De 1000 år og den endelige dommen

De 1000 år og den endelige dommen

av H.M.Trangerud

«Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i tusen år.»

(Åp.20,6)

Når Jesus kommer tilbake, vil det kun være to grupper mennesker på denne jorden, de som har valgt Hans side og de som har kjempet imot. Den første gruppen vil «bli rykket opp i skyer sammen med dem [som døde i Kristus og har del i den første oppstandelsen], for å møte Herren i luften. Og så skal vi alltid være med Herren.» (1.Tess.4,17) Den andre gruppen mennesker vil dø - «de skal samles sammen som fanger i fangehullet. De skal stenges inne i fengsel. Etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse.» (Jes.24,22) Først etter en periode på 1000 år, vil de ugudelige våkne opp igjen til sin endelige dom.

Satan bundet

Johannes forteller: «Deretter så jeg en engel som kom ned fra himmelen. Han hadde nøkkelen til avgrunnen og en stor lenke i hånden. Han grep dragen, den gamle slange, som er djevelen og Satan, og bandt ham for tusen år, og han kastet ham ned i avgrunnen og stengte ham inne og satte et segl over ham, for at han ikke lenger skulle forføre folkeslagene før de tusen år var til ende. Men etter alt dette skal han bli løslatt for en kort tid.» (Åp.20,1-3)

Denne situasjonen inntreffer når Jesus har hentet sitt folk fra jorden og fører dem inn gjennom himmelens porter. Alle de ugudelige er drept. (Se Åp.19,21.15) Jorden ligger fullstendig øde. Det er ikke et eneste levende menneske igjen. «På den dagen skal Herrens drepte ligge spredt fra den ene enden av jorden til den andre enden av jorden. Ingen skal synge klagesang over dem, og ingen skal samle dem og begrave dem. De skal bli til avfall på jorden.» (Jer.25,33)

De eneste som er tilbake, er Satan og de englene som fulgte ham i opprøret mot Gud. Gjennom profeten Jesaja beskriver Gud denne situasjonen: «Å, at du er falt ned fra himmelen, du strålende stjerne [=Lucifer], morgenrødens sønn! Å, hvor du er hogd ned til jorden, du som underkuet folkeslagene! (sml. Hebr.2,14-15; Joh. 8,34)

For det var du som sa i ditt hjerte: «Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst borte mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.»

Men til dødsriket skal du føres ned, lengst nede i avgrunnens dyp. ... Alle folkeslagenes konger, alle sammen, hviler med ære, hver i sitt eget hus. Men du er kastet bort fra din grav, som en foraktet kvist, helt dekket av drepte, av dem som er gjennomboret med sverd, som farer ned til avgrunnens steinrøys. Du er somet nedtråkket lik. Du kommer ikke sammen med de andre ved gravferd, for du har ødelagt ditt land og slått ditt folk i hjel.» (Jes.14,12-20)

På denne måten vil Satan være «bundet» til den øde og ødelagte jorden i tusen år. Det er ingen men-nesker der som han kan forføre, og han har ingen andre steder å dra. Det eneste han kan gjøre er å betrakte resultatet av den ødeleg-gelsen og det opprøret han har stelt i stand.

Ordet «avgrunnen» viser til den kaotiske og mørke jorden. Jeremia beskriver jordens tilstand på følgende måte: «Jeg så på jorden, og se, den ar uformet og tom. [Sml. 1.Mos.1,2] På himmelen var det ikke noe lys. Jeg så fjellene, og se, de skalv, og alle haugene svaiet. Jeg så, og se, det fantes ikke noe menneske mer, alle fuglene under himmelen hadde flyktet. Jeg så, og se, det fruktbare landet var en ødemark. Alle byene var revet ned framfor Herrens åsyn, framfor Hans brennende vrede. For så sier Herren: Hele landet skal legges øde. Likevel skal Jeg ikke gjøre ende på det...» (Jer.4,23-27)

Men «etter alt dette», etter de tusen årene, «skal han bli løslatt for en kort tid.» (Åp.20,3) Hva som da skjer, skal vi komme inn på om litt.

Guds folk i himmelen

Mens jorden ligger øde og tom, er Guds folk i himmelen. De har fått høre innbydelsen: «Kom, dere som er velsignet av Min Far. Arv det riket som er gjort ferdig for dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matt.25,34) De har fått tilgang til Edens hage, som Adam og Eva på grunn av syndefallet var blitt stengt ute fra (se 1.Mos.3,24), og de har fått tilgang til å spise av Livets tre. «Salig og hellig er den som har del i den første oppstandelsen. Over dem har den annen død ingen makt, men de skal være prester for Gud og Kristus, og de skal regjere med Ham i tusen år.» (Åp.20,6)

Johannes forteller at han «så troner, og noen satte seg på dem, og det ble overgitt til dem å holde dom. Deretter så jeg sjelene til dem som var blitt halshogd for Jesu vitnesbyrds skyld og for Guds ords skyld... Og de levde og regjerte med Kristus i tusen år.» (Åp.20,4)

Det er ikke de frelste som nå blir dømt. Den dommen ble fullført før Jesu gjenkomst. (Se Åp.22,12) De mennesker som har takket ja til Guds frelsestilbud, har fått tilgitt og slettet ut sin skyld. Jesus har båret deres synder, og Hans rettferdighet er blitt tilregnet dem. Guds folk har alt vært oppe til dom, for de hadde overgitt sin sak til Gud, og Han har frigitt dem.

«For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men hvis den begynner med oss først, hva blir da avslutningen for dem som er ulydige mot Guds evangelium?» (1.Pet.4,17) De mennesker som ikke ville ta imot Guds frelsestilbud, vil selv måtte høste frukten av sine gjerninger. De vil selv måtte bære straffen for sine synder. Det er dommen over disse - tilmåling av en rettferdig straff for hver og en av dem - som vil finne sted i himmelen under de 1000 år.

Paulus skriver:»Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? ... Vet dere ikke at vi skal dømme engler?» (1.Kor.6,2.3) Den endelige dommen, hvor straffen blir fullbyrdet, finner sted etter de 1000 årene, både over menneskene og over Satan og hans engler. «Og de englene som ikke tok vare på sin myndighet, men forlot sin egen bolig» og gjorde opprør, «dem har Han bundet i evige lenker 1 under mørke til dommen på den store dag.» (Jud.6)

Målestokken i dommen er Guds ord og Hans hellige lov, og straffen til den enkelte, som er tilmålt utfra hans gjerninger, vil bli skrevet opp i bøkene. (Se Åp.20,12) Spørsmål om hvorfor noen ikke er himmelen, og hvorfor noen er der, vil bli besvart. «Døm ikke noen før tiden, før Herren kommer 2 . Han som både skal føre mørkets skjulte ting fram i lyset og åpenbare hjertenes råd. Da skal den enkelte få sin ros av Gud.» (1.Kor.4,5)

Det nye Jerusalem

Johannes forteller videre: «Og jeg, Johannes, så den hellige staden, Det nye Jerusalem, komme ned fra Gud ut fra himmelen, gjort i stand som en brud smykket for sin brudgom.» (Åp.21,2) Etter de 1000 år vil Jesus igjen komme tilbake til jorden, fulgt av alle de frelste og hærskarer av engler. De vil gå inn i den hellige staden, hvor «Guds bolig» er (v.3).

Da oppfylles det som ble talt ved profeten Jesaja: «På den dagen skal Herrens Spire 3 være vakker og herlig, og landets frukt utsøkt og praktfull for de unnslupne av Israel 4 . Da skal det skje: Den som er igjen i Sion og er tilbake i Jerusalem, skal kalles hellig, hver den som er oppskrevet blant de levende i Jerusalem.» (Jes.4,2-3) Guds folk er seiervinnere. De har fått sin synd slettet ut, og hverken synden eller døden har makt over dem lenger. De kan «kalles hellig.»

Johannes forteller om byen han fikk se, at «den har Guds herlighet. Den hadde et lys som den mest kostbare stein... Den hadde også en stor og høy mur med tolv porter og tolv engler ved portene... tre porter mot øst, tre porter mot nord, tre orter mot sør og tre porter mot vest. ... Grunnsteinene i Stadens mur var smykket med alle slags kostbare steiner. ... De tolv portene var tolv perler. Hver enkelt port var av én perle. Og Stadens gate var av rent gull, som gjennomsiktig glass.»(Åp.21,11-14. 19.21)

Når Guds folk kommer inn i Staden blir det sunget: «Åpne portene, så det rettferdige folkeslaget kan gå inn, de som holder fast på sannheten.» 5 (Jes.26,2) «Men det skal aldri noen sinne komme noe inn i den som gjør den uren eller er årsak til styggedom eller løgn, men bare de som er innskrevet i Livets Bok hos Lammet.» (Åp. 21,27)

Oljeberget

«På den dagen skal Hans [Jesu] føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem i øst. ... Slik skal Herren min Gud komme, og alle de hellige med Deg.» (Sak.14,4.5) På samme sted som Han for opp til himmelen (se Apg.1,9.12), skal Jesus nå komme ned.

I enkelte kristne miljøer blir denne hendelsen på Oljeberget satt i forbindelse med Jesu annet komme. En slik tolkning står som en motsetning til hva Bibelen ellers lærer. Paulus skriver klart og tydelig at Jesus, under sitt annet komme, ikke vil komme ned på denne kloden. Guds folk vil i stedet «bli rykket opp i skyer...for å møte Herren i luften». (1.Tess.4,17)

Dersom noen skulle gå omkring her på jorda og påstå at han er Kristus, kan vi utfra Guds ord vite at det dreier seg om et bedrag - uansett hvor mange tegn og under denne personen måtte utføre. «For falske kristuser og falske profeter skal stå fram og gjøre store tegn og under, for å forføre selv de utvalgte - om det var mulig. Se, Jeg har sagt dere det på forhånd. Så hvis de da sier til dere: «Se han er i ørkenen!» da gå ikke ut dit. Eller: «Se, han er i de innerste rommene!» så tro det ikke.» (Matt. 24,25-27)

Hendlsen på Oljeberget finner sted etter de 1000 år, når Jesus igjen komme tilbake til joden og «alle de hellige» med Ham. «På den dagen skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger vendt mot Jerusalem i øst. Oljeberget skal revne i to, fra øst til vest, så detblir en meget stor dal. Halvparten av berget skal flytte seg mot nord og halvparten mot sør.» (Sak.14,4)

Satans opprør

Ved Jesu annet komme ble det sagt om de ugudelige: «De skal samles sammen som fanger i fangehullet. ... Etter mange dager skal de få sin gjengjeldelse.» (Jes.24,22) Mens de frelste er i himmelen i tusen år, og Satan streifer omkring på den øde jorda, sover de mennesker som ikke tok imot Guds tilbud, dødens søvn. I Åpenbarings-boken fortelles vi at «de andre døde ble ikke levende igjen før de tusen år var omme.» (Åp.20,5) Dette er den andre oppstandelsen.

Nå får Satan igjen mennesker å forføre, og det er nettopp det han vil gå inn for å gjøre. «Når de tusen år er omme, skal Satan slippes fri fra sitt fengsel. Og han skal gå ut for å forføre folkeslagene...» (Åp.20,8) Disse menneskene står opp slik de gikk i graven. Tusen år i ubevisst søvn har ikke på noen måte forandret deres karakter eller deres holdning til Gud. De har avvist den muligheten de hadde til å bli beskyttet, og det er en enkel sak for Satan å forføre dem. Villige og med iver følger de Satan idet han samler dem til et siste angrep mot Gud og Hans folk.

Begynnelsen på Satans opprør hadde vært et ønske om å bli lik Gud. Selv om han bare var et skapt vesen, «en salvet kjerub med dekkede vinger», som til og med «var på Guds hellige berg,» ble han misunnelig på Jesus og mente at han selv isteden burde ha Hans plass i Guddommen. «Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble skapt, helt til det ble funnet misgjerning i deg. ... Ditt hjerte ble hovmodig på grunn av din skjønnhet.» (Esek.28,14. 15.17) «For det er du som har sagt i ditt hjerte: «Til himlene vil jeg stige opp, høyt over Guds stjerner vil jeg reise min trone. Jeg vil sitte på forsamlingens berg, på sidene lengst mot nord. Jeg vil stige opp over skyenes tinder, jeg vil bli lik Den Høyeste.» (Jes.14,13-14)

Satan brøt flere av Guds bud, som er grunnlaget for Hans styresett, og han nektet å vende om fra den veien han var i ferd med å stake ut. «Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet 6 . Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg... Jeg kastet deg til jorden...» (Esek.28, 16.17) Som en synder kunne Satan og de englene som fulgte ham i opprøret, ikke få være i himmelen lenger. Ingen synder kan leve evig.

Den åndelige kampen som foregikk mellom Satan og Kristus, blir beskrevet i Åpenbaringsbokens 12. kapittel: «Og det brøt ut krig i himmelen, Mikael [Jesus] og Hans engler kjempet mot dragen [Satan]. Og dragen og englene hans kjempet, men de fikk ikke overtaket. Det ble heller ikke funnet plass for dem i himmelen lenger. Så ble den store dragen kastet ut, den gamle slangen, han som kalles djevelen eller Satan, han som forfører hele verden. Han ble kastet til jorden, og englene hans ble kastet ut sammen med ham. ... Gled dere derfor, dere himler, og dere som bor i dem! Ve over jordens og havets innbyggere! For djevelen er kommet ned til dere med stor vrede, for han vet at han har en kort tid.» (Åp.12,7-9.12)

Satan mobiliserer sin hær

Satan går «ut for å forføre folkeslagene som er ved de fire verdenshjørner, Gog og Magog, for å samle dem sammen til strid. Tallet på dem er som havets sand. De drog opp på jordens høyslette og omringet de helliges leir og den elskede Staden.» (Åp.20,7-9) Ønsket om Jesu posisjon og ære blusser igjen opp hos Satan, og i spissen for talløse mengder mennesker drar han opp mot Det nye Jerusalem for å beleire byen og innta den.

Men Gud er klar over alt dette. Han kjenner enden fra begynnelsen, og når de utallige folkemengdene samler seg omkring Jerusalem, vil Han fullbyrde sin rettferdige dom over dem. «Min dom er å samle folkeslag,» forteller Han gjennom sine profeter, «å kalle sammen kongeriker, for å utøse Min harme over dem, all Min brennende vrede. For hele jorden skal fortæres ved Min nidkjærhets ild.» (Sef.3,8)

Gjennom Joel har Han sagt: «For se, i de dager og på den tiden, når Jeg fører tilbake de bortførte av Juda og Jerusalem 7 , da skal Jeg samle alle folkeslagene og føre dem ned til Josjafats dal 8 . Der skal Jeg holde dom over dem... Folkeslagene skal vekkes og komme opp til Josjafats dal. For der skal Jeg sitte for å dømme alle folkeslagene som er omkring overalt. ... Det er skarer, ja skarer i avgjørelsens dal.» (Joel 3,6-7.17.19)

«Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til strid mot deg 9 , skal falle for deg. ... Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes...» (Jes.54,15.17) Angrepet fra Satan og hans hærer vil ikke lykkes. De vil få sin rette dom.

«Se, Jeg skal gjøre Jerusalem til en tumleskål for alle folkene rundt omkring. Også over Juda skal det komme når Jerusalem blir beleiret. På den dagen skal det skje: Jeg skal gjøre Jerusalem til en løftestein for alle folkene. Alle som vil løfte den bort, skal sannelig bli flerret opp, selv om alle jordens folkeslag er samlet mot dem. ... På den dagen skal det skje: Jeg søker å ødelegge alle folkeslagene som kommer imot Jerusalem. ... Jeg skal utrydde avgudenes navn fra landet, så de ikke skal bli husket lenger.» (Sak.12,2-3.9; 13,2)

Gjennom Esekiel sier Gud: «Jeg skal føre dere ut i folkenes ørken, og der skal Jeg dømme dere, ansikt til ansikt. ... Jeg skal rense ut opprørerne som er iblant dere, og dem som gjør overtredelser mot Meg. Jeg skal føre dem ut av landet der de bor, men de skal ikke komme inn i landet Israel. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren.» (Esek.20,35.38)

Bøkene åpnes

Johannes forteller at han «så de døde, små og store, stå framfor Gud, og bøker 10 ble åpnet .Og en annen bok ble åpnet, som er Livets bok 11 . Og de døde ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» (Åp. 20,12) Når bøkene åpnes, minnes de gudløse hver eneste synd de har begått. «Da skal de se på Meg som de har gjennomboret.» (Sak. 12,10) «Der skal dere huske deres ferd og alle gjerningene som gjorde dere urene. Dere skal ha avsky for dere selv i egne øyne, på grunn av alt det onde dere har gjort. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren...» (Esek.20,43-44)

De ugudelige vil huske hvordan de forkastet Guds bud og foraktet Hans sendebud 12 . De ser hva de kunne ha vunnet dersom de hadde valgt å stå på Guds side i den store striden, men nå må de isteden høste straffen av evig fortapelse. De vil «ha avsky» for seg selv, og innse hvordan Guds dom over dem er rettferdig. Men dette betyr ikke at de angrer sitt opprør. I likhet med Judas da han hadde forrådt Jesus, angrer de konsekvensene av sine overtredelser, og ikke selve synden. De har ingen kjærlighet for Gud, selv om de gjerne skulle hatt Det nye Jerusalem i eie.

Guds ord forteller hvor nytteløst det ville være å slippe disse menneskene inn i himmelen. «Vær bare nådig mot den ugudelige, men han lærer likevel ikke rettferdighet. I oppriktighetens land vil han gjøre urett, og han vil ikke se etter Herrens majestet.

Herre, Din hånd er løftet, men de vil ikke se! Likevel skal de se og bli til skamme over nidkjærheten [sjalusi 13 ] for folket. Ja, ild skal fortære dine fiender.» ( Jes.26,10-11) Tross sin motvilje mot Gud og Hans prinsipper, vil de ugudelige «kjenne at Jeg er Herren» (Esek. 20,44), og de må innrømme at Hans dommer er rettferdige. Fra Staden lyder sangen: «Store og underfulle er Dine gjerninger, Herre Gud., Den Allmektige. Rettferdige og sanne er Dine veier, Du, de helliges Konge! Hvem skal ikke frykte Deg, Herre, og ære Ditt navn? For Du alene er hellig. For alle folkeslag skal komme og tilbe framfor Deg, for Dine rettferdige dommer er blitt åpenbare.» (Åp.15,3-4)

Ildsjøen og den annen død

Satan gjør et siste forsøk på å få med seg folkeskarene til å angripe Staden, men de innser at de har tapt, og i stedet går de løs på mennesker som under et skinn av å være Guds arbeidere, har fungert i Satans tjeneste for å føre dem vill. «Hver av dem skal gripe hånden til sin neste og løfte hånden mot sin neste.» (Sak.14,13) «Hver mann skal vende sverd mot sin bror.» (Esek.38,21)

Satans forsøk på å erobre Det nye Jerusalem er mislykket, og syndens natur og grusomhet er til det fulle avslørt . Det er tid for fullbyrde dommen. «Og ild falt ned fra Gudfra himmelen og fortærte dem.» (Åp.20,9) «Sannelig, på den samme dagen [som Satan og hans hær kommer imot Israel, Guds folk, og omringer Staden] skal det komme et stort jordskjelv... Fjellene skal styrtes ned, bratthengene skal falle ned, og hver mur skal falle til jorden. ... Jeg skal dømme ham [Satan] med pest og med blodsutgytelse. Over ham, hans stridstropper og de mange folkene som er med ham, skal Jeg la det regne et flommende regn, hagl som stein, ild og svovel.» (Esek.38,19. 20.22) «Han lar det regne snarer over de ugudelige: ild og svovel og en glohet vind skal være den del de får i sitt beger. 14 » (Sal.11,6)

Gud sender ild ned fra himmelen, slik Han en gang ødela byene Sodoma og Gomorra som et advarende illustrasjon på den kommende dommen. (Se Jud.1,7) Samtidig styrter fjellene sammen, og jorden skjelver og slår sprekker. Ild slår opp fra jordens indre, og jordens overflate blir som en brennende ildsjø.

«Og hver den som ikke ble funnet innskrevet i Livets bok, ble kastet i ildsjøen. ... Men de feige, vantro, avskyelige, morderne, de som lever i hor, trollmennene, avgudsdyrkerne og alle løgnere skal få sin del i sjøen som brenner med ild og svovel, den som er den annen død.» (Åp.20,15; 21,8) «Alle de overmodige, ja hver den som lever i ugudelighet, skal bli som halm. Dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier hærskarenes Herre, så det verken blir rot eller gren igjen.» (Mal.4,1) Satan er roten, og de mennesker som har fulgt ham, er grenene. Alle vil de nå få del i straffe som er tilmålt dem.

«Men for dere som frykter Mitt navn, skal Rettferdighetens Sol gå opp med legedom ved sine vinger. ... Da skal dere trampe ned de ugudelige, for de skal være som støv under deres føtter på den dagen Jeg gjør dette, sier hærskarenes Herre.» (v.2.3) Guds folk er trygge i Den evige staden mens alt dette skjer. For «den som har del i den første oppstandelsen, over dem har den annen død ingen makt.» (Åp.20,6)

Evig utslettelse

Hvor lenge skal de ugudelige brenne? Det avhenger av den straffen de er tilmålt. De «ble dømt etter det som var skrevet i bøkene, etter sine gjerninger.» (Åp.20,12) Det som er sikkert er at ingen kommer til å brenne i «all evighet», slik mange forestiller seg Guds straff. Disse menneskene har valgt ikke å stå på Guds side, og de vil derfor ikke arve det evige liv. Følgelig kan de heller ikke brenne evig. Guds ord forteller at «de ugudelige skal gå fortapt.Og Herrens fiender skal bli borte som engenes prakt. De skal bli til røyk og svinne bort.» (Sal.37,20)

«For de som gjør ondt, skal ut-ryddes. Men de som venter på Herren, de skal arve landet. Det er bare en liten stund, så er ikke de ugudelige der mer. Sannelig, du skal se nøye etter stedet hans, men det finnes ikke mer.» (Sal.37,9-10) «Du lar hvert minne om dem gå til grunne.» (Jes.26,14)

«For Herrens dag er nær for alle folkeslagene. Som du har gjort, slik skal det bli gjort mot deg. Du får lønnen tilbake over ditt eget hode. For som dere drakk på Mitt hellige berg, slik skal alle folkeslagene drikke hele tiden. Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til.» (Ob.1,15-16)

Den største og lengste straffen blir tilldelt Satan, hovedmannen bak hele opprøret. Ikke bare må han sone for sine egne synder, men han må også bære straffen for de syndene Guds folk har begått, men som de har overgitt til Kristus. Nå blir all denne skylden lagt på Satan. 15 «Djevelen, som forførte dem, ble kastet i sjøen med ild og svovel...» (Åp.20,10)

Til Satan sier Gud: «Jeg kastet degtil jorden. Jeg la deg ned foran ansiktene på konger, så de kunne stirre på deg. Du vanhelliget dine helligdommer ved dine mange misgjerninger, ved at du drev handel på urett vis. Derfor henter jeg fram ild fra din midte. Den skal fortære deg. Jeg gjør deg til aske på jorden for øynene på alle som ser deg. Alle som kjente deg blant folkene, er forskrekket over deg. Du er blitt til redsler, og for evig skal du ikke være mer.» (Esek.28,17-19)

Synden og synderne blir utslettet fra universet. «Den siste fienden som skal bli utslettet, er døden.» (1.Kor.15,26) «Deretter ble døden og dødsriket kastet i ildsjøen.» (Åp.20,14) Den fortærende ilden renser jorden fra all fordervelse og alle minner om synd og død. Om det han fikk se videre, forteller Johannes: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var blitt borte, og havet er ikke mer.»(Åp.21,1)

Den nye jord

«Og jeg hørte en høy røst fra himmelen som sa: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og Han skal bo hos dem, og de skal være Hans folk. Gud selv skal være hos dem og være deres Gud. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte.» Så sa Han som satt på tronen: «Se, Jeg gjør alle ting nye.»» (Åp.21,3-5)

Det nye Jerusalem, med dens gate av «rent gull, som gjennomsiktig glass» (v.21), er hovedstaden på den nye jord. «Men jeg så ikke noe tempel i den, for Herren Gud, Den Allmektige, og Lammet er dens tempel. Og Staden har ikke bruk for solen eller månen til å skinne i den, for Guds herlighet opplyste den. Lammet er dens lys. Og de frelstes folkeslag skal vandre i dens lys, og kongene på jorden fører sin herlighet og ære inn i den. Dens porter skal aldri være stengt om dagne. Natt skal det ikke være der.» (Åp.21,22-25)

«Da skal Jerusalem være hellig, og ingen fremmed skal fare gjennom henne igjen. På den dagen skal det skje: Fjellene skal dryppe av søt vin, haugene skal flyte av melk, og alle bekkene i Juda skal flomme av vann. En kilde skal velle fram fra Herrens hus og vanne Akasiedalen.» (Joel.3,22-23)

«Og han viste meg en ren elv med livets vann, som funklet som krystall, og som strømmer ut fra Guds og Lammets trone. Midt i Stadens gate, og på begge sider av elven, vokser livets tre som bærer frukt tolv ganger i året og gir sin frukt hver måned. Bladene på treet er til legedom for folkeslagene. Og det skal ikke lenger være noen forbannelse, men Guds og Lammets trone skal være i Staden, og Hans tjenere skal tjene Ham.» (Åp.22,1-3) Det som Adam og Eva på grunn av syndefallet ble stengt ute fra, får nå de frelste tilgang til i all evighet. Guds hensikt med jorden og menneskene blir nå oppfylt.

«Mitt folk skal bo i fredens bolig, i trygge tabernakler og på sorgløse hvilesteder.» (Jes.32,18) «Det skal ikke lenger høres om vold i ditt land, eller om ødeleggelse og undergang innenfor dine grenser. Men du skal kalle dine murer for Frelse, og dine porter for Lovprisning.» (Jes.60,18) «Ulven og lammet skal beite sammen, løven skal ete halm sammenmed oksen. Slangen skal ha støv til føde. De skal ikke gjøre noe ondt og ikke ødelegge noe på hele Mitt hellige berg, sier Herren.» (Jes.65,25)

«Men ingen som bor der skal si: «Jeg er syk.» For folket som bor i den, er blitt tilgitt misgjerningen.» (Jes.33,24)

HMT

1 Sml.Åp.20,1 Satan og hans engler blir bundet til den øde jorda, og de kan heller ikke dra noen andre steder - til de andre verdener eller i himlene (se Åp.12,12) - for å forføre noen. Først etter de 1000 år vil de slippes løs «for en kort tid», og de vil få sin endelige dom, «på den store dag».

2 Denne oppklarende dommen vil altså foregå etter Jesu annet komme.

3 Kristus

4 Navnet Israel betyr egentlig «fyrste med Gud» eller «kjempet med Gud», og ble gitt til Jakob da han «kjempet med Gud og med mennesker» og seiret. (Se 1.Mos.32,24-30) Denne kampen ble et symbol på den kamp Guds folks kommer til å kjempe i endetiden. Jakob, eller Israel, er en av stamfedrene til israelittene. Hans tolv sønner viser inndelingen for Israels tolv stammer. (Kun to av disse stammene er kjent i dag, nemlig Juda og Benjamins stamme. De øvrige ti forsvant etter at de ble erobret og ført i fange av assyrerne.) Som et folk var israelittene kun utvalgt i den grad de gjorde, og fortsatte å gjøre, Guds vilje. Da jødene forkastet Jesus som Guds Sønn, stengte de i praksis seg selv ute fra Guds rike. De hadde ikke lenger noen privilegier, «for Gud gjør ikke forskjell på folk» (Rom.2,11) og «her er det verken greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, barbar, skyter, trell eller fri...» (Kol.3,11) Kjødelig avstamning gjør ingen til Guds folk. (Se Joh.8,31-47) Israel, det utvalgte folket, var et symbol på Guds utvalgte folk gjennom alle tider og fra alle nasjoner. «For Herren ser ikke slik et menneske ser. For mennesket ser på det ytre, men Herren ser til hjertet.» (1.Sam.16,7) Gud gransker menneskenes hjerter, og dømmer dem med rettferdighet, utfra deres sanne karakter. (Se Matt.15,8-9; 22,25-28) «Men dere skal vite at Herren har utvalgt seg den gudfryktige.» (Sal.4,4) De som takker ja til Guds frelsestilbud, frykter Ham og lyder Hans bud, de utgjør det sanne Guds folk. Paulus skriver: «For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden, ikke i bokstaven.» (Rom.2,28-29) Se også artikkelen Blir man predestinert til frelse? i Obadja nr.3, 2000

5 "Herre, hvem får bli i Ditt tabernakel? Hvem får bo på Ditt hellige berg?» Spørsmålet stilles i Sal.15,1, og mange steder i Bibelen får vi svaret på dette. Se: Sal.15,2-5; Joel 3,5; Åp.14,1-5; 22,14, Jes.33,15-16; Sal.37,29-31; Ord.2,21; 28,10.18; Jes.57,13; 65,9; Sal.4,4; Jer.7,5-7

6 Syndens lønn er døden, også for Satan og de englene som fulgte ham i opprøret. Satan hadde hatt en høy possisjon i himmelen. Han var «en salvet kjerub med dekkede vinger. Jeg har innsatt deg,» sier Gud, og fortsetter: «Du var på Guds hellige berg. (I «Eden, Guds hage», v.13) Du vandret blant glødende steiner. (sml. glasshavet i Åp.4,6) Du var fullkommen i din ferd fra den dagen du ble SKAPT, helt til det ble funnet misgjerning i deg. Ved den omfattende handelen ble du fylt med vold i ditt indre, og du syndet. Som vanhellig stengte Jeg deg ute fra Guds berg. Jeg lot deg gå fortapt, du kjerub med dekkede vinger, fra å være blant de glødende steinene.» (Esek.28,14-16) Gud kunne ikke tillate synden å være i himmelen. På samme måte som Adam og Eva ble stengt ute fra paradiset da de valgte ulydighet mot Gud og syndet mot Ham, ble Satan og hans engler kastet ut fra himmelen. Hvorfor? Om det syndige mennesket sa Gud: «Bare han nå ikke rekker ut hånden og eter av livets tre, så han lever evig.» (1.Mos.3,22) Lovens rettferdighet krever at synderen får sin straff, nemlig døden. Gud kan ikke tillate at synden får fortsette i evigheten. 6000 år av denne jordens historie har vist oss hvorfor. All nød, sorg, urettferdighet og elendighet er et resultat av det opprøret som Satan startet i himmelen, og som han fører videre med jordens innbyggere. Frelsesplanen tilbyr syndige mennesker tilgivelse for deres overtredelser, men den innebærer også en renselse fra syndige karaktertrekk. Guds nåde renser oss fra all synd og frigjør oss fra Satans slaveri, slik at vi kan bli beredt til å komme inn i Guds rike, spise av livets tre og leve evig. Men synden og alle syndere, engler så vel som mennesker, vil og må bli utryddet. Først da vil all sorgog nød være borte.

7 Når Det nye Jerusalem kommer ned fra himmelen, og Jesus og Hans folk med Ham.

8 Josjafats dal - sml. «jordens høyslette» (Åp.20,9) og den «meget store dalen» som dannes når Oljeberget revner (Sak.14,4)

9 Det nye Jerusalem. Se v.10-14. (Bl.a. v.11: «Se, Jeg legger edelsteiner som byggesteiner, og Jeg legger dine grunnvoller med safirer...» Sml. Åp.21,18-21: «Muren var bygd av jaspis. Og byen var av rent gull, som glinset som glass. Grunnsteinene i Stadens mur var smykket med alle slags kostbare steineer. Den første grunnsteinen var jaspis, den andre safir,...etc. «)

10 De bøker som her bli åpnet, er de bøkene hvor de ugudeliges straff er blitt skrevet ned ved siden av deres navn. Her står resultatet av domsprosessen som foregikk i himmelen under de 1000 årene.

11 I Livets bok står navnene til Guds folk, de som hadde del i den første oppstandelsen og som har arvet det evige liv. Alle deres synder er slettet ut, og det er skrevet «tilgitt» ved deres navn.

12 Les lignelsen om vingårdsarbeiderne: Luk.20,9-16 (sml. Jes.5,1-7. Bildet med vingården som Guds folk var ikke ukjent for jødene på Jesu tid, og er like aktuelt den dag i dag.)

13 I den engelske King James-oversettelsen står det at de skal «...be ashamed for their envy at the people». De skal bli til skamme på grunn av deres sjalusi mot Guds folk, som er i den hellige staden, Det nye Jerusalem.

14 Det er dette beger det tales om i Åp.14,9-11, den advarselen som også kalles «den tredje engels budskap». Vi advares mot straffen for ulydighet, som er å «drikke av Guds vredes vin», som innebærer at man skal «pines med ild og svovel foran de hellige englene og foran Lammet.» At dette ikke dreier seg om noen evig pine i et evig brennende helvete, kommer klart ut fra Guds definisjon på å «drikke av hans vredes vin»: «Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til.» (Ob.1,16) Dessuten sier det seg selv; De ugudelige skal ikke arve evig liv. Derfor kan de heller ikke brenne i et evig helvete. Straffen, derimot, er evig. Deres lønn er evig fortapelse og utslettelse. Som sammenlikning trekker Jesu bror Judas frem byene Sodoma og Gomorra, som Gud ødela med ild og svovel. Det står at «disse er gitt som eksempel, og de lider under straffen i evig ild.» (Jud.6) Stedene hvor disse byene lå er i dag fullstendig utbrent. Det er ikke mulig å brenne mer. Men konsekvensene er evige, byene er utslettet, og det er bare porøse askelag igjen.

15 På Den store forsoningsdagen, som vi kan lese om i 3.Mos.16, blir dette siste trinnet i Guds soningsplan illustrert. En bukk ble ved loddtrekning utvalgt til å være syndebukk. «Det skal gjøres soning ved den, og å skal den sendes ut i ørkenen som syndebukk.» (v.10) Denne bukken skulle ikke slaktes. Hele året, når en israelitt hadde syndet og angret sin synd, skulle han komme med et lyteløst lam som offer for sin overtredelse. Dette lammet måtte han selv drepe på alteret som stod i tabernakelets forgård, men før han gjorde det, overførte han sin skyld til lammet ved å legge hånden på dets hode. Dette var en symbolsk handling som pekte frem mot Jesus, Guds Lam (Joh.1,29), som en gang i fremtiden skulle komme og dø for hele verdens synder. Den uskyldige må dø for den skyldige. Når lammet var ofret, brakte presten dets blod inn i tabernakelet, og sprinklet det på forhenget som delte tabernakelet i de to avdelingene Det hellige og Det aller helligste. Slik ble synden overført til Helligdommen (tabernakelet). Den store forsoningsdagen var den eneste dagen i året da ypperstepresten gikk inn i Det aller helligste. Den dagen ble det også gjort et offer, og blodet ble stenket på paktkisten som stod i Det aller helligste. På denne måten ble det gjort soning for helligdommen. Til sist la presten hendene på hodet til syndebukken og overførte således symbolsk alle folkenes synder på den. Deretter ble bukken sendt ut i ørkenen for å dø. Denne syndebukken var et symbol på Satan, som til sist må bære skylden til de menneskene som har angret og overgitt seg til Gud, slik som israelittene ofret et lam. Lovens rettferdige krav blir oppfylt.