Veien til Kristus - Liv og virkosmhet

Av Ellen White

VEIEN TIL KRISTUS

DEL 9

Liv og virksomhet

Gud er kilden til liv og lys og glede for hele verdensaltet. Lik lysstrålene som går ut fra solen, og lik vannstrømmer som veller frem fra en levende kilde, flyter velsignelser fra ham ut til alle hans skapninger. Og hvor som helst Guds liv finnes i menneskers hjerte, vil det strømme ut til andre i form av kjærlighet og velsignelse.

Frelseren fant sin glede i å løfte opp falne mennesker og frelse dem. Nettopp av denne grunn hadde han ikke sitt liv kjært, men tålte korset uten å bry seg om vanæren. Av samme grunn er også englene stadig opptatt med arbeidet for andres lykke. Dette er deres glede. Det egennyttige mennesker ville se på som nedverdigende, nemlig å hjelpe de usle og elendige, dem som på alle måter er underlegne i karakter og rang, dette er de syndefrie englers oppgave. Den ånd som rår i himmelen og danner selve grunnlaget for deres lykke, er Kristi selvoppofrende kjærlighets ånd. Dette er den ånd Kristi etterfølgere vil eie, som vil prege det arbeid de utfører.

Når Kristi kjærlighet finnes i hjertet, kan vi ikke holde den liflige duften skjult. Alle som kommer i berøring med den, vil merke dens hellige innflytelse. Kristi ånd i hjertet er lik en vannkilde i ørkenen. Den veller ut og forfrisker alle. Alle som er nær ved å omkomme, blir ivrige etter å drikke av livets vann. Kjærligheten til Jesus vil gi seg uttrykk i ønsket om å oppløfte og velsigne menneskene, slik han gjorde. Den vil lede oss til å vise kjærlighet, ømhet og medlidenhet mot alle de skapninger som vår himmelske Far har omsorg for.

Frelserens liv på jorden var ikke et liv i makelighet og selvopptatthet. Vedholdene, alvorlig og utrettelig virket han for å frelse de fortapte. Fra krybben til graven fulgte han selvfornektelsens vei og søkte ikke å unndra seg besværlige oppgaver, ubehagelige reiser eller anstrengende arbeid og bekymring. Han sa: Menneskeønnen er ikke «kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange» (Matt. 20,28). Dette var den eneste og store hensikt med hans liv. Alt annet var av underordnet betydning og ble stilt i annen rekke. Hans mat og drikke var å gjøre Guds vilje og fullføre hans verk. Han var fremmed for egennytte og egenkjærlige interesser.

På samme måte vil også de som har fått del i Kristi nåde, være villige til enhver forsakelse for at andre som han døde for, kan få del i den himmelske gave. De vil gjøre alt de kan for at verden skal bli bedre fordi de har levd i den. Denne ånd er den visse frukt hos et menneske som virkelig er omvendt. Når et menneske kommer til Kristus, får han et sterkt ønske om å fortelle andre hvilken venn han har funnet i Jesus. Den sannhet som frelser og helliggjør, kan ikke holdes innestengt i hjertet. Dersom vi er kledd i Kristi rettferdighet og fylt med hans Ånds glede, vil vi ikke kunne tie. Hvis vi har smakt og sett at Herren er god, så har vi også noe å fortelle. Liksom Fillip gjorde da han fant Frelseren, vil vi innby andre til å komme til ham. Vi vil søke å vise dem Kristi tiltrekkende egenskaper og den kommende verdens usynlige virkelighet. Vi vil lengte etter å følge i Jesu spor, etter at de vi ferdes blant, må få se «Guds Lam, som bærer verdens synd» (Joh.1,29). Og våre anstrengelser for å velsigne andre vil føre velsignelse over oss selv. Dette var Guds hensikt med å gi oss del i å gjennomføre frelsesplanen. Han har unt mennesker den forrett å få del i guddommelig natur for å spre velsignelser til deres medmennesker. Dette er den høyeste heder og den største glede Gud kan gi et menneske. De som tar del i kjærlighetens tjeneste, kommer nærmest sin skaper. Gud kunne ha overlatt til himmelens engler å utføre evangeliets verk og fullføre barmhjertighetens tjeneste blant menneskene, eller han kunne ha gjennomført sitt forsett ved andre midler. Men i sin uendelige kjærlighet utvalgte han oss til sine medarbeidere sammen med Kristus og englene, for av vi skulle få del i den velsignelse, den glede og den åndelige oppløftelse som denne uegennyttige tjeneste bringer med seg.

Vi blir forent med Kristus ved å ta del i hans lidelser. Hver gang vi fornekter oss selv til det beste for andre, blir godgjørelsens ånd styrket hos oss. Vi får et mer inderlig samfunn med verdens frelser som «for deres skyld ble...fattig da han var rik, for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom» (2.Kor.8,9). Bare når vi oppfyller Guds hensikt med å skape oss, kan livet bli til velsignelse.

Dersom du går til arbeidet slik Kristus vil at hans disipler skal arbeide, og vinner mennesker for ham, kommer du til å føle behov for en dypere erfaring og et større kjennskap til guddomelige ting, og du vil hungre og tørste etter hans rettferdighet. Du vil søke Gud, din tro vil bli styrket, og du vil drikke i dypere drag av frelserens kilde. Den motstand og de prøvelser du møter, vil få deg til å be og lese i Skriften. Du vil vokse i nåden og i kunnskap om Kristus og oppnå en rik erfaring.

Uegennyttig arbeid for andre vil gjøre karakteren dypere, fastere og mer tiltrekkende. Det gir fred og lykke og leder til å strebe etter høyere mål. Det blir ingen plass til dovenskap og egenkjærlighet. De som på denne måten gjør bruk av de kristelige dyder, vil vokse og bli sterke i Guds gjerning. De får et klart åndelig syn, en urokkelig og voksende tro. Deres kraft i bønnen vil øke. Guds Ånd virker på deres ånd og skaper en hellig harmoni i deres sinn, som et svar på den guddommelige berøring. De som på den måten vier sitt liv til uegennyttig arbeid for andres beste, arbeider på en klok måte på sin egen frelse.

Den eneste vei til vekst i nåden er uegennyttig å utføre nettopp den oppgaven Kristus har lagt på oss: at vi bringer hjelp og velsignelse til den som behøver oss, så lang vi kan. Styrke kommer ved arbeid. Virksomhet er grunnbetingelsen for alt liv. De som prøver å holde kristenlivet oppe bare ved å ta imot nådens velsignelser uten å gjøre noe for Kristus, forsøker ganske enkelt å leve av å spise uten å arbeide. Men så vel i den åndelige som i den naturlige verden fører dette alltid til svekkelse og forfall. Den som nekter å gjøre bruk av sine lemmer, kommer snart til å miste evnen til å bruke dem. På den måten også med en kristen som ikke vil gjøre bruk av de evner Gud har gitt ham. Han vil ikke bare bli hindret fra å vokse opp i Kristus, men han kommer til å miste den kraften han allerede har.

Kristi menighet er det redskap Gud har utvalgt for å frelse mennesker. Dens oppgaver er å bringe evangeliet ut til verden. Dette er en plikt som hviler på alle kristne. Så langt talenter og anledninger strekker seg, må alle gjøre sitt for å fullføre Frelserens misjonsbefaling. Vi har sett Kristi kjærlighet, og står derfor i gjeld til alle som ikke kjenner ham. Gud har gitt oss lyset, ikke for oss alene, men for at vi skal la det skinne for andre. Hvis Kristi etterfølgere forsto sin plikt, ville det i dag være tusener til å forkynne evangeliet i hedenske land der det nå er bare en. Alle som ikke personlig kunne ta del i arbeidet, ville støtte det med sine midler, sin interesse og sine bønner, og dessuten ville det bli utført langt mer iherdig arbeid for mennesker i de kristne land.

Vi trenger ikke reise til misjonsmarken for å virke for Kristus. Vi trenger kanskje ikke engang å forlate hjemmets lille krets, hvis det er der plikten kaller oss. Vi kan arbeide i hjemmet, i menigheten, blant dem vi omgås og arbeider sammen med.

Frelseren tilbragte størstedelen av sitt liv på jorden i tålmodig arbeid i tømmermannens verksted i Nasaret. Tjenende engler fulgte livets Herre når han upåaktet og uten æresbevisniner vandret sammen med bønder og arbeidere. Han utførte sin oppgave like trofast når han var opptatt med sitt uanselige håndverk som når han helbredet de syke eller han gikk på de urolige bølgene på Genesaretsjøen. Slik kan vi også i våre plikter og i de mest uanselige stillinger i livet være sammen med Jesus og samarbeide med ham.

Apostelen sier: «Enhver skal bli på den plass han hadde da han ble kalt, og gjøre det for Gud» (1.Kor.7,24). En forretningsmann kan ved sin troskap drive sin forretning på en måte som vil forherlige Gud. Er han en sann Kristi etterfølger, kan han flette sin tro inn i alt det han gjør, og åpenbare Kristi Ånd for menneskene. Håndverkeren kan flittig og trofast representere ham som slet med livets enkle sysler mellom fjellene i Galilea. Alle som nevner Kristi navn, bør arbeide slik at andre ser hans gode gjerninger og blir ledet til å ære sin skaper og frelser.

Mange har den forståelsen at det bare er en viss begunstiget klasse som har fått talenter, mens andre er forbigått. Man kan selvfølgelig ikke vente at disse skal utføre arbeidet eller få del i belønningen. Men det er ikke dette lignelsen lærer oss. Da husbonden kalte sine tjenere sammen, fikk hver av dem sin oppgave. I en kjærlig ånd kan vi utføre livets minste plikter «som for Herren» (Kol.3,23) Dersom Guds kjærlighet bor i hjertet, vil den komme til syne i livet. Kristi vellukt vil omgi oss, og vår innflytelse vil virke til å høyne og velsigne.

Du må ikke vente på store anledninger eller på usedvanlige evner før du begynner å arbeide for Gud. Du behøver ikke å ofre en tanke på hva verden vil mene om deg. Dersom ditt daglige liv vitner om renhet og oppriktighet i troen, og andre blir overbevist om at du ønsker å gjøre dem godt, vil arbeidet ikke være helt spilt.

De ringeste og fattigste av Jesu disipler kan være til velsignelse for andre. De legger kanskje ikke selv merke til at de utfører noe videre godt, men ved sin ubevisste innflytelse kan de sette i gang bølger av velsignelse som blir videre og dypere. De herlige følger av dette får de kanskje aldri vite før på belønningens store dag. De synes ikke, eller vet ikke om at de har utrettet noe stort. Men det kreves heller ikke av dem at de skal engste seg for resultatene. Det eneste de skal gjøre, er å fortsette i stillhet og trofast utføre den oppgaven som Gud viser dem. Da lever de ikke livet forgjeves. De kommer til å vokse og utvikle seg mer og mer etter Kristi bilde. De er Guds medarbeidere her i livet og gjør seg i stand til en høyere gjerning og en fullkommen glede i det kommende liv.

Obadja