“julemysteriet”

“julemysteriet”

av H.M.Trangerud

Har du noen gang lurt på hva juletreet har å gjøre med Jesu fødsel? Eller hvorfor vi pynter det som vi gjør? Hvor tradisjonen med julelys kommer fra? Eller hva ordet “jul” egentlig betyr? Og hvorfor blir Jesu fødsel feiret den 25. desember?

Et tilbakeblikk i historien

Bibelen nevner ikke noe om de skikkene vi idag følger når vi feirer jul. For å besvare disse spørsmålene på beste måte, må vi derfor gå noen tusen år tilbake i historien, til tiden like etter vannflommen. En av Noahs tre sønner het Kam. Han var far til Kusj 1 , og “Kusj fikk sønnen Nimrod, som var den første mektige mann på jorden.” (1.Mos.10,8) Nimrod grunnla det første store “verdensrike”. “Hans rike fikk sin begynnelse i Babel, Erek, Akkad og Kalne i Sinear-landet.” (v.10) Guds hensikt hadde vært at menneskene skulle spre seg og slå seg ned over hele verden. (1.Mos.9,1) Imidlertid vendte mange seg snart bort fra Herren, og for å hindre at de skulle bli spredt over jorden, slik Gud hadde planlagt, besluttet de å bygge et stort tårn. “Kom, la oss lage teglstein og brenne dem godt,” sa de. “Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som rekker helt opp til himmelen! La oss gjøre oss selv et navn, så vi ikke blir spredt ut over hele jorden.” (1.Mos.11,3.4)

Før hendelsen med Babels tårn, snakket alle menneskene samme språk. Men Gud forvirret språket deres, slik at forskjellige ting og personer fikk forskjellig navn. Etter dette skilte menneskene lag, og de spredte seg ut over hele jorden. Men de brakte med seg enkelte vaner, blant annet noen religiøse tradisjoner.

Det gamle Babylon

Fra Sinear-landet dro Nimrod “til Assyria og bygde Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen mellom Ninive og Kalah.” (1.Mos.10,11-12) Flere av disse byene har senere blitt funnet. I ruinene av Ninive oppdaget man flere tusen leirtavler 2 , som blant annet forteller om Ninives historie, religion, tempelofringer og annen praksis. Ninus ser ut til å ha vært Ninives første gud og også byens grunnlegger 3 . Historien viser at Ninives 4 første konge, Ninus, var ingen andre enn Nimrod, sønn av Kusj og Noahs oldebarn.

Kong Nimrod var gift med Semiramis. Ifølge den assyriske og babylonske legenden, skal Nimrod, da han døde i sin beste alder, ha blitt gjort udødelig. Hans ånd fløy opp til solen og tok bolig i den. Slik ble han “solguden”, selve “himmelguden”, og de ande gudenes herre. I Bibelen kalles denne solguden, som så mange av de hedenske nasjonene tilbad, for Baal 5 . Senere konger ble regnet for å være en inkarnasjon av ham, og tok ofte med solgudens navn i sitt.

Nimrod etterlot seg en gravid dronning, men Semiramis holdt fast på at hun var jomfru. Hun hevdet at det var Nimrods ånd som hadde kommet inn i hennes mage gjennom solstrålene. Den 25. desember fødte hun en sønn, og hun gav ham navnet Tammuz. Han var den første inkarnasjon av solguden. Da Semiramis senere døde, ble hun gjort til “himmelgudinnen”, “gudenes mor”, hvis sjel som de hevdet var udødelig, hadde steget opp til månen. Tammus fikk, ifølge den samme hedenske filosofien, også en udødelig ånd og tok bolig i morgenstjernen, Venus.

Soltilbedelsen sprer seg

Tilbedelsen av denne hedenske treenigheten spredte seg siden til alle deler av verden; Assyria, Babylonia, Egypt, Hellas, Rom, India, Mexico, Kina, Mexico, Skandinavia etc. Men som vi så at Gud forvirret språket til menneskene i Babel, slik finner vi at de forskjellige folkeslag rundt om i verden har brukt ulike navn på himmelgudene. (Se eget skjema, nederst s.22)

På samme måte som tilbedelsen av Semiramis og hennes “gudesønn” Tammuz snek seg inn blant israelittene, har den samme tilbedelsen sneket seg inn i kristendommen. Da det hedenske Romerriket offisielt aksepterte kristendommen i det 4. århundre og snart gjorde den til statsreligion, var det ikke lenger akseptabelt at innbyggerne kom til tempelet og tilbad statuer av romernes variant av Semiramis med hennes lille baby-Tammuz på fanget. Men istedenfor å kvitte seg med den hedenske skikken, fikk de menneskelagde avgudsbildene nytt navn. Semiramis ble heretter hetende Maria, mens Tammuz ble omdøpt til Jesus. Siden har millioner av mennesker som kaller seg kristne, tilbedt dem. Problemet er kanskje ikke så stort i de protestantiske kirkesamfunn, men vi kan i dag se hvordan “Maria” i Den katolske kirke har tatt den plassen Jesus skulle ha.

Juletreet

Rundt 1570 hører vi for første gang om bruken av et grantre innendørs. Dette var uten pynt. Omkring 1700 kom de første juletrær med lys. Skikken med å plassere trær innendørs oppstod i Tyskland (Strassburg), og på 1800-tallet spredte den seg til Norden, England og Frankrike, og snart til hele den siviliserte verden. Det ble nå vanlig å pynte treet.

Ifølge babylonsk mytologi kunne solguden, modergudinnen og deres sønn på mystisk vis forvandle seg til trær. Et annet navn på Tammuz var “Baal-bereth”, som betyr “Grantreets herre”.

De krigerske germanerne ofret også til sin øverste gud, som de kalte Tiwaz. Før et slag inngikk de en pakt med ham om at hvis han ville gi dem seier over fienden, skulle de gi gudene sine “seierstroféer”. Hvis kampen endte med seier, tok de med seg den døde fienden sammen med andre krigstroféer. Ettersom germanerne også trodde at gudene kunne forvandle seg til trær, ofret de krigsbyttet til dem ved å henge den døde fienden opp i de hellige trærne. Også assyrerne, i det 7. århundre f.Kr., hang hodene til sine fiender på trærne. Dette er opphavet til vår tradisjon med å henge kuler og annen pynt på juletreet... 6

I det hedenske tempelet Gamla Uppsala i Sverige, ble både mennesker og dyr ofret for å forsone gudene (Odin, Tor og Frøy) med blodet av dem. Adam av Bremen forteller om denne religiøse feiringen til vikingene. De døde kroppene ble hengt opp i de hellige trærne nær helligdommen. Denne såkalte «hellige lunden» var så hellig at hvert eneste tre ble trodd å ha guddommelig kraft. Både dyr og mennesker ble hengt opp. Under disse offerritene ble det også sunget en rekke sanger. Da kristendommen senere kom til Norden, overtok Den katolske kirke de gamle offerplassene. Der det før var ofret mennesker og dyr, ble det nå bygget kirker.

Ordet “jul”

Det er ingen logisk grunn til å kalle en høytid som blir sagt å være til minne om Jesu fødsel, for “jul”. Heller ikke går det an å fortå betydningen av det. Men dette ordet er det kaldeiske, eller babylonske ordet for “spedbarn” eller “lite barn”, og det sikter til Tammuz, inkarnasjonen av solguden, som ble født på vintersolverv.

25.desember

Det står ingen ting i Bibelen om at Jesus ble født den 24. eller 25. desember. Faktisk er vinteren den eneste årstiden hvor Jesus utfra det vi får vite i evangeliene, ikke kan ha blitt født! I Luk.2,8 står det at det var “noen gjetere på stedet som oppholdt seg ute på markene og holdt vakt over flokkene sine om natten.” Hadde dette vært om vinteren, kunne de på grunn av kulden ikke oppholde seg ute på markene med dyrene sine! (Bibelen lar oss forøvrig få vite hvilken årstid Jesus ble født på, men dette skal vi komme tilbake til i et senere nummer.)

Den 25. desember var fødselsdagen til Tammuz. Fra anglo-saxerne har vi hentet tradisjonen med å kalle denne dagen for “jule-dag”. (Rikignok feirer man i Norge den 24.desember, selv om den 25. er mer vanlig ellers i verden.) Denne dagen har blitt feiret som solgudens fødselsdag “over hele verden” flere århundrer før Jesus ble født; i Babylon (Tammuz), Persia (Mithra), Egypt (Horus), Hellas (Dionysus), Skandinavia (Balder) etc. I Romerriket, hvor soltilbedelsen i 270-årene var blitt gjort til statsreligion, ble den 25. desember feiret som solens fødselsdag med storslåtte markeringer og sirkusleker. De første kristne holdt seg unna denne hedenske festdagen. Først ved midten av det 4. århundre blir dagen feiret i Rom som Jesu fødselsdag. (I likhet med statuene kan vi også kalle denne forandringen for et “navnebytte”.)

Når solen “gjenfødes”

Det var særlig to fester som var av betydning innen soltilbedelsen. Det var sommer- og vintersolverv, begge tider på året hvor solen har størst avstand fra ekvator. Midtsommerfestivalen, som ble feiret 24. juni (årets lengste dag), ble holdt til ære for solen som på den dagen hadde nådd “sin fulle modenhet”. De døde ble æret, og ved solnedgang ble det tent store bål. Ved siden å “gå gjennom ilden”, dvs. over den glødende asken, fikk alle deltakerne tilgivelse for synder begått mot den øverste guddommen. Etter midtsommerfestivalen ble dagene gradvis kortere, og solen ble sett på som døende. Men ved vintersolverv endrer dette seg, og den 25. desember ble derfor regnet som solens fødselsdag, den dagen hvor solguden gjenfødes. Heretter begynte den å vokse. Soltilbederne trodde de kunne hjelpe solen i denne prosessen. De tente derfor lys og bål slik at solen skulle gjenvinne lys. Herfra stammer skikken med å bruke mange lys i jula.

Tradisjoners tomhet

Julefeiringen har ingenting med kristendom å gjøre, men er en tradisjon med dype røtter i hedenskapen. Det er ikke Jesu fødselsdag som blir feiret, men solguden Tammuz, den hedenske, falske messias. Denne avguderiske skikken har sneket seg inn i kristenheten og bærer i dag merkelappen “tradisjon”. Men dette varemerket er ikke godt nok i Guds øyne. Menneskelagede bud og tradisjoner kan aldri veie opp for brudd på de påbud Gud selv har gitt eller settes i stedet for dem. Gjennom profeten Jesaja har Han sagt (og det er nokså treffende for julefeiringen i vår tid): “Dette folket ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære.” (Matt.7,6-7)

En misbrukt begivenhet

Det er selvsagt ingenting i veien med å minnes den dagen da Jesus ble født. Det var en begivenhet som var viet hele himmelens oppmerksomhet. Flere av Guds profeter hadde forkynt hendelsen på forhånd, og Gud ønsket at menneskene skulle vite om det. Likevel var det få som gav akt på profetiene og Guds ord, men de som søkte Ham, fant Ham (Matt.2,1-12; Luk.2,8-20). Engleskaren som viste seg for gjeterne på marken, la ikke skjul på at noe stort og viktig hadde skjedd. Sammen med engelen som hadde fortalt dem om Jesu fødsel, priste de Gud og sa: “Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, Guds velbehag mot menneskene.” (Luk.2,14)

Problemet i vår tid er sammenhengen det gjøres i. Få gir egentlig akt på den begivenhet som fant sted i Betlehem for mer enn 2000 år siden, og i stedet blir høytiden brukt som en unnskyldning til fråtseri og unødvendig pengeforbruk. Midlene kunne i stedet vært brukt til å hjelpe de fattige. For mange er fokuset rettet mot dem selv og deres nærmeste, skikker og tradisjoner av hedensk opprinnelse (som vi nå har sett) blir fulgt opp med den største omhu, og Guds navn blir brukt som et dekke over det hele. En slik kombinasjon er ikke til Guds ære. Selv sier Han: “Jeg tåler ikke ondskap sammen med hellig samling.” (Jes.1,12)

Hellige eller vanhellige?

Vi kan aldri hellige noe som er uhellig ved å føre det sammen med noe hellig. Dette vil kun forårsake at det hellige isteden blir vanhelliget. Guds ord forsøker å vise dette ved å si at hellighet ikke kan overføres, mens urenhet smitter. Gjennom profeten Haggai bruker Gud “hellig kjøtt” for å illustrere dette: “Så sier hærskarenes Herre: Spør nå prestene om loven og si: “Dersom noen bærer hellig kjøtt i kappefolden, og kappefolden rører ved brød eller kokt stuing, vin eller olje, eller hvilken som helst annen mat, vil dette da bli hellig?” Da svarte prestene og sa: “Nei”. Haggai sa: “Hvis en som er blitt uren ved lik rører ved noe av alt dette, vil det da bli urent?” Så svarte prestene og sa:”Det blir urent”. Da svarte Haggai og sa: “Slik er dette folket, og slik er dette folkeslaget for Mitt åsyn, sier Herren. Slik er det med hver gjerning dere gjør med deres hender. Det de ofrer er urent.” (Hag.2,12-14)

Å føre hedenske, avguderiske skikker inn i kirken og atpåtil pryde dem med Guds navn, er en gjerning som er “uren” i Guds øyne. Dessuten er det et brudd på det tredje bud, som sier: “Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.” Dette budet fortsetter også med en advarsel: “For Herren vil ikke holde den uskyldig som misbruker Hans navn.” (2.Mos.20,7)

Hjertets tilstand

Nå finnes det oppriktige mennesker som har feiret jul i den tro at det er Jesu fødselsdag og en Herrens høytid de har feiret. Gud vil ikke fordømme dem for dette, og det skal heller ikke vi. Men det er viktig at de fortsetter å følge samvittighetens stemme og i ett og alt holde seg til Guds ord. Gud ransaker alles hjerter, og Han ser de motiver som ligger bak enhver handling.

Gud bærer over med uvitenhet, men Han vil ikke at folk skal forbli uten lys. Han viser dem sannheten, og Han ønsker at de skal vende om. “Sannelig, disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nå befaler Han at alle mennesker alle steder skal omvende seg. For Han har fastsatt en dag da Han skal dømme verden i rettferdighet...” (Apg.17,30-31) Det er etter menneskenes indre tilstand, deres hjertes oppriktighet, Han vil dømme dem, ikke etter hvordan de opptrer utad.

Julen er også en tid hvor mennesker som ellers ikke bryr seg om Gud, får anledning til å høre Hans ord. Bilder kan brukes i opplæringen av barna, men samtidig er det viktig å passe på at de ikke også tar med seg de mange dårlige vanene. Ingen rett kan kalles sunn dersom den inneholder den minste dråpe arsenikk! Dessverre forblir Jesus for mange ikke annet en et lite, forsvarsløst spedbarn som ligger i en krybbe, omgitt av kyr, sauer og et esel. Men det var vår verdens Frelser som ble født, og vi må ikke glemme den gjerning Han kom for å gjøre, nemlig frelse verden fra synd. Det er grunn til glede. Spørsmålet er hva vi gleder oss over, -denne verdens nytelser eller Guds gave?

HMT

1 Kusj er stamfar for kusjittene, eller bedre kjent som etiopere.

2 Den britiske arkeologen Austen Henry Layard gravde på midten av 1800-tallet ut byen “Nimrud” i Irak, hvor han blant annet fant kong Salmanesar III’s sorte obeliske, hvor vi kan se Israels konge Jehud knele ned foran Salmanesar. Se 2.Kong.17,3; 18,9 og 1.Kong. 19,16. Under utgravningene av Nimrud, fant Layard også en rekke gjenstander som gjør at stedet kan spores tilbake til navnet KALAH. Se 1.Mos.10,11. Et stykke nord for Nimrud, avdekket Layard restene etter en annen by som på arabisk ble kalt “Kuyunjik”. Her ble det funnet et palass som har tilhørt assyrerkongen Sankerib. Se 2.Kong. 18,13-14. Ennå et palass ble funnet, og inskripsjoner i disse beviser at “Kuyunjik” virkelig var NINIVE. I 1854 og 1855 fant Layard og Hormuzd Rassam mer enn 25 000 leirtavler her, som fortalte om byens historie, kongelige befalinger, tempelofringer, guder, medisinsk praksis, astrologi, datoer etc. Se Road To Nineveh, Norah B.Kubie

3 Ninus var den første dødelige skapning som ble guddommeliggjort. Denne gude-mannen ble symbolisert, eller fremstilt som en menneske-okse, dvs. delvis mann, delvis okse. Oksen eller kalven var i mange gamle religioner, -hos vikingene, anglo-saxerne, indianere og stammer i afrika-, knyttet til makt og styrke, og ble følgelig også et symbol på guddommelighet. Se 2.Mos.32,1-28! Det har vist seg at Ninus, som er ingen ringere enn Nimrod, også er den legendariske helten Hercules, samt Gilgamesh.

4 Navnet “Ninive” betyr “Ninus’s bolig”.

5 “Baal” var det høyeste navnet soltil bederne kunne gi sin gud. Det betydde “herre” eller “mester”. (Merk: Det ordet som brukes om Gud, Skaperen, som Herre, er “Adonai”.) Vi finner det eks. i 1.Kong.16, 31 hvor det fortelles at Akab, en av Israels mange konger som vendte seg bort fra Gud, tok Jesabel, sidonerkongen Etba’als datter. “Han dyrket Ba’al og tilbad ham...” Det var vanlig å identifisere kongen med Ba’al gjennom deres navn, ettersom han ble regnet for å være en inkarnasjon av solguden. Navnet “Etba’al” betyr “med Ba’al” eller “Ba’als mann”.

6 Encyclopedia of World Mythology, R. Warner, s.73.98; The Antichrist 666, J.Sutton, s.30.32

Obadja