Et llånt liv

Et lånt liv

Vitnesbyrd av David Okorie

Unge mennesker tenker vanligvis ikke over at døden er noe som også kan ramme dem, til tross for deres unge alder. Denne vrangforestillingen gjør at de utsetter sin plikt overfor Gud og overfor sine medmennesker. Men min erfaring har lært meg at et ungt menneske burde være beredt i tilfelle døden uventet skulle slå til.

Som et ungt menneske, en 24 år gammel fyr, hadde jeg en rekke ambisjoner, slik som å fullføre mine universitetsstudier (-det var mitt siste år på universitetet) og arbeide som studentmisjonær i Norge for første gang, for å nevne noe. Reisen til Norge ble en realitet da mine foreldre solgte sin landeiendom, en høyt elsket besittelse i min kultur, for å skaffe nok penger til å dekke flybilletten. De brukte alt de hadde i den tro at jeg etter mitt opphold i Norge som studentmisjonær, ville få igjen det de hadde brukt på norgesturen.

I mellomtiden, på skolen, var jeg travelt opptatt med å få ting til å klaffe, slik at alt ville være klart for reisen. Da alt var i orden og det bare var et par dager igjen, var jeg så spent at jeg nesten ikke kunne vente til den dagen kom da jeg endelig skulle reise fra Nigeria til Norge. Å reise til Europa blir betraktet som en stor oppnåelse.

Men to dager før avreisen, da jeg kom tilbake etter en kort tur til byen, begynte jeg plutselig å føle meg så rar. Jeg hadde hatt en veldig stressende dag, og til å begynne med følte jeg meg trøtt. Jeg ble grepet av en følelse av utmattethet. Jeg begynte å miste alle følelser. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg ble så redd at jeg måtte informere dem som bodde på samme rom som meg. De ble også veldig overrasket og visste heller ikke hva de skulle gjøre. Vi bestemte oss for å be. Ikke lenge etter begynte jeg å miste bevisstheten. Klokka var nå rundt to om natta. Jeg innså at jeg holdt på å dø. Dødens kalde hender tok gradvis tak i meg.

Men jeg følte at dette ikke var det rette tidspunkt å dø på. Jeg kom til å tenke på mine foreldre som hadde gitt alt de eide for min første tur til Europa. De hadde solgt sin elskede besittelse, landeiendommen, for å dekke flybilletten min. Jeg tenkte på de mange drømmer og forhåpninger som aldri kom til å bli oppfylt. Ord kan ikke beskrive hvor ulykkelig jeg var. Vel, livet var i ferd med å forlate meg. Spontant ba jeg om tilgivelse for alle de syndene jeg hadde gjort fra jeg ble født og til denne dag. Jeg sang et par salmer. Og jeg begynte å si mine siste rådgivende ord til mine tre romkamerater. Dette fortsatte til klokka fire.

Da natta var over og sollyset brøt fram med en ny dag, ble jeg i all hast kjørt til sykehuset. Doktoren og sykesøstrene gjorde sitt beste, uten tegn til forandring. På dette tidspunktet innså jeg at det bare er Gud som kan gi og ta liv. Jeg ba Gud om å gi meg liv. Mens jeg fikk min andre dråpeinjeksjon, begynte kroppen min å stivne, slik som hos en døende person. Jeg spurte doktoren om hun ville be for meg, og hun sa at hun skulle gjøre det. Nå hadde sykesøstrene gitt opp alt håp om at jeg ville overleve.

Likevel tilkalte jeg en av sykesøstrene for at hun skulle be for meg igjen. Hun satte seg ned veldig nær meg. Så spurte hun: “Hva er det egentlig som plager deg?” Dette var en nøkkel som Gud brukte for å gjenopprette livet i meg. Jeg fortalte henne om noen dype problemer som hadde ligget i mitt sinn i månedsvis. Hun begynte å gi vitnesbyrd om Guds omsorg og beskyttelse. Mens hun pratet til meg, begynte livet å vende tilbake. Hun fortsatte å si meg ord fulle av håp og oppmuntring. Dette fortsatte til jeg kunne fortelle at jeg følte meg bedre nå. Det gikk framover med meg, til jeg var i stand til å sitte, og senere kunne jeg gå ut, og jeg følte meg mye bedre.

Jeg døde. Og Gud gav meg et nytt liv. Det livet jeg lever nå er et lånt liv, som er innviet til tjeneste for Gud. Kjære venn, vent ikke på at min erfaring skal bli din, før du overgir deg fullstendig til Jesus.

Obadja