Året 1844

ÅRET 1844
av Rebecca Samsing

I dag kan vi lese om uttallige kirkesamfunn som har profetert tiden for Jesu annet komme. Datoer er satt, og når tiden kom ble det satt nye. Det hele kan virke litt tullete, Spesielt når Bibelen har sagt om Hans komme: »Men den dagen eller timen kjen-ner ingen, ikke engang englene i himmelen, men bare Min Far.»

Likevel er det en bevegelse, med mennesker fra mange forskjellige kirkesamfunn, som vekker en spesiell interesse. Det begynte med at en mann, Willian Miller fra USA, satte seg ned for å lese Dani-els bok og profetiene der. Miller hadde en lang utdanning bak seg og var generelt en kritisk mann, så kritisk at han i mange år ga opp kristendommen fordi han følte han manglet svar. Men da han vendte tilbake til troen gransket han etter hvert hvert skriftssted i hele Bibelen til han fant svarene han hadde lett etter.

Så kom han til Daniels bok og et vers vekket han opp: »Han sa til meg: «I to tusen tre hundre kvelder og morgener. Da skal hellig-dommen igjen bli rettferdiggjort.» (Dan.8,14) Det var en tidsprofeti. Noe spesielt skulle skje etter »2300 aftener og morgener». Dette var spennende. Men spørsmålene haglet i hans sinn: »Hva skulle skje?» »Fra når skulle man regne de 2300 aftener og morgener»? »Helligdommen igjen bli rett-ferdiggjort¼» For Miller hørtes det ut som det betydde bare en ting: at Jesus skulle komme igjen. Jesu annet komme. Hvordan kunne hellig-dommen ellers få sin rett før synden var utslettet? Tallet måtte avsløre jordens ende.

Daniel hadde heller ikke forstått tidsperioden på de 2300 dagene. Han hadde bedt Gud om å få vite når folket og helligdommen skulle gjenreises, men hadde fått en tid som var langt inn i fremtiden. For Daniel var dette van-skelig å forstå for både profetene Esekiel og Jeremia hadde forutsett at det kun skulle gå 70 år. Nå var disse 70 år-ene nesten omme, og så får Daniel et syn om enda 2300 aftener og morgener.

Daniel blir fortvilet og begynner å be for sitt folk om at Gud må opp-fylle det Han har lovt. Samtidig ber han om å kunne forstå tidsprofe-tien han hadde fått et syn om.

Engelen Gabriel blir sent for å forklare Daniel synet. Jo mer Daniel får synet forklart, jo mer skjønner han at tids-profetien ikke handler om når folket skulle vende tilbake, men om fremtiden: Når Messis skulle komme, og når helligdommen skulle igjen få sin rett. Det for-telles om dom og en rett-sak. Ja, Daniel hadde fått se helt fra sin egen tid til enden.

De 2300 aftenene og morgenene som Daniel skulle få forklart, blir nå mer detaljert forklart av engelen Gabriel. Han forteller: »Sytti uker er fastsatt for ditt folk og for din hellige stad, til å innelukke overtredelsen, til å gjøre slutt på syndere, til å gjøre soning for misgjerning, til å føre fram evig rettferdighet, til å besegle syn og profet, og til å salve Det Aller Helligste. Derfor skal du vite og forstå at fra ordet om å gjen-reise og bygge opp igjen Jerusalem går ut, inntil Messias, Fyrsten kommer, skal det være sju uker og sekstito uker. Gaten og voll-graven skal bli bygd igjen, men i tider med trengsel. Etter de sekstito ukene skal Mes-sias bli utryd-det. ..Han skal stad-feste en pakt med de mange i en uke. Midt i uken gjør han slutt på slakt-offer og grøde-offer» (Dan 9,24-27)

Dette var bare forklaringen på 70 uker av de 2300 dagene og det fortalt om Mes-sias komme og død. Det skulle altså være en lang tid etter Messias død til» hellig-dommen skulle få sin rett». Jorden skulle altså bestå i lang tid fremover.

William Miller fant at dette stemte jo med det som faktisk hadde skjedd. Det var nå gått over 1800 år siden Jesus døde på Golgatas kors.

Tidsprofetien kunne heller ikke mene vanlige aftener og morgener for da måtte Messias ha kommet lenge før Han faktisk gjorde. Og da kunne ikke Jesus ha vært den Messias Daniel ble fortalt om. Og ingen annen Messias hadde kom-met før Han og blitt »utryddet» og gjort slutt på »slaktoffer og grøde-offer».

Daniel 9 forteller når de 2300 dagene og de 70 ukene av de 2300 skulle regnes fra: »fra ordet om å gjenreise og bygge opp igjen Jeru-salem går ut» Men så oppdaget Miller noe trosstyrkende. Hvis de 70 ukene, hvis en dag betydde ett år, så landet tiden for Messias kom-me og »utryddelse» akkurat på tiden da Jesus kom og døde. Hvis prinsippet en dag for et år stemte, var denne profetien beviset på at Jesus virkelig var den Messias som jødene hadde ventet på, men forkastet.

I Esekiel 4,6 og i 5.Mosebok 14,34 fant Miller at Gud nettopp brukte prinsippet en dag for et år. Bitene falt på plass.
William Millar levde på 1800-tallet, og hadde ikke tilgang på like mye informasjon som vi har i dag. I dag vet vi gjennom eldre skrifter at det var vanlig på den tiden å bruke noe som ble kalt »åruker». Fra Bibelen lærte jødene å telle år som dager. 6 arbeids-dager ble seks arbeidsår. Det syvende året skulle være sabbatsår, jorda skulle hvile, de skulle ikke så og ikke høste. Det som vokste på marken av seg selv skulle de plukke og spise. Dette kalte de etter hvert åruker. En åruke var det samme som syv år. I senere jødisk litturatur (for eksempel Jubile-erboka) brukes konsekvent betegn-elsen åruker for å forklare tids-perioder.

Nå visste han når tiden skulle regnes fra og hva den profetiske tiden skulle regnes som. For var det en feil måte å regne på, var ikke Jesus jødenes Messias som Det Gamle Testamentet hadde profetert om. Og var denne tiden riktig, så landet tiden nøyaktig på da Jesus kom og døde. Så sant Jesus var Messias, var William Millers tids-regning korrekt.

Tiden for å gjenreise Jerusalem hadde han funnet ut av var 457 f.Kr, noe som stemmer om vi i dag gjør de samme undersøkelsene. 70 år-uker fra 457 f.Kr ville da ende i år 34 e.Kr. Midt i åruken før slutten av denne tidsperioden, 27 e.Kr og 34 e.Kr, skulle Messias »bli utryd-det». Jesus skulle ifølge profetien dø i år 31 e.Kr. Men, tenker mange, døde ikke Jesus da Han var 33 år gammel, og ble Han ikke født i år null? Grunnen til at profetien sier år 31 e.Kr er trolig at vår tids-regning av at Jesus ble født i år null er feil. Jesus kunne umulig ha blitt født da, for den Herodes som regjerte i Jerusalem da Jesus ble født, døde noen få år før det som i dag blir kalt år null. Jesus måtte derfor ha blitt født noen år før år null. Dermed stemmer virkelig-heten med Bibelens profeti om at Jesus skulle ha blitt utryddet i hva vi kaller år 31 e.Kr.

På en mirakuløs måte hadde Daniel fått vite mange år før Jesus kom, nøyaktig året for Jesu død.

Men det som først hadde vekket Millers øyne var slutten av tids-regningen, tiden da »helligdommen igjen bli rettferdiggjort». Han viste nå hvordan han skulle regne fram til det han trodde betydde at Jesus skulle komme igjen. De 2300 årene som begynte i år 457 f.Kr., hvor de første 70 årukene endte opp like etter Jesu død og oppstandelse, ville ende i år 1844. Enkel regning: 457f.Kr. => 1844 e.Kr. = 2300 år (NB! Det finnes ikke noe år 0.)

1844? William Miller var sjokkert. Det var jo bare noen få år til! Året var 1818 og det var ca 25 år til enden av tidsprofetien i Daniel. Daniels profeti hadde vist seg rett når den forutsa Jesu komme. Det betydde at det den sa ville skje ved enden av denne tidsperioden, ville skje like så sik-kert som det som skjedde i de første 70 årukene ble oppfylt.

Jesus skulle endelig komme igjen! Om bare 25 år! William Millar ble både glad og forferdet. Verden måtte få vite dette. De uomvendte måtte få kall om omvendelse. Alle måtte få vite dette fantastiske bud-skapet. William Miller begynte å forkynne og vise videre det han hadde oppdaget. Andre begynte også å studere tidsprofetien, og kom fram til det samme. Profetien endte virkelig i 1844! En bevegelse på tvers av kirkesamfunn reiste seg og forkynte at Jesus nå ville komme igjen. Bevegelsen ble en av de største USA noen gang hadde opp-levd. Aldri før hadde en bevegelse nådd like langt med sin forkynnelse av Jesu gjenkomst. Senere har det blitt vist at andre på andre steder hadde kommet frem til samme år. Bevegelsen og forkynnelsen som begynte i USA smittet snart også Europa. Budskapet skapte om-vendelse hos noen, frykt hos andre og glede hos mange.

Mennesker solgte alt de eide, hus og gård, for å spre evangeliet. Til slutt, høsten 1844, den 22. oktober, som var tiden de var kommet frem til, skjedde det¼ ingenting! Jesus kom ikke. Menneskene var knust. For en skuffelse! Håpet døde, og menneskene var fortvilet og i sorg. De andre kristne som ikke hadde trodd på budskapet koste seg og var raske til å gjøre de sorgfulle til skamme.

Men tiden stemte jo. Så sant Jesus var profetienes Messias hadde de regnet riktig. Det var jo ingen andre bibelske måter å regne en profetisk dag på. For Miller var kanskje skuf-felsen størst.

De som bevarte troen gjennom skuffelsen begynte å samles i egne grupper landet rundt. Opprinnelig var de kommet fra mange forskjel-lige kirkesamfunn. De ble uglesett og lite respektert etter deres tro på denne tidsprofetien, og ble derfor dårlig mottatt i sine kirker. Men Gud er hos »er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og den som har en sønderknust ånd, frelser Han.» (Sal.34,19)

Ved Guds ånd og trøst var det noen som i tro fortsatte å studere. Det var jo virkelig ikke noe galt med tidsregningen. Hvis det ikke var tidsregningen som var gal, da var det bare en ting igjen som kunne være misforståelsen. Hadde de misforstått hva som egentlig skulle skje etter de 2300 aftener og morgener?

De begynte å se på skriftsstedet igjen: »helligdommen bli gitt sin rett¼» Hva i all verden betydde det? En ting var sikkert, det sto ikke: »Jesus kommer igjen¼» Noe skjedde i 1844 og dette »noe» var virkelig at »helligdommen skulle skulle bli rettferdiggjort» Nå gjaldt det å finne ut av hva det betydde.

Resultatet av dette dyptgående studiet var at mye bibelkunnskap som var gått tapt, kom fram i lyset igjen. De måtte studere emnet »helligdommen» nøyere. De skjønte nå at for å forstå hva det betydde at »helligdommen skal få sin rett» måtte de finne ut av hva Bibelen selv definerer med uttryk-ket. Etter hvert som de studerte, fant de ut av at dette uttrykket ikke var forbundet med selve gjenkomsten. I Bibelen fikk helligdommen sin rett én gang i året, på Den store forson-ingsdagen. Da skulle helligdommen renses for synd og ypperstepresten skulle gå inn i Det Aller Helligste og sprinkle blod på Paktens ark. Dagen resulterte i en dom, hvor det ble avgjort hvem som skulle utvises fra leiren, og hvem som tok imot blodets fortjenestelse og hadde angret sin synd. Dette var en dom og en renselse av helligdommen.

Men dette var jo merkelig, for det var jo ikke lenger noen helligdom på jorden. Det var jo ingen som oppfyllte dette mer. Ikke siden Jerusalems ødeleggelse hadde noen praktisert helligdomstjenesten, og ingen ny helligdom var satt opp. I tillegg sa Daniels profeti at Messias ved sin død skulle gjøre slutt på offersystemet. Det skulle ikke lenger være noen offersystem-er, så noen ny helligdom skulle ikke lages. Og hvorfor skulle det? Mes-sias, som alle offerdyrene bare var en kopi av, hadde jo kommet. Da var det jo ingen vits i å fortsette med et »kopi»-system. Kopi? Ori-ginal? Var det kanskje en »original» helligdom ett sted, noe som hellig-dommen på jorden bare hadde vært et kopi av?

De ivrige bibelstuderende fant at Moses hadde blitt bedt om å lage helligdommen på jorden etter et »forbilde». Så åpnet Hebreer-brevet deres forstand, og de så det de aldri før hadde tenkt over: »Dette er hovedsaken i det vi sier her: Vi har en slik Yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene, en Prest i helligdommen og i det sanne tabernaklet som Herren har reist, og ikke ett menneske. ..Hvis Han hadde vært her på jorden, ville Han ikke vært prest. For her er det andre prester som bærer fram gaver etter loven. De tjener etter avbildet og skyggen av de him-melske ting, slik Moses fikk gud-dommelig befaling om da han skulle til å oppføre tabernaklet. For Han sa: »Se til at du lager alle ting etter det forbildet som ble vist deg på fjellet» (Heb.8,1.4-5)

Hele Hebreerbrevet prater jo om at Kristus er en Yppersteprest, vår Yppersteprest, i en slik helligdom.

Puslespillet var ved å få sine siste brikker. Selvfølgelig! Det jordiske helligdomssystemet opphørte etter Jesu død, men det som det jordiske var en kopi av var jo fortsatt der: Helligdommen i himmelen. De 70 første årukene hadde endt rundt tiden for Jesu død, men resten av de 2300 årene gikk videre. Derfor måtte profetien snakke om den him-melske helligdom og ikke den jord-iske, i og med at profetien sa det var lenge etter Jesu død og avslut-ningen av det jordiske helligdom-systemet. Det var bare en hellig-dom i praksis etter de 2300 årene i følge Skriften, og det var hellig-dommen i himmelen. Etter de 2300 årene skulle altså helligdommen i himmelen igjen bli rettferdiggjort.

Grunnteksten sier at «hellig-dommen skulle renses»

Dette at helligdommen skulle »bli rettferdiggjort» refererte til den store forsoningsdagen og renselsen og dommen som skulle skje da. Kunne virkelig en dom, som i likhet med »kopi-systemet» skulle vise hvem som hadde angret sin synd og hvem som ikke hadde og skal bli støtet bort, ha begynt? Startet det virkelig en dom i 1844? -En tid da hvert menneskes sak skal fram for Guds trone?

Populært blant mange kristne er troen på at når et mennesket dør, så kommer det for »retten». Dertil kan det virke som om det ikke er en felles domstid. En slik tro har-monerer ikke med kopi-systemet på jorden, og heller ikke Bibelens beskrivelse av de dødes tilstand. Gud må ved Jesu gjenkomst vite hvem som skal tas med og hvem som må dø. Derfor må hvert men-neskes sak granskes før Jesus kan komme. Nettopp dette var det som skjedde på den store forsonings-dagen. Bitene var satt på plass: Bibelens definisjon av »helligdom-men skal bli rettferdiggjort» kunne bare bety én ting.

Ved å studere videre i Daniels bok, finner vi mer om det som skulle skje etter Jesu oppstandelse og før Jesus kommer igjen. I Daniel 7 blir rikene som skulle komme etter Babylon beskrevet. Mens det siste riket eksisterer, etter Jesu død og oppstandelse, og før versene etter som forteller om Jesu gjenkomst, står det: »Jeg så på dette helt til det ble satt troner fram, og Den gamle av dager satte seg. Hans klær var hvite som snø, håret på Hans hode var som ren ull. Hans trone var som flammene av ild, hjulene på den var brennende ild. En strøm av ild flommet fram og kom ut foran Ham. Tusen ganger tusen gjorde tjeneste for Ham. Ti tusen ganger ti tusen stod framfor Ham. Retten ble satt, og bøker ble åpnet.» (Dan.7,9-10)

Daniel 7 bevitner at »retten skal bli satt» før Jesu gjenkomst og en gang etter Jesu himmelfart. Det neste kapittelet i Daniel forteller om de forskjellige rikene en gang til, men på en ny måte, og på slutten av disse fremstillingene finner vi profetien om de 2300 aftener og morgener. Daniels bok gir paral-leller, og snakker om de samme ting på forskjellige måter. Parallellen med det 7. kapittel vitner også om at omtalen av retten som blir satt, og slutten av de 2300 år hvor »helligdommen skal bli rettferdig-gjort», snakker om det samme. Dette igjen bekreftes av studier om hva begrepene betyr, og hellig-dommen kopi-system. Alle bitene passer.

I 1844 startet en rettssak i himmelens helligdom, en under-søkende dom der hvert menneskes sak skal bli avgjort. Når retten er ferdig, forteller Daniel 7, er Jesus klar til å komme igjen.

Kom, Herre Jesus, kom!

Obadja