JESUS VASKET JUDAS’ FØTTER

JESUS VASKET JUDAS’ FØTTER

av H.M.Trangerud

Jesus og disiplene var samlet i en sal i Jerusalem for å feire påske, høytiden som var blitt innstiftet til minne om utfrielsen fra Egypt, og som pekte frem til den begivenhet som snart skulle skje; Jesus, som Guds lyteløse lam, skulle ofres en gang for alle for hele verdens synder. Bordet var dekket til påskemåltid, og på hvilebenkene som var plassert rundt det, lå gjestene mens de ventet på at en tjener, som gikk langsmed benkeradene, skulle vaske føttene deres. Dette var vanlig skikk og bruk ved et festmåltid.

Guds rikes prinsipper

Mindre enn en uke tidligere hadde disiplene hørt Jesus fortelle dem om Guds rikes gode prinsipper. Han hadde forklart dem: «Dere vet at herskerne over hedningene har fullt herredømme over dem, og de som er store utøver makt over dem. Men slik skal det ikke være blant dere. For den som vil være stor blant dere, han skal være deres tjener. Og den som vil være den første blant dere, han skal være deres slave - slik som Menneskesønnen ikke kom for å la seg tjene, men for selv å tjene, og for å gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Matt.20,25-28)

I tre år hadde de vært vitne til hvordan Jesus daglig fornektet seg selv i ydmyk tjeneste for andre. Han som var jordens skaper og Guds sønn, ofret tid og krefter på andre. Så Han en anledning til å hjelpe, benyttet Han den. Han helbredet syke, trøstet dem som var overtynget av sorg, tok seg av enker og foreldreløse, hjalp de fattige, mettet de sultne og gav til de trengende. Han hadde vist dem et rent eksempel på ekte selvoppofrelse og ydmykhet.

Men der de lå rundt bordet i salen i Jerusalem, så det ikke ut til at disiplene hadde lært denne betydningsfulle leksen. De var preget av sjalusi og stridslyst. De hadde ennå ikke gitt slipp på tanken om at Jesus skulle opprette et jordisk rike, en mektig jødisk nasjon, frigjort fra romernes åk. I dette riket ønsket de å besitte de øverste posisjonene. Dette hadde ført til strid og splittelse mellom dem, og denne kvelden så stridighetene ut til å bli ytterligere forsterket.

En tjeners jobb

Vannkrukke, fat og håndkle, som var satt frem for den tradisjonelle fotvasken, stod fremdeles urørt. Det var ingen tjener tilstede for å utføre jobben. Det var stille i rommet. Ville noen ta på seg den ydmykende jobben som de andres tjener?

Disiplenes stolthet gjorde at de forholdt seg tause og tilsynelatende likegyldige til den viktige gjerningen som skulle utføres. Ingen av dem var villige til å ydmyke seg og sette de andre høyere enn seg selv. Men Jesus var. Han som de hadde kalt sin Herre og den ventede Messias, bøyde seg ned og utførte den ydmykende oppgaven. Av alle Hans leksjoner om sann selvoppofrelse, var dette kanskje den sterkeste, og Hans kjærlighet rørte ved disiplenes hjerter.

Også Judas

Jesus vasket alle disiplenes føtter. Også Judas. Tidligere hadde Han sagt: «Har jeg ikke utvalgt dere tolv? Og en av dere er en djevel?» (Joh.6,70) Helt fra begynnelsen hadde Jesus forstått Judas’ innerste planer. Mer enn noen andre av disiplene var han ute etter jordisk rikdom og anerkjennelse. Han stjal fra pengekassen som han var blitt betrodd oppsynet med, og han var snar til å komme med anklager mot andre. Og kort tid før nattverdsmåltidet i Jerusalem, hadde Judas gått med på å utlevere Jesus til de jødiske lederne for en lite sum penger.

Til tross for alt dette hadde Jesus latt ham være sammen med seg disse årene, og Han nølte ikke med å la ham få del i nattverden. Jesus elsket Judas, og med den største kjærlighet bøyde han seg ned og vasket hans føtter. Selv om Jesus visste at Judas hadde gått med på å forråde ham, hadde Han ikke gitt opp å kalle på ham. Tålmodig hadde Han arbeidet med Judas, slik Han arbeider med og kaller på alle mennesker. Men selv om Jesu kjærlighet rørte ved hans hjerte, lot Judas stoltheten og selviskheten få overhånd, og han forlot rommet for å fullføre sine planer.

Jesus gjorde og gjør fremdeles alt for at syndere skal vende om. Den måten Han hadde behandlet Judas på, ble med tiden et kraftig vitnesbyrd for disiplene, og det er like så mye et eksempel for oss. Vi skal ikke la oss styre av fordommer eller av en følelse av å være bedre enn andre, uansett hva mennesker måtte gjøre eller være. Gud hater synden, men elsker synderen, og Han ønsker å lære oss det samme.

Ikke toleranse

Kjærlighet er ikke det samme som ubegrenset toleranse. Det finnes ingen toleranse for synd. Synden er så grusom at bare Guds egen Sønn kunne sone straffen for synderne. Det er ikke kjærlighet å legalisere synd under påskudd av at vi ved Jesu offer kan få tilgivelse. Gud vil gjerne tilgi en angrende synder, men Han hater like fullt og helt synden. Derfor er det også en del av Hans plan å rense oss fra synd, ikke la oss fortsette i den. Syndens lønn er fortsatt døden, og det er ikke kjærlighet å forkynne at «vi kan synde så mye vi vil, fordi Gud tilgir oss uansett», når virkeligheten er det motsatte.

«Kan dere virkelig stjele, slå i hjel, drive hor, sverge falskt, brenne røkelse for Ba’al og følge andre guder som dere ikke kjenner, og så komme og stå for Mitt åsyn i dette huset som er kalt ved Mitt navn, og si: «Vi er utfridd for å kunne gjøre alle disse styggedommene?» (Jer.7,9-10) Til dem som forkynner en slik lære, sier Guds ord: «Dere styrker den ugudelige, så han ikke vender om fra sin onde vei og kan få leve.» (Esek.13,22)

Sann kjærlighet

Kjærlighet er et spørsmål om hvordan vi behandler andre. Gud er kjærlighet, og Jesu liv viste kjærlighetens prinsipper i praksis. Det er kanskje ikke så vanskelig å smile til den som smiler til oss, men «dersom dere elsker dem som elsker dere, hvilken lønn har dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme? Og dersom dere bare hilser på deres brødre, hva mer enn andre gjør dere da? Gjør ikke til og med tollerne det samme?» (Matt.5,46-47)

«Men Jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som ondskapsfullt utnytter dere og forfølger dere.» (v.44) Jesus sa ikke bare dette med ord, men lot det også komme til syne med sine gjerninger. Også Judas føtter vasket Han. Hans eksempel skal være til lærdom for oss alle.

Hvordan behandler vi andre?

«Hvis noen sier: «Jeg elsker Gud,» og hater sin bror, da er han en løgner. For den som ikke elsker sin bror, som han har sett, hvordan kan han elske Gud, som han ikke har sett?» (1.Joh.4,20)

Det kan være en Judas, eller en person vi tror er en Judas, eller det kan være en Peter, en Johannes, en Simon eller en Jakob. Spørsmålet om kjærlighet er ikke hvem andre er eller hvordan de behandler oss, men hvordan vi behandler dem. Vi har ingen rett til å overse mennesker, la våre handlinger bygge på fordommer eller rykter, eller avvise noen fordi vi tror vi er bedre enn dem. På samme måte har vi idag heller ikke rett til å utelukke noen fra å holde nattverd. Det er Gud som kjenner hjertene, og det er Han som vil holde den rettferdige dommen.

Et eksempel å følge

Alle disiplene hadde feilet. Det var derfor Jesus bøyde seg ned og vasket deres føtter, et symbol på den mye mer betydningsfulle renselsen fra synd som må finne sted i et hvert menneskes liv. Ved denne handling ledet Han alle, unntatt én, til omvendelse.

«Da Han så hadde vasket føttene deres og tatt på seg klærne sine og satt seg ned igjen, sa Han til dem: «Forstår dere hva Jeg har gjort med dere? Dere kaller Meg Herre og Mester og det med rette, for det er Jeg. Hvis da Jeg som er deres Herre og Mester, har vasket føttene deres, skylder også dere å vaske føttene til hverandre. Nå har Jeg gitt dere et eksempel, for at dere skal gjøre som Jeg har gjort mot dere.» (Joh.13,12-15)

Spørsmålet vil naturlig falle tilbake på oss; Er vi villige til å bøye oss ned og vaske Judas føtter? Og hvis ikke, kan det være at vi selv trenger å bli vasket?

Obadja