"En profet som meg skal Herren din Gud oppreise..."

“En profet som meg skal Herren din Gud oppreise...”

Av H.M.Trangerud

Etter en førti år lang vandring i ørkenen, stod en ny generasjon israelitter klare til å dra inn i Det lovede land. Moses, som hadde ledet folket under den lange vandringen, fikk på grunn av sin ulydighet ved klippen i Sin-ørkenen (hvor han slo på klippen i stedet for å tale til den, 4.Mos.20,7-12) selv ikke komme inn i landet.

I en av sine siste taler til israelittene fortalte Moses dem hva Gud hadde sagt om den Messias som en gang i fremtiden ville komme for å frelse menneskene. “En profet som meg skal Herren din Gud oppreise for deg fra din midte, fra dine brødre. Han skal dere høre på.” (5.Mos.18,15) Med denne setningen forkynte han også mye av Jesu egentlige misjon.

Guds oppdrag til Moses hadde vært: “...klageropet fra Israels barn [er] kommet til Meg, og Jeg har også sett hvordan egypterne undertrykker dem. Derfor, kom nå, så du kan føre Mitt folk, Israels barn, ut av Egypt.” (2.Mos.3,9-10) Og til Farao lød budskapet: “Så sier Herren, Israels Gud: La Mitt folk fare, så de kan holde pilegrimshøytid for Meg i ørkenen.” (2.Mos.5,1)

På samme måte som Moses ble brukt for å sette slaver fri, skulle Jesus sette sitt folk fri. Men det som utgangen fra Egypt var et bilde på, var en mye større og mer omfattende frigivelse. Mens Moses ledet et folk ut fra landet Egypt, var Jesu misjon av en ganske annen karakter. Hans rike er ikke av denne verden, og Hans oppgave var heller ikke - som de fleste jøder på Hans tid trodde - å fri Judea fra Romerrikets undertrykkelse.

I synagogen på sitt hjemsted Nasaret, stod Jesus frem og forkynte sin virkelige misjon ut fra profetier gitt århundrer i forveien gjennom profeten Jesaja: “Herrens Ånd er over Meg, for Han har salvet Meg til å forkynne evangeliet for de fattige. Han har sendt Meg for å helbrede dem som har et sønderknust hjerte, og for å rope ut frihet for fanger, og for at blinde skal få synet igjen, for å sette undertrykte i frihet, for å rope ut et nådens år fra Herren.” (Luk.4,18-19)

H vem eller hva var det Jesus skulle fri sitt folk fra? Vi finner neppe et bedre bilde på dette enn landet som Moses førte israelittene ut av, Egypt. Faraos svar da Moses ba ham la folket fare, oppsummerer hva det hele dreier seg om: “Hvem er Herren, at jeg skulle lyde hans røst og la Israel fare? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel fare.” (2.Mos.5,2) Siden har landet Egypt i Bibelen stått som et symbol på gudløse eller ateistiske krefter eller nasjoner.

Jødene hadde problemer med å forstå at Messias skulle komme for å frelse dem fra en annen type trelldom enn den vi også i dag vanligvis forbinder med ordet. De spurte Ham: “Vi er Abrahams barn og har aldri vært treller under noen. Hvordan kan du si: Dere skal bli fri?” Jesus svarte dem med å forklare hva slags trelldom de egentlig lå under: “Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Den som gjør synd er syndens trell.” (Joh.8,33-34)

H elt siden syndefallet hadde menneskeheten vært under denne trelldom , og det var derfor Jesus hadde kommet. Han skulle gjøre dem fri. “Så hvis Sønnen gjør dere fri, da blir dere virkelig fri.” (v.35) “...og du skal gi Ham navnet Jesus, for Han skal frelse Sitt folk FRA deres synder.” (Matt.1,21; Se også Gal.5,17; Rom.7,14-15; 24-25)

Et menneske som lever i synd, er i virkeligheten Satans trell. (Se Joh.8,44) Siden alle har syndet, skulle alle - etter hva rett og rettferdig er - måtte høste den sam-me syndens lønn, nemlig døden (Rom.6,23). Men Jesus kom både som en stedfortreder - Han led den straffen vi skulle hatt - og som en frigjører - for å sette synderen fri fra trelldommen. Derfor kan Han både tilgi oss den synd vi allerede har begått, og også rense oss “fra all urettferdighet”, slik at vi ikke skal synde igjen (1.Joh.1,9)

På samme m åte som faraos hat mot israelittene ble sterkere og egypternes anstrengelser for å holde dem i slaveriet ble større, intensiverer også Satan sitt angrep mot et menneske han ser han er i ferd med å miste. Veien gjennom ørkenen er heller ikke alltid lett, men Gud har sendt sin profet foran oss.

Moses hadde gått i spissen for et folk som var omskåret på legemet. Israelittene var det kjødelige symbolet på Guds egentlige folk gjennom alle tider. “For rett jøde er ikke den som er det i det ytre, og den egentlige omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er i sannhet jøde, som er det i menneskets skjulte indre. Og sann omskjærelse er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstavens.” (Rom.2,28-29)

“ Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for oss, hvem kan da være imot oss? Han som ikke sparte sin egen sønn, men gav Ham for oss alle, hvordan skal Han kunne annet enn å gi oss alle ting med Ham?

Hvem vil komme med anklage mot Guds utvalgte? Det er Gud som rettferdiggjør. Hvem er den som fordømmer? Det er Kristus som døde, ja, mer enn det, som også er oppstått som også sitter ved Guds høyre hånd, og som også går i forbønn for oss.

Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel, angst, forfølgelse, hungersnød, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet: “For Din skyld blir vi drept hele dagen lang. Vi blir regnet som slaktesauer.” Men i alt dette skal vi mer enn seire ved Ham som elsket oss.

For jeg er overbevist om at verken død eller liv, verken engler eller myndigheter eller makter, verken det som er nå eller det som skal komme, verken høyde eller dybde eller noen annen skapning skal være i stand til å skille oss fra Guds kjærlighet, den som er i Kristus Jesus, vår Herre. ” (Rom.8,31-39)

Obadja