Vesta og nonnene

VESTA OG NONNENE

av H.M.Trangerud

Tradisjonen med et tilbaketrukkent liv i sølibat i «gudens tjeneste» er gammel, mye eldre enn kristendommen. Hvor kommer denne skikken fra?

Klosterets grunnvoll rystes

Martin Luther, som selv var oppvokst katolikk og hadde tilbrakt langt tid i kloster, brøt med samtidens syn på klosterlivet som et ideal for kristen livsførsel. Klostervesenet hadde vokst frem i organisert form tidlig i middelalderen, først for munker, og etter-hvert også for nonner. Idealene var et liv i fattigdom, sølibat (seksuell avholdenhet) og ubetinget lydighet mot kirkelige autoriteter. Det sistnevnte var en av reformasjonens viktigste kjernepunkter; Geistlige og kirkelige embetsmenn hadde satt seg selv og kirkens tradisjon over Gud og Hans ord, en rett ingen mennesker kan gi seg selv. Reformatorene vektla skriften, og skriften alene (sola scriptura), som grunnlag for de troendes liv og lære.

Klosteret fungerte også på mange måter som en «botsinstitusjon». Kirkens ledere truet mennesker med straff i et evig brennende helvete dersom de ikke gjorde som de sa. Siden folk flest var uvitende om hva som egentlig stod i Bibelen - for bare kirkens menn hadde lov til å lese og forklare Skriften - hadde prestene et psykologisk overtak på dem. Mange var livredde for den grusomme skjebnen som ventet dem på grunn av feil de hadde gjort på livets vei, og mange gikk i kloster for å forsøke å bøte på dette. Fattigdom, sølibat, selvforakt, almisser og botsøvelser ble fremlagt som midler for å forminske straffen som ventet. En redsel for ikke å gjøre nok fylte menneskene. Luther hadde selv vært gjennom alt dette, og utfra Guds eget ord, Bibelens enkle lære, innså han at det hele var nytteløst. Tilgivelsen var en arv til menneskene etter Jesu død på korset. Selv kunne de ikke yte noe for å rettferdiggjøre seg, aller minst ved å slå seg selv til blods. Offeret ble gitt på Golgata, og frelsen blir gitt til dem som tror og lar Guds nåde rense dem fra all synd og urettferdighet.

En tredje feil ved klostervesenet som reformatorene fremhevet, var at ordningen stod helt uten bibelsk autoritet. Gud skalpte menneskene for å leve sammen. Nettopp for at Adam ikke skulle være alene, skapte Han Eva. Heller ikke var det Guds hensikt at de kristne skal trekke seg ut av verden. Jesus sa om dem i sin bønn til Faderen: «Jeg ber ikke om at Du skal ta dem ut av verden, men at Du skal bevare dem fra det onde.» (Joh.17,15) Den kristne skal ikke leve som verden, men i verden som Guds vitne og sendebud. «Dere er verdens lys,» sa Jesus, og forklarte de kristnes oppgave ved hjelp av en enkel illustrasjon: «Man tenner heller ikke en lampe og setter den under et kar, men i en lampeholder.Da gir den lys til alle som er i huset. På samme måte skal dere la lyset deres skinne for menneskene slik at de kan se de gode gjerningene deres og ære deres Far, Han som er i himmelen.» (Matt.5,14-16) Det står ingen steder i Bibelen at menneskene skal trekke seg tilbake for å leve i kloster. Hvor kommer så denne tradisjonen fra?

Vesta-kulten

I det gamle Roma hadde gudinnen Vesta et tempel, hvor hennes prestinner, vestalinnene, gjorde tjeneste. Romerne hadde arvet sin mytologi fra grekerne, men tilpasset den til romerske forhold og tradisjoner. Vesta var det latinske navnet på den greske gudinnen Hestia. Denne var datter av Kronos og Rhea, to av barna til Gaia (eller Ge), jorda og den første gudinnen, og Uranos, himmelen. Ordet héstia betyr «ildsted», og denne høyt ansette gudinnen var vokter av og gudinne for hjemmets ildsted. Det var viktig at ilden ble beskyttet siden den var vesentlig både for matlaging, oppvarming og belysning. Hestias rolle ble derfor understreket ved at hennes navn var det første som ble nevnt ved offerhandlinger, og ved hvert måltid ble det ofret vin til henne ved ildstedet.

I Roma het ildstedets gudinne altså Vesta, eller mer korrekt Vestapublica populi Romani. «Kulten for Vesta er en af de ældste i Rom, og viet til det livsbetingende element ilden. I Vestatemplet brændte en evig ild, og man så i den et symbol på samfunnets fælles arne. Herfra hentede man ved det romerske nytår 1.marts ny ild til ildstederne i de private huse. Også den hellige ild i templet fornyedes 1. marts - tilsyneladende uden at man herved brød kontinuiteten. Ved den og andre lejligheder gennemførte man omhyggelige renselsesritualer og anvendte hertil et andet element, der indtog en betydningsfuld plads i kulten, vandet. Man måtte kun bruge helligt kildevand hentet fra Egerias kilde uden for den appiske port, og det blev transporteret i vandkrukker med spids bund, hvad der skulle forhindre, at de blev sat ned og derved kom i kontakt med den urene jord. Således var traditionen i republik og kejser-tid.» 1 (Den romerske republikken varte fra ca. 509-27 f.Kr. Da startet keisertiden, som varte til Vest-Romerrikets fall i 476 e.Kr.)

Vesta-tempelet

Tempelet for Vesta lå på Romas offentlige og politiske forsamlingsplass, Forum Romanum eller Romas Forum, like i nærheten av det gamle kongepalasset Regia («den kongelige»). Da Roma ble republikk (509 f.Kr.), ble denne borgen i stedet brukt som bolig for byens religiøse overhode, pontifex maximus, «den store brobyggeren», en tittel som paven innehar i dag. (I keisertiden, som startet med Augustus, bar keiseren selv denne tittelen.)

De eneste levningene vi i dag har fra det tidligste Vesta-templet, er potteskår, terrakottafragmenter og liknende. Utfra dette har man kunnet datere dette til 575-550 f.Kr. Ifølge romerne var det Romu-lus, mannen som etter legenden skal ha grunnlagt Roma i 753 f.Kr., som bygde dette tempelet. På grunn av brann, ble tempelet flere ganger gjenoppbygd. Det eldste grunnplan som er bevart, er fra Augustus tid (32 f.Kr.-14 e.Kr.), og viser at bygningen hadde form som et rundtempel. Her, ved Vestas alter, brandt den evige ilden. I tillegg ble det arkivert hellige skrifter her. Det skal også ha vært et hemmelig rom, hvor en gammel statue av den greske gudinnen Pallas Athene skal ha blitt oppbevart. Kun pontifex maximus og vestalinnene hadde adgang der. Også andre relikvier, de hellige ting (sacra) ble oppbevart i Vesta-templet, samt statens offisielle «husguder» (lares). Vestakulten var derfor et viktig symbol på Romas evige makt og statens enhet. I tilknytning til tempelet lå vesta-linnenes hus, Atrium Vestae, en rektangulær bygning med rom som vendte ut mot en stor gårdsplass. På plassen var det tre dammer og statuer av betydningsfulle vesta-linner.

Vestalinnene

Vestas prestinner - som utgjorde det eneste kvinnelige presteskapet i Roma - begynte sin tjeneste i tempelet i en alder av 6-10 år. De seks jomfruene ble utpekt fra aristokratiske familier av pontifex maximus, som heretter ble regnet som deres far. Deres viktigste oppgave var å vokte og vedlike-holde den hellige ilden. Vesta-linnene gjorde tjeneste til de var 40 år. Denne tiden var de forpliktet til å leve i sølibat (kyskhetsløfte). De ble betraktet som gift, og var bestandig iført brudedrakt. Etter at de var ferdige i tjenesten (vanligvis 30 år), stod de derimot fri til å gifte seg, men gjorde det sjelden.

Det fulgte stor ære med rollen som vestalinne. De hadde rett til å kjøre omkring i vogn, og ble ledsaget av en liktor når de gikk på gaten. Dersom en dødsdømt person skulle være så heldig å møte en vestalinne på veien, hadde hun makt til å benåde ham. Man kunne også søke beskyttelse hos dem. De fikk de beste plassene på gladiatorkamper og i teatre, og de hadde som eneste kvinner rett til å skrive testamente. Bare pontifex maximus stod over dem i rang, og det var han som sørget for at en vestalinne ble straffet dersom hun forsømte sin plikt. Straffene var strenge. En prestinne som lot ilden slokke, ble pisket, brudd på kyskthetsløftet medførte dødsstraff i form av levende begravelse. Vesta-kulten ble opphevet i år 382 e.Kr. av keiser Gratian, men dens tradisjoner ble ført videre i Roms nye statsreligion, kristendommen, som var mer et hamskifte enn en egentlig omvendelse.

Andre steder

Romerne var ikke de eneste som hadde et kvinnelig prestskap av jomfruer. Tradisjonen er dessuten mye eldre. I det gamle Babylon ble solen tilbedt som den øver-ste guden. Denne religionens overhode - prestekongen, pontifex maximus - som ble regnet for å være solgudens jordiske vikar, ja endog inkarnasjonen av ham, hadde også et prestskap bestående av jomfruer som utførte tjeneste i templet. Ved ed var de bundet til et liv i kyskhet. Før de startet sin tjeneste, ble de opplært i religionens ritualer og sine plikter. Fra den dagen de kom inn i dette systemet, ble de avskåret fra all kontakt med omverdenen og med deres familie og venner. Brudd på pliktene ble slått hardt ned på.

Også andre steder i verden finner vi slike prestskap av jomfruer. I Skandinavia hadde Frøyas prestinner, som hovedsaklig bestod av kongsdøtre, i oppgave å vokte den hellige ilden. I Athen levde jomfruene på offentlig bekostning, under strenge regler om seksuell avholdenhet. Likedan var det i inkaenes Peru. På samme måte som vestalinnene i Roma ble en prestinne som brøt kyskhetsløftet, også her straffet med døden i form av levende begravelse.

Prestinnene tilhørte solguden og hans konge. Brudd på kyskhetsløftet ble sett på som en alvorlig overtredelse mot guden, noe som kunne utløse hans vrede for eksempel i form av tørke eller hungersnød. Det var derfor viktig at jomfruene holdt fast på løftet. Av denne grunn ble det mange steder satt evenukker til å vokte dem. Disse mennene ble selv kastrert for at de ikke skulle røre kvinnene, men i tillegg hadde de ofte høye stillinger i kongens hoff, og de ble lovet en stor belønning etter døden.

O vergangen

Selve ordet «nonne» kommer av det kaldeiske, eller babylonske nonna, som betyr «datter». Ordet for «sønn»er nin eller non, og det var en avledning av dette (nonnus) som tidligere ble brukt om munkene i øst. Som vi så fra Vesta-kulten, ble vestalinnene, etter at de var hentet ut av sine egentlige familier, regnet som døtre av religionens øversteprest, pontifex maximus. Han ble betraktet som deres far og hadde øverste myndighet over dem. Gjennom kyskhetsløftet ble de bundet til guden, hans øversteprest (som ble regnet som hans vikar og inkarnasjon) og religionen eller kulten. Dette er opprinnelsen til klostervesenet. Systemet er nøyaktig det samme, den eneste forskjellen er at rollene og funksjonene har fått nye navn.

De gamle romerne hadde ikke vært så nøye med folks private tro og religion. Det eneste kravet som ble stilt til alle borgere, var at de tok del i statens ritualer og bøyde seg for statens guder. De kristne nektet å gjøre dette. Derfor ble de snart utsatt for de grusomste forfølgelser. Mange ble brent levende på bål eller korsfestet, mens andre ble sendt ut på amfiteaterets arena, hvor de ble revet i hjel av ville dyr, til begeistring og underholdning for Romas innbyggere. Forfølgelsen stoppet likevel ikke kristendommens fremgang, og martyrenes blod er blitt omtalt som «såkorn» for evangeliet.

Utover 300-tallet ble alt med ett snudd på hodet. Romerriket merket et stadig økende press mot grensene, spesielt fra de germanske stammene i nord. Keiser Konstantin (280-337) innså hvor viktig det var med en indre enhet i riket, og under ham ble de to store religioner i Roma, kristendommen og soltilbedelsen, likestilt, ja endog i stor grad smeltet sammen. Keiserens påståtte konvertering til kristendommen knyttet han nærmere til de kristne, og mange var villige til å gi avkall på enkelte av Bibelens prinsipper for å møte hedningene på halvveien. Deres håp var at de da snart ville ta imot resten av det kristne budskapet, men i stedet ble menighetens struktur og lære forandret. De hedenske avgudsbildene og statuene fikk navn etter bibelske personer, og folk fortsatte å tilbe dem som før. Søndagen, som før bare var blitt æret som «solens ærverdige dag», ble ilagt et kristent budskap, idet den ble sagt å være til minne om Jesu oppstandelse.

Selv om han bekjente seg til kristendommen, gav Konstantin aldri avkall på sin gamle religion. Han fortsatte å tilbe sin skytsgud, Jupiter, solguden, og han beholdt hele livet stillingen som pontifex maximus, den øverste lederen for den romerske avgudsreligionen. På sine mynter, som spilte en vesentlig rolle i keiserens propaganda, lot han seg fremstille som inkarnasjonen av guden Jupiter. Augustus var den første keiseren som bar tittelen pontifex maximus (12 f.Kr.), og den ble brukt av de romerske keiserne frem til slutten av det 4. århundre. Da ble den overført til biskopen av Roma, som i løpet av kort tid også skulle bli omtalt som ‘pave’. (Men først flere århundrer senere kom denne tittelen til å bli brukt bare om ham.) Det er av denne grunn at en av pavens mange titler i dag er nettopp pontifex maximus, «den store bro-byggeren». I tillegg omtales paven som far (papa, derav ordet «pave»), og han kaller jenter og kvinner for «døtre» og gutter og menn for «sønner». Men Jesus sier: «Kall ikke noen på jorden deres far. For Én er deres Far, Han som er i himmelen.» (Matt.23,9. Se også Matt.5,45.48)

En annen tittel paven bærer, er Vicarius Filii Dei, Guds sønns vikar. Jesus har aldri sagt at et menneske skulle ta rollen som Hans jordiske vikar og motta den tilbedelse som ingen skapning kan gjøre krav på. Ikke en gang englene, som aldri falt i synd og derfor ikke har behov for noen frelser, vil tillate seg å ta imot tilbedelse fra noen. «Gud skal du tilbe!» (Åp.22,9) Intet menneske har rett til å opphøye seg selv som Gud og på den måten frarøve Ham Hans rettmessige tilbedelse. Dette har aldri vært et kristent (bibelsk) prinsipp. Den eneste «vikar» Jesus har omtalt, er «Talsmannen», Den Hellige Ånd. (Joh.14,16-18.26; 15,26; 16,7-14)

Frelst ved tro og tillit

Mange unge kvinner (og menn) går i kloster med et oppriktig ønske om å lære Gud bedre å kjenne. Vi kan ikke dømme deres tanker og hensikter, og har heller ingen rett til å gjøre det. Men det vi kan gjøre, og som vi også burde føle som vår plikt, er å fortelle dem hva sannheten er og at Gud har et mye bedre alternativ. Gud ønsker ikke at noen mennesker skal gå rundt med bekymring for om Han vil godta dem eller ikke. De vil selv aldri være i stand til å betale en sum som er stor nok til å erstatte den synd de har begått. Gud vet dette, og Han krever det heller ikke av dem. I stedet har Han selv betalt en løsesum, som er stor nok til å frikjenne alle verdens mennesker. Den Skrift Han selv har inspirert forteller oss at «så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, Den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Men den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn.» (Joh.3,16-18)

Hva var Hans enbårne Sønns navn? Engelen sa det til Josef: «Hun [Maria] skal føde en sønn, og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse Sitt folk FRA deres synder.» (Matt.1,21) På hebraisk var Hans navn Jeshua, eller Jehos-hua, som betyr «Herren er frelse». Jesus er Frelseren, og «hver den som tror på Ham» - hver den som har full tillit til Hans løfter og Hans ord, og tar imot Ham som en stedfortredende frelser - skal «ha evig liv». «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom.5,8) «Han som selv bar våre synder på Sitt eget legeme opp på treet, for at vi, døde fra syndene, skulle leve for rettferdigheten - ved Hans sår ble dere legt.» (1.Pet.2,24) «Rettferdigheten blir tilregnet alle oss som tror på Ham som reiste vår Herre Jesus opp fra de døde, Han som ble gitt for våre overtredelser...» (Rom.4,24-25) «Da vi altså er blitt rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom.5,4)

Ekteskapet

Bibelen stiller ingen krav om et liv i sølibat for å vinne gunst hos Gud. Samtidig er det heller ingenting i veien for å la være å gifte seg. Apostelen Paulus skriver: «Når det gjelder jomfruene, har jeg ikke noe påbud fra Herren. Men jeg gir råd som en som av Herren har fått barmhjertighet til å være troverdig. Jeg mener derfor at det på grunn av den nøden som er nå, er godt for et menneske å bli i den stand han er: Er du bundet til en hustru? Søk ikke å bli løst! Er du løst fra en hustru? Søk ikke etter en hustru! Men selv om du gifter deg, har du ikke syndet. Og hvis en jomfru gifter seg, har hun ikke syndet. Men disse vil få trengsel i kjødet, noe jeg gjerne vil spare dere for.» (1.Kor.7,25-28) Det er ikke noe påbud som Paulus her gir, bare et råd som han mener vil være til praktisk nytte for de troende. Han viser til at Jesus snart kommer igjen, og de kristne har en stor oppgave i å opplyse og advare verden. I dette arbeidet vil det være enklere å ikke være bundet i et ekteskap, med hva det innebærer av familieforpliktelser og barneoppdragelser. Særlig hustruen vil da få «trengsel i kjødet». Paulus fortsetter sitt brev med å si: «Men dette sier jeg dere, brødre, tiden er kort, slik at fra nå av må de som har hustru, være som om de ikke hadde noen.» (v.29) Arbeidet med å spre evangeliet er mye enklere for dem som ikke har en familie å bekymre seg for, men i stedet kan konsentrere seg om Guds sak. «Men jeg vil at dere skal slippe å ha bekymringer. Den som er ugift bekymrer seg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. Men den som er gift bekymrer seg for det som hører denne verden til, hvordan han kan være til behag for sin hustru. ... Og dette sier jeg til deres eget beste, ikke for at jeg skal legge en felle for dere, men av hensyn til det som sømmer seg, og for at dere kan tjene Herren uten å bli hindret av noe.» (v.32-33.35)

Igjen er det heller ikke galt å gifte seg. «Men om noen mener at han fører skam over sin datter som er jomfru, hvis hun har passert ungdomsalderen, og det må være slik, så kan han gjøre det hvis han vil. Han synder ikke. La dem gifte seg!» (v.36) Ekteskapet skulle, i tillegg til å knytte to mennesker sammen, være et symbol på forholdet mellom Gud og menigheten. Guds menighet symboliseres av en jomfru, en kvinne som ikke har vært i kontakt med andre menn, altså en menighet ren for avguder og hedenske doktriner. (Se 2.Kor. 11,2; Jer.14,17; Am.5,2; Åp.12,1) Selv kaller Jesus seg for «deres ektemann». (Jer.31,32. Se også Jes.62,5; Joh.3,27-29; Matt.9,15; Åp.21,10 - sml. Joh. 1,29) «For din Skaper er din ektemann, hærskarenes Herre er Hans navn. Din forløser er Israels Hellige, Han som kalles Gud for hele jorden.» (Jes.54,5) Gud er trofast med Sine løfter som Han har gitt til menneskene, til menigheten, Sitt folk, og Han forventer at de er lojale og trofaste igjen. Det er et gjensidig forhold med sterke kjærlighetsbånd, så sterke at Jesus var villig til å dø og lide den straffen vi skulle hatt, for at vi kan gå fri.

Ekteskapet mellom en mann og en kvinne, hvor de begge elsker hverandre og er lojale, skulle være et symbol på dette. Derfor skriver også Paulus: «Dere hustruer skal underordne dere deres egne menn, som under Herren. For ektemannen er hode for hustruen, slik også Kristus er hode for menigheten.» Paulus er ofte blitt sitert for å underbygge mannens rett til å undertrykke sin hustru, og Bibelen blir stemplet som «mannsdominant». Dette er å føre falskt vitnesbyrd over Paulus. Han har ikke skrevet at kvinnen er mindre verd enn mannen, eller at hun er hans «slave». Paulus henviste ganske enkelt til den symbolikken som ekteskapsordningen inneholder, nemlig forholdet mellom Jesus og menigheten i gjensidig kjærlighet og trofasthet. Mannen omtales ganske riktig som hustruens hode, men hvem er det han sammenliknes med? Jo, Kristus, Han som er «Frelser for legemet [menigheten]. Slik menigheten underordner seg Kristus, slik skal derfor hustruene underordne seg sine egne menn i alle ting. Dere ektemenn, elsk deres hustruer, slik også Kristus elsket menigheten og gav Seg selv for den... På samme måte skylderektemennene å elske sine egne hustruer som sine egne legemer. ... Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og være knyttet til sin hustru, og de to skal være ett kjød. Dette er en stor hemmelighet, jeg taler her om Kristus og menigheten.» (Ef.5,22-25.31-32)

HMT

Kilder: Antikkens storbyer, P.Connolly & H.Dodge, Asch., Oslo, 1998; Asch. & Gyld.s Store norske leksikon, b.9; Forum Romanum og Palatin, J.Isager, Odense UP, 1977; Tegn og fortolkning, Christof-fersen m.fl. Gyld. Oslo,1996

1 Forum Romanum og Palatin, s.42-43

Obadja