De tre englers budskap

De tre englers budskap

av H.M.Trangerud

I vårt studie av Åpen

baringsboken 13 har vi hittil identifisert “dyret som kom opp av havet”, eller antikrist, som pavemakten; “dyret som kom opp av jorden” som USA; “dyrets bilde” som den sammenblanding av kirke og stat som kommer gjennom lovgivning oppmuntret av en frafallen protestantisme (-et bilde av det gamle pavedømmet-), hvor religiøs tvang og forfølgelse igjen vil bli en realitet; og “dyrets merke” som søndag, Den katolske kirkes selvutnevnte autoritetsmerke (-menneskebud, i motsetning til Guds bud og Hans merke, den syvende dags Sabbat).

Åpenbaringen 14,14 beskriver Jesu gjenkomst, men innen den tid har Gud et siste budskap til verden. Han vil gi den falne menneskeslekt en siste sjanse til å vende om før det er for sent. Dette budskapet er et tredelt budskap, symbolisert ved tre engler, -eller budbærere-, som roper med høy røst.

Den første engels budskap (Åp.14,6-7) så vi nærmere på i forrige nummer. Budskapet som bringes ut til “hvert folkeslag, stamme, tungemål og folk”, er “det evige evangelium”, uforfalsket, slik det står beskrevet i Guds ord. Vi oppfordres til å tilbe Gud som vår skaper, og til å holde Guds Sabbat, -den dagen Han innsatte som et minne om skapelsen og som nå er et tegn eller merke mellom Gud og Hans folk-, hellig. Sabbaten er seglet som viser at man har valgt å lyde Gud og holde Hans bud, og ta avstand fra synden og menneskebud. Engelen forteller oss også at vi nærmer oss tidens

slutt og Jesu gjenkomst.

Etter ham følger en annen engel med budskapet: “Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin.” (Åp.14,8) For å forstå denne andre delen av Guds siste budskap til verden, må vi først se nærmere på den symbolikken Han bruker.

Guds sanne, trofaste menighet blir i Bibelen sammenliknet med og symbolisert av en jomfru (se Jer.14,17; Jes.37,22; Am.5,2; 2.Kor.11,2). Hun er ubesmittet av verden og dens lærdommer og avguder, og venter kun på sin trolovede, Kristus. Det er denne menigheten vi finner beskrevet i Åp.12,1-2: “En kvinne som var kledd i solen, med månen under føttene sine, og på hodet hadde hun en krone av tolv stjerner. Fordi hun var med barn, ropte hun i rier og i fødselsveer.” Den katolske kirke vil gjerne ha det til det er jomfru Maria, himmeldronningen, det her er snakk om. Dette er til en viss grad riktig, i og med at hun jo var en jomfru og fødte “et guttebarn som skulle herske over alle folkeslagene med jernstav.” (v.5) Men dette skriftstedet kan ikke brukes til å bygge opp om “doktrinen” om at hun nå er himmeldronning! Tradisjonen med “Maria” i denne rollen har i stedet dype røtter i hedenskapen, som romerkirken har tatt opp i seg gjennom århundrenes løp. En stjerne eller stjernekrone har vært en vanlig attributt til soldyrkelsens himmeldronning (f.eks. Astarte i Fønikia, Venus i Rom, Isis i Egypt). Det eneste som skiller katolikkenes “Maria” fra de gamle hedningenes, er navnet. I likhet med mange andre himmelguder og gudebilder, skiftet hun bare navn da kristendommen ble akseptert som statsreligion i Romerriket, men rollen forble den samme. Den ydmyke kvinnen Maria, Jesu mor og Josefs hustru, er død og begravet for lenge siden, og i denne søvnens tilstand vil hun forbli til Jesus kommer igjen. Selv om kvinnen i Åp.12,1 har en stjernekrone, betyr ikke dette at hun er “himmeldronningen Maria”. Det kan dessuten være verdt å merke seg at det i de påfølgende versene står at “Barnet hennes ble tatt opp til Gud og Hans trone,” mens vi blir fortalt at kvinnen etter litt “flyktet ut i ørkenen”. (v.5.6) Det er ingenting som i det hele tatt antyder at hun skulle bli tatt opp til himmelen og kronet som himmeldronning!

Det er ingen tvil om at barnet det her er snakk om, er Jesus. På den tid Han ble født, var “jomfruen” eller Guds folk/menighet blant den jødiske nasjon (sml. Am.5,2, men merk også Rom.9,6-8), og det var dette fra folket Jesus kom. Tiden da Jesus ble “tatt opp til Gud og Hans trone” står beskrevet i Apg.1,9-11. I del 1 (Dyret som kom opp av havet) så vi hvordan dette dyret (pavemakten) forfulgte Guds folk i en periode på 1260 år. Det er denne perioden vi finner igjen i Åp.12,6+14. “Da flyktet kvinnen ut i ørkenen, hvor hun har et sted som er gjort i stand av Gud, for at de skulle gi henne mat der i 1260 dager.” 1260 profetiske dager er som vi har sett det samme som 1260 år (basert på prinsippet om “ett år for hver dag” fra 4.Mos.14,34 og Esek.4,6). Denne perioden begynte i 538 e.Kr. og endte i 1798, da pavemakten fikk sitt “dødelige sår” (Åp.13,3.10). Vi får også vite at under disse grusomme forfølgelsene, fikk “kvinnen” (menigheten/Guds folk) hjelp: “Så spydde slangen vann som en flodbølge ut av munnen sin etter kvinnen, for å få henne til å bli skyllet bort av flodbølgen. Men jorden kom kvinnen til hjelp, og jorden åpnet sin munn og slukte flodbølgen...” (Åp.12,15-16) “Jorden” det her er snakk om, er det samme stedet som det andre dyret, eller riket i Åp.13 skulle oppstå fra, nemlig USA. For de hundrevis av mennesker som la ut på den farlige båtreisen over Atlanterhavet for å slippe unna forfølgelse og tvang i Europa, ble Amerika virkelig en hjelp og et sted hvor de i trygghet kunne utøve sin religion og følge sin samvittighet. Men som vi så i del 2 (Dyret som kom opp av jorden) ville denne nasjonen, som i sin spede begynnelse ganske treffende beskrives med to lammehorn, ta en kraftig vending og på demokratisk vis opprette et “bilde av dyret”, det vil si pavedømmet.

I Åpenbaringsboken møter vi også en annen kvinne, som står i sterk kontrast til den rene jomfruen, Guds menighet. Hun kalles Babylon, “Babylon den store”, og i kapittel 17 får vi en grundigere beskrivelse av henne. En engel viser Johannes “den store skjøgen som sitter på mange vann. Kongene på jorden drev hor med henne, og de som bor på jorden ble drukne av hennes horevin.” (v.1-2) Johannes beskriver henne på følgende måte: “Jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr som var fullt av bespottelige navn... Kvinnen var kledd i purpurrødt og skarlagen og smykket med gull og kostbare steiner og perler. I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv. Og på pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE, MOR TIL SKJØGENE OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN. Jeg så at kvinnen var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner. Og da jeg så henne, undret jeg meg meget.” (v.3-6)

For at vi skal slippe å undre oss så mye over hva Jesus vil si oss med dette, har engelen gitt en forklaring til det meste, og det vi ikke finner her, har Gud allerede meddelt oss gjennom sine profeter og tjenere. La oss begynne med å se på “kvinnen”. På samme måte som “jomfruen” symboliserer Guds folk, symboliserer denne skjøgen også et folk, men dette er en “frafallen menighet”. Hun er ikke tro mot sin Frelser, men har i stedet drevet hor med “kongene på jorden”. Hun har flørtet med verden, blandet seg med dens visdom, myter og skikker, og blitt ett med dem. Om dette vitner også hennes kledning; hun er kledd i “purpurrødt og skarlagen”, som er syndens farger. (Se Jes.1,18) I et av sine brev forklarer Johannes at synd er lovløshet og lovbrudd (1.Joh.3,4). “Den store Babylon” har med andre ord forkastet Guds lov og følgelig også Hans autoritet, - hvor viktig er det ikke å ha kjenskap “til loven og til vitnesbyrdet” (Jes.8,20) for å kjenne henne igjen!

Babylon var “smykket med gull og kostbare steiner og perler.” Her mangler det ikke på rikdom! Jeremia beskriver Babylon som “landet med utskårne gudebilder”, og om disse skriver han: “Hvert menneske er en dåre uten kunnskap. Hver gullsmed blir gjort til skamme ved det utskårne bildet, for hans støpte bilde er falskhet, og det finnes ikke åndepust i dem. De er bare tomhet, et verk til spott.” (Jer.50,38; 51,17-18) Babylon har vendt seg bort fra Gud, og ber i stedet til avguder, -til gudebilder, himmeldronninger, helgener eller andre mellommenn. “De mangler kunnskap, de som bærer sitt utskårne bilde av tre, og ber til en gud som ikke kan frelse.” (Jes.45,20) “De strør om seg med gull fra pungen, og veier sølv på vekten. De leier en gullsmed, og han lager det til en gud. De faller ned, ja, de tilber. De løfter den opp på skulderen, de bærer den bort og setter den på sin plass, og der står den. Den flytter seg ikke fra sin plass. Selv om man roper til den, kan den ikke svare, den frelser ham ikke fra hans trengsel.” (Jes.46,6-8) Så nytteløst er det å tilbe gudebilder, selv om man skulle kalle dem Maria, st.Peter, st.Paulus, eller endog Jesus. Gud vil ikke bli fremstilt som et stumt gudebilde. Han sier: “Med hvem vil dere sammenligne Meg og gjøre Meg lik og ligne Meg med, som kunne sammenlignes med Meg? — Jeg har dannet jorden, og menneskene på den har Jeg skapt. Jeg - Mine hender - strakk ut himmelen, og hele dens hær har jeg innsatt. — Du skal ikke ha andre guder enn meg.” (Jes.46,5; 45,12; 2.Mos.2,20) Da israelittene tok Kanaans land i eie, gav Gud dem beskjed om å brenne de utskårne gudebildene som var der, “-for det er en styggedom for Herren din Gud.” (5.Mos.7,25) Og det andre bud, som pavekirken har fjernet fra Guds lov, forbyr produksjon og tilbedelse av slike bilder (2.Mos.20,4-6). Heller ikke avgudsbilder kan helliges ved å føres inn i Guds hus. Israelittene gjorde denne feilen, og det var “ondt i Mine øyne, sier Herren. De har satt sine avskyelige avguder i det huset som er kalt ved Mitt navn, så det er blitt urent.” (Jer.7,30) Men Babylon er lovløs, hun bryr seg ikke om Guds bud! (Merk at dette ikke innebærer at hun ikke gir seg ut for å holde dem, men at hun har forkastet dem slik de er i sannhet.)

Vi får også vite at hun har “ herliggjort seg selv og har levd i luksus.” Hun sier i sitt hjerte: “Jeg sitter som dronning, jeg er ingen enke, og jeg skal ikke se sorg.” (Åp.18,7) og “Til evig tid skal jeg være dronning.” (Jes.47,7) Til tross for at hun har forkastet Guds bud og Hans ord, hevder hun at hun er Kongens rette brud, og at hennes system skal fortsette i evighet. Det er ikke bare i egne øyne at hun er stor. Jeremia profeterte at hun skulle bli “lovprist over hele jorden.” (Jer.51,41) “Vannene som du så, hvor skjøgen sitter,” forklarte engelen til Johannes, “er folk, skarer, folkeslag og tungemål.” (Åp.17,15) Over hele verden har hun innflytelse, og hun “ødelegger hele jorden” med sin falske religion (Jer.51,25). “Kongene på jorden drev hor med henne, og de som bor på jorden ble drukne av hennes horevin.” (Åp.17,2) -Hva er horevin? Jo, falsk lære: “de...farer vill fordi de har drukket vin, og de trår feil etter å ha drukket sterk drikk. Prest og profet farer vill ved sterk drikk, de er fortumlet av vin, de trår feil etter å ha drukket sterk drikk. De farer vill når de skal se, de vakler når de skal dømme.” (Jes.28,7) Den lære som finnes i den falske kristendommen er like farlig som alkoholholdig vin. Menneskene mister fotfestet, de farer vill fra “veien, sannheten og livet” (Joh.14,6), de klarer ikke lenger å tenke klart og blir bedratt av all løgnens doktriner. Babylons lære lurer mennesker bort fra Gud. Hun gjør “hele jorden drukken. Folkeslagene drakk av hennes vin. Derfor har folkeslagene mistet forstanden.” (Jer.51,9) Det er også derfor engelen beskriver Babylon som fallen: “Falt, falt er Babylon, den store byen, fordi hun har fått alle folkeslag til å drikke av sin utukts vredes-vin.” (Åp.14,8) “I hånden hadde hun et gullbeger fullt av styggedommene og urenhetene av hennes horeliv.” (Åp.17,4) Det er resultatet av at hun har tatt til seg hedenskapens lærdommer og skikker, hennes “horeliv”, som gjør hennes lære til en “horevin”. Det er disse styggedommene og urenhetene hun skjenker til folkeslagene og kongene på jorden.

I Åp.17,6 stod det at hun “var drukken av de helliges blod og av blodet av Jesu vitner.” Vi har allerede vært inne på hvordan pavekirken tidligere forfulgte, bannlyste, torturerte og drepte tusenvis av Guds trofaste tjenere, “de som holder fast på Guds bud og har Jesu tro.” (Åp.14,12) Ifølge Åpenbaringsboken kommer dette til å skje igjen. (Åp.17,14)

I endetiden vil det kun være to grupper igjen på jorden; Guds folk -”som holder fast på Guds bud og har Jesu tro”-, og de som forkaster Ham og velger det falske religionssystemet. Om ‘dyret som kom opp fra havet’, pavedømmet, kan vi lese: “Alle som bor på joden,skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets bok hos Lammet...” (Åp.13,8) Og det er ‘dyr nr.2’, den frafalne protestantismen/USA, som kommer til å lage et “bilde av dyret” og “gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept.” (v.15)

Da pavekirken i 1798 fikk sitt ‘banesår’, hadde det sett ut som om Den katolske kirke var død. Men “hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte dyret. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret.” (v.3) Kjernen i hele denne falske religionen, som nå forsøker å skjule seg i kristendommens kappe, er tilbedelse av dragen, eller Satan. Det har siden synden oppstod i himmelen vært en kamp mellom Kristus og Satan (Åp.12,7). Denne kuliminerer med at alle mennesker må gjøre et valg og stille seg på én side, før Jesus kommer igjen for å lønne sine tjenere og hente dem til seg.

La oss gå tilbake til beskrivelsen av Babylon. “På pannen hennes var det skrevet et navn: EN HEMMELIGHET, BABYLON DEN STORE , MOR TIL SKJØGENE PÅ JORDEN OG TIL STYGGEDOMMENE PÅ JORDEN.” Selv om det ikke alltid er like lett å få øye på, så er det Babylon, dette systemet, som står bak enhver falsk religion og enhver styggedom på jorden. Selv om mye av hennes virksomhet foregår i det skjulte, så ser Gud hva hun driver med, og mye har i den senere tid kommet frem i lyset. “Du har bare stolt på din ondskap. Du har sagt: “Det er ingen som ser meg.” Din visdom og din kunnskap har forført deg. Du har sagt i ditt hjerte: “ Jeg og ingen annen.” (Jes.47,10)

Den katolske kirke kaller seg selv moderkirken, den eneste sanne kirke, universalkirken. Alle andre samfunn er som “frafalne barn”, og etter mye virksomhet og iherdig arbeid i det skjulte, begynte hun etter det annet Vatikankonsil å offentlig kalle sine “barn” tilbake. Og hennes “skjøgebarn” vil komme til henne. Bibelen har sagt det, og vi kan idag se hvordan det går i oppfyllelse. Det er nå takket være mange års økumeniske arbeid ytterst få trosretninger eller undergrupper av trosretninger som står paven imot. Det har til og med gått så langt at enkelte lutheranere ber Den katolske kirke om tilgivelse for hva Luther gjorde. Hva var det Luther gjorde? Jo, han påviste vranglære og avslørte Den katolske kirke som antikrist! Men nå er “barna” iferd med å gå tilbake til “moren”, den store skjøgen. -”Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret...”

For at ingen skal behøve å tvile på hvem ‘Babylon’ egentlig er, gir Gud oss også en “geografisk” beskrivelse. “De sju hodene er sju fjell som kvinnen sitter på. ... Og kvinnen som du så, er den store byen som hersker over kongene på jorden.” (Åp.17,9.18) I Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon kan vi lese at byen Roma ble bygget på syv høyder; Kapitolhøyden, Palatinhøyden, Monte Celio, Quirinalhøyden, Viminalhøyden, Esquilinhøyden og Aventinhøyden. 1 Det er også midt i Roma by vi finner Vatikanet 2 , fra hvor den katolske verdenskirke blir styrt.

Ennå har ikke alle folkeslag drukket av Babylons horevin, og ennå er ikke frafallet til “Babylon den store” fullstendig, men vi nærmer oss. Vi ser hvordan protestantiske kirkesamfunn synker dypere og dypere i verdslighet og moralsk forfall. De gir ikke lenger akt på de sannhetspunkter som er så viktig for vår tid. “Bibelen forteller at før Herren kommer, skal Satan opptre med “stor makt og med under og falske tegn. Med all slags urett forfører han dem som går fortapt.” (2.Tess.2,9-11) Først når denne situasjonen inntreffer og kirkenes tilknytning til verden er blitt virkelighet i hele kristenheten, er Babylons fall en kjensgjerning.” 3 Maria-åpenbarelser, spiritisme, musikk og falske vekkelser er bare noen av de midlene Satan bruker for å forføre verden, og mange lar seg lure med.

Likevel har Gud ennå flertallet av Sine oppriktige og trofaste etterfølgere i Babylons kirkesamfunn. Når tiden har kommet da “alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin”, og således forkastet Guds siste budskap til verden, vil disse søkende menneskene oppleve situasjonen i den andre engels budskap; “Falt, falt er Babylon...” Til dem lyder budskapet: “ Kom ut fra henne, Mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.” (Åp.18,3.4)

Babylon skal ikke få fortsette med “sitt horeliv” og sine styggedommer i evighet. All den synd og urett hun har gjort, vil hun også måtte ta konsekvensene av. “Selv om Babylon ville stige opp til himmelen,...så skulle likevel ødeleggerne fra Meg komme frem til henne, sier Herren” (Jer.51,53) “Du som bor ved mange vann og har så mange skatter, enden er nær for deg, målet er fullt for din grådige vinning.” (v.13)

“ Mitt folk dra ut fra henne! Må enhver redde sin sjel fra Herrens brennende vrede. — Flykt ut fra Babylons midte, hver og en må redde sitt liv. La dere ikke bli brakt til taushet ved hennes misgjerning, for dette er tiden da Herren skal ta hevn. Han skal gi henne for gjengjeld.” (Jer.51,45.6) “For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger. Gi henne igjen slik hun gav dere, og betal henne dobbelt igjen. I det begeret som hun blandet, skal dere blande dobbelt opp for henne. ... Derfor skal hennes plager komme på én dag, og hun skal bli fullstendig oppbrent med ild, for sterk er Herren Gud som dømmer henne. ... For på én time ble denne store rikdommen ødelagt.” (Åp.18,5-6.8.17)

Det er den siste engelen som advarer mot å ‘tilbe dyret (pavedømmet) og hans bilde’ og å ta “imot hans merke på pannen eller på hånden.” De som gjør dette, -de som forkaster Guds ord og Hans ord, og i stedet velger å viser troskap mot menneskebud-, vil måtte “drikke av Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger.” (Åp.14,9-11) Hva vil dette si? For dem som har valgt å stå på Guds side i den store striden, er lønnen et evig liv sammen med Gud (1.Tess.4,14-17), men de som har valgt den andre siden, vil ikke få denne lønnen, men de vil i stedet dø den annen død, det vil si bli utslettet for all tid: “Ja, de skal drikke og svelge, og de skal bli som om de aldri hadde vært til.” (Ob.1,16) Gud kommer ikke til å pine disse menneskene i all evighet, og selv om de må “lide straffen under evig ild” (Juda 7), betyr ikke dette at de skal brenne til evig tid. Det er ilden, ikke menneskene, som er evig. (Husk, det var kun de som valgte Guds side som kan leve evig.) Gud, kjærlighetens Gud, er ikke grusom som velger å utslette de ugudelige. Det er for deres egen skyld. Når de ikke vil følge Ham den korte tiden de er her på jorden, og de kanskje til og med finner det som en stor pine og som noe forferdelig å høre om Ham og Hans lov (som jo er en beskrivelse av Hans karakter), hvordan skulle de da ha orket å holde ut med Ham en hel evighet? De har alt gjort sitt valg, og ville ikke ombestemme seg selv om Gud lot dem få en ny prøveperiode. De ville fortsette i sin synd, og hele universet ville bli tynget av deres onde handlinger. (Se Jes.26,10-11!)

Gud ønsker at hele verden skal bli advart før Han faller den endelige dom over Babylon. “Så sant Jeg lever, sier Herren Gud, Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i det at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever. Vend om, vend om fra deres onde ferd! For hvorfor skulle dere dø, Israels hus?” (Esek.33,11)

red.

1 Asch. og Gyld. store norske leksikon, bind 10; Roma

2 Vatikanet ble egen stat i 1929 etter en avtale med Mussolini, og har i dag egne ambassader eller utsendinger i de fleste land. Plassen hvor Peterkirken i dag ligger, var opprinnelig stedet for et hedensk tempel, og det var ikke få blodige ofre til solguden og andre avguder som fant sted på denne høyden. Mange av statuene vi finner i denne og andre basilikaer, var opprinnelig hedenske avguder, med da kristendommen vant impass i Romerriket og deler av den slo an hos hedningene, skiftet også statuene navn.

3 Mot historiens klimaks , E.G.White, s.301-302

Obadja