hjerte. I denne «naturen» var det han syndet. Med sin frie vilje valgte han å gjøre imot det Gud hadde sagt. Han ble ikke tvunget av noen, men misbrukte den friheten han hadde fått.

Lucifers fall
Vi kan se på et annet tilfelle. Det er særlig to kapitler i Bibelen som omtaler syndens oppkomst og Satans opprør i himmelen, nemlig Jes.14 (vers 12-15)og Esek.28 (vers 12-17). I Esekiel beskrives Satan før opprøret på følgende måte:

«Du var seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen skjønnhet.

Du var i Eden, Gus hage. Du dekket det med alle slags edelstener, rubin, topas og diamant, beryll, onyks og jaspis, safir, turkis og smaragd med gull...

Du var en salvet kjerub med dek-kede vinger. Jeg (Gud) har innsatt deg. Du var på Guds hellige berg. Du vandret blant glødende steiner.

Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg.

Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet.

Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg. Jeg lot deg gå fortapt, du kjerub med dekkende vinger, fra å være blant de glød-ende steinene.

Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet. For din skjønnhets skyld gjorde du din visdom fordervet. Jeg kastet deg til jorden.»

Jesaja skriver: «Å, at du er falt fra himmelen, du, strålende stjerne (lat. Lucifer), morgenrødens sønn! ... For det er du som har sagt i ditt hjerte: «Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg... Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.»»

Satan er syndens opphavsmann. Før hans opprør mot Gud og Hans lov, eksisterte ikke synden noe sted i universet. Alt var i fullkommen harmoni med De ti bud, som er hele universets grunnlov og grunnlaget for Guds styre. (Sal.119,172; 89,15) Lucifer (Satan) var en salvet kjerub, med en høy posisjon hos Gud. Han ble kalt «seglet på det fullendte, full av visdom og fullkommen i skjønnhet».

Også Satan var «fullkommen i [sin] ferd fra den dagen [han] ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i [ham]». Han ble sjalu på Gud, sin og hele universets Skaper, og ønsket å opphøye seg selv i Hans sted. (Jes.14,13-14; Esek.28,17) Han ble «fylt med vold i [sitt] indre, og [han] syndet.» Selv Satan var i utgangspunktet syndfri og i fullkommen harmoni med Guds lov. Likevel syndet han - med den fullkomne natur til en kjerub -, og det var med sin egen frie vilje han gjorde dette.

Friheten tilbake
«Adams natur før syndfallet» var ikke overlagt fristelser og uovervinnelig for synden. Gud skapte mennesket i sitt bilde, og Han skapte det til frihet, med en fri vilje. Så lenge mennesket valgte å holde seg til Gud og tjene Ham, kunne det fortsette å leve i frihet og trengte ikke synde når Satan kom med sine fristelser. Men da det mot bedre vitende valgte å i stedet lytte til slangens ord, mistet de sin frihet og ble Satan og syndens fanger. Gud tvinger ikke et menneske til lydighet, men Han aksepterer dets valg.

Etter syndefallet var mennesket, som Satans fanger, ikke lenger i stand til å stå imot syndens fristelser. Men Gud hadde laget en frelsesplan som gjorde det mulig for et angrende menneske å få tilgivelse, gå fri fra syndens lønn - døden - og bli fri fra Satans trelldom slik at de igjen kunne lyde frihetens lov.

En del av Jesu misjon var å «rope ut frihet for fanger», «sette de bundne fri» og «rope ut et nådens år fra Herren». (Jes.61,1-2) Ta tid til å lese disse ordene:

«Da sa Jesus til de jødene som var kommet til tro på Ham: «Hvis dere blir i Mitt ord, er dere i sannhet Mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.»

De svarte Ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen. Hvordan kan Du si: Dere skal bli fri?»

Jesus svarte dem: «Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som gjør synd er syndens trell. Trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.» (Joh.8, 31-36)

Da mennesket viste ulydighet mot Gud og overgav sin lojalitet til Satan, tok han (Satan) dem til fange. Gud tilbyr dem å få friheten tilbake. Han ber dem vende om, angre sin synd og la Ham få skrive sin lov i deres hjerter, slik at Guds bilde atter en gang vil bli opprettet i mennesket. (Esek.33,11; 11,19-20; Jer.31,33-34)

Guds frelsesplan
Dette er denne frelsesplanen vi finner illustrert i de to aspektene av helligdomstjenesten. På den ene siden, gjennom symbolikken i helligdommens gjenstander, fremstilles den angrende synders forhold til Gud, idet han angrer sin synd, kommer til Gud, får tilgivelse og vender om fra sine onde gjerninger («dør fra sitt gamle liv»). Videre vises hans daglige forbindelse med Gud, og Åndens arbeid i menneskenes hjerter. Resultatet er et nytt menneske, «som er skapt etter Gud», atter en gang i harmoni med himmelens lov. (Ef.4,24)

På den andre siden illustrerer helligdomstjenesten hvordan Gud kunne være barmhjertig overfor syndere, samtidig som Han er rettferdig overfor lovens krav. Rettferdigheten sier at den som overtrer Guds lov, må dø. Men fordi Gud elsker menneskene så høyt, tok Jesus på seg hele verdens synd og døde i lovovertredernes sted, slik at de som vil ta imot Ham, kan gå fri, få tilgivelse og arve evig liv.

«Syndens lønn er døden, men Guds nådegave er evig liv i Kristus Jesus, vår Herre.» (Rom.6,23)

«Alle har syndet og har mistet Guds ære. Men de blir rettferdiggjort ufortjent av Hans nåde ved forløsningen, den som er i Kristus Jesus. ... Slik ville Gud vise sin rettferdighet i den tiden som er nå, så Han kunne være rettferdig og gjøre den rettferdig som har troen på Jesus.» (Rom.3,23-24.26)

Ingen unnskyldning
Det finnes ingen unnskyldning for synd. I så fall ville Satan ha rett. Men Jesus kom til denne jorden som et menneske, la fra seg sin guddommelige natur, og tok på seg menneskets falne natur, kjød. Slik ble Han «gjort lik sine brødre i alle ting» og prøvet i alle ting «slik som vi, men uten synd». (Rom.4,15) Dermed beviste Han en gang for alle at Satans anklager mot Guds lov, var urettferdige, og at loven ved Guds kraft kunne overholdes. I sitt liv gav Han et eksempel for alle mennesker på at dette var mulig.

Romerbrevet omtaler dette. «For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet (gr. sarx)» - ettersom kjødet, menneskets falne natur, ikke er i stand til å følge lovens bud i egen kraft - , «det gjorde Gud ved å sende sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse, og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet (!), for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden.» (Rom.8,3-4)

Igjen er vi tilbake til menneskets frie vilje. Guds frelsestilbud er åpent for alle mennesker. Alle som tar imot Jesus og tror på Ham, gir Han «retten til å bli Guds barn». (Joh.1,12) Vi er ikke nødt til å lyde Satan bare fordi vi har en fallen natur. Vi trenger ikke leve etter denne naturen.

Som Paulus skriver: «Derfor, brødre, er vi ikke skyldige overfor kjødet, slik at vi skulle leve etter kjødet.»

Og han fortsetter: «For dersom dere lever etter kjødet, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper legemets gjerninger, skal dere leve.» (Rom.8,12-13) Dette er de to alternativene alle mennesker står overfor. Vil vi lyde Gud, eller vil vi fortsette i opprøret mot Ham? Gud tvinger ingen, men gir alle et tilbud om nåde. Det er opp til oss selv om vi vil takke ja til frelsen eller ikke.

Gud advarer oss mot syndens konsekvenser, men vil likevel akseptere våre valg. Gjennom Moses oppsummerer Han dette:

«Se, i dag har jeg satt foran deg livet og det gode, og døden og det onde, idet jeg i dag befaler deg å elske Herren din Gud, å vandre på Hans veier, og å holde Hans bud, Hans lover og Hans dommer, for at du skal leve og bli tallrik. ...

Jeg kaller i dag himmelen og jorden til vitne mot dere: Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve.» (5.Mos.30, 15-16.19)

Barn og arvinger
Gud ønsker inderlig at vi skal vende om fra våre synder og ta imot frelsestilbudet fra Ham. Han har allerede betalt løsepengene for oss, og Han overlater det ikke til oss selv å kjempe kampen helt alene. Det eneste Han krever av oss er en fullstendig overgivelse og frivillig lydighet. Når vi tar imot Jesus, vil Han gi oss sin Ånd.

«For så mange som blir ledet av Guds Ånd, de er Guds barn. For dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle bli ført inn i frykt, men dere fikk barnekårets Ånd, og i Ånden roper vi: «Abba, Far!»» (Rom.8, 14-15)

«Derfor er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus, de som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. ...

For kjødets sinnelag (vilje) er fiendskap mot Gud, for det bøyer seg ikke inn under Guds lov, og har heller ikke evne til å gjøre det. De som da er i kjødet, kan ikke være til behag for Gud.

Men dere er ikke i kjødet, men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere.

Hvis noen ikke har Kristi Ånd, hører han ikke Ham til.

Og dersom Kristus er i dere, er legemet dødt på grunn av synd, men Ånden er liv på grunn av rettferdighet. Men hvis Hans Ånd som oppreiste Kristus fra de døde, bor i dere, da skal Han som oppreiste Kristus fra de døde, også gi liv til de dødelige legemene deres ved sin Ånd som bor i dere.» (Rom.8,1.6-11)

Med andre ord, ettersom vi alle har syndet, skulle vi etter all rettferdighet rammes av syndens konsekvens, døden. Sånn sett er vi alle å betrakte som døde. Men Jesus tok på seg den straffen vi skulle ha og døde i vårt sted. Samtidig tilbyr Han alle sin Ånd, slik at «lovens rettferdige krav» kan bli «oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden». (v.3)

Når vi tar imot Jesus som vår frelser og stedfortreder, vil Hans Ånd virke i oss slik at vi blir i stand til å holde Guds bud. Loven vil igjen bli skrevet i våre hjerter, og Guds bilde vil bli gjenopprettet i oss. Slik vil det bli gitt «liv til de dødelige legemene» våre. Vi var dødsdømte på grunn av vår synd, og dermed å betrakte som døde, men ved Guds nåde gjenopprettes det rette forholdet til Gud, vi blir tilgitt og rettferdiggjort [gjort rettferdig, i stand til å ferdes rett], og dermed gjort levende igjen. Jesu arv til sitt folk er et evig liv.

«Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken de som lever i hor, eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som lar seg bruke til unaturlig utukt med menn, eller menn som driver utukt med menn, eller tyver eller grådige eller drukkenbolter eller spottere eller pengeutpressere skal arve Guds rike. Og slik VAR noen av dere en gang. Men dere ble renset, dere ble helliget, og dere ble rettferdiggjort i Den Herre Jesu navn og ved vår Guds Ånd.» (1.Kor.6,9-11)

HMT

Obadja