Hvordan ser Gud på oss

Hvordan ser Gud på oss?

Av Jarle Roger Breivik

I Luk. 15 forteller Jesus noen lignelser. Den første handler om en sau som forsvinner og gjeteren går ut for å finne den igjen. Nummer to handler om en forsvunnet mynt som eieren absolutt skal finne igjen. Den tredje er den mest kjente av dem alle: Den bortkomne sønnen.

Med første øyekast kan de to første lignelsene virke litt tåpelige. Hvorfor bryr hyrden seg om å lete etter én (!) sau når han har 99 andre i god behold? Hvorfor ta seg bryet å lete etter én (!) mynt når du har mange andre fra før? Hva vil egentlig disse lignelsene fortelle oss? Svaret finner vi i lignelsen om den fortapte sønnen. Den yngste sønnen i huset ber om arven sin før (!) faren er død og reiser avsted. Der sløser han bort alt på tull og fanteri og ender opp som en fattig tigger. «Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn. La meg få være som en av dine leiefolk.’ Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham. Da sa sønnen til ham: ‘Far, jeg har syndet mot himmelen og for deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles din sønn.’ Men faren sa til sine tjenere: ‘Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! For denne min sønn var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet.’ Og de begynte å være glade.» (Luk.15,18-24)

På vei hjem fra arbeidet den kvelden, hører den eldste sønnen at det er fest i huset. Han spør en av tjenerne hva som foregår. «Han sa til ham: ‘Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake.’ Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. Men han svarte og sa til sin far: ‘Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!’» (Luk.15,27-30) Jeg kan godt forstå brorens reaksjon. Kanskje jeg hadde reagert på samme måte selv hvis jeg var i hans sted! Er det ikke litt sykt? Her kommer yngstemann hjem etter å ha sløst bort alt på en slikk og ingenting, og faren steller i stand fest? Hadde det ikke vært mer naturlig om han hadde sagt: «Du får jobbe her noen dager så skal jeg tenke over saken»? Hadde jeg vært yngstesønnen som kom tilbake, hadde jeg kanskje sagt: «Nei, nå får du gi deg, pappa! Overdriver du ikke litt nå? Her har jeg kasta bort penga dine på tull og fanteri, også steller du i stand fest for meg som om ingenting hadde skjedd? Hva tror du folk vil si? De må da tro det har klikka helt for deg!» Virker ikke farens reaksjon litt merkelig?

Hvem symboliserer faren i denne lignelsen? «Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse... På samme måte, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.» (Luk.15,7.10) For ikke lenge siden skjønte jeg meg ikke helt på Gud. Jeg har alltid visst at han elsker meg og er veldig (!) tålmodig med meg! Hvorfor bruker han så mye tid på lille, betydningsløse skitne meg? Han minnet meg litt om en dårlig forretningsmann. Hvem kjøper vel et gammelt råttent hus til restaurering når det er billigere å bygge nytt? Eller hvem kjøper en håpløs bruktbil det koster mer å sette i stand enn det koster for en solid og driftsikker bruktbil? Jeg skjønte ikke hvordan Gud kunne bruke så mye tid på meg, så elendig fatning som jeg er i. Hadde han ikke bedre ting å bruke tiden på? Hva ser Gud i en håpløs, skitten synder som meg?

Plutselig gikk det opp for meg! Når den eldste sønnen så sin lillebror, så han en skitten synder som hadde sløst bort farens penger. Han hadde også fornærmet faren ved å spørre etter sin del av arven mens han levde! Hva gjør faren? Arrangerer fest (!) for sønnen sin! Er det rart eldstemann blir sint og føler seg urettferdig behandlet? Kanskje jeg ville reagert på samme måte!? Hva så faren da hans yngste sønn kom hjem? Så han det samme som sin eldre sønn? Hvordan ser Gud på oss? Ser han en skitten, håpløs elendig tosk, eller som en god mor på sitt hjelpeløse, lille barn?

Obadja