Utenfor står hundene

Vitnesbyrd:

UTENFOR STÅR HUNDENE...

Det skjedde en julidag i 1976. La oss si midt på dagen, kanskje rom nr. 13. En gutt kom til verden. Det virket som om han ikke ville det. Han ville være i mors mave. Kanskje hadde han opplevd mors og fars krangler, sin mors frustrasjon over farens drikking, og den ufreden som hersket i den verden han ville komme til. Men ennå så godt han holdt igjen, hjalp det ikke. Med tanga ble han brutalt revet ut i den tragiske virkeligheten som ville møtehan fremover.

Lite visste jeg om det jeg ville møte i oppveksten. Jeg vokste opp i et alkoholikerhjem. Som liten ble min mor og far skilt, og mamma og jeg flyttet. Hun begynte å jobbe. I begynnelsen hadde jeg diverse barnevakter, og etterhvert var jeg hos mormor og morfar. I tillegg til all tidligere elendighet ble jeg misbrukt av min morfar.

På grunn av disse tingene tok jeg en del valg i livet som ville lede meg mot min egen undergang. Jeg fylte sinnet mitt med masse negativt og nedbrytende, både innenfor musikk, litteratur og de tingene jeg ellers foretok meg. Likevel har jeg fått et meningsfylt liv idag, noe som så helt umulig ut bare for noen år siden.

Ulven

En ensom ulv. Ingen vet hvor den kommer fra eller hvor den går. Den trives best i eget selskap, når den selv har kontrollen og selv kan bestemme hva den vil gjøre. Du har sikkert sett den i dyreparken. Det er ikke ofte den er framme og viser seg. Den gjemmer seg heller vekk fra disse slitsomme menneskene. Den kommer kanskje frem for å spise, for så å gjemme seg vekk igjen.

I det siste har jeg funnet ut at jeg egentlig er utadvent, frampå og mer sosial enn jeg trodde. Men på grunn av dårlig selvbilde og menneskefrykt torde jeg ikke å være meg selv. Hva i alle dager hadde jeg å snakke om? Var det noen som var interessert i å høre hva jeg hadde å si?

Hjørnegutten

Jeg satt i mitt eget lille hjørne, i mørke, helt alene, fordi lyset var slitsomt. Alle de andre var midt i rommet. Der var det lyst og trivelig. Disse menneskene var i godt humør. De gjorde ting sammen. De hygget seg og trivdes i hverandres selskap. Jeg, derimot, satt ensom og forlatt i mitt eget hjørne. Kunne ikke noen komme og snakke med meg også? Var det ingen som så meg her i den mørke kroken min?

I bunn og grunn var det min egen skyld at jeg satt der. Jeg hadde selv satt meg der. Det var ingen av de andre der ute som hadde gjort det. Hvordan kunne jeg da vente at de skulle komme til hjørnet mitt?

Men på grunn av lavt selvbilde ble jeg sittende. Jeg visste godt at det var jeg som burde ta initiativet for å få kontakt med menneskene der ute, men jeg maktet det ikke. Hva skulle jeg si? Siden jeg ikke kunne noe eller hadde noe interessant å komme med, ville jeg være mer til bry enn glede. Jeg ville sikkert bare være i veien likevel. På grunn av min pessimistiske holdning ville jeg sikkert bare trykke ned stemningen med mine gledesdrepende kommentarer og alt det tragiske jeg hadde i sinnet. Kanskje de ikke ville legge merke til meg engang (!), så jeg kunne likesågodt bli sittende i hjørnet mitt.

Begravelsen

På grunn av dette gikk jeg på slutten med selvmordstanker. Hvorfor skulle jeg leve? Jeg kunne jo ingenting! Derfor var jeg jo bare i veien likevel. Jeg kom til verden ved en ulykke, uønsket og uventet, så hva hadde jeg her å gjøre? Som ordtaket sier: “Jeg er en kvise på verdens rompe.” Jeg var en byrde for samfunnet, uansett hvor jeg måtte befinne meg.

Jeg var overbevist om at fen dagen jeg døde, ville flagget bli heist på full stang og i bygda ville det bli en stor fest, en fest det aldri hadde vært maken til! De ville feste, skåle, juble, spille, danse og si: Endelig er han forsvunnet! Nå kan vi feste, juble, danse og være glade, for nå er byrden borte!

Enten så ville det bli fest og stor ståhei, eller så ville de ikke legge merke til det engang, som om ingenting hadde skjedd...

En uforglemmelig bowlingtur

En dag spurte en venn meg om jeg ville være med ut og bowle. Jeg takket ja, og jeg angret ikke på det nå i ettertid. Aldri kommer jeg til å glemme denne turen! Hvorfor det? spør du kanskje. Hva er så spesielt med en bowlingtur? Er ikke det noe mange mennesker gjør hver helg? Var det fordi du var fattig og ikke hadde råd til det så ofte? Vant du kanskje? Jeg kan forsikre deg at jeg ikke vant. Det var ikke det som gjorde denne bowlingturen så spesiell. Tvertimot, jeg var den som gjorde det aller dårligst. Jeg tapte med glans! Fattig var jeg heller ikke, selv om jeg bowla for første gang.

Jeg kan i ettertid se at denne turen ikke var en tilfeldighet. Den var ikke bare et slumptreff hvor jeg, ved et rent lykketreff, var den heldige vinner av en bowlingtur til Strømmen (wow). På vei hjem kom vi inn på temaet musikk. Han spurte meg: “Hvordan musikk liker du?” Musikken var et av mine største problemer, noe jeg selvsagt ikke ville innrømme. I en tøff tone svarte jeg: “Heavy!” Min venn, som var kristen, spurte meg ganske direkte: “Vet du at dette er djevelens musikk?” Det visste jeg faktisk. Tekster som “Take me down to the paradise city”, “Hell ain’t a bad place” og “Hells bells” bekrefter dette. Musikken var en av de første tingene jeg oppdaget, som var i ferd med å ødelegge mitt liv. Når jeg merket hva denne musikken gjorde med meg, prøvde jeg å kutte den ut. Min erfaring var: “Kan en etioper skifte hud, eller en leopard sine flekker? Da kan også dere gjøre godt, dere som er vant til å gjøre ondt.” (Jer.13,23) Tenk dere om en neger skulle fylle en balje med kokvarmt vann og masse sterk såpe. Tror dere han hadde greid å vaske vekk brunfargen? Eller kunne han kanskje skrelle av seg huden, som man skreller en appelsin, for så å feste på ny, hvit hud? Neppe! Det samme med en leopard. Jeg greide det ikke. Musikken var blitt som en rus for meg, sammen med alt det andre destruktive jeg fylte mitt sinn med. Akkurat som en narkoman må ha narkotika måtte jeg ha beinhard rockemusikk for å fungere. Stillhet var det verste jeg visste. To ganger hadde jeg prøvd å slutte. Jeg ønsket meg et bedre liv, et liv gylt med glede, fred og tillit, både til meg selv og andre. Jeg ønsket ikke å være en taper som så mørkt på livet. Men jeg greide ikke å komme unna musikken. Jeg kom meg ikke ut, uansett hvor hardt jeg prøvde.

Siden jeg ikke greide å forandre livet mitt, gav jeg opp alt. Jeg var 16 år, og i løpet av den korte tiden hadde jeg funnet ut at livet ikke var noe å satse på. Jeg ønsket bare å dø. Livet var blitt min fiende og døden den vennen som skulle fri meg fra livet.

Ankeret

Min venn spurte meg: “Vet du at Gud kan hjelpe deg med dette?” Gud ja, det var lenge siden. Egentlig hadde jeg alltid vært en kristen. Som barn gikk jeg i søndagsskole, min mor fortalte meg bibelhistorier hjemme, og som 14-åring begynte jeg i kristent sangkor. Men i ungdomstiden tok musikken mer og mer av min oppmerksomhet, den ble hardere og hardere, og verre og verre ble tekstene etter som tiden gikk. Hvorfor jeg valgte akkurat heavy er vel ikke så vanskelig å tenke seg, når man ser på endel opplevelsder i oppveksten min. Derfor hadde jeg glemt Gud. Musikk og jenter (i flertall) var blitt mine vanligste avguder som hadde ledet meg bort fra Ham.

Nå kalte Gud på meg igjen. I lang tid hadde jeg spottet Gud og vanæret Hans navn både i ord og gjerning. Jeg var en skitten synder som ikke fortjente annet enn døden (Rom.6,23). På grunn av alt det gæ’rne jeg hadde gjort, trodde jeg at Gud ikke ville ha noe med meg å gjøre lenger. Jeg hadde totalt misforstått Gud. Jeg trodde Gud kun brydde seg om de vellykkede og prektige. Jesus sier det motsatte: “Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men for å kalle syndere.” (Matt.9,13)

Spørsmålet fra vennen min fikk meg til å våkne. Det var som om Gud sa til meg: “Kom til Meg, du som strever... og Jeg vil gi deg hvile.” (Matt.11,28) Langt nede i gjørma som jeg var, ute av stand til å komme meg ut videre, tenkte jeg: “Hvorfor ikke? Jeg taper jo ingenting på det.” Før jeg la meg den kvelden, bøyde jeg kne ved senga mi. For første gang på lenge bad jeg til Gud. Litt tvilende bad jeg: “Kjære Gud, hjelp meg med mitt problem, HVIS DU KAN.” Jeg håpet at Gud kunne hjelpe meg, men våget ikke helt å tro det.

Den tomme sekken

Denne kvelden gav Gud meg en ny sjanse, og Han skuffet meg ikke. Fra denne dagen var det som om en stor sekk med stein ble løftet av mine skuldre. Plutselig kunne jeg være glad igjen! Jeg følte meg virkelig som en ny skapning (2.Kor.5,17), sat fri av Jesus Kristus. Jeg var ikke lenger alene, men Jesus var med meg. Han var der når jag hadde det bra og under vanskeligheter. ALDRI har Han sviktet meg! Det Jesus gjorde for meg, kan Han også gjøre for deg. Uansett hvilke problemer du har og hva du sliter med, INGENTING er umulig for Gud! “Men Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde mens vi ennå var syndere. Hvor meget mer skal vi da...ved Ham bli frelst...” (Rom.5,8.9)

Hilsen Karl Anton

Obadja