FREDEM som Gud så gjerne vil gi oss

FREDEN

som Gud så gjerne vil gi oss

av H.M.Trangerud

Da Paulus og Barnabas var i Lystra, en by i Lilleasia, møtte de en mann som hadde vært vanfør fra fødselen av og ikke kunne gå. “Denne mannen hørte Paulus tale. Paulus så nøye på ham og så at han hadde tro til å bli helbredet. Så sa han med høy røst: “Reis deg opp og stå på føttene dine!” Og han hoppet opp og gikk omkring.” (Apg.14,9-10) De menneskene som hadde vært vitne til helbredelsen, ble svært forskrekket over det de så, og de trodde at Barnabas og Paulus var de greske gudene Zevs og Hermes som hadde kommet ned til dem.

Foran byen lå et Zevs-tempel. Presten i dette templet ville ofre til dem sammen med folkemengden, og han kom med okser og blomster-kranser til portene. Forferdet over dette sprang Paulus og Barnabas inn i folkemengden og ropte: “Menn, hvorfor gjør dere dette? Vi er også mennesker av samme vesen som dere, og vi forkynner dere budskapet om å vende dere bort frea disse nytteløse ting til den levende Gud, Han som har gjort himmelen, jorden, havet og alt som er i dem. Det var Han som i tidlig-ere slekter tillot alle hedningefolk å gå sine egne veier. Likevel holdt Han ikke tilbake vitnesbyrd om seg selv, for Han gjorde godt, Han gav oss føde og fylte hjertene våre med glede.” (v.17) Med disse ordene klarte de å hindre dem fra å ofre til dem.

Før de dro til Lystra, hadde Paulus og Barnabas vært i Ikonium. Der hadde de talt i jødenes synagoge, og en stor mengde av både jøder og grekere hadde kommet til tro. Men de jødene som ikke ville tro, hadde hisset opp hedningene, og sammen gikk de inn for å få dem mishandlet og steinet. Nå kom noen av disse jødene til Lystra sammen med noen fra Antiokia (hvor Paulus og Barnabas også hadde blitt fordrevet). Og “etter at å ha overtalt folkemengden, fikk de steinet Paulus og dratt ham ut av byen, da de antok at han var død.” (v.19)

Det er ikke alltid lett å være en kristen. Det har hendt at folk har uttrykt sin skuffelse for meg over at kristenlivet av og til kan være så dunkelt. De føler at de møter prøvelser og problemer som til og med kan virke større enn dem de hadde før de bestemte seg å bli en kristen. Og det er riktig, kristenlivet er ikke “en dans på roser”. Gud har heller aldri forsøkt å fremstille det slik, så vi kan ikke skylde på Ham hvis vi føler oss lurt. Vi blir bedt om å gå på den smale vei og gjennom den trange port, og vi blir oppfordret til å kjempe for å komme gjennom. (Matt.7,13-14; Luk.13,24)

Da de troende samlet seg rundt den livløse Paulus, “stod han opp og gik inn i byen. Og neste dag dro han sammen med Barnabas til Derbe.” (Apg.14,20) Der fortsatte de å forkynne evangeliet, og mange kom til troen. Så vendte de tilbake til Lystra, Ikonium og Antiokia, byene hvor de nylig var blitt forsøkt tatt av dage, og “de styrket disiplenes sjeler, formante dem til å fortsette i troen og sa: “Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.” (v.22)

Den kristne kan og vil møte mange forskjellige slags trengsler. Det kan være fysiske problemer som forfølgelse, mishandling, nød, savn og død, eller det kan være psykisk press, ensomhet, hån, latterliggjøring, baktalelser osv. Til tross for alt dette har Gud gitt en forsikring om at Han i alle ting vil være med oss og styrke oss. Vi trenger å lære å stole mer på Ham.

Ikke lenge før Han skulle bli korsfestet, sa Jesus: “Fred etterlater Jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!” (Joh.14,27)

Da jeg begynte å bli en kristen, forsøkte jeg å gjøre det til en regel å lese minst ett kapittel i Bibelen før jeg gikk og la meg, uansett hvor sent det måtte være eller hvor trøtt jeg var. Siden har jeg forsøkt å fortsette med dette, og det mest behagelige stedet å avslutte kvelden på, er i en gammel stressless i andre etasje.

En kveld, for en del måneder siden, satt jeg igjen i stresslessen. Det var sent, det var mørkt, og jeg var av forskjellige grunner mildt sagt temmelig fortvilet. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med noen ting, og problemene - som jeg nå (heldigvis) har glemt - så ikke ut til å ha noen løsning i sikte. Jeg var selv heller ikke i stand til å gjøre noe som helst med dem, bare konstatere at de var der. Det er vanskelig å beskrive i ettertid, men det var en forferdelig situasjon.

Jeg sa god natt til resten av familien, som var i ferd med å legge seg, og bøyde hodet til siden i et siste fortvilet sukk. Da var det en mild stemme sa til meg: “Min fred gir jeg dere.”

Det har tidligere hendt at forskjellige skriftsteder fra Bibelen har dukket opp i mine tanker når jeg har hatt bruk for dem, enten som en oppmuntring eller for å fortelle dem til andre. Men dette var annerledes. Det var en stemme som var utenfor mitt hode, men samtidig var det ikke som stemmer man vanligvis hører når man snakker med folk. Likevel var det en stemme, eller kanskje det ville være riktigere å kalle det for “et inntrykk”?

Jeg kjente igjen de ordene som ble talt - “Min fred gir jeg dere!” - og jeg merket hvordan jeg automatisk løftet hodet, idet jeg kjempet mot mine egne følelser som heller ville trekke meg vekk og dypere ned i fortvilelsen. Selv om det var snakk om at jeg ble gitt noe, skjønte jeg straks at det var opp til meg selv å avgjøre om jeg ville takke ja til tilbudet eller ikke. Det er med Guds fred som med frelsen; Gud tilbyr den til alle mennesker, men det er vår respons - ja eller nei - som er avgjørende for om vi får del i den eller ei.

“Ja, Jesus, jeg vil ha din fred,” svarte jeg. “Jeg vil ha din fred.” Og når Gud har lovt en ting, vil Han også holde det. Det er sant som det står skrevet, at “Guds fred ... overgår all forstand”. Jeg merket hvordan roen senket seg over meg. Det var ingen grunn til fortvilelse lenger; Jeg hadde Guds fred i hjertet, og jeg følte meg heller ikke alene.

Gud ønsker at alle skal eie denne freden. “Fred etterlater jeg dere, Min fred gir Jeg dere. Ikke som verden gir, gir Jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, og la det heller ikke gripes av frykt!” Vi trenger virkelig å lære å stole på Gud. Selv om alt synes mørkt, så kan vi vite at Han er med oss, at Han vet om våre problemer og at Han også vil hjelpe oss ut av dem. Kanskje dryger det før vi får svar, men det vil alltid være til vårt beste. Gjennom prøver og problemer vil vi vokse som kristne. Ved å holde ut, vil vi lære tålmodighet, og vi vil oppdage skjulte karaktertrekk som må overvinnes og som vi da kan overgi helt og fullt til Gud. Sammen med Ham kan vi frimodig vandre på den smale vei og kjempe for å komme gjennom den trange port. Som Paulus og Barnabas sa: “Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler.”

Mange mennesker forsøker å stilne sitt hjertets uro i verden; musikk, TV, trøstespising, fornøyelser, alkohol eller andre midler. Det kan kanskje se ut til å virke en liten stund, men vil aldri kunne bevare hjertets ro. I tilfeller gjør det i stedet skaden verre, og problemene får tid til å slå dypere rot. Jesus ønsker å gi oss sin fred, ikke den fred som verden kan gi. Guds fred er fullstendig, og den holder stand i enhver prøve. “Og Guds fred som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.” (Fil.4,7)

Når vi møter problemer, har vi lett for å miste Gud av syne. Det er som om solen går bak en sky, og det eneste vi kan se rundt oss er et tykt, uhyggelig mørke. Kanskje føler vi at vi ikke orker mer, kanskje fristes vi til å gi opp. Men Gud ønsker ikke at Hans folk skal ha det slik. Han vet at Hans fred vil bevare deres hjerte, og Han ønsker at de vil ta imot den.Han er den samme i går og i dag, ja, til evig tid. Vi kan vandre i visshet om at himmelen på den andre siden av skyen alltid er like klar, og når mørket en gang brer seg, vil solens vakre stråler igjen bryte igjennom og skinne enda klarere enn før.

“Alt dette har Jeg talt til dere for at dere skal ha fred i Meg. I verden skal dere ha trengsel. Men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden.” (Joh.16,33)

Obadja