Veiarbeiderne og den bekymrede damen

Veiarbeiderne og den bekymrede damen

av Rebecca Samsing

I måneder hadde jeg hatt det meget vondt fordi jeg ikke forsto Guds handlemåte med meg. Og jeg begynte å tro at Han kanskje hadde forlatt meg på grunn av ting jeg hadde gjort galt. Jeg ba og ba, men jeg følte jeg ikke fikk de svarene som jeg trengte for å få fred i sinnet. Det var nesten som om jeg slåss med Gud. Jeg ba inderlig Gud om å ta vekk smerten som lå å skrapte inni meg. “Kan du ikke stoppe dette, Gud!!! Jeg klarer det ikke mer! Ser du ikke at jeg går under og dør??” ba jeg. Mitt ansikt bar et konstant bekymret uttrykk, og jeg følte meg fortapt. Det ble etter hvert så vanskelig å gjemme mitt bekymrede hjerte at mennesker som så meg øyeblikkelig så at jeg ikke hadde det bra. Jeg tok lett til tårene og prøvde å holde meg unna mennesker så jeg kunne slippe unna deres spørsmål. Om og om igjen ba jeg Gud om hjelp, men det virket ikke som Han svarte, eller hadde noe hjelp og tilby i mitt tilfelle. Og de tingene jeg ble påminnet fra Skriften virket lite hjelpsomt ettersom jeg følte de ikke ble oppfylt på meg i det hele tatt. Kunne jeg i det hele tatt stole på disse løftene? Jeg klagde til Gud og følte at Han ikke var til å stole på, eller at Han kun var til å stole på for de vellykkede og ikke for meg.

En dag hadde jeg akkurat hadde vært på et kjøpesenter med min søsters fem år gamle sønn. I veien jeg skulle til å krysse var det noen veiarbeidere som hakket opp en del av veien. I det jeg nådde andre siden av veien møtte jeg en ekstremt nervøs eldre dame. Ansiktet hennes var veldig rynket til tross for at hun ikke virket så gammel. Hun holdt to fingrer hardt rundt en sigarett, mens hun røyte unormalt raskt og hardt. I det jeg skulle til å gå forbi henne, snudde hun seg direkte mot meg, så meg inn i øynene med det mest desperate og forvirrede blikk og pekte mot veiarbeidene og sa: “Hvorfor gjør de dette??!! Hva er det de gjør??!!” Min nevø så rart på henne og det må jeg innrømme at også jeg gjorde. Situasjonen var nesten komisk, og hennes bekymring virket så tåpelig. Hun fortsatte og si med et desperat tonefall og et fortsatt meget bekymret utrykk: “Hvorfor ødelegger de veien?!! Dette er forferdelig! Kan vi ikke få stoppet det?!” Jeg ble nesten sjokkert over det hun sa og det ble også den fem år gamle gutten jeg var sammen med. Selv han forstod at denne damen måtte være helt rar, for alle vet jo at når veiarbeidere graver i veien, er det for å gjøre veien bedre, ikke for å ødelegge den. Selvfølgelig rykker de opp noen deler av veien, men bare for å erstatte med ny og bedre veimateriale. Alle vet dette....denne eldre damen burde vite dette! Hvordan kunne hun ikke vite dette?! Jeg visste ikke helt hva jeg kunne si til henne for situasjonen virket så tåpelig, men siden hun henvendte seg til meg så direkte med sin bekymring følte jeg at jeg måtte prøve å roe henne ned. Så jeg prøvde å si på en rolig måte at veiarbeidene mest sannsynlig var i ferd med å gjøre veien bedre, og ikke for å ødelegge den. Kvinnen ristet på hodet i tvil og mistroenhet til det jeg sa. Hun fortsatte bekymret å kjederøyke, og siden mine betryggende ord ikke fikk kvinnen til å se noe mindre bekymret ut begynte jeg å gå videre. Bak meg sto hun fortsatt og nistirret på veiarbeidene og jeg kunne høre henne mumle hvordan hun ikke forsto hva eller hvorfor de gjorde dette. Og i det øyeblikket, idet jeg gikk vekk derfra, var det som om sinnet mitt åpnet seg og jeg fikk et sterkt inntrykk at Gud hadde plassert meg der og da for å lære meg noe. Da jeg hadde stått å stirret på kvinnens bekymrete og desperate blikk, hørt på hennes tåpelige tankegang, og da jeg hadde prøvd å få henne til å tenke logisk, føltes det som om jeg stod ansikt til ansikt med meg selv. Idet jeg hadde sagt ordene til henne, var det som om jeg sto og snakket til meg selv. Og jeg spurte Gud: “Er dette hvordan du betrakter min bekymring?” Hele situasjonen hadde først virket så dum, og tidspunktet, hvor kvinnen hadde stått klar til å stoppe meg, at det hele virket som om Gud hadde lagt alt til rette for å lære meg noen viktige ting.

Og slik denne kvinnen tenkte og reagerte, var slik jeg gjorde mot Ham. Gud har lovet og hjelpe oss, forandre oss og gjøre oss til bedre mennesker. Og når Han begynner arbeidet med å rydde opp alt rotet inni oss, da blir vi fylt med bekymring og er redd vi er på vei “ned” og at alt går helt feil. Og med mistillit roper vi opp til Gud: “Hva er det som skjer?!! Hvorfor gjør du dette?! Gud må ha forlatt meg!!”

Og mens jeg funderte over dette kom det sterkt fram for meg at Gud blir såret når vi viser så stor mistillit til Ham når Han arbeider med oss. Og hvordan jeg hadde sett på den bekymrede kvinnen som om hun var helt tullete, mens jeg selv hadde full tillit at disse veiarbeidene hadde hakket opp en større del av veien for å reparere og gjøre veien bedre.

Det var ingen tvil i mitt sinn, ingen klager mot veiarbeidene. Alt jeg så var en uryddig og tilsynelatende ødelagt vei, og veiarbeidere som fortsatte å hakke opp, og likevel hadde jeg full tillit til at denne veien kom til å bli bedre etter en kort tid på grunn av arbeidet de gjorde. Jeg viste blind tillit. Jeg så ikke resultatet der og da, men trodde likevel.

Jeg hadde vist større tillit til noen fremmede veiarbeidere enn jeg hadde med Gud!!!

Og jeg visste dette hadde såret Ham, og mine tanker gikk til all de kristne som går til doktorer og tannleger og tillater dem å fjerne ting før man legger på nytt, lar dem fjerne de dårlige tingene for å gjøre oss bedre. Hvordan vi lider tålmodig under behandlinger med tillit til at resultatet er at det vil gjøre oss friskere. Og vi stoler på doktorene uten å kjefte på dem selv om de påfører oss smerte og ubehag med den behandlingen de gir oss. Men når Gud, sjelens doktor, kommer for å rense og fjerne de syke områdene for å gjøre det nytt, så viser vi ingen tålmodighet og mye mistillit. “Hvorfor gjør dette vondt? Gud må ha forlatt oss...” “Hva er alt dette rotet her inne, Gud må ha forlatt oss i forakt og gitt oss opp!” “Hva er det som skjer? Hvor er Gud??!!” Og vi blir fristet til å bli sinna på Gud for vi føler at dette ikke er det Han har gitt løfter om at Han vil gjøre for oss. Og noen ganger kan vi bli fristet til å tvile på Guds eksistens totalt.

Men hvor mye må ikke dette såre Ham, når Han ser at vi har full tillit til menneskelige feilende leger, tannleger og til og med veiarbeidere mer enn vi har tillit til Ham! Og hvilken latter det må gi Guds fiende idet han peker på de som kaller seg kristne samtidig som de ikke viser noe tillit til Gud.

Gud gir oss viktige lekser som vi må lære før trengselstider. Tålmodighet og fullstendig tillit til Ham. En tro så sterk at man kan gå i døden for Hans skyld med fullstendig tillit til Hans frelse. Selvet må dø fullstendig. Hvis vi ikke tillater Gud å “rive opp” de dårlige tingene i oss, så kan Han ikke ta oss med hjem. Det kan føles grusomt og smertefullt, men det Gud gjør, det gjør Han for å redde våre liv. Å rense vår karakter. Og noen ganger havner vi i situasjoner vi ikke liker, men det vil hjelpe oss til å se våre feil så vi kan samarbeide med Gud i å “reparere” feilen og stole på Ham i prosessen.

Noen ettertanker....

Gud kjenner vårt indre bedre enn vi gjør selv. Det er ikke noe bevis på en ren og sterk karakter hvis vi lykkes i å holde oss vekk fra noe som er galt hvis vi aldri har vært i en situasjon eller rundt noen som gjør den gale tingen. Men hvis vi kan stå prinsippfast mens alle andre rundt oss, kjente og ukjente, ikke gjør det, så vet vi at karakteren kommer fra hjertet. For eksempel: Det er ikke noe stort om noen som aldri er rundt mennesker som baksnakker, ikke baksnakker. Men hvis en person står prinsippfast uten å sladre og baksnakke når alle venner og mennesker rundt en gjør det, da er personen en ikke-baksnakker fra hjertet.

Mange kristne holder seg vekk fra de som de mener er verre “syndere” enn dem selv er, og de ser på hvor lite galt de selv gjør i forhold og føler det godt med seg selv. Men hvis vi er avhengige av miljøet for hva vi er og hva vi gjør, så er vi ikke sanne kristne med mindre vi hadde vært like prinsippfast rundt syndere. For den siste testen som vil komme over oss i de siste dager, er om vi kan stå alene for Gud mens resten av verden står på den “andre siden”. (Åp.13,8) Og Gud arbeider med oss i dag for å gjøre oss kristne fra hjertet og ikke etter hvilket miljø vi er i. Er det vanskelig å holde seg borte fra verdslige ting som kanskje voldelige og umoralske filmer, dårlig musikk, baksnakk etc. rundt mennesker som liker dette? Er det vanskelig for deg å praktisere din Guds tro rundt mennesker som ikke bryr seg om Gud? Gud starter med å trene oss til å være selvstendige og sterke i de små ting... for det vi velger å gjøre i de små tingene vil en dag skape vår karakter, en karakter som enten vill gi etter og stille seg på siden til verden, eller en karakter som vil være sterk og stødig uansett hva som skjer.

Gud vil utsette oss for disse prøvene om og om igjen for å lære oss å bli uavhengige i våre valg. For å gjøre oss kristne “fra hjertet”, og ikke fordi vi holder oss vekke “fra de som gjør det gale” og dermed klarer på overflaten å unngå å bli fristet og dermed falle.

Noen ganger tillater Gud oss å komme i situasjoner hvor vi snubler og faller slik at vi kan se våre svakheter. Og da faller vi IKKE fordi vi var rundt “syndere”, men fordi vi IKKE hadde fått “hjertets omskjærelse”. Hjertets omskjærelse er DEN NYE PAKT. Og hvis vi ikke er villige til å la Gud “omskjære vårt hjerte”, så vil vi ikke bli frelst.

”For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelse er ikke den som er gjordt i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse, i Ånden ikke i bokstaven. Den som er omskåret på denne måten, har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud.”

(Rom. 2,28-29)

Obadja