Veien til Kristus - Kristelig vekst

Av Ellen White

VEIEN TIL KRISTUS

DEL 8

Kristelig vekst

Den forvandling av hjertet som gjør oss til Guds barn, blir i Skriften betegnet som en fødsel. Den blir også sammenlignet med den gode sæd som spirer på åkeren. Slik skal de som nettopp har omvendt seg til Kristus og derfor blir sammenliknet med «nyfødte barn», vokse opp til manns modenhet i Kristus Jesus. (1.Pet. 2,2; Ef.4,15.13) Jesaja sier at «de skal kalles rettferdighetens terebinter, Herrens plantning til Hans ære.» (Jes.61,3) På den måten blir bilder fra livet i naturen brukt for å hjelpe oss til bedre å forstå de hemmelighetsfulle sannheter i det åndelige liv.

All menneskelig dyktighet og visdom er ikke nok til å fremkalle liv i den minste ting i naturen. Både planter og dyr lever utelukkende ved det liv Gud selv har gitt dem. På lignende måte er det bare Guds livsprinsprinsipp som kan skape åndelig liv i menneskehjertet. Den som ikke blir «født på ny», kan ikke få del i det liv som Kristus kom for å gi.

Som med livet, så og med veksten. Det er Gud som utfolder knoppen til blomst og utvikler blomsten til frukt. Det er ved Hans kraft frøet spirer og gir «først strå, så aks og til sist modent korn i akset.» Profeten Hosea sier om Israel at «han skal blomstre som en lilje», «avle korn og blomstre som vintreet». (Mark.4,28; Hos.14,6.8; Luk.12,27) Det er ikke ved sin egen omsorg, bekymring eller anstrengelse planter og blomster vokser, men ved å ta imot det Gud har gitt for å tjene til deres liv og vekst. Barnet kan ikke på noen måte øke sin høyde ved egen kraft eller bekymring. Det er like umulig å vokse på det åndelige området ved egne anstrengelser og bekymringer. Både planten og barnet vokser ved å ta imot fra omgivelsene, det som kan fremme livet, nemlig luft, sollys og næring. Hva disse gaver er for dyr og planter, er Kristus for dem som setter sin lit til Ham. For dem er Han «et evig lys», Han er deres «sol og skjold». Han skal «være som en dugg for Israel», «komme ned som regn på en nyslått eng». Han er det levende vann, «Guds brød...som kommer ned fra himmelen og gir verden liv». (Jes.60,19; Sal.84,12; Hos.14,6; Sal.72,6; Joh.6,33)

Da Gud gav den enestående gave, Sin egen Sønn, omsluttet Han verden med en nådens atmosfære som er like virkelig som den luften som omgir jorden. Alle som er villige til å ånde inn denne livgivende luftning, vil leve og vokse opp til manns modenhet i Kristus Jesus.

På samme måten som blomsten vender seg mot solen for at de klare strålene kan gjøre sitt til å fullende dens skjønnhet og symmetri, slik bør også vi vende oss til rettferdighetens sol slik at Guds lys kan skinne på oss. Da vil vår karakter bli utviklet etter Kristi bilde.

Dette lærer også Jesus når Han sier: «Bli i Meg, så blir Jeg i dere. Likesom grenen ikke kan bære frukt av seg selv, men bare hvis den blir på vintreet, slik kan heller ikke dere bære frukt hvis dere ikke blir i meg... Uten Meg kan dere intet gjøre.» (Joh.15,4.5) For å leve et hellig liv er du avhengig av Kristus som grenen er avhengig av stammen for å kunne vokse og bære frukt. Skilt fra Ham har du ikke noe liv. Du har ingen kraft til å stå imot fristelse eller til å vokse i nåde og hellighet. Men når du blir i Ham, vil du blomstre. Dersom du henter ditt liv fra Ham, vil du ikke visne eller bli uten frukt, men være lik et tre som er plantet ved rinnende bekker.

Mange tror at de selv må utføre en del av arbeidet. De har satt sin lit til Kristus for å få sine synder tilgitt. Men nå forsøker de i egen styrke å gjøre det som er rett. Alle slike bestrebelser må mislykkes, for Jesus sier: «Uten Meg kan dere intet gjøre.» Vår vekst i nåden, den glede vi kan eie, og den nytte vi kan gjøre, er alt sammen avhengig av vår forbindlse med Kristus. Det er ved samfunn med Ham, hver dag og hver time - ved å bli i Ham - vi kan vokse i nåden. Han er ikke alene opphavsmannen til vår tro, men også dens fullender. Det er Kristus først og sist og hele tiden. Han må være med oss, ikke bare i begynnelsen og ved slutten av vår løpebane, men ved hvert eneste skritt på veien. David sier: «Jeg setter alltid Herren for meg; for Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes.» (Sal.16,8))

Du spør kanskje: «Hvordan skal jeg bli i Kristus?» På samme måte som du først tok imot Ham. «Dere har tatt imot Kristus som Herre, så må dere også leve i Ham.» «Min rettferdige skal leve ved tro.» (Kol.2,6; Hebr.10,38) Du overgav deg til Gud for å høre Ham til helt og fullt, for å tjene og lyde Ham, og du tok imot Kristus som din frelser. Du kunne ikke sone dine egne synder eller forandre ditt hjerte, men da du hadde overgitt deg til Gud, trodde du at han for Jesu skyld gjorde alt dette for deg. Ved tro ble du Kristi eiendom, og ved tro skal du vokse i Ham, ved å gi og ta imot. Du må gi alt: ditt hjerte, din vilje, din tjeneste. Du må overgi deg til Ham for å lyde alle Hans bud. Og du må ta imot alt, du må ta imot Kristus, som er kilden til alt godt. Han vil være din styrke, din rettferdighet, din evige hjelper, og gi deg kraft til å lyde.

Du må hellige deg til Gud hver morgen. Dette må være din aller første handling. La din bønn være: «Ta meg Herre, og la meg helt høre deg til. Jeg legger alle mine planer ved Dine føtter. Bruk meg i dag i Din tjeneste. Bli hos meg, og la all min gjerning bli gjort i Deg!» Dette er et daglig gjøremål. Overlat deg hver morgen til Gud for den dag som er begynt. Overlat alle dine planer til Ham, slik at Han kan gjøre dem til virkelighet eller forkaste dem, etter som Han ser det er best. Slik kan du hver dag legge deg i Guds hånd, og på den måten vil ditt liv mer og mer bli dannet etter Jesu liv.

Livet i Kristus er et liv i hvile. Kanskje kjenner du ingen henførende følelser, men du bør eie en stadig fredfylt tillit. Ditt håp grunner seg ikke på deg selv, men på Kristus. Din svakhet blir forent med Hans styrke, din uforstand med Hans visdom, din skrøpelighet med Hans evige makt. Derfor skal du ikke se på deg selv, ikke la tanken dvele ved ditt eget jeg, men ha blikket festet på Kristus. Betrakt Hans kjærlighet og den fullkomne skjønnhet i Hans karakter. Vi bør fordype oss i Kristi liv, Hans selvfornedrelse, ydmykhet og renhet, Hans hellighet og enestående kjærlighet! Ved å elske Hem, etterligne Ham og stole helt på Ham blir du forvandlet etter Hans bilde.

Jesus sier: «Bli i Meg!» Disse ord betegner hvile, fasthet og tillit. Hans innbydelser er også: «Kom til Meg...så vil Jeg gi dere hvile.» Salmisten gir uttrykk for den samme tanke: «Vær stille for Herren og vent på Ham!» Og Jesaja erklærte: «I stillhet og i tillit skal deres styrke være.» (Matt.11,28; Sal.37,7; Jes.30,15) Denne hvile finner vi ikke i uvirksomhet, for i Frelserens innbydelse er løftet om hvile knyttet til oppfordringen om arbeid: «Ta Mitt åk på dere...og dere skal finne hvile.» (Matt.11,29) Det menneske som hviler fullkomment i Kristus, vil være mest iherdig og virksomt i arbeidet for Ham.

Når vi lar tankene dreie seg om oss selv, blir de vendt bort fra Kristus, som er kilden til liv og kraft. Derfor anstrenger den onde seg alltid for å holde vår oppmerksomhet borte fra Frelseren for på den måten å hindre at vi bli forent med Kristus og har samfunn med Ham. Fristeren søker å lede dine tanker til livets bekymringer, uro og sorger, andres feil, dine egne mangler og ufullkommenheter. La deg ikke villede av hans påfunn! Altfor ofte leder han mange som virkelig er samvittighetsfulle, og som ønsker å leve for Gud, til å feste seg ved sine egne feil og skrøpeligheter. Ved å skille dem fra Kristus på denne måten, håper han å vinne seier. Vi må ikke gjøre oss selv til midtpunkt og gi oss over til angst og frykt for om vi virkelig kan bli frelst. Alt slikt leder oss bort fra kilden til vår styrke. Overgi deg til Gud og stol på Ham. La din tale og dine tanker dreie seg om Kristus, skjul deg i Ham. Legg vekk all tvil og la din frykt fare! Si med apostelen: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever her på jorden, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og gav seg selv for meg.» (Gal.2,20) Hvil i Gud. Han er mektig til å ta vare på det som du har overgitt til Ham. Dersom du overgir deg i Hans hender, vil Han gi deg mer enn seier ved Ham som har elsket deg.

Da Kristus tok vår natur på seg, knyttet Han seg til menneskeslekten med et kjærlighetens bånd som aldri kan brytes av noen annen makt enn menneskets eget valg. Satan vil hele tiden lokke oss til å bryte dette bånd - få oss til å treffe det valg at vi vil skille oss fra Kristus. Her er det vi trenger til å våke, strebe og be for at ikke noe skal lokke oss til å velge en annen herre, for det har vi alltid fri anledning til. La oss holde våre øyne festet på Kristus, så vil Han bevare oss. Når vi ser på Ham, er vi trygge. Ingenting kan rive oss ut av Hans hånd. Når vi stadig ser på Ham, blir vi «forvandlet til det samme bilde fra herlighet til herlighet. Dette skjer ved Herrens Ånd.» (2.Kor.3,18)

Det var på denne måten disiplene kom til å ligne sin kjære frelser. Når de hørte Jesu ord, innså de hvor mye de trengte Ham. De søkte, de fant, og de fulgte Ham. De var sammen med Ham inne i huset, ved bordet, i lønnkammeret og ute på marken. De var hos Ham som elever er hos en lærer, og Han underviste dem daglig om hellige sannheter. De vendte seg til Ham, som tjenere til sin herre, for å få vite hva som var dere plikt. Disse disiplene var mennesker «undre samme kår som vi». (Jak.5,17) De måtte kjempe den samme kamp mot synden, og de trengte den samme nåde for å kunne leve et hellige liv.

Til og med Johannes, den disippelen Jesus elsket, og som mer enn de andre gjenspeilet Frelserens bilde, hadde ikke av naturen slike vakre karaktertrekk. Han var ikke bare selvbevisst og ærgjerrig, men han ble hissig og fornærmet når han ble forurettet. Men etter hvert som Guds Sønns karakter ble åpenbart for ham, innså han sine egne svakheter, og dette gjorde ham ydmyk. Den styrke og tålmodighet, den kraft og ømhet, de opphøyde og saktmodige trekk han daglig var vitne til i Kristi liv, fylte ham med beundring og kjærlighet. Dag etter dag følte han seg tiltrukket av Jesus, inntil han mistet seg selv av syne i sin kjærlighet til Mesteren. Hans hissige og ærgjerrige sinnelag ble påvirket og forandret av Frelserens kraft. Den Hellige Ånds gjenfødende innflytelse fornyet hans hjerte. Kristi kjærlighets store makt førte til en forandring i karakteren. Dette er den sikre følgen av foreningen med Kristus. Når Han bor i vårt hjerte, blir hele vår natur forandret. Kristi Ånd og kjærlighet mildner og undertvinger oss, løfter våre tanker og ønsker opp til Gud og himmelen.

Da Kristus for opp til det høye, hadde Hans tilhengere fremdeles følelsen av at Han var til stede. Det var et personlig nærvær, fullt av kjærlighet og lys. Jesus, Frelseren som hadde vandret sammen med dem, talt og bedt med dem, Han som hadde gitt dem håp og trøst, var blitt tatt bort fra dem til himmelen, mens budskapet om fred var på hans lepper. De hadde hørt Hans røst da skyen med engler tok imot Ham: «Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt.28,20) Han hadde steget opp til himmelen i menneskelig skikkelse. De visste at han, som fremdelses var deres venn og frelser, nå var ved Guds trone, at han var like medfølende, og at Han fremdeles var knyttet til den lidende menneskehet. Han kom frem for Gud med sin fortjeneste, sitt eget dyrebare blod, og Han viste frem sine sårede hender og føtter, som en påminnelse om den pris Han hadde betalt for sine gjenløste. De visste at Han hadde dratt opp til himmelen for å gjøre i stand et sted for dem, og at Han ville komme igjen og ta dem til seg.

Da de var sammen etter Hans himmelfart, var de ivrige etter å legge frem sine bønner for Faderen i Jesu navn. I høytidelig ærefrykt bøyde de kne i bønn og gjentok løftet: «Hvis dere ber Faderen om noe, skal Han gi dere det i Mitt navn. Hittil har dere ikke bedt om noe i Mitt navn. Be, og dere skal få, så deres glede kan være fullkommen.» (Joh.16,23-24) De rakte troens hånd høyere og høyere opp med den mektige påstand: «Kristus Jesus døde, ja mer enn det, Han stod opp og sitter ved Guds høyre hånd, og Han går i forbønn for oss.» (Rom.8,34) På pinsefesten fikk de talsmannen som Kristus hadde omtalt med disse ord: Han «skal være i dere». Og Han hadde videre sagt: «Det er det beste for dere at Jeg går bort. For dersom Jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går Jeg bort, da kan Jeg sende Ham til dere.» (Joh.14,17; 16,7) Etter den tid skulle Kristus ved Sin Ånd fortsatt bo i Sine barns hjerter. Deres forening med Ham var mer inderlig enn mens Han personlig var sammen med dem. Lyset, kjærligheten og kraften fra Kristus strålte frem fra dem på en slik måte at menneskene «undret seg». (Apg.4,13) De visste at de hadde vært sammen med Jesus.

Alt Kristus var for Sine disipler den gang, ønsker Han å være for Sine barn i dag. For da Han var omringet av den lille disippelflokken og ba Sin siste bønn, sa Han: «Jeg ber ikke bare for dem, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på Meg.» (Joh.17,20)

Jesus ba for oss om at vi måtte bli ett med Ham, likesom Han var ett med Faderen. Hvilken forening! Om seg selv hadde Frelseren sagt: «Sønnen kan ikke gjøre noe av seg selv.» «Det er Faderen som er i Meg og gjør Sine gjerninger.» (Joh.5,19; 14,10) Hvis Kristus bor i våre hjerter, vil Han virke i oss «både å ville og å gjøre etter Hans gode vilje». Vi vil arbeide som Han arbeidet, og vise den samme ånd. Og når vi elsker Ham og blir i Ham, vil vi slik «i ett og alt vokse opp til Ham som er hodet, Kristus.» (Fil.2,13; Ef.4,15)

Obadja