E-Nr: - Vet vi hva vi spiser

E-NR:

-Vet vi hva vi spiser?-

H.M.Trangerud

Forråtningsproblemet

I århundrer har det vært slik at når mennesker døde, ble de begravet, og snart råtnet de bort. Derfor finner vi i dag sjelden mer enn enkelte skjelettrester etter våre forfedre fra gamledager. I Japan var det lenge slik at en død person lå fem år i graven, før den ble brukt på nytt og plassen gitt til noen andre. I den senere tid har japanerne imidlertid støtt på et problem, -idet de åpner graven igjen, finner de at den døde ligger der fremdeles. Den naturlige forråtningsprosessen har rett og slett ikke funnet sted. Hvorfor? Fordi den dødes kropp er blitt “konservert” av for mye bevarende stoffer i vevet!

“Konserverings-samfunnet”

Vanligvis når mat råtner, kaster vi den. For å hindre eller utsette denne prosessen, blir store mengder konserverende (bevarende) midler tilsatt, slik at produktet kan holde seg lenger og fraktes over større avstander eller gjemmes til senere bruk. Mat- og drikkevareproduksjonen styres i stadig større grad av store internasjonale bedrifter, og litt av trenden er å masseprodusere varer som er billige, enkle, tidssparende og apetittvekkende, -men dessverre også like usunt. Mange av tilsetningsstoffene som brukes, og som folk mer enn noen gang får i seg gjennom varer de bruker daglig, kan forårsake mange av de vanlige folkesykdommene for vår tid; kreft, allergi, celle-og genskader, hyperaktivitet, nyre-og leverlidelser, fordøyelsesproblemer, -for å nevne noe.

Hva er et E-stoff?

Tilsetningsstoffene har somregel en kode som består av en E, som forteller at stoffet er eller har vært midlertidig godkjent av EU, samt et tall. Siden 1996 har disse EU-direktivene vært påbud i alle EU-land, men også land som ikke er medlem av unionen, som Norge, har valgt å gjøre bruk av E-numrene. For vanlige forbrukere er det ikke alltid så lett å finne ut hva som skjuler seg bak disse “mystiske kodene”. Noen tilsetningsstoffer er naturlige, det vil si de er utvunnet fra naturen, men de fleste er fremstilt kjemisk. 1 Salt og krydder regnes ikke som tilsetningsstoffer (selv om salt er blant de konserveringsmidler som har vært lengst i bruk). Rundt år 1900 ble det brukt omlag 50 tilsetningsstoffer. En del av disse var livsfarlige, slik som kvikksølv, bly og kopper. Hundre år senere har vi fått ca. 4000 nye stoffer, som brukes flittig i produksjonen av ferdigmat, som det moderne samfunnet tror det trenger.

Merking

E-numrene har til hensikt å forenkle og forkorte de ofte så kompliserte navnene på tilsetningsstoffene. Tidligere kunne varer i Norge også merkes med engelske navn, men etter 1.januar 1994, er det kun norske navn på kjemiske tilsetninger som kan brukes. Det er produsentene selv som bestemmer om de vil merke en vare med stoffets navn eller med dets tilsvarende E-nummer. Slik kan mistenkelige og skumle navn skjules bak en “E -”, mens man i andre tilfeller kan få det til å se ut som om det er få tilsetningsstoffer i maten ved å benytte et navn, særlig hvis dette gir positive assosiasjoner. Foreksempel kan man finne ulike varer merket med “E 621”, “natriumglutamat”, “MSG” eller “monosodiumglutamat”, -mens det i alle tilfeller dreier seg om det samme skadelige stoffet.

“25%- regelen”

Ferdigvarer inneholder ofte andre ingredienser. Dersom disse utgjør mindre enn 25 %, eller en fjerdedel av ferdigvaren, er produsenten ikke pliktig til å oppgi hvilke tilsetningsstoffer som er i dem. Varer som inneholder foreksempel buljong, vil derfor ikke bli merket med de smaksforsterkende stoffer som finnes i buljongen (som E 621 eller MSG), ettersom selve buljongen utgjør mindre enn 25% av produktet. Eller en kake som inneholder margarin, vil av samme grunn ikke bli merket med annet enn “margarin”. Slik vil vi aldri være i stand til å finne ut av alle ingrediensene i en vare. Et annet unntak fra merkingsregelen er varer med største enkeltoverflate på under 10 cm 2 , slik som godteri. Disse skal isteden merkes på ytteremballasjen, som foreksempel den kartongen de ligger i, men ofte er disse vanskelig å få øye på.

Uten emballasje

Heller ikke varer som selges uten emballasje (dvs. ved selvbetjening eller over disk), må merkes, så sant det ikke er benyttet voks og midler mot soppvekst (noe som særlig brukes på sitrusfrukter). Dette skal merkes på kassene, men igjen er de ikke alltid plassert slik at forbrukerne kan se det. Vi får ganske enkelt ikke vite hvilke stoffer som er tilsatt og brukt på frukt og grønnsaker, ferskvarer (som pålegg, saltet mat, salater osv. som selges over disk), brød og kaker (fra bakerier) eller i godteri for selvplukk.

“Teknologiske hjelpemidler”

Dersom produksjonen krever det, kan en vare tilsettes stoffer som foreksempel gjør at produksjonen går fortere eller hindrer at varen setter seg fast. Dette regnes ikke som tilsetningsstoffer og behøver derfor ikke oppgis. I stedet blir det omtalt som teknologiske hjelpemidler, eller prosesshjelpemidler. Det kan være snakk om løsemidler, skumdempende midler eller bærestoffer (dvs. stoffer som blir tilsatt andre tilsetningstoffer slik at de blir enklere å bruke, f.eks. gjør at de løses lettere opp i vann). Selv om det dreier seg om små mengder, så vil alltid rester av disse stoffene følge med matvaren, -uten at vi får vite om det-, og det er foreksempel nok til at en allergiker reagerer på dem.

“Parfyme”

Varer som mangler eller har en lite forlokkende lukt og smak, blir gjerne tilsatt “parfyme” for å falle i smak hos forbrukerne. Dette trenger ikke merkes som annet enn “Aromastoffer” eller “Tilsatt aroma”, og det finnes flere tusen ulike alternativer til hva dette egentlig kan være. Alt er tillatt så sant det ikke inneholder “helseskadelige mengder” av noe stoff (som forskriftene kaller det). Visse aromastoffer har også en mengdebegrensning per vare. Denne typen stoffer blir nærmest aldri kontrollert, og man vet lite om hvilken virkning de har. Kun røykaroma (som skal gi røyksmak til urøkt mat) og kunstig vaniljesmak (vanilin eller etylvanilin) skal merkes. Aromastoffer blir særlig benyttet i godteri-produksjon, ettersom det er mye billigere og enklere å lage kunstig banan-, jordbær- eller bringebærsmak enn det er å ta aromastoffene direkte fra frukten eller bæret. Er en vare merket med “Tilsatt naturlig jordbæraroma”, betyr dette at aromastoffet er laget av jordbær. Står det derimot “Tilsatt jordbæraroma”, kan du regne med at stoffet er kunstig og at varen aldri har vært i nærheten av et bær. Ettersom matvarer gjerne mister sin naturlige smak når de bearbeides, blir aromastoffene tilsatt som erstatning.

Farger

Ofte vil også matens farge svakere i bearbeidingsprosessen. Derfor blir produktene gjerne tilsatt fargestoffer, slik at varen skal likne “originalen” utseendemessig eller ganske enkelt se penere ut. Dårlig kvalitet kan lett skjules under en frisk farge. Noen ganger tilsettes fargestoffer for å gi varen et inntrykk av å være noe annet. Foreksempel vil kunstig pæresaft farges grønn for å skape en assosiasjon til pærer. Fargestoffene har E-nummer fra 100 til 180.

Indirekte farging

Andre matvarer farges indirekte, det vil si gjennom dyrefôret. Som eksempel kan nevnes oppdrettslaks. Vill laks spiser krepsdyr som inneholder et naturlig fargestoff. Uten dette ville laksekjøttet blitt hvitt. Derfor blir norsk laks fôret med astaxantin, et syntetisk fargestoff, som er kjemisk likt med den fargen som er i krepsdyra, som villaksen spiser. For hver kilo laks man spiser, får man i seg 6-7 mg syntetisk astaxantin, men dette blir ikke oppgitt. Astaxantin likner på cantaxantin (E 161g), som i enkelte land også blir brukt som laksefôr. Cantaxantin ble forbudt i Norge i 1993, men er tillat i EU (1996). Tidligere var det også mye brukt her i landet, helt til forskning viste at den forårsaket krystalldanninger på netthinnen hos mennesker, noe som fører til dårligere mørkesyn og økt følsomhet for sterkt lys. 2 Selv om stoffet nå er forbudt, kan vi finne det i enkelte varer, som Freia fruktmiks (noen) og Knorr spaghettisaus i pose.

Nitritt

Nitritt, natriumnitritt eller E 250 er i seg selv ikke et fargestoff, men tilsettes kjøttvarer for å beholde rødfargen under bearbeidingsprosessen. Uten nitritt vil kjøttet være “blassere” eller mer gråaktig. I tillegg hindrer nitritt veksten av matforgiftningsbakterier, men det er først og fremst fargevirkningen som gjør at nitritt er så mye brukt. (Det finnes andre (sunnere) stoffer som også kan hindre bakterievekst, men disse har ikke den samme fargevirkningen.) Nitritt er en av de mest omdiskuterte tilsetningsstoffene. For det første reagerer nitritt med aminer i kroppen, slik at det dannes kreftfremkallende nitrosaminer. Det er usikkert hvor mye av dette stoffet vi “tåler”. For det andre påvirker nitritt blodets evne til å transportere oksygen til de forskjellige delene av kroppen. Spedbarn opptar nitritt raskere i blodet enn voksne, og er derfor spesielt utsatte. Det er forbudt med nitritt i spedbarnsmat, og det blir også anbefalt at små barn og hyperaktive barn bør unngå det. På slutten av 70-tallet var det i Norge forbud mot å bruke nitritt. Dessverre varte dette bare en kort periode, og en av hovedgrunnene var at forbrukerne heller foretrakk kjøtt med “friskere farge”. Nitritt finnes i dag i så godt som alle kjøttvarer; pølser, bacon, pålegg, leverpostei, saltet kjøtt, spekemat (hvor det er mest), skinke på boks, dypfryst pizza (noen) etc. Det finnes knapt alternativer, så man kan heller ikke velge.

Hva er...en emuglator?

Når vi blander vann og fett, oppdager vi snart at fettet flyter som små glinsende “bobler” oppå vannet. Emuglatoren gjør at vannet blander seg med matolje og fett. Det brukes foreksempel i iskrem (hvor fettet finfordeles i vannet) eller i majones (hvor vannet finfordeles i fettet). Emuglator brukes også gjerne for å hindre at vannet og fettet skiller lag under oppbevaring eller oppvarming. Forskjellige tilsetningsstoffer kan fungere som emuglatorer, men de fleste har E-nummer fra 400 til 495. (Dette er en stor gruppe av tilsetningsstoffer. Noen er farlige og kan fremkalle sykdommer og allergier (og blir dessverre også mye brukt), mens andre igjen til og med kan være sunne.)

...et enzym?

Enzymer er proteiner som øker farten på de kjemiske reaksjonene i maten, slik som nedbryting av sukker eller proteiner. Alle levende celler inneholder enzymer, og uten disse kan ikke cellene ta opp næring fra maten. Som tilsetningsstoff fremstilles enzymene kunstig ved hjelp av forskjellige bakterier og muggsopp. Ofte er disse genspleiset, -uten at vi får vite noe om det. Somregel har hver type enzym bare én virkning, det vil si en type enzym bryter bare ned proteiner, en annen bryter ned stivelse etc. Det finnes ingen regler om at enzymer må oppgis på produktet. Noen enzymer har E-nummer fra 1100 til 1105 og 920 (animalsk, -utvinnes av dyrehår og hønsefjær, i Kina også menneskehår), men mange har ikke nummer i det hele tatt.

...antioksidanter?

Når fett kommer i kontakt med luft, harskner det. For å hindre denne prosessen, blir antioksidanter tilsatt. Særlig blir det brukt i fett og oljer hvor de naturlige antioksidantene er gått tapt under bearbeidingsprosessen. De mye brukte antioksidantene bevarer også varens naturlige eller tilsatte farge, idet de hindrer den i å reagere med oksygen. Enkelte syntetiske antioksidanter kan forårsake kreft. Andre har ifølge nyere forskning vist seg å ha en bevarende effekt idet de hindrer fettet i kroppen fra å “harskne” og beskytter mot den farlige typen kolesterol. Både C-vitamin (E 300) og E-vitamin (E 306-309) er antioksidanter. De fleste antioksidanter har E-nummer fra 300 til 352.

...et fortykningsmiddel?

Fortykningsmidlene, E 400-466, binder vann og gjør således væsker mer tyktflytende. Slik kan man få en mer “fyldig” suppe eller et fastere syltetøy, og det er en viktig ingrediens i lettprodukter. En rekke fortykningsmidler utvinnes av planter eller alger som inneholder mye stivelse, andre er animalske. Som eksempel kan her nevnes gelatin (E 441), som blant annet brukes i gelé, aspik, enkelte smørtyper og brød, kaker, fromasjer, godteri, tabletter og kremoster. Gelatin er egentlig rester etter døde dyr, -hud, sener og annet kjøttavfall-, og er en viktig smittekilde for overføring av sykdommer som især rammer nervesystem og hjerne, slik som Creutzfeldt-Jacobs syndrom (fra kugalskap) og demens-sykdommer (som alzheimer).

...overflatebehandlingsmiddel?

For å gi frukt et friskt og “skinnende” utseende, benyttes overflatebehandlingsmidler, samtidig som dette også skal beskytte mot mugg og forråtnelse. Forskjellige vokstyper brukes på friske epler og appelsiner. Slike midler skal oppgis på fruktkassen, men ofte står det bare “voks”. E 900, polydimetylsiloksan, blir bare oppgitt dersom det er brukt på frukt (ellers regnes det som et “teknologisk hjelpemiddel”), men det finnes også i andre varer, som foreksempel Mummibrus (rødbrus). Stoffet kan inneholde formalehyd, som antas å være kreftfremkallende. Ellers blir overflatebehandlingsmidler mye brukt på godterier for å gjøre dem ekstra fristende. Både parafinolje (E 905a) og parafinvoks (E 905b), som begge bli utvunnet av råolje, brukes til dette formål. Foreksempel finner vi E 905a i godteri som “Nonstop” og “M”, og E 905b i “Bridgeblanding”. Begge brukes i tabletter (1996). Parafin kan inneholde kreftfremkallende stoffer, hindre A- og D-vitaminopptaket og virke avførende. De fleste overflatebehandlingsmidlene har E-nummer fra 902 til 914.

...et konserveringsmiddel?

Konserveringsmidlene, som har E-nummer fra 200 til 290, forlenger produktenes holdbarhet ved å hindre bakterie- og soppvekst. At varene kan lagres lenger, gjør dem billigere for forbrukerne, samtidig som de kan stå lenger i kjøleskapet. Konserveringsmidler benyttes hyppig i alle slags ferdigvarer. De er forbudt på ferskvarer, bortsett fra på enkelte frukter (skallbehandling) og i skalldyrlake. Konserveringsmidler kan føre til helseskader, slik som allergi (eks. E 220-232), skade på arveanlegget (eks. E 200-203), genskader og kreft (eks. E 220-228, 250-252). I tillegg kan konserveringsmidlene brukes til å dekke over “slurv” fra produsentens side.

Benzoater

I Norge risikerer vi å få i oss for mye av visse konserveringsmidler. De mest brukte midlene her i landet, er de såkalte benzoatene (E 210-213). Det vanligste er E 211, natriumbenzoat. Benzoatene kan gi allergiske reaksjoner, og folk som lider av astma eller neslefeber, er allergiske mot aspirin, og hyperaktive barn bør unnå det. Det er imidlertid ikke så lett. Stoffet finnes i nesten all brus, saft, leskedrikk og syltetøy, samt i en rekke andre varer som gløgg, majones, salater, tomatpuré, sennep og ketchup, surkål/rødkål, kaviar, sauser, rødbeter og agurker på glass, div. fiskeprodukter etc. Store mengder av benzoater har vist seg å gi skader på forsøksdyr, og russiske forskere hevder at de også kan forsterke virkningen av andre kreftfremkallende stoffer. Særlig mennesker som drikker mye brus eller andre leskedrikker og spiser mye søtsaker og syltetøy, får i seg flere ganger så mye benzoater enn det FAO/WHOs ekspertkommité har satt som et akseptabelt daglig inntak. Det er særlig barn som er utsatt, og de kan risikere å få i seg 15 ganger så mye som denne grensen. Daglig! Ettersom benzoatene brukes i så mange varer, er dette et område det er verdt å passe litt på.

Så, hva gjør man?

Det er neppe noen enkel sak å unngå å få i seg mat eller drikke som er tilsatt bevarende eller “oppkvikkende” midler. Skulle vi forsøke på det, ville vi nok bli temmelig slitne ganske fort. Vi kan vanskelig holde oss unna alle typer tilsetningsstoffer, men vi kan begrense inntaket. Vi bør unngå mye ferdigmat, og forsøke å holde oss unna unødvendige produkter som brus, godterier, kaker, snacks etc., som bare er skadelig og ikke tilfører kroppen noe næring allikevel. Frukt kan skrelles eller vaskes godt, og vi kan holde en viss kontroll med hva vi spiser, ikke minst hva vi serverer barna. Det er likevel viktig å ikke “få panikk”. Dersom vi bare går rundt og tenker på E-stoffer, risikerer vi ikke bare å ende opp med fokuset på feil sted, men de skadevirkningene som bekymringer og stress gir, kan vise seg å bli større enn det som kommer av mange av tilsetningsstoffene.

Et verdig alternativ

Et godt tiltak er å satse mer på den spiseseddelen som Gud opprinnelig hadde tiltenkt menneskene; frukt, grønnsaker, nøtter, bær, belgfrukt, frø og korn. Det er rikelig å velge av, og dessuten smaker det godt, -helt naturlig. Men vil ikke et slik kosthold føre til mangelsykdommer, spør mange. Ikke nødvendigvis. En variert diett fra naturens spiskammer vil gi et fullverdig næringsgrunnlag for kroppen. Sammen med frukt, nøtter og grønnsaker gir korn alle de næringsstoffene som er nødvendige for å få et godt blod. Disse stoffene får man heller ikke så rikelig av i kjøtt.

“De som spiser kjøtt, spiser egentlig allerede brukte korn og grønnsaker, for det er fra disse produktene dyrene får den næring som gir vekst. Det livet som fantes i kornet og grønnsakene, går over i den som spiser det. Vi får det ved å spise kjøttet av dyrene. Hvor mye bedre er det ikke å få det direkte ved å spise den maten Gud har bestemt for oss!

Kjøtt har aldri vært den beste maten, men i våre dager er det dobbelt så uheldig fordi sykdom blant dyrene stadig tiltar. De som spiser kjøtt vet lite om hva de spiser. Dersom de kunne se dyrene mens de levde og visste mer om kvaliteten av det kjøttet de spiste, ville de vende seg bort med avsky. ...

Hvis det hadde vært viktig for helse og styrke å spise kjøtt, ville den kosten som ble bestemt for menneskene i begynnelsen, også innbefattet animalsk føde.

Når en slutter å spise kjøtt, føler en seg ofte slapp, som om en mangler energi. Mange tar dette som bevis på at det er nødvendig med kjøtt. Men grunnen til at en kjenner savnet av slik mat, er at den virker stimulerende, den fremkaller en febertilstand i blodet og pirrer nervene. Noen synes det er like vanskelig å gi avkall på kjøtt som drankeren synes det er å gi avkall på sin dram, men de vil allikevel ha godt av å legge om sin vane.

Når en slutter å spise kjøtt, må en sørge for å få en rikelig variasjon av korn, nøtter, grønnsaker og frukt, som vil være både næringsrikt og appetittvekkende. Det er særlig viktig for svake mennesker og slike som har hardt arbeid. ... I alle tilfeller bør vi oppdra samvittigheten, påvirke viljen og skaffe til veie god og sunn mat. Da vil det være lett å gjennomføre forandringen, og trangen til kjøtt vil snart forsvinne.” 3

HMT

Hovedkilde: E-nummerguiden, av T. Soot-Ryen, Ex Libris Forlag, Oslo, 1995

1 Egentlig kan man dele stoffene inn i tre grupper: 1. Naturlige - slike som finnes i naturen (men det betyr ikke nødvendigvis at det er sunt for det). Det er kun noen får tilsetningsstoffer som utvinnes direkte fra naturen. 2. Naturidentiske - dvs. stoffer som finnes i naturen, men som er fremstilt syntetiske, altså av andre kjemikalier. Eks. gulrotfargen utvinnes ikke fra gulrota, ettersom dette er for dyrt. Isteden lages den kjemisk. 3.Kunstige - dvs. kjemiske sammensetninger fra laboratorier. Eks. aspartam (E 951), det mest brukte søtstoffet, som erstatter sukkeret i mange lettprodukter, som saft og brus. Stoffet er svært omdiskutert, og folk som drikker store mengder leskedrikk, får i seg altfor mye av dette stoffet. Barn blir anbefalt ikke å drikke lettbrus o.l. i det hele tatt! Det er særlig hjernecellene som er utsatt, og ettersom barn har en dårligere beskyttelse mot opptak til hjernen fra blodet (blod/hjernebarriere) enn voksne, er de spesielt utsatt. Også voksne kan ha svekkede barrierer. Følgene kan bli hodepine, søvnløshet og adferdsforstyr-relser, og det er også mulig at aspartam nedsetter kroppens forsvar mot kramper. Sammen med natriumglutamat (E 621), en smaksforsterker som brukes bl.a. i posesupper, hermetikk, snacks, krydder-blandinger, m.m., blir de skadelige virkningene fra aspartam forsterket.

2 WHO/FAO-raport fra 1990 (Merk: Stoffet ble forbudt i Norge fra 1.jan.1993 (!), og ennå fikk enkelte lov til å selge ut sine varelagre. Andre igjen fortsatte lange å selge godteri som inneholdt dette stoffet. Tidligere ble det brukt i lakse- og ørretfôr (for å gi kjøttet en rødere farge), men nå brukes her astaxantin isteden.

3 Fra Helse og livsglede, E.G.White, s.238.240-241, Norsk Bokforlag, 1994

Obadja