Da himmelens sluser ble åpnet

av Ellen White

I Noas dager hvilte det en dobbelt forbannelse over jorden som følge av Adams overtredelse og det mordet som Kain hadde begått. Likevel hadde det ikke ført til noen særlig forandring i naturens utseende.

Det var klare tegn på forfall, men jorden var fremdeles vakker og rik på Guds gaver. Asryggene var dekket med majestetiske trær som støttet de bugnende vinrankene. De store, grønne slettene var dekket med et vell av duftende blomster. Jorden frembrakte en overflod av forskjellig slags fruktt. Trærne overgikk langt dem vi nå finner, både i størrelse, skjønnhet og form. Tresubstansen var fin og hard som sten, og var neppe mindre holdhar. Gull, sølv og kostbare steiner fantes i store mengder.

Menneskeslekten hadde beholdt mye av sin opprinnelige kraft Det var bare noen få slektsledd siden Adam hadde hatt adgang til livets tre. Et menneskeliv ble fremdeles målt i århundrer. Hvis disse levedyktige menneskene med slike evner til å planlegge og handle, virkelig hadde viet sine liv til Gud, ville de ha opphøyet Skaperens navn på jorden og oppfylt hans hensikt med & gi dem livet. Men de sviktet. Det fantes mange kjemper, mennesker av ruvende skikkelse og med imponerende krefter, kjent for sin klokskap og sin dyktighet til å planlegge og utforske storverk. Men ved å gi ondskapen frie tøyler, pådrog de seg en skyld som stod i forhold til deres evner og dyktighet.

Gud gav menneskene før syndfloden mange rike gaver. Men de brukte dem til å forherlige seg selv. Ved å legge sin elsk på gavene i stedet for giveren, gjorde de dem til en forbannelse i stedet for en velsignelse. Gullet, sølvet, edelstenene og de utsøkte tresorter brukte de til å bygge boliger for seg selv, og de forsøkte å overgå hverandre i å utsmykke sine hus med vakre kunstverk. De tenkte bare på å tilfredsstille sitt eget stolte hjerte og hengav seg til forlystelse og ondskap. Fordi de ikke brydde seg om å ha kunnskap om Gud, benektet de snart hans eksistens. De tilbad naturen i stedet for naturens Gud. De forherliget menneskeånden, tilbad sine egne henders verk og lærte sine barn å bøye seg for utskårne bilder.

På de grønne markene og i skyggen av de vakre trærne satte de opp avgudsaltere. Vidstrakte skogholt som beholdt løvverket hele året, ble innviet til dyrking av falske guder. Disse lundene stod i forbindelse med vakre hager der gangstiene var omgitt av alle slags bugnende fiukttrær, der det fantes praktfulle statuer og ellers alt som kunne fryde sansene og vekke vellystige ønsker hos folket. På denne måten ble de lokket til & drive avgudsdyrkelse.

Menneskene utelukket Gud fra sin kunnskap og dyrket det som deres egen fantasi hadde frembrakt. Dette førte til at de ble mer og mer fordervet. I en av sine salmer beskriver David virkningen av å tilbe avguder: “Som de selv er, blir de som gjør dem, hver den som setter sin lit til dem.” (Sal.15,8.2) Det er en lov i menneskesinnet at vi forvandles ved beskuelse.

Mennesket kan ikke nå høyere enn dets egne begreper om sannhet,renhet og hellighet rekker. Dersom sinnet aldri blir løftet over det menneskelige plan, hvis det ikke ved tro løftes opp til å beskue den evige visdom og kjærlighet, vil mennesket stadig synke dypere og dypere. De som dyrket falske guder, utstyrte dem med menneskelige karaktertrekk og lidenskaper, slik at deres eget karakterideal kom ned på syndige menneskers nivå. Dermed mistet de sin renhet. “Og Herren så at menneskets ondskap var stor på jorden, og at alle dets hjertes tanker og påfunn bare var onde den hele dag.” “Jorden ble fordervet for Guds åsyn, og jorden ble full av urett.” Gud hadde gitt menneskene sine bud som en leveregel. Men de overtrådte hans lov, og det resulterte i alle tenkelige synder. Menneskenes ondskap var åpenlys og utfordrende. Rettferdigheten ble trampet ned, og ropet fra de undertrykte nådde like til himmelen.

Flerkoneri ble tidlig innført på tvers av Guds plan fra begynnelsen. Gud gav Adam en hustru, og viste dermed hva som var hans vilje. Men etter syndefallet valgte menneskene å følge sine egne syndige lyster, noe som førte til en rask økning av forbrytelse og ondskap. Hverken ekteskapet eller eiendomsretten ble respektert. Enhver som begjærte sin nabos hustru eller eiendom, brukte makt, og de skrøt av sine voldshandlinger. De hadde glede av å ta livet av dyr, og bruken av kjøttmat gjorde dem enda mer grusomme og blodtørstige. Snart gikk det så vidt at de også betraktet menneskeliv med forbausende likegyldighet. Verden var ennå i sin barndom, men likevel var urettferdigheten blitt så rotfestet og utbredt at Gud ikke lenger kunne finne seg i den. Derfor sa han:

“Jeg vil utrydde menneskene som jeg har skapt.” Han erklærte at hans Ånd ikke i det uendelige ville gå i rette med den skyldige slekt. Dersom de ikke sluttet med å forurense verden og dens rike skatter med sine synder, ville han utslette dem og øde1egge det han hadde skapt for å gagne dem. Han ville utrydde dyrene og ødelegge plantelivet som hadde skaffet slikt et overdådig forråd av mat, og forvandle den vakre jorden til en ødemark.

Midt i den alminnelige fordervelse arbeidet Metusalem, Noa og mange andre for å holde kunnskapen om den sanne Gud levende, og for å stanse følgen av umoral. Hundre og tyve år før vannflommen kunngjorde Herren sin plan for Noa og påla ham å bygge en ark. Under byggingen skulle han forkynne at Gud ville bringe en vannflom over jorden for å utslette de ugudelige. De som trodde budskapet og forberedte seg til denne begivenheten ved å angre sin synd og vende om, skulle få tilgivelse og bli frelst. Enok hadde fortalt sine barn det Gud hadde vist ham angående syndfloden. Metusalem og hans sønner som levde lenge nok til å høre Noas forkynnelse, hjalp til med å bygge arken.

Gud gav Noah de nøyaktige målene på arken, og tydelige instrukser om alle enkeltheter. Menneskelig visdom ville aldri ha kunnet planlegge en farkost med så stor styrke og holdbarhet. Gud planla og Noa bygget. Arken var konstruert som skroget til et skip så det kunne flyte, men den hadde også en viss likhet med et hus. Den hadde tre etasjer og bare en dør som var plassert i skipssiden. Lyset kom inn ovenfra, og de forskjellige rom var slik ordnet at de alle fikk lys. Byggematerialet var sypresstre eller gofertre som kunne vare i hundrevis av uten å råtne.

Byggingen av denne enorme farkosten var en langsom og krevende arbeids oppgave. Fordi trærne hadde slike svære dimensjoner og var så harde i veden, krevdes det en usedvanlig stor innsats for å hogge til tømmeret. Det til tross for at menneskene på den tid var langt sterkere enn de er nå. Det som stod i menneskelig makt å utrette, ble gjort for at alt skulle bli mest mulig fullkomment. Arken kunne likevel ikke trosse den stormen som skulle gå over jorden. Gud alene kunne bevare sine tjenere på det opprørte havet.

“I tro bygde den gudfryktige Noa en ark, da han var blitt varslet om det som ennå ikke var synlig. Slik berget han sin familie. Hans tro ble en dom over verden, og selv ble han arving til den rettferdighet som troen gir.” (Heb.1,7.3) Mens Noa forkynte varselsbudskapet for verden, vitnet hans gjerninger om hans oppriktighet. Slik ble hans tro gjort fullkommen og åpenbar for alle. Han viste verden et eksempel ved å tro nettopp det Gud sa. Alt han eide, investerte han i arken. Da han begynte å bygge denne enorme farkosten på det tørre land, kom folk i flokkevis fra alle kanter for å Se det underlige synet og for å lytte til den inntrengende forkynneren. Hvert hammersag var et vitnesbyrd for folket.

Til å begynne med var det mange som tok imot advarselen, men de omvendte seg ikke til Gud i sann anger. De var ikke villige til å gi avkall på sine synder. I tiden som gikk før vannflommen kom, ble deres tro satt på prøve, men de bestod den ikke. De ble overvunnet av den rådende vantro og slo seg sammen med sine tidligere omgangsfeller.Det endte med at de forkastet det alvorlige budskapet. Noen ble overbevist og ville gjerne rette seg etter advarselen. Men det var såmange som spøkte og gjorde narr, at de ble preget av den samme holdning og motstod nådens innbydelse. Snart var de blant de dristigste og mest utfordrende spotterne. Ingen er sålikegyldige og går sålangt i synd som de som en gang har hatt lyset, men har motstått Guds Ånds påvirkning.

Ikke alle var avgudsdyrkere i ordets egentlige betydning. Mange bekjente seg til å tilbe Gud. De hevdet at deres avgudsbilder var symboler på Guddommen, og at man gjennom dem kunne få et klarere begrep om Gud. Denne gruppen var i forreste rekke blant dem som forkastet Noas forkynnelse. Ved å fremstille Gud ved hjelp av materielle ring, ble de blinde for hans majestet og makt. De fattet ikke lenger helligheten i hans karakter eller at hans krav var uforanderlige. Etter hvert som synden ble en allmen foreteelse, syntes den mindre og mindre syndig. Til slutt påstod de at loven ikke lenger stod ved makt, og at det var imot Guds vesen å straffe overtredere. De benektet at hans straffedommer skulle ramme jorden. Hadde datidens mennesker vært lydige mot Guds lov, ville de ha oppfattet hans stemme i denne advarselen fra hans tjenere. Men deres sinn var blitt så forblindet fordi de forkastet lyset, at de faktisk trodde at Noas budskap var et blendverk, et bedrag.

Det var ikke mengden eller majoriteten som var på rettens side. Verden fylket seg mot Guds rettferdighet og mot hans lover. Derfor ble Noa sett på som en fanatiker. Da Satan fristet Eva til å være ulydig mot Gud, sa han til henne:

“I skal visselig ikke dø” KIoke og fremtredende menn som verden så opp til, gjentok det samme. “Trusselen fra Gud er bare for å skremme,” sa de. “Han vil aldri gjøe alvor av den. Dere behøver ikke å være engstelige. Han som har skapt verden, vil aldri ødelegge og straffe dem han har gitt liv til. Vær rolig og frykt ikke. Noa er bare en villedet fanatiker.” Verden giorde narr av den tåpelige, gamle mannen. Så langt fra å ydmyke seg for Gud, fortsatte de i sin ulydighet og ondskap som om Gud ikke hadde talt til dem gjennom sin tjener. Men Noa stod stod som et fjell midt i stormen. Da han ble utsatt for hån og forakt, utmerket han seg med sin hederlighet og sin urokkelige troskap. Hans ord var fylt av en særlig kraft, for det var Guds stemme som lød til menneskene gjennom hans tjener. På grunn av sin forbindelse med Gud ble Noa utrustet med grenseløs kraft, mens han i hundre og tyve år talte til sin samtid om de begivenheter som ifølge menneskelig visdom umulig kunne inntreffe.

Verden før syndfloden regnet med at naturlovene hadde vært uforandret gjennom århundrer. De forskjellige årstider hadde fulgt etter hverandre i ubrvtelig orden. Regn hadde hittil ikke falt i det hele tatt, for jorden var blitt vannet ved tåke eller dugg. Elvene hadde ennå aidri gått over sine bredder, men hadde rolig rent ut i havet. Bestemte lover hadde hindret vannet i a gå over sine bredder. Men de som resonnerte slik, regnet ikke med ham som hadde satt grensene for vannet, da han sa: “Hit skal du komme og ikke lenger.” (Job 38,11)

Etter som tiden gikk og ingen merkbar forandring kunne spores i naturen, begynte de som til tider hadde skjelvet av frykt, å føle seg sikre. De resonnerte slik mange gjør i dag, at naturen står over naturens Gud, og at dens lover er grunnfestet at ikke engang Gud selv kan forandre dem. De tenkte at hvis Noa hadde rett, ville naturen komme utav balanse. Derfor stemplet de hans budskap som en illusjon, et stort bedrag. De viste sin forakt for Guds advarsel ved å gjøre nøyaktig som de hadde gjort før advarselen ble gitt. De fortsatte med sine fester og sitt fråtseri. De åt og drakk, plantet og bygget, og la sine planer med tanke på fordeler de regnet med å oppnå i fremtiden. De gikk svært langt i sin ondskap og ringeakt overfor Guds krav for å vise at de ikke fryktet den levende Gud. De hevdet at hvis det var et fnugg av sannhet i det Noa hadde sagt, ville fremtredende personer, de kloke og sindige, forstå det.

Hadde menneskene før syndfloden trodd på advarselen de fikk, og angret sin onde ferd, ville Herren ha avverget ulykken, slik han siden gjorde med Ninive. Men deres motstand mot samvittigheten og mot advarselen fra Guds profet gjorde at ondskapens mål ble fylt, og slekten ble moden for tilintetgjørelse.

Prøvetiden var snart slurt. Noa hadde trofast fulgt de instrukser han hadde fått av Gud. Arken var fullført i alle enkeltheter slik Gud hadde gitt påbud om, og ble så forsynt med et lager av mat for mennesker og dyr. Deretter kom Guds tjener med sin siste alvorlige innbydelse til folket. Mer inntrengende enn ord kan heskrive, bønnfalt han dem om å søke tilflukt mens det ennå var tid. Igjen forkastet de tilbudet og ble enda mer høyrøstet i sin spott.

Plutselig ble den spottende folkehopen taus. Dyr av alle slag, både ville og tamme, kom fra skog og fjell og gikk rolig inn i arken. Så hørtes en lyd som om det blåste, og fugler i slike mengder at himmelen ble formørket, kom flyvende fra alle kanter. I fullkommen orden satte de kurs for arken. Dyrene var lydige mot Guds befaling mens menneskene var ulydige. Ledet av hellige engler gikk de “par for par inn til Noa i arken, ... således som Gud hadde befalt”. Av rene dyr var det syv par av hvert slag.

De fleste tilskuerne undret seg, men fryktet. De som var filosofer, ble bedt om å forklare fenomenet, men forgjeves. Det var et mysterium de ikke kunne fatte. Men menneskene var blitt så forherdet av stadig å forkaste lyset, at selv dette bare gjorde et kortvarig inntrykk på dem. Da den dødsdømte slekten såat solen fremdeles skinte i all sin glans, og at jorden var kledd i sin paradisiske skjønnhet, fordrev de sin voksende frykt i støyende lystighet. Det var som om deres voldshandinger utløste Guds vrede som allerede var vakt.

Gud befalte Noa: “Gå inn i arken, du og hele ditt hus! For jeg har funnet at du er rettferdig for mitt åsyn i denne slekt. Verden hadde forkastet Noas advarsler, men hans innflytelse og eksempel ble til velsignelse for hans familie. Som lønn for hans trofasthet og rettskaffenhet frelste Gud hele hans familie sammen med ham. Dette er en oppmuntring til foreldre om å være trofaste.

Tiden var forbi da den skyldige menneskeslekt kunne finne nåde. Dyrene hadde kommet i sikkerhet, og Noa og hans husstand var inne i arken. “Og Herren lukket etter ham.” Et blendende lysglimt og en sky mer skinnende enn lynet kom ned fra himmelen og lå over inngangen til arken. Den massive døren som var så tung at den ikke kunne lukkes fra innsiden, ble langsomt ført på plass av usynlige hender. Noa var lukket inne, og de som hadde forkastet Guds barmhjertighet, var lukket ute. Døren ble forsynt med himmelens segl. Gud hadde lukket den, og bare han kunne åpne den.

Slik vil også nådens dør bli lukket når Kristus slutter å gå i forbønn for skyldige mennesker, før han kommer i himmelens skyer. Guds nåde vil ikke lenger holde de ugudelige i tømme, og Satan vil dermed ha full kontroll over dem som har forkastet nåden. Da vil de forsøke å ødelegge Guds folk. Men likesom Noa var inne i arken, vil de rettferdige bli skjermet av Guds kraft.

Det gikk syv dager etter at Noa og hans farnilie var gått inn i arken, og det var fremdeles ikke tegn til noe uvær. I denne tiden ble deres tro satt på prøve. Verden utenfor triumferte. Den tilsynelatende utsettelsen styrket dem i troen på at Noas budskap bare var falsk alarm, og at flommen aldri ville komme. Til tross for de alvorlige scener de nylig hadde vært vitne til, da dyrene og fuglene gikk inn i arken og en Guds engel stengte døren, fortsatte de sin lettsindige lek og drev endog gjøn med disse tydelige bevis på Guds makt. De samlet seg rundt arken og hånet dem som var innenfor mer dristig og utfordrende enn de før hadde våget.

Men den åttende dagen bredte mørke skyer seg over himmelen, fulgt av tordendrønn og lynglimt. Snart begynte store regndråper å falle. Verden hadde aldri før vært vitne til noe slikt, og menneskene ble grepet av frykt. Alle spurte seg selv: “Skal tro om Noa likevel hadde rett, og at verden er dømt til undergang?” Himmelen ble mørkere, og regnet falt stadig tettere. Dyrene for omkring i vill redsel, og deres fortvilte skrik syntes å gi uttrykk for deres egen og menneskenes skjebne. “Den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes.” Vannet fosset ned fra skyene. Elvene brøt ut av sine leier og oversvømte dalene. Vannmasser trengte opp av jorden med ubeskrivelig kraft og kastet massive steinblokker høyt opp i luften. Da de falt ned igjen, trengte de seg dypt ned i jorden.

Folk var vitne til hvordan det som de selv hadde frembrakt, ble ødelagt først. De storslåtte byggverk og de vakre hager og lunder der de hadde stilt opp sine avguder, ble ødelagt av lynet, og ruinene ble spredt vidt omkring. Altrene der det var blitt ofret mennesker, falt i grus, og avgudsdyrkerne måtte skjelve for den levende Guds makt. De var klar over at det var deres egen fordervelse og avgudsdyrkelse som var årsak til ødeleggelsene.

Etter hvert som stormen tiltok, ble trær og bygninger, fjellknauser og jordmasser slynget i alle retninger. Redselen hos både mennesker og dyr var ubeskrivelig. Gjennom brølet fra stormen hørtes skrikene fra dem som hadde ringeaktet Guds autoritet. Satan selv, som var tvunget til å oppholde seg midt i de rasende elementer, fryktet for sitt eget liv. Han hadde frydet seg over å ha kontroll over en så kraftfull slekt, og han ønsket at de skulle bli i live for å utføre hans avskyelige handlinger og fortsette sitt opprør mot himmelens fyrste. Nå forbannet han Gud og anklaget ham for å være urettferdig og grusom.

Mange mennesker spotter Gud på samme måte som Satan. Hadde de kunnet, ville de ha revet ham ned fra maktens trone. Andre var vanvittige av skrekk. De strakte hendene opp mot arken og tryglet om å få slippe inn. Men deres bønn var forgjeves. Endelig var deres samvittighet vakt til erkjennelse av at det er en Gud som hersker i himmelen. Nå påkalte de ham med iver og alvor. Men hans øre var ikke lenger åpent for deres rop.

Med forferdelse så de klart at overtredelse av Guds lov var årsaken til deres ruin. Men selv om de av frykt for straff erkjente sin synd, følte de ikke noen virkelig anger og ingen avsky for det onde. Hvis straffedommen var blitt fjernet, ville de igjen ha trosset himmelen. Når straffen skal falle like før jorden skal tilintetgjøes av ild, vil de ubotferdige være klar over at deres store synd har vært forakt for Guds lov. Likevel vil de ikke vise noen mer ekte anger enn synderne før vannflommen.

Noen giorde desperate forsøk på å bryte seg inn i arkenmen den solide konstruksjonen klarte påkjenningen. Noen klynget seg til arken helt til de ble skyllet bort av vannmassene, eller de mistet taket da de tørnet mot fjellknauser og trær. Den massive arken knaket i sammenføningene idet den ble drevet hit og dit i den voldsomme stormen og kastet fra bølge til bølge. Skrikene fra dyrene inne i arken viste at også de led frykt og smerte. Men tross de opprørte elementene holdt arken seg flytende. Mektige engler ble sendt for å bevare den.

Dyrene som var utsatt for stormen, for bort til menneskene som om de ventet hjelp fra dem. Noen foreldre surret sine barn og seg selv fast til store, sterke dyr som i kampen for å overleve prøvde å klatre opp på de høyeste toppene for å komme seg unna de stigende vannmassene. Noen holdt seg fast i trær på toppen av hauger og fjell. Men trærne ble rykket opp med rot og slynget ned i de frådende bølger med hele sin levende last. Det ene stedet etter det andre som de satte sin lit til, måtte oppgis. Etter hvert som vannet steg høyere og høyere, fryktet folk oppover de store fjellene for å komme i sikkerhet. Ofte ble det kamp mellom menneske og dyr om et fotfeste, inntil begge ble skyllet bert.

Fra de høyeste toppene stirret mennesker utover et endeløst hav. De alvorlige advarsler fra Herren ble ikke lenger hånet og latterliggjort. Disse dømte synderne lengtet nå etter de anledningene de hadde ringeaktet. De tryglet om en ny prøvetid, enda et tilbud om nåde, en eneste innbydelse fra Noa. Men aldri mer skulle de høre nådens milde stemme. Ikke bare rettferdigheten, men like mye kjærligheten krevde at Guds dom skulle gjøre ende på synden. Gjengjeldelsens vannstrømrner skyllet over det siste tilfluktssted, og de som foraktet Gud, gikk under i det svarte dyp.

“Ved vann gikk den første verden under da den ble oversvømt av vann. Men de himler og den jord som nå er, har dette Guds ord spart til ilden; de holdes oppe inntil dommens dag da de ugudelige skal gå fortapt.” (2.Pet.3,6.7.5) En ny storm er i anmarsj. Snart vil jorden igjen bli hjemsøkt av Herrens ødeleggende vrede, idet synd og syndere vil bli tilintetgjort.

De samme synder som nedkalte himmelens hevn over verden før syndfloden, eksisterer også i dag. Gudsfrykten er blitt bannlyst fra menneskenes hjerter, og hans lov behandles med likegyldighet og forakt. Den fremtredende verdslighet som kjennetegnet datidens slektledd, minner om vår egen tid. Kristus sa: “For i tiden før storflommen spiste og drakk de, giftet seg og ble giftet bort, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de skjønte ingenting før flommen kom og tok dem alle. Slik skal det også være når menneskesønnen kommer.” (Matt.24,38. 39)

Gud dømte ikke menneskene før syndfloden fordi de åt og drakk. Han hadde selv gitt dem jordens frukter i rikelig mengde til å dekke deres fysiske behov. Deres synd bestod i at de tok imot gavene uten å vise takknemlighet mot giveren, og at de nedverdiget seg ved å gi etter for appetittens luner. De hadde lov til å gifte seg. Ekteskapet var etter Guds plan og var en av de første forordninger han innstiftet. Han gav særlige forskrifter for denne ordningen og tilførte den hellighet og skjønnhet. Men disse forskriftene ble glemt, og ekteskapet ble nedverdiget til å tjene lidenskapen.

Lignende forhold hersker i dag. Det som i seg selv er lovlig, blir overdrevet. Appetitten blir tilfredsstilt uten hemninger. Folk som bekjenner seg til å følge Kristus, spiser og drikker sammen med drankere. Umåtehold sløver moralen og det åndelige liv og bereder veien for tilfredsstillelse av de lavere lidenskaper.

Mange mennesker føler ingen moralsk forpliktelse til å holde sin sanselyst i tømme, og de blir slaver av sitt begjær. De lever bare for denne verden og dette liv. Ødselhet gjennomsyrer alle lag av samfunnet. Rettskaffenhet viker plassen for luksus og forfengelighet. Noen har det så travelt med å bli rike at de gjør vold mot rettferdigheten og undertrykker de farttge. “Slaver og menneskesjeler” blir fremdeles kjøpt og solgt. Svindel, bestikkelse og tyveri brer seg blant høy og lav. Avisene er fulle av beretninger om drap - forbrytelser såkaldblodige og meningsløe at det synes som om hvert menneskelig instinkt er utslettet. Og disse grusomheter er blitt sådagligdagse at de knapt blir kommentert eller vekker noen oppmerksomhet.

Lovløhetens ånd gjennomtrenger alle nasjoner, og de utslag som nå og da vekker frykt, er bare symptomer pa den lidenskap og lovløshet som vil fylle jorden med sorg og ødeleggelse når den for alvor slippes løs. Det bilde som Bibelen har tegnet av forholdene i verden før vannfiommen, viser bare altfor tydelig den tilstand som dagens samfunn er på vei mot. Selv i dette århundre, og i de såkalte kristne land, blir det daglig begått forbrytelser like så svarte og uhyggelige som de som førte til at den gamle verdens syndere ble utslettet.

Før vannflommen sendte Gud Noa for å advare verden og lede folk til anger og omvendelse så de kunne unngå den truende katastrofen.

Mens tiden for Kristi annet komme nærmer seg, sender Herren sine tienere med et varselsbudskap til verden om å berede seg for denne store begivenheten. Mange har levd i overtredelse av Guds lov, og i sin nåde kaller han dem nå til å lyde dens hellige befalinger. Alle som vil avstå fra sine synder ved anger overfor Gud og ved tro på Kristus, kan få tilgivelse. Men mange synes det er et altfor stort offer å avstå fra synden. Fordi deres liv ikke er i harmoni med de rene prinsipper for Guds moralske styrestt, forkaster de hans advarsler og fornekter gyldigheten av hans lov.

Av hele den veldige folkemengden på jorden før syndfloden var det bare åtte mennesker som i lydighet trodde Guds ord gjennom Noa. I hundre og tyve år advarte rettferdighetens forkynner verden om den kommende ødeleggelse. Men hans budskap ble forkastet og foraktet. Slik vil det også bli nå. Før lovgiveren kommer for å straffe de ulydige, vil overtrederne bli oppfordret til å vende om og vise troskap. Men for de fleste vil advarslene være forgjeves. Apostelen Peter sier: “Først og fremst må dere vite at det i de siste dager skal komme folk som farer med sport og følger sine egne lyster. Hånlig sier de: Hva med løftet om hans gjenkomst? Våre fedre er døde, men alt er som det har vært fra skapelsen av.” (2.Pet.3,34)

Er det ikke nøyaktig det samme som sies i dag, ikke bare av slike som er åpenlyst ugudelige, men av mange som benytter prekestolene? “Det er ingen grunn til frykt!” roper de. “Før Kristus kommer, vil hele verden omvende seg, og rettferdighet skal herske i tusen år. Fred! Fred! Alt vedblir som det har vært fra begynnelsen av. Bry dere ikke om hva disse ulykkesprofetene forkynner.” Men denne læren om “tusenårsriket” harmonerer ikke med det som Kristus og apostlene forkynte.

Jesus stiller det betydningsfulle spørsmålet: “Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?” Han sier at tilstanden på jorden vil være som i Noas dager. Paulus forbereder oss på at ondskapen vi øke etter hvert som endens tid nærmer seg: “Ånden sier med klare ord at i de siste tider skal noen falle fra troen. De skal holde seg til ånder som fører vill, og til lærdommer sorn stammer fra onde makter.” Videre sier han at “i de siste dager skal det komme vanskelige tider” (1.Tim.4,1. 2.Tim.3,1) Og så regner han opp et skremmende synderegister hos dem som bare i det ytre har gudsfrykt.

Da prøvetiden var i ferd med å avsluttes for menneskene før syndfloden, hengav de seg til fester og fornøyelser. De som hadde innflytelse og makt, var oppsatt på på holde folket i ånde med lystighet og løsslupne fornøyelser, for at ikke noen skulle bli påvirket av den alvorlige advarsel. Ser vi ikke det samme gjentart i dag? Mens Guds tjenere forkynner at alle tings ende er nær, er verden opptatt med underholdning og forlystelser. Den stadige jakten etter spenning resulterer i likegyidighet overfor Gud, og hindrer folk i å bli påvirket av det eneste som kan frelse dem fra ødeleggelsen.

I Noas dager erklærte tidens tenkere at det var umulig at verden kunne bli øklelagt av vann. Slik er det også i dag noen som prøver å vise at verden ikke kan bli ødelagt av ild, for det ville være uforenlig med naturlovene. Men naturens Gud som innstiftet naturens lover og kontrollerer dem, kan bruke sitt skaperverk i samsvar med sin egen plan.

Da verdens vismenn følte at de hadde funnet tilfredsstillende beviser for at verden umulig kunne bli ødelagt av vann, og da folkets frykt hadde lagt seg og alle var enige om at Noas profeti var et bedrag og han selv en fanatiker, da var Guds time kommet. “Den dag brast alle kilder i det store dyp, og himmelens sluser åpnedes.” Spotterne ble fullstendig overrumplet av flommen. På tross av sin oppskrytte filosofi oppdaget de for sent at deres visdom var dårskap, at lovgiveren er større enn naturlovene, og at Den allmektige ikke mangler midler til å gjennomføre sin vilje. “Som det gikk i Noahs dager, slik skal det gå når Menneskesønnen kommer.” “Herrens dag skal komme som en tyv. Da skal himmelen forgå med et drønn, elementene skal komme i brann og oppløses.” (Luk.17,26.30; 2.Pet.3, 10)

Når filosofiske resonnementer har fjernet frykten for Guds straffedommer, når religiøse lærere forespeiler lange tidsaldrer med fred og velstand, når verden er opptatt med forretninger og forlystelser, av å plante og bygge og more seg, og når menneskene forkaster Guds advarsler og håner hans budbærere, da kommer plutselig undergangen over dem, og de skal ikke slippe unna.

Obadja