VEIEN TIL KRISTUS - Overgivelse

Av Ellen White

VEIEN TIL KRISTUS

DEL 5

Overgivelse

Guds løfte er: “Dere skal søke Meg, og dere skal finne Meg når dere søker Meg av hele deres hjerte.” (Jer.29,13)

Vi må overgi oss helt til Gud, for ellers vil Han aldri kunne forandre oss etter Sitt bilde. Vi er av naturen fremmede for Gud. Den Hellige Ånd skildrer vår tilstand med disse ord: “Dere var en gang døde på grunn av deres misgjerninger og synder.” “Hvert hode er sykt, og hvert hjerte er svakt”, det er “intet helt på det”. Vi er fanget i djevelsens snare og “må gjøre hans vilje”. (Ef.2,1; Jes.1,5.6; 2.Tim.2,26) Gud ønsker å helbrede oss og sette oss i frihet, men fordi dette krever fullstendig forvandling, en fornyelse av hele vår natur, må vi overgi oss helt til Ham.

Kampen mot selvet er den største kamp som noen gang har vært utkjempet. Å oppgi selvet, å overgi alt under Guds vilje krever kamp, men vi må overgi oss til Gud for at Han kan fornye oss til et hellig liv.

Guds styresett grunner seg ikke på blind underkastelse, på en urimelig tvang, slik Satan gjerne vil fremstille det. Det appellerer til forstanden og samvittigheten. “Kom og la oss gå i rette med hverandre,” lyder Skaperens innbydelse (Jes.1,18). Gud tvinger ikke sine skapningers vilje. Han kan bare ta imot en selvvalgt og forstandig tilbedelse. En tvungen underkastelse ville hindre all sann utvikling av sinn og karakter og gjøre mennesket til en automat. Men dette er ikke Skaperens hensikt. Han vil at mennesket, som er kronen på Hans skaperverk, skal oppnå den høyest mulige utvikling. Han viser oss de opphøyde velsignelser Han ved Sin nåde ønsker å føre oss frem til, og Han innbyr oss til å overgi oss til Ham, slik at Han kan utføre Sin vilje i oss. Det avhenger av oss selv om vi vil velge å bli frigjort fra syndens trelldom og få del i Guds barns herlige frihet.

Når vi overgir oss til Gud, må vi gi slipp på alt som kan skille oss fra Ham. Derfor sa Frelseren: “Således kan ingen av dere være Min disippel uten at han oppgir alt han eier.” (Luk.14,33) Vi må gi avkall på alt som fører bort fra Gud. Mammon er manges avgud. Pengekjærhet, jakten etter rikdom, er den gylne lenken som binder dem til Satan. En annen klasse dyrker ære og verdslig storhet. Og andre igjen gir seg hen til et liv i egenkjærlig makelighet og ansvarsløshet. Men slike slavebånd må vi bryte. Vi kan ikke halvveis tilhøre Herren og halvveis tilhøre verden. Vi er Guds barn bare når vi er det helt og fullt.

Det finnes mange som bekjenner seg til å tjene Gud, mens de stoler på sine egne bestrebelser for å holde Hans lov, utvikle en riktig karakter og sikre seg frelse. Deres hjerte er ikke påvirket av en dyp forståelse av Kristi kjærlighet. De søker å utføre kristenlivets plikter som noe Gud krever av dem for at de kan komme til himmelen. En slik kristendom er verdiløs. Når Kristus bor i oss, vil vi være så fylt av Hans kjærlighet og av glede i samfunnet med Frelseren at vi ved å betrakte Ham glemmer oss selv. Alle handlinger vil springe ut av kjærlighet til Kristus. De som kjenner at Guds kjærlighet tvinger dem, spør ikke etter hvor lite de kan gjøre for å oppfylle dens krav. De spør ikke etter det minste lavmål, men gjør sitt beste for å være i full harmoni med Frelserens vilje. De er drevet av et alvorlig ønske og overgir alt. De legger for dagen en interesse som svarer til verdien av det de søker å oppnå. Hvis vi bekjenner Kristus uten å eie denne dype kjærlighet, blir bekjennelsen bare en talemåte, en tørr formalitet, en tung trelletjeneste.

Synes du det er for stort offer å overgi alt til Kristus? Spør deg selv: Hva har Kristus gjort for meg? Guds Sønn gav alt! Han gav Sitt liv, Sin kjærlighet. Han led - for å gjenløse oss. Hvordan kan det være mulig at vi som er så uverdige til denne store kjærlighet, vil holde oss tilbake fra Ham? Hvert øyeblikk i vårt liv har vi hatt del i Hans nådige velsignelser, og nettopp av den grunn kan vi ikke fatte hvilken dybder av uvitenhet og elendighet Han har frelst oss fra. Kan vi betrakte Ham som våre synder har gjennomstunget, og likevel ringeakte Hans kjærlighet og oppofrelse? Skal vi klage fordi vår inngang til livet bare kan skje gjennom kamp og selvfornektelse, når vi tenker på den uendelige ydmykelse herlighetens Herre utholdt for vår skyld?

“Hvorfor er det nødvendig at jeg skal angre og ydmyke meg før jeg kan få visshet om at Gud har tatt imot meg?” er et spørsmål som melder seg i mangt et stolt hjerte. Da vil jeg peke på Kristus, Han som var uten synd. Ja, enda mer, Han var himmelens fyrste. Men for vår skyld ble Han gjort til synd for den falne slekt. Han “ble regnet blant overtredere, Han som dog bar manges synd, og Han ba for overtrederne.” (Jes.53,12)

Men hva gir vi avkall på når vi gir alt? Et hjerte som er fylt med synd, som Jesus må rense med Sitt eget blod og frelse i Sin grenseløse kjærlighet. Og likevel synes menneskene det er hardt å skulle gi avkall på alt! Jeg skammer meg for å høre noen si det, og jeg skammer meg for å skrive det.

Gud forlanger ikke at vi skal gi fra oss noe som det er best for oss å beholde. I alt Han gjør, tenker Han bare på Sine barns ve og vel. Jeg ønsker at alle som har valgt å følge Kristus, kunne forstå at Han har noe å gi dem som er uendelig mye bedre enn det de selv søker! Vi gjør oss selv den største skade og urett når vi tenker og handler i strid med Guds vilje. På den sti som er forbudt av Ham som vet hva som er best, hva som tjener til beste for Hans skapninger, kan man ikkke finne noen sann glede. Overtrederens vei fører alltid til elendighet og undergang.

Det er ikke riktig å tro at Gud finner behag i å se sine barn lide ondt. Hele himmelen interesserer seg for menneskenes lykke. Vår Far i det høye lukker ikke gledens kilder for noen av Sine skapninger. Han krever bare at vi skal avholde oss fra de nytelser som fører lidelser og skuffelser med seg, som vil knuser vår lykke og stenge oss ute fra himmelen. Verdens Frelser tar imot menneskene som de er, med alle deres mangler, ufullkommenheter og skrøpeligheter.

Han vil ikke bare rense fra synd og gi forløsning ved Sitt blod, men Han vil stille hjertets lengsel hos alle som vil ta Hans åk og bære Hans byrde. Han har til hensikt å gi fred og hvile til alle som kommer til Ham for å få livets brød. Han forlanger bare at vi skal utføre de plikter som vil føre oss mot høyder av lykke som de ulydige aldri kan oppnå. Når Kristus, Han som er håpet om herlighet, vinner skikkelse i oss, blir livet fylt med sann glede.

Mange spør: “Hvordan skal jeg overgi meg til Gud?” Du ønsker å overgi deg til Ham, men din moralske kraft er så liten. Du ligger under for tvil og blir behersket av vaner fra et liv i synd. Dine løfter og beslutninger er som tråder av sand. Du kan ikke bestemme dine tanker, dine innskytelser og følelser. Minnet om de løfter du har brutt, de forpliktelserdu ikke har oppfylt, får deg til å tvile på din egen oppriktighet og til å tenke at Gud ikke kan ta imot deg. Men du behøver ikke fortvile. Det du behøver er å forstå hva viljen egentlig betyr. Viljen er den makt som hersker i menneskenaturen - evnen til å beslutte eller til å velge. Alt avhenger av hvordan viljen blir brukt. Gud har gitt menneskene evnen til å velge, men de må selv gjøre bruk av den. Du kan ikke forandre ditt hjerte, du kan ikke gi din hengivenhet til Gud, men du kan velge å tjene Ham. Du kan gi Ham din vilje, og så vil Han virke i deg både å ville og å virke til Hans velbehag. På den måten kommer hele din natur inn under Kristi Ånds innflytelse. Dine følelser vil dreie seg om Ham, og dine tanker vil være i harmoni med Ham.

Dine ønsker om å være god og hellig er riktige så langt de rekker, men hvis du stanser der, er de til ingen hjelp. Mange kommer til å gå fortapt selv om de håper og ønsker å bli kristne. De kommer ikke så langt at de overlater viljen til Gud. De treffer ikke sitt valg om å bli kristne i dette øyeblikk.

Hvis du bruker viljen riktig, kan det skje en fullstendig forandring i ditt liv. Når du gir Kristus din vilje, knytter du deg til den kraft som er over alle myndigheter og makter. Du får styrke fra det høye til å holde ut, og ved stadig å overgi deg til Gud blir du i stand til å leve det nye livet, som er et liv i tro.

Obadja