En merkelig telefonoppringning

En merkelig telefonoppringing

av Edel Stirling

Det var en tåkefull morgen. Mannen min våknet med tunge tanker grytidlig og vekket meg. Det er ikke godt å være alene når man ikke ser lys i tunnellen. Vi delte tankene, og begynte å be sammen. Gud har gitt oss tilbudet i sitt ord: “Kom til meg dere som strever og bærer tunge byrder og jeg vil gi dere hvile.” (Matt.11,28). Midt i bønnestunden ringte telefonen. Jeg tenkte ironisk:

åh Gud, det var kjapt svar.......men ante jo ikke at det var akkurat det som skulle skje.

Mannen snakket tysk, så Jim ba ham vente til han hentet konen sin. Det var bare det at tyskeren skjønte ikke hva Jim sa på engelsk, og Jim skjønte ikke hva mannen hadde sagt. Han la på før jeg rakk telefonen.

Vi så på klokken. 05.15 Hva ville mannen? Hvem var han? Tyskland?

Jeg fant nummeret på telefonloggen og ringte opplysningen. Tyskland har ikke tjenesten der man kan se hvem nummeret tilhører, var svaret jeg fikk. Men en hjelpsom damestemme sa at hun kunne lokalisere hvilken by/ landsdel det var dersom jeg ga henne nummeret likevel. Lossburg,- det navnet hadde jeg hørt før.

Tankene gikk til vår Kenyanske venn, Alex, som hadde bodd hos oss til og fra i en treårsperiode. Han kom som en frustrert handelsmann med katolsk bakgrunn. Etter en tid ba han om bibelstudier, og pastoren vår kom og leste med ham hver torsdag. I tillegg hadde vi nesten hvert måltid nye samtaler med spørsmål, refleksjoner og bibellesning. Alex elsket sin Frelser, som han sakte men sikkert lærte å kjenne.

Nå var han i Tyskland og vi hadde hørt at ting ikke gikk like greit for ham.

Alex.........gjaldt det ham? Var han i trøbbel? Hvorfor ringte han ikke selv?

Jeg slo nummeret og spurte på tysk om mannen hadde ringt oss. Nei.........til Norge.........hvorfor skulle han det.....?

Jammen, ditt nummer kom fram på min telefon!?

Jeg tok sjansen......; kjenner du Alex ? Han ropte til sønnen sin før han rakk å svare meg. “Gå og vekk Alex!”

Det var en trøtt stemme som kom i telefonen. Alex lå og sov i sin dypeste søvn. Men han var så glad for å høre at det var oss. Han hadde kommet ut av en forferdelig drøm. Han hadde mareritt; var tilbake i Kenya med fattigdom, nød og forfølgelser å takle. Det var bra dere vekket meg!

Så fortalte han at før han la seg å sove, hadde han hatt en lang samtale med Vår Herre. Livet var tungt akkurat nå, for Alex. Han delte sin hverdag med oss gjennom tårer. Han var kommet til en korsvei, og følte seg så alene. Han visste ikke sin arme råd. Han hadde lagt alt i Guds hender og bedt om trøst denne kvelden.

Så det var ikke du heller som ringte til oss? Vi måtte forklare hvorfor vi ringte så tidlig.

Nei......... men åh, så glad jeg er for at dere kontaktet meg! Vi delte løftene fra Guds Ord sammen;

“For jeg vet hvilke tanker jeg tenker om dere, sier Herren, Tanker om fred og ikke om noe ondt. Jeg vil gi dere framtid og håp. Da skal dere påkalle meg og gå av sted og be til meg, og jeg skal høre på dere. Dere skal søke meg og finne meg, når dere søker meg av hele deres hjerte. “( Jer. 29; 11-13) Før vi la på, hadde vi alle en bønnestund der vi på ny kunne gi våre liv over i Guds hender.

Byrdene var løftet av oss. Vi hadde lagt dem på Gud. Og Gud hadde gitt oss en grunnregel; når du selv føler deg nede, så gjør hva du kan for å hjelpe din neste. Da føles ikke byrdene så tunge.

Jeg vet ikke hvem som hadde ringt oss denne morgenen fra Tyskland. Men Alex var ikke i tvil; det må ha vært en engel.

Obadja