Vitnesbyrd: Har du tid ?

Vitnesbyrd:

HAR DU TID?

Aldri før har vi mennesker hatt det så travelt som nå. År 2000 er kommet, og teknologien når nye høyder hver dag, men likevel virker det som om tida bare blir kortere og kortere. Vi strever for å bli ferdig med alt som må gjøres i løpet av dagen, men ofte så ender det med at det er det aller viktigste vi ikke får tid til, -nemlig åndelig “påfyll” gjennom Bibellesning og bønn. Denne “historien” kan nok mange kristne kjenne seg igjen i:

En sabbat satt jeg her i kirka og ba, jeg prøvde ihvertfall...

Jeg var temmelig trøtt, og jeg visste ikke hva jeg skulle be om heller. Så jeg lukka øynene og tenkte på noe annet. På hva jeg skulle gjøre den ettermiddagen, og på hvordan jeg skulle få tid til alt jeg måtte gjøre i uka som kom.

Og mens jeg satt der kom jeg også på flere og flere ting som jeg ikke hadde fått tid til i uka som allerede var gått. Tida hadde bare forsvunnet, og før jeg visste ordet av det var det plutselig blitt helg igjen. Når jeg tenkte meg om virket det som om forrige sabbat hadde vært for bare to dager siden..., -og nå var det altså blitt helg igjen. Jeg gløttet mot vinduet, sola skinte, og det var varmt ute. Å nei! Det minnet meg bare om den ustelte og forsømte hagen som ville møte meg når jeg kom hjem etter kirketid. Den var rett og slett et sørgelig syn, men jeg hadde selvfølgelig ikke hatt tid til å gjøre noe. Enda det allerede var rett før 17-mai. HUFF! Hva trodde egentlig naboene om meg????? Når jeg tenkte meg om trengte dessuten huset et nytt strøk med maling også. Det var jeg fullstendig nødt til å få gjort i løpet av sommeren! Men når? Hvilke andre oppgaver måtte jeg forsømme hvis jeg skulle få tid? En ting var ihvertfall sikkert, jeg hadde ikke mulighet for å ta på meg noe som helst slags menighetsarbeid. Men uansett ville jeg ikke rekke alt...

Hver eneste dag fløy jeg fra aktivitet til aktivitet, helt til kvelden kom og overrasket meg igjen, -da stupte jeg i seng og sovnet øyeblikkelig. Bortsett fra de kveldene som jeg ble liggende og tenke på dagen som var gått, på hva jeg hadde gjort, og spesielt på hva jeg IKKE hadde gjort. Det er vel ikke nødvenig å si at de kveldene hadde jeg store problemer med p få sove. Tankene surret rundt i hodet på meg, og jeg trodde jeg skulle bli gal. Tanker som jeg klarte å fortrenge om dagen kastet seg over meg der jeg lå i mørket. Spørsmål som jeg ikke visste svaret på tårnet seg opp foran meg, og jeg ble forvirra. Jeg følte at jeg mistet alle holdepunktene i hverdagen, og at jeg ikke lenger hadde kontrollen. Det var som om noen andre styrte livet mitt.

Men når jeg kom til det punktet var jeg som regel blitt så trøtt at jeg sovnet. Heldigvis! Og neste dag hadde jeg det for travelt til å tenke over alt som forvirret meg. Noen ganger var jeg nesten glad for alt stresset...

Et av nyttårsløftene mine var forresten å lese minst to kapitler i Bibelen hver kveld, men som det oftest skjer med nyttårsløfter - så blir de glemt et par uker uti januar. Og mitt løfte var ikke noe untak.

Jeg hadde dessuten også bestemt meg for å gå nøye igjennom sabbatsskoleleksa hver dag, men det endte med at hverken Bibelen eller sabbatsskole-leksa før sent på fredag kveld. Sånn i halv elleve tida omtrent, og da var det jo egentlig på tide å legge seg så jeg kunne være opplagt på gudstjenesten dagen etter..., noe som viste seg å være umulig, uansett hvor tidlig jeg la meg.

Trøttheten var ikke til å unngå idet han som skulle tale reiste seg og gikk mot talerstolen.

Jeg åpnet øynene mine og så at gudstjenesten for denne helga nærmet seg slutten. Jeg tok opp Bibelen som lå i fanget mitt, men i stedet for å legge den rett ned i veska mi som jeg pleide, åpnet jeg den og leste:

“Kom til meg alle dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.”

Jeg smilte, og for første gang på lenge følte jeg meg klar til å møte en ny uke med alle problemene som fulgte med. Jeg var jo ikke alene!

Obadja